min manns barn

[Gjest *Just-Me*]

Jeg har ofte vært i samme situasjon selv.

Mor spør om far kan ha barna for henne den helgen eller de og de dagene, Far svarer ja, også må far bort selv og jeg som "stemor" sitter alene igjenn med hans barn..... før reagerte jeg på det. Syntes slettes ikke det var greit atd et blr gjort på den måten. Jeg ville gjerne være sammens med barna og passe de, det var ikke problemet. Problemet var måten det ble gjort på, at far tok avgjørelsen alene og etterpå overlumpet barna på meg, uten å spørre om det var greit, om jeg hadde andre planer ol.

Nå er han flinkere til å snakke med meg først før han svarer mor om vi kan ha barna ekstra.

[Far til 2]

Jeg har selv vært vitne til et tilfelle der farens nye kjæreste mente at han skulle "glemme" sitt tidligere liv og "glemme" at han hadde en datter fra tidligere.

Og denne mannen lot faktisk sin nye kjæreste styre forholdet slik at barnet var uten samvær i 6 år. Da brøt mannen mer eller mindre sammen pga samvittighetskvaler. Han forlot sin nye kjæreste og felles barn og brukte 6 mnd på å bygge seg opp gjen. Det første han gjorde etterpå var å kontakte datteren og "be om pent vær". Far og datter tok opp igjen samværet (litt forsiktig i begynnelsen) men har i dag et kjempefint forhold, Datteren besøker sin far så ofte hun kan (ca 1 gang i uken) og alt synes å være bra. Han og hans andre barn har også et godt forhold selv om mor til hans andre barn har forsøkt å legge MANGE hindringer i veien.

Denne mannen gjorde en KJEMPETABBE da han ofret sin datter til fordel for sin nye kjæreste. Men det hele har heldigvis endt godt. Datteren og hans andre barn har også et fint forhold.

Det jeg forsøker å si er at denne mannen gjorde en tabbe som han heldigvis klarte å rette opp i senere. Sjalusien som mor til det siste barnet viste, ble imidlertid dødsdommen for deres forhold.

Jeg håper for barnas del at TS ikke kommer i tilsvarende situasjon.

[Gjest allium]

Det er stor forskjell på å nekte den andres barn å komme (og til og med forlange at han skal glemme barnet, slik Far til 2 forteller), og å forvente å bli tatt med på avgjørelser som faktisk får konsekvenser for en selv.

Selvfølgelig har en steforelder ingen rett til å nekte den andre å ha barnet sitt hos seg så mye som mulig. Men hvis jeg avtaler med barnas far at barna skal være her når de egentlig etter avtalen skulle vært hos ham, ja da regner jeg det som min jobb å ta meg av dem når de er her. Fint om kjæresten hjelper til, men jeg kan ikke forlange det.

Derimot ville jeg blitt mer enn sur om han nektet meg å ha dem her. Jeg ville antagelig avsluttet forholdet.

[blackwidow]

Han burde vist såpass respekt for deg at han tok seg bryderiet med å spørre deg før han informerte moren om at barnet kan være noen dager ekstra, når far skal på jobb og du må ta deg av barnet.

Velvilje er mye lettere om man blir vist et minstekrav av respekt.

[Gjest Madam Felle]

Han burde vist såpass respekt for deg at han tok seg bryderiet med å spørre deg før han informerte moren om at barnet kan være noen dager ekstra, når far skal på jobb og du må ta deg av barnet.

Velvilje er mye lettere om man blir vist et minstekrav av respekt.

←

Jeg er ikke enig i dette, fordi den familien allerede har bestemt at det er TS som skal være hjemme med barna. Og barna i mine øyne inkluderer stebarnet. Han er den som forsørger familien, og hun har valgt å gå hjemme. Da er det faktisk hennes ansvar å ta seg av stebarnet, på lik linje som sine egne barn.

Det han har gjort er å informere henne om at dattere kommer noen dager ekstra, og det i mine øyne, er mer enn nok.

Eller skal han spørre henne hver eneste dag før han går på jobb, om det er greit at hun tar seg av deres felles barn nå når han går på jobb?

Skal hun noe de dagene, så ville vel mannen visst om det. For da regner jeg med at hun måtte funnet pass til de andre barna også. Eller skal man ikke inkludere stebarn på lik linje som felles barn?

