min manns barn

[Gjest Lovely]

Mannen min skal være hjemme med barna nå som jeg reiser bort, burde jeg SPURT han om det er greit at særkullsbarnet mitt også er hjemme siden han må ta vare på henne også?? Er jeg egoistisk, tar jeg han som en selvfølge, er det respektløst at jeg ikke gjør det?

Han skal også på hytta med ungene når jeg skal jobbe til helgen, skal jeg SPØRRE om han kan ta særkullsbarnet mitt med, eller er jeg respektløs som bare tar det som en selvfølge??

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Det behøver ikke bety at man alltid skal forvente at stemor/stefar ubetinget stiller opp, men jeg hadde hatt et problem dersom min mann hadde forventet takk og halleluja hver gang han gadd å kjøre mitt særkullsbarn til trening.

Det å faktisk bli involvert i beslutningsprosesser er vel noe ganske annet enn å "forvente takk og halleluja"?

Man må sette opp kjøreregler som passer den enkelte familie.

Nettopp!! Og det kan ikke en person gjøre alene.

[Ancalime]

Synes det er rart at det ikke snakkes om feks vinterferien generelt. Det er jo en viktig ting at barnet kommer! Men jeg hadde ikke blitt sur om jeg ikke var blitt spurt. Tar da høyde for at jeg ikke skal jobbe eller har andre planer. Det viktigste er, etter min mening, er at dere har fått snakket ut om dette FØR barnet kommer, sånn at barnet ikke merker den spente stemningen

[Trønderpia]

Mannen min skal være hjemme med barna nå som jeg reiser bort, burde jeg SPURT han om det er greit at særkullsbarnet mitt også er hjemme siden han må ta vare på henne også?? Er jeg egoistisk, tar jeg han som en selvfølge, er det respektløst at jeg ikke gjør det?

Han skal også på hytta med ungene når jeg skal jobbe til helgen, skal jeg SPØRRE om han kan ta særkullsbarnet mitt med, eller er jeg respektløs som bare tar det som en selvfølge??

←

Endret 20. februar 2007 av Trønderpia

[Gjest =tentacle=]

Etter min mening har barn med foreldre som ikke bor sammen, to HJEM. Og at en steforeldre da skal bestemme at barnet ikke kan få være hjemme i ferien er helt uhørt. Dette bunner sannsynligvis i dårlig kommunikasjon, og uklare beskjeder. Når mine to er hjemme hos meg og min mann, deler vi på omsorgen for dem, og når de er hos sin far gjelder de samme reglene. De har derfor to sett foreldre, og det har aldri vært snakk om at det ikke passer å ha barna. Har man fått barn må man ta det ansvaret, og har man gått inn i et forhold med noen som har barn fra før må man være villig til det samme. Jeg regner med at trådstarter hadde gitt sin mann beskjed hvis hun skulle reise bort e.l. og ettersom han ikke hadde hørt noe om spesifikke planer mener jeg det er riktig av han å ta det som en selvfølge at jenta kunne komme.

←

Kjempefin ordning for dere.

Er barnet så ungt at det trenger tilsyn hjemme, holder det ikke med et hjem, da må det også være en voksen tilstede for barnet. Den voksne som avtaler at barnet skal være der, er da ansvarlig for at det er tilfelle, inntil h*n eventuelt har funnet noen som tar på seg ansvaret i stedet.

Jeg synes det er trist og stygt om steforelder ikke strekker seg for å vise omsorg for stebarnet. Hvor grensen går, kan diskuteres, men det går en grense. Men jeg er ikke enig i at det kun er steforelders ansvar å påta seg alt som partner krever. Det er aldri kun den ene parten som skal legge premissene i et forhold. Ja, man må være innstilt på å inkludere den andres barn om man flytter sammen med en forelder. Men en som er forelder må også ta ansvar for sitt valg om h*n velger seg en ny partner som ønsker en begrenset rolle i forhold til særkullsbarnet. Da må man forhandle seg fram til noe som fungerer for alle, ikke bare ta seg til rette med den andres tid. Det kommer det ikke noe godt ut av.

