min manns barn

[Gjest Eir]

Og som andre har sagt tidligere i debatten: Hvis denne jenta ringer og spør om å få være hos oss et par dager i ferien, skal jeg da si at "det kan jeg ikke love, men må snakke med min samboer først" ? I så tilfelle vil ikke denne jenta føle seg særlig velkommen.

←

Jeg ser ikke hvorfor det skulle være noe problem. Unger må jo uansett lære en gang at det ikke alltid passer, og de skjønner at noen ganger kommer praktiske hensyn i veien. Her er det snakk om å avtale samvær utover det som allerede er avtalt, og da passer det ikke alltid. De begynner ikke å føle seg uønsket fordi livet krever litt tilrettelegging. (Med mindre de har lært at man skal ta seg nær av alt mulig, av en av foreldrene.)

Det at han skal sjekke med samboeren er jo bare for å sjekke om hun i det hele tatt kommer til å være der, og har mulighet til å ta de ekstra dagene, ikke for å høre om hun "har lyst". Skal faren også ha fri og være hjemme ternger han selvsagt ikke å spørre noen andre enn seg selv, og samme hvis barnet er stort nok til å være alene noen timer på dagtid, mens han er på jobb.

Jeg føler at man overbeskytter barna følelsesmessig ved å legge stor vekt på dette.

[Gjest Turi]

Hun sier jo selv at hun ikke vil ha barnet der, så hadde hun blitt spurt hadde jo ike barnet fått sett pappan sin i ferien.

Hun er hjemmeværende med parets fellesbarn., Forstår ikke at det er så slitsomt med et ekstar barn.

←

Det er ikke riktig. Hadde hun blitt spurt, kunne hun sagt ja, og hatt barnet der med glede fordi hun hadde valgt det selv.

Og hva du eller andre forstår om hva som er slitsomt eller ikke er vel helt irrelevant da denne faren er sammen med TS, og må ta hensyn til hva HUN føler, ikke hva dere føler.

[Gjest =tentacle=]

Prinsippet her er gruelig enkelt:

Min mann henter vår lille Kari på korpsøvingen, og lederen spør ham om vi kan ta med 100 boller til basaren som skal holdes på lørdag.

Far har da 4 muligheter:

1. Svare "Kanskje min kone kan bake" og spørre meg før han gjør en endelig avtale med lederen.

2. Brette opp ermene og finne frem mel, sukker og gjær.

3. Kjøre til butikken og handle boller.

4. Fortelle meg at han har sagt at vi fikser det, og spørre meg om jeg kan ta meg av det. Hvis jeg sier ja er saken løst, hvis jeg sier nei kan han velge mellom 2. og 3.

Å si ja til lederen, og så komme hjem og informere meg om at jeg har å produsere 100 boller til førstkommende lørdag er ikke en valgmulighet, selv om jeg i utgangspunktet har ansvar for å følge opp vår datters fritidsaktiviteter.

Verre er det ikke.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Hun sier jo selv at hun ikke vil ha barnet der, så hadde hun blitt spurt hadde jo ike barnet fått sett pappan sin i ferien.

Pappaen kan da avtale å ha barnet så mye han vil. Problemet er når han avtaler at hun skal ha barnet. Ser du virkelig ikke forskjellen der?

Hun er hjemmeværende med parets fellesbarn., Forstår ikke at det er så slitsomt med et ekstar barn.

←

Hvor "slitsomt" noe er har da svært lite med saken å gjøre. Dette handler om respekt og inkludering.

At jeg ikke godtar at min mann legger planer for meg har da ingenting med hvor slitsomme disse evt planene skulle være. Det handler enkelt og greit om at jeg er et voksent menneske som vil ha kontroll over min egen tid.

[mzluze]

godt sagt tentacle!!

[Gjest baby-E]

At jeg ikke godtar at min mann legger planer for meg har da ingenting med hvor slitsomme disse evt planene skulle være. Det handler enkelt og greit om at jeg er et voksent menneske som vil ha kontroll over min egen tid.

←

men om man har planer, så er det vel ikke så farlig om man har med et ekstra barn.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

men om man har planer, så er det vel ikke så farlig om man har med et ekstra barn.

←

Det er ikke "om man har planer" som er poenget her. Det ekstra barnet som kommer er nettopp "planen" jeg snakker om.

Som jeg forsøker å presisere her så er det et prisipp det dreier seg om: nemlig det prisippet at man ikke lover bort ting på vegne av andre.

Hvor "vanskelig" selv oppgaven er har som sagt ikke noe med denne saken å gjøre.

[Gjest Mayamor]

Her er det nå så mange sterke anklager mot den ene og andre parten. Skjønner godt TS har gitt seg her i tråden. Hva jeg gjøre/føler/ønsker er noe min samboer må ta hensyn til med meg. Det er han som må leve meg om jeg er sinna. Ikke dere her inne. Om noen kaller det ene eller andre egoistisk, er revnende likegyldig. Ts er oppgitt over at mannen ikke konfererte henne. Da må Ts snakke med mannen og ikke oss her inne. Noe det ser ut til at hun gjør - siden hun ikke er her iallefall.