[Gjest Madam Felle]

Det er stor forskjell på å nekte den andres barn å komme (og til og med forlange at han skal glemme barnet, slik Far til 2 forteller), og å forvente å bli tatt med på avgjørelser som faktisk får konsekvenser for en selv.

Selvfølgelig har en steforelder ingen rett til å nekte den andre å ha barnet sitt hos seg så mye som mulig.  Men hvis jeg avtaler med barnas far at barna skal være her når de egentlig etter avtalen skulle vært hos ham, ja da regner jeg det som min jobb å ta meg av dem når de er her.  Fint om kjæresten hjelper til, men jeg kan ikke forlange det.

Derimot ville jeg blitt mer enn sur om han nektet meg å ha dem her.  Jeg ville antagelig avsluttet forholdet.

←

Her snakker vi om et gift par, som har to felles barn og som venter nr tre. Så de er ikke lengre bare kjærester, men en vel etablert familie.

[Gjest =tentacle=]

Her snakker vi om et gift par, som har to felles barn og som venter nr tre. Så de er ikke lengre bare kjærester, men en vel etablert familie.

←

Hvis hun styrer med to barn og kanskje er sliten av graviditeten i tillegg, så har hun kanskje behov for å ikke ta ekstrabarnet i tillegg i vinterferien?

Årsaken til at barnet skal komme, er også et moment her.

Er det barnet selv som har ønsket det?

Er det far som har savnet barnet og ønsker ekstratid?

Har barnemor et behov for avlastning, og problemer med å skaffe det på andre måter?

Er det barnemor som vil ha seg en venninnetur og har lyst på barnefri?

I noen situasjoner bør man være fleksibel, i andre synes jeg at man har krav på å få sette litt grenser selv også.

[Gjesten29]

Når det kommer til barn synes jeg det er enkelt.

Barn trenger å bli tatt vare på, de trenger å bli sett for de fantastiske individene de er, de trenger gode voksne rollemodeller og følelsen av å være velkommen uansett hva.

Det værste jeg hører er at voksne mennesker bruker barn pga egne destruktive følelser. Har man først fått ett barn så tar man vare på dem. Dette burde alle som involverer seg med et menneske som har barn fra tidligere forhold vite. Situasjoner som man leser om her kan oppstå-og da gjør man vel alltid det beste ut av det

[Gjest vsn]

Her snakker vi om et gift par, som har to felles barn og som venter nr tre. Så de er ikke lengre bare kjærester, men en vel etablert familie.

←

Da skjønner jeg godt at hun ikke er interessert i enda en unge å passe. Såpass egoistisk må det være lov å være!!

[Gjest Madam Felle]

Hvis hun styrer med to barn og kanskje er sliten av graviditeten i tillegg, så har hun kanskje behov for å ikke ta ekstrabarnet i tillegg i vinterferien?

Årsaken til at barnet skal komme, er også et moment her.

Er det barnet selv som har ønsket det?

Er det far som har savnet barnet og ønsker ekstratid?

Har barnemor et behov for avlastning, og problemer med å skaffe det på andre måter?

Er det barnemor som vil ha seg en venninnetur og har lyst på barnefri?

I noen situasjoner bør man være fleksibel, i andre synes jeg at man har krav på å få sette litt grenser selv også.

←

Man kan ikke bare velge vekk barn som man selv vil, eller skla hun også kreve at mannen tar seg fri fra jobben for at hun skal kunne slappe av å slippe sine egne barn?

Spiller heller ingen rolle hva mor skal, for far har sagt at det er greit. Dette er fars barn på lik linje som de to andre barna også.

Beklager tentacle, du og jeg kommer ikke til å bli enig på dette området. Du sier jo i dette innlegget at stebarn ikke er like viktige som felles barn, og bare det er utrolig kaldt å si. Derfor håper jeg at du velger en mann som IKKE har barn fra før av, for jeg unner faktisk ikke det stebarnet å få deg som stemor. Beklager, men du har mye mer forståelse for et voksent menneske, enn du har for et lite barn.