[Gjest Madam Felle]

Selvfølgelig vil far se mest mulig til barnet, og da sier det seg selv at han ønsker at barnet skal være der mest mulig. Er du ikke villig til å ta ansvaret for barnet, så bør du faktisk ikke være i det forholdet heller. Du valgte å gå inn i et forhold der det var barn, og da må du være med på en del av de tingene som kanskje ikke alltid er like kjekke, nemlig å ta ansvar for det barnet også.

Jeg har aldri spurt min mann om det er greit at min sønn kommer hit, for dette er guttens hjem også. Når han er her, så forventer jeg at han blir behandlet som en del av hele familien. Jeg kan si i fra at han kommer da og da, men det kunne ikke falle meg inn å måtte spørre min mann om det var greit at gutten kom.

Din mann har gitt deg beskjed, og da syns jeg dere får gjøre det beste ut av det. Passer det deg ikke, vel da er ikke det forholdet noe for deg.

[Helen]

Dattera til mannen min er hos oss fra torsdag til mandag annenhver uke, faren jobber kveldsskift den den uken da hun kommer så det er jeg som tar meg av henne både torsdag og fredag. Far jobber til kl 24 begge dagene, det er også jeg som har henne på mandagsmorgenen og som kjører til skole da far begynner på jobb mellom kl 05 og 06.

Jeg føler ikke at jeg er barnevakt for henne, jeg ser på dette som en helt naturlig del av den familiesituasjonen vi har valgt.

Far behøver heller ikke spørre meg om det er greit at jeg har henne når han selv skal bort, det skulle bare mangle......

Vi har henne mye ekstra også og det faller stort sett på meg, men jeg har selv valgt å bli sammen med en som har barn fra før så da må jeg bare stille opp, det samme gjør han for mine barn også.

[Gjest vsn]

Selvfølgelig vil far se mest mulig til barnet, og da sier det seg selv at han ønsker at barnet skal være der mest mulig.

←

Dette er ingen selvfølge. Hvis det var det ville selvfølgelig far tatt fri fra jobb så han kunne være sammen med ungen.

[Gjest =tentacle=]

Mannen min skal være hjemme med barna nå som jeg reiser bort, burde jeg SPURT han om det er greit at særkullsbarnet mitt også er hjemme siden han må ta vare på henne også?? Er jeg egoistisk, tar jeg han som en selvfølge, er det respektløst at jeg ikke gjør det?

Han skal også på hytta med ungene når jeg skal jobbe til helgen, skal jeg SPØRRE om han kan ta særkullsbarnet mitt med, eller er jeg respektløs som bare tar det som en selvfølge??

←

Nei, men hvis du skal dra langt hjemmefra noen dager og etterlate barna hos ham, uansett hvem av dem som er hvem sine biologiske barn, diskuterer du ikke da at du drar bort, før du kjøper flybilletter og bestiller hotell og gjør andre avtaler, og hører på eventuelle innvendinger han måtte ha i forhold til å ha dem alene de dagene?

[Gjest Madam Felle]

Klart det er respektløst å forvente at ens samboer som en selvfølge (og uten en gang å bli spurt!!) skal ta seg av noe som er ens eget ansvarsområde!! Jeg forventer i alle fall å bli spurt dersom jeg skal gjøre noe for andre.

Hvorfor er det en selvfølge å ta seg av andres barn?

Selvfølgelig tar mennesker seg ofte av andres barn, men de eneste som SELVFØLGELIG skal ta seg av ett barn er foreldrene. Alle andre avtales det med først!

←

Mine barn er ikke bare mitt ansvar, men også min mann sitt. Han valgte å gå inn i et forhold der det var barn, og hadde ikke han tatt det ansvaret hadde jeg valgt å avslutte forholdet. Om jeg måtte spurt han om det var greit at han "passet" mine barn, så hadde jeg ikek giddet å fortsette et forhold med han. Jeg informerer han om hva som skal skje, uten å måtte spørre han om det er greit.