[Gjest Don Giovanni]

Men hvis hun hadde invitert venner over, og selv stukket ut for å jobbe og latt deg være alene med vennene, hadde du fortsatt syntes det var greit?

Det er nemlig det som er saken her.  Ikke at barnet skal komme, men at faren ikke er der sammen med barnet.

Hun har ingenting med å nekte ham å ha barnet sitt hos seg.  Det de kan diskutere, er hvem som skal passe barnet når barnet er der.  Denne diskusjonen vil ikke han ta - han bare legger ansvaret på henne uten å spørre.

←

Nei det er overhodet ikke det som er saken her. Saken her er et barn, og forholdet mellom barn og voksne, ikke forholdet mellom voksne venner. Tilfellet til Far til 2 vil jeg kalle uhøflig. I denne sammenheng blir det uansvarlig. Og det er noe helt annet. Analogen til tentacle sier jo egentlig alt: Man sier selvsagt ja til sitt eget barn, men da må man også ta konsekvensene dersom man tar andres innsats for gitt. Man begynner ikke å stamme til datter med "jeg må nesten høre med ste-moren din"....Det blir bare ynkelig og forteller jo datteren mer enn hun har godt av å høre.

[Gjest Lovely]

For meg handler det hele om at barna skal ha "retten" til 2 hjem, ikke slik at de springer stavlaus imellom slik at ingen har oversikten, men de skal slippe å spørre, de skal slippe å føle seg som en gjest, de skal være en "selvfølge" slik de fastboende barna er!

Dette er mitt syn, dette synes jeg barna fortjener, dette forventer jeg av meg selv som er stemor og av min mann som er stefar. Dette tror jeg er det beste for barna, jeg er glad for at jeg OG min mann har dette synet hvis ikke så tror jeg at jeg og mannen min hadde kommet i mange konflikter og såre situasjoner. For ikke å snakke om sårede barn.

Men slik har vi det, slik passer det for oss, kanskje tråden kan dreie bort fra forsøket på å overbevise hverandre om at vi har rett og andre galt, og heller fortelle om hvordan de forskjellige familiene ordner seg i forhold til temaet? Og om dere som foreldre og stebarna er komfortable med deres løsning?

Det er jo det viktigste, at hver familie har det bra med sin egen løsning

Endret 23. februar 2007 av Lovely

[Gjest allium]

Man begynner ikke å stamme til datter med "jeg må nesten høre med ste-moren din"....Det blir bare ynkelig og forteller jo datteren mer enn hun har godt av å høre.

←

Men det var ikke datteren som spurte! Det var foreldrene hennes som avtalte det seg imellom. I samme slengen avtalte de i praksis at stemor skulle være barnevakt -uten å spørre henne.

Enig i at analogien var søkt, men det var ikke jeg som kom med den.

[Gjest Turi]

Hvis planen min var å trene mens mannen min var hjemme med felles barn, ville jeg ikke akseptert at han plutselig "ga meg beskjed" om at jeg måtte være hjemme fordi han skulle bort heller. Dette har ikke med barnet å gjøre.

[Far til 2]

...

...

Å si ja til lederen, og så komme hjem og informere meg om at jeg har å produsere 100 boller til førstkommende lørdag er ikke en valgmulighet, selv om jeg i utgangspunktet har ansvar for å følge opp vår datters fritidsaktiviteter.

Verre er det ikke.

←

Det er vel snakk om å se "et problem" fra flere sider. jeg forstår hva dere sier, men er likevel ikke enig.

Eksempelvis:

De siste årene fra barnehage til skole har det vært jeg som har påtatt meg oppgaver som foreldrekontakt, sitte i barnehagens styre, foreldreutvalg, etc, etc

For 2 år siden sa jeg til ex'en at hun burde stille opp noe mer. Hun gikk med på å delta i en gruppe som skulle lage noen aktiviteter for klassen (2 forskjellige grupper lager en aktivitet på våren og til jul). Da tiden var inne ringte hun meg og fortalte at hun likevel ikke kunne møte. Jeg måtte derfor stille opp og ta med meg kaker. Uten å bli spurt.

Jeg var helt klart uenig med henne i hennes avtale "på mine vegne", men kan ikke se at det er noen grunn til å lage ytterligere konflikt. Jeg tok (og vil frtsatt ta) slike oppgaver så lenge det gjelder barn. Det samme hadde skjedd mht "min samboers barn om hun ønsket det" (om jeg har samboer og hun evt har barn).

Men jeg forstår som sagt hvor dere vil med argumentasjonen, men jeg ser ingen grunn til å skape konflikt av den grunn. Har jeg en samboer er jeg forhåpentligvis glad i henne. Da stiller jeg også opp i den grad det er mulig.