Jeg mener, og det er min ærlige mening også. TS kan være hjemme med barna sine, fordi mannen hennes forsørger de. Vel da syns jeg faktisk hun kan ha jenten der også, for jenten er også hans barn. Denne jenten er 11 år gammel, så hvor mye jobb er det egentlig å ha henne?

[Gjest =tentacle=]

Når det kommer til barn synes jeg det er enkelt.

Barn trenger å bli tatt vare på, de trenger å bli sett for de fantastiske individene de er, de trenger gode voksne rollemodeller og følelsen av å være velkommen uansett hva.

Det værste jeg hører er at voksne mennesker bruker barn pga egne destruktive følelser. Har man først fått ett barn så tar man vare på dem. Dette burde alle som involverer seg med et menneske som har barn fra tidligere forhold vite. Situasjoner som man leser om her kan oppstå-og da gjør man vel alltid det beste ut av det

←

At barnet skal bli tatt vare på, er ingen uenige i. Men det er en uenighet om hvem som skal ta vare på det i noen helt konkrete dager av vinterferien. Barnemor som ifølge avtalen skal ha barnet, barnets far, eller stemor som allerede har to barn+ett i magen og ikke ønsker de ekstra dagene?

[Gjest rabrabara]

Dersom man allerede har to barn er vel ikke en elleveåring den største ekstrabelastningen, vel? Det kan vel heller være til hjelp å ha en til som kan aktivisere de yngste litt.

Når det er sagt kunne mannen godt ha fortalt, i det minste, at datteren skulle komme, men nå synes jeg man skal gjøre gode miner til slett spill og gjøre det som tross alt er riktig; få elleveåringen til å føle seg velkommen. Jeg hadde faktisk tatt det som et kjempekompliment dersom ei jente på elleve som var viktig i livet til min mann (og dermed i mitt) faktisk ville tilbringe tid sammen med meg. Hun er jo og søsteren til de andre ungene og babyen i magen.

Og, nei, man kan faktisk ikke være såpass egoistisk at man nekter å "ta på seg" stedatteren sin, selv om man er gravid.

[Gjest =tentacle=]

Man kan ikke bare velge vekk barn som man selv vil, eller skla hun også kreve at mannen tar seg fri fra jobben for at hun skal kunne slappe av å slippe sine egne barn?

Spiller heller ingen rolle hva mor skal, for far har sagt at det er greit. Dette er fars barn på lik linje som de to andre barna også.

Beklager tentacle, du og jeg kommer ikke til å bli enig på dette området. Du sier jo i dette innlegget at stebarn ikke er like viktige som felles barn, og bare det er utrolig kaldt å si. Derfor håper jeg at du velger en mann som IKKE har barn fra før av, for jeg unner faktisk ikke det stebarnet å få deg som stemor. Beklager, men du har mye mer forståelse for et voksent menneske, enn du har for et lite barn.

Jeg mener, og det er min ærlige mening også. TS kan være hjemme med barna sine, fordi mannen hennes forsørger de. Vel da syns jeg faktisk hun kan ha jenten der også, for jenten er også hans barn. Denne jenten er 11 år gammel, så hvor mye jobb er det egentlig å ha henne?

←

Ingenting å beklage. Vi risikerer jo ikke å komme ut for hverandre som potensielle kjærester heller, så dette kommer til å gå bra

Jeg aner ikke hvor mye jobb det er å ha henne, gjør du? Kanskje hun ordner seg selv og er en engel, kanskje er hun et veldig krevende barn.

Jeg er ikke engang sikker på at stebarnet vil oppleve det som et gode å være med stemor på dagtid de dagene, og heller ikke om hun foretrekker stemor+far fremfor å være hjemme hos mor, eller om det er mor som ønsker barnefri.

Kanskje er stemoren ulysten og vrang, kanskje er hun dønn sliten.

Uansett synes jeg det er fars plikt å legge samvær til sin egen tid, så lenge det ikke er greit for stemor å ta ekstra, og at han ikke engang gidder å spørre henne før han avtaler bort hennes tid, synes jeg er hårreisende. Jeg nekter å se på steforeldre som annenrangs borgere uten innflytelse på sin egen hverdag.

[Gjest allium]

Her snakker vi om et gift par, som har to felles barn og som venter nr tre. Så de er ikke lengre bare kjærester, men en vel etablert familie.

←

Jeg skrev et svar, men hvor havnet det, tro?

Jeg får ta det igjen. Jeg mener at det fortsatt er forskjell på å nekte barnet å komme overhodet, og å reagere på at det tas som en selvfølge at ens partner disponerer ens tid uten å spørre om det er ok på forhånd.

Barnet skal selvfølgelig få komme så mye som forelderen ønsker. Det er ikke noe å diskutere. Det som kan være noe å diskutere, er hvem som skal ta jobben når barnet kommer.

[Gjest Lovely]

Hvis hun styrer med to barn og kanskje er sliten av graviditeten i tillegg, så har hun kanskje behov for å ikke ta ekstrabarnet i tillegg i vinterferien?

At barnet skal bli tatt vare på, er ingen uenige i. Men det er en uenighet om hvem som skal ta vare på det i noen helt konkrete dager av vinterferien. Barnemor som ifølge avtalen skal ha barnet, barnets far, eller stemor som allerede har to barn+ett i magen og ikke ønsker de ekstra dagene?

Hun skriver i et annet innlegg at hun er 18 uker på vei og kjenner ingen ubehag, hun er i storform

Jenta er 11år, alltså ingen småunge, hun er selvhjulpen på den alderen.

Damen er hjemmeværende med 4 og 6 åring, sikkert bleiefri og vill etter storesøster, ikkeno arbeid tenker jeg kanskje bare en ekstraressurs - de fleste storesøsken er det.

De har bodd sammen ihvertfall 7 år, noe som sier meg at forholdet bør være kommet så langt at han må slippe å be om lov til å ha barnet på 11 år der.

Man trenger vanligvis ikke å bli passet på når man er 11 år.

[Gjest =tentacle=]

Hun skriver i et annet innlegg at hun er 18 uker på vei og kjenner ingen ubehag, hun er i storform

Jenta er 11år, alltså ingen småunge, hun er selvhjulpen på den alderen.

Damen er hjemmeværende med 4 og 6 åring, sikkert bleiefri og vill etter storesøster, ikkeno arbeid tenker jeg kanskje bare en ekstraressurs - de fleste storesøsken er det.

De har bodd sammen ihvertfall 7 år, noe som sier meg at forholdet bør være kommet så langt at han må slippe å be om lov til å ha barnet på 11 år der.

←

Jeg vil ha noe jeg skulle ha sagt til og med om det var en voksen bleiefri person

Men alt i alt, med utfyllende opplysninger som har kommet frem, så vil jeg si at:

1. Far er nødt til å konferere med stemor før han gjør avtaler på hennes vegne, uansett hvor lite bryderi det er for stemor å ha barnet.

2. Hvis stemor er hjemmeværende, betyr det sannsynligvis at far forsørger henne pluss hennes del av utgiftene til fellesbarn. Jeg vil i så fall synes det var veldig rimelig om far la inn en forutsetning om at hun var villig til å ta et visst omfang av ansvar for datteren hans i slike tilfeller som denne vinterferien. Det går på gjensidighet.

[:-) anna]

Jeg er veldig enig med =tentacle= her.

Og jeg merker jeg blir salig provosert når det blir snakk om å ha et "stort hjerte".

Hvorfor er det slik at en stemor blir forventet å takle alt på strak arm, og om hun ikke gjør det så er hun hjerteløs/kald/bryr seg ikke om stebarna?

Hvorfor skal en stemor akseptere alt uten å mukke?

Slik jeg ser det handler ikke dette om å ikke ønske stebarnet sitt velkomment/se det som en del av familien. Det handler om forandring av allerede bestemte planer, uten at den som forandringen har størst konsekvenser for blir tatt med på avgjørelsen.

Om pappaen ønsker at den nye og moderne familien hans skal fungere best mulig bør han faktisk begynne å respektere stemor nok til å ta henne med på avgjørelser. Hvor mye jobb er det å spørre samboeren sin da?