[Gjest allium]

Har jeg en samboer er jeg forhåpentligvis glad i henne. Da stiller jeg også opp i den grad det er mulig.

←

Det er et godt poeng, men det bør gå begge veier.

Hun bør stille opp når mannen trenger henne. Hvis han ønsker å ha barnet sitt hos seg, og er avhengig av hennes hjelp for å få det til. Det ville jeg også ha ønsket å gjøre for min kjæreste (og gjør det).

Men på samme måte bør han være glad i henne, og vise det ved å respektere henne nok til å spørre henne før han gjør avtaler som involverer henne. Det er ikke morsomt å bli tatt som en selvfølge.

[Gjest baby-E]

Det er et godt poeng, men det bør gå begge veier.

Hun bør stille opp når mannen trenger henne.  Hvis han ønsker å ha barnet sitt hos seg, og er avhengig av hennes hjelp for å få det til.  Det ville jeg også ha ønsket å gjøre for min kjæreste (og gjør det).

Men på samme måte bør han være glad i henne, og vise det ved å respektere henne nok til å spørre henne før han gjør avtaler som involverer henne.  Det er ikke morsomt å bli tatt som en selvfølge.

←

Selvfølgelig!

Men om dette er et engangstilfelle (har ikke fått med meg om det skjer til stadighet), så synd jeg stemor bare skal la det passere, uten en større diskusjon. Selvfølgelig kan hun si "neste gang håper jeg du husker å spørre meg" eller noe i den retningen. Men å slå seg helt vrang syns jeg er urimelig.

[Gjest Don Giovanni]

Det er et godt poeng, men det bør gå begge veier.

Hun bør stille opp når mannen trenger henne.  Hvis han ønsker å ha barnet sitt hos seg, og er avhengig av hennes hjelp for å få det til.  Det ville jeg også ha ønsket å gjøre for min kjæreste (og gjør det).

Men på samme måte bør han være glad i henne, og vise det ved å respektere henne nok til å spørre henne før han gjør avtaler som involverer henne.  Det er ikke morsomt å bli tatt som en selvfølge.

←

Det er greit rent generelt, men du trekker dette alt for langt. Jeg tar faktisk min samboer som en selvfølge på en rekke områder. Og det forventer jeg faktisk at hun gjør med meg også. Det skulle jo bare mangle. At man involverer seg med en mann eller kvinne som har barn betyr en rekke ting, blant annet at man som voksen i hjemmet er med på å ta ansvar, og det betyr også at bioforelderen er seg det ansvaret bevisst at det bor en person i huset som faktisk ikke har et juridisk ansvar for barnet. Men hun/han har likefullt et moralsk ansvar, et oppdrageransvar og et omsorgsansvar. Og det tar jeg som en selvfølge. At man har respekt for hverandre tar jeg også som en selvfølge.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Selvfølgelig!

Men om dette er et engangstilfelle (har ikke fått med meg om det skjer til stadighet), så synd jeg stemor bare skal la det passere, uten en større diskusjon. Selvfølgelig kan hun si "neste gang håper jeg du husker å spørre meg" eller noe i den retningen.

Så du synes faktisk dette var feil av far du også!

Men å slå seg helt vrang syns jeg er urimelig.

←

Hvem har snakket om å "slå seg helt vrang"?

[Far til 2]

Hvis planen min var å trene mens mannen min var hjemme med felles barn, ville jeg ikke akseptert at han plutselig "ga meg beskjed" om at jeg måtte være hjemme fordi han skulle bort heller. Dette har ikke med barnet å gjøre.

←

Slik jeg forstår problemstillingen var det snakk om ei jente på 11 år som ikke har noen problemer med å være hjemme alene noen timer. Og om det hadde vært ønskelig å trene hadde det vært vanskelig med andre mindre barn i huset.

Jeg forstår imidlertid hvor du vil mht argumentene du bruker, men i dette tilfellet er det lite som tyder på at barnet ikke kan klare seg selv. Sansynligvis hele dagen mens pappan er på jobb. I så tilfelle er det vanskelig å forstå argumentasjonen med at stemor ikke vil ha barnet der.

[Gjest Turi]

Men hun/han har likefullt et moralsk ansvar, et oppdrageransvar og et omsorgsansvar. 

←

Jeg har ikke oppdrageransvar for mitt stebarn. Dog har jeg omsorgsansvar i den tiden jeg er alene med ham (noe som gjør at jeg gjerne blir spurt først), og et moralsk ansvar når han er i det hjemmet jeg også er i.

Sånn har vi det og det fungerer bra for oss

Verden er ikke sorthvitt og vi er ikke alle like.

[Gjest "gjest"]

Og den her tråden minner meg om hvorfor jeg skygger unna fyrer med barn fra før.