Jeg mener mange steforeldre må finne seg i mye, for det å få en hel pakke innebærer faktisk at man må svelge en del kameler. Og det blir for enkelt å si at man "må regne med det" når man blir sammen med en mann med barn fra før. Klart man må regne med mye, men det betyr ikke at man som stemor skal måtte finne seg i alt. Når man blir sammen med en med barn fra før, får det store konsekvenser for hverdagen. Mange opplever dessuten at man får mange plikter men ingen rettigheter. Man har ikke rett til å være hjemme med sykt barn, man har ikke rett til å være med på foreldremøter. I ekstreme tilfeller kan man bli ekskludert fra konfirmasjoner og juletrefester, om det ikke passer den egentlige mammaen. men man blir forventet å kaste rundt på sine planer på kort varsel om plutselig stebarnet kommer og samboeren må jobbe.

Det minste en mann kan gjøre er jo å spørre når ting forandrer seg på kort varsel. Ikke bare ta stemors velvillighet som en selvfølge. Om ikke annet så for å unngå konflikter. Og bare så det er sagt så har dette ikke noe med barnet å gjøre. Man kan elske stebarnet sitt, men likevel synes det er dumt å måtte avlyse venninnelunsjer på noen sårt tiltrengte fridager.

Og det handler ikke om å ha et stort hjerte eller ikke å gjøre.

Hvorfor kan ikke mannen ha stort nok hjerte til å se andre behov enn sine egne?

[Gjesten29]

Jeg er veldig enig med =tentacle= her.

Og jeg merker jeg blir salig provosert når det blir snakk om å ha et "stort hjerte".

Hvorfor er det slik at en stemor blir forventet å takle alt på strak arm, og om hun ikke gjør det så er hun hjerteløs/kald/bryr seg ikke om stebarna?

Hvorfor skal en stemor akseptere alt uten å mukke?

Slik jeg ser det handler ikke dette om å ikke ønske stebarnet sitt velkomment/se det som en del av familien. Det handler om forandring av allerede bestemte planer, uten at den som forandringen har størst konsekvenser for blir tatt med på avgjørelsen.

Om pappaen ønsker at den nye og moderne familien hans skal fungere best mulig bør han faktisk begynne å respektere stemor nok til å ta henne med på avgjørelser. Hvor mye jobb er det å spørre samboeren sin da?

Jeg mener mange steforeldre må finne seg i mye, for det å få en hel pakke innebærer faktisk at man må svelge en del kameler. Og det blir for enkelt å si at man "må regne med det" når man blir sammen med en mann med barn fra før. Klart man må regne med mye, men det betyr ikke at man som stemor skal måtte finne seg i alt. Når man blir sammen med en med barn fra før, får det store konsekvenser for hverdagen. Mange opplever dessuten at man får mange plikter men ingen rettigheter. Man har ikke rett til å være hjemme med sykt barn, man har ikke rett til å være med på foreldremøter. I ekstreme tilfeller kan man bli ekskludert fra konfirmasjoner og juletrefester, om det ikke passer den egentlige mammaen. men man blir forventet å kaste rundt på sine planer på kort varsel om plutselig stebarnet kommer og samboeren må jobbe.

Det minste en mann kan gjøre er jo å spørre når ting forandrer seg på kort varsel. Ikke bare ta stemors velvillighet som en selvfølge. Om ikke annet så for å unngå konflikter. Og bare så det er sagt så har dette ikke noe med barnet å gjøre. Man kan elske stebarnet sitt, men likevel synes det er dumt å måtte avlyse venninnelunsjer på noen sårt tiltrengte fridager.

Og det handler ikke om å ha et stort hjerte eller ikke å gjøre.

Hvorfor kan ikke mannen ha stort nok hjerte til å se andre behov enn sine egne?

←

Fordi det handler om ett uskyldig barn.

[Gjest Eir]

Fordi det handler om ett uskyldig barn.

←

Begynner ikke den frasen å bli litt slitt ut i denne diskusjonen?

At det er barn involvert i en situasjon rettferdiggjør aldri at de voksne manipulerer hverandre, eller tar hverandre for gitt.

Og det er snakk om at bare burde tatt det opp en uke i forveien, så hadde det mest sannsynlig vært greit. Det hadde tatt bare bittelitt omtake fra hans side, og en tre minutters samtale.

[Gjest =tentacle=]

Fordi det handler om ett uskyldig barn.

←

Bare for å ha det på det rene her:

Hvem har ansvar for at denne situasjonen har oppstått?

Hvem er jentas nærmeste og ansvarlig for hennes trygghet, far eller stemor?