Det er en selvfølge at han tar sin del, siden han valgte "hele pakken". Og ja, jeg kom med en "hel pakke", og da kan han ikke velge bort det som eventuelt ikke passer han. Det er snakk om å være EN familie, enten det er begge sine barn eller bare den ene sine. Og heldigvis har jeg en så fornuftig mann, som ikke ser på det som å "passe" mine barn. Men at han rett og slett er hjemme med barna.

[Gjest Madam Felle]

Dette er ingen selvfølge. Hvis det var det ville selvfølgelig far tatt fri fra jobb så han kunne være sammen med ungen.

←

Om samboeren til far er hjemme, så ville det vært en selvfølgelighet i mine øyne at hun tok seg av barnet. og det mener jeg helt seriøst. Vil hun ikke det, så har hun egentlig gjort sitt valg, i mine øyne.

[Gjest Madam Felle]

Nei, men hvis du skal dra langt hjemmefra noen dager og etterlate barna hos ham, uansett hvem av dem som er hvem sine biologiske barn, diskuterer du ikke da at du drar bort, før du kjøper flybilletter og bestiller hotell og gjør andre avtaler, og hører på eventuelle innvendinger han måtte ha i forhold til å ha dem alene de dagene?

←

Jeg snakker med min mann om økonomien, men ikke om det er greit at han har barna. Det tar jeg faktisk som en selvfølgelighet, og heldigvis ser han det på samme måte.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Det tar jeg faktisk som en selvfølgelighet, og heldigvis ser han det på samme måte.

Fint for dere. Men det er ikke tilfellet her. Her er det snakk om et samboerpar som ikke har etablert en ordning der dette er selvfølgelig. Dette er altså noe de må sette seg ned å snakke om.

[Gjest vsn]

Om samboeren til far er hjemme, så ville det vært en selvfølgelighet i mine øyne at hun tok seg av barnet. og det mener jeg helt seriøst. Vil hun ikke det, så har hun egentlig gjort sitt valg, i mine øyne.

←

Jeg er enig der. Jeg tar det som en selvfølge at samboeren min tar seg av mine to gutter. Men jeg hadde ikke avtalt med faren til eldstemann at gutten vår skal være her noen dager ekstra uten å informere samboeren min. Spesielt ikke hvis jeg selv skulle jobbe, så mesteparten av ansvaret falt på han.

Nesteldstemann bor sammen med oss. Han deler vi likt på. Ser ikke på det som en tjeneste at samboeren min gjør ting med han. Det skulle bare mangle.

Det blir litt forskjell på om ungen bor fast hos oss eller det er snakk om samvær (jeg vil selvsagt være sammen med eldstemann når han først er her).

[Gjest Pet]

Fint for dere. Men det er ikke tilfellet her. Her er det snakk om et samboerpar som ikke har etablert en ordning der dette er selvfølgelig. Dette er altså noe de må sette seg ned å snakke om.

←

Ja, og det er det jammen på tide at de gjør. Kanskje lurt å avklare slike ting før jenta står der med bagen i hånda...

[Gjest =tentacle=]

Jeg er forbauset over arrogansen her. Småbarnsforeldre er "hele pakker", vi andre kan bare kommanderes rundt fordi de har barn

Misforstå meg ikke, selvfølgelig må man ta ansvar for særkullsbarn. Men å alltid si ja til alle avgjørelser som er tatt over hodet på en uten at en har hatt noen innflytelse, i hvert eneste konkrete tilfelle, vel, det ville aldri vært aktuelt.

[Gjest Lovely]

Nei, men hvis du skal dra langt hjemmefra noen dager og etterlate barna hos ham, uansett hvem av dem som er hvem sine biologiske barn, diskuterer du ikke da at du drar bort, før du kjøper flybilletter og bestiller hotell og gjør andre avtaler, og hører på eventuelle innvendinger han måtte ha i forhold til å ha dem alene de dagene?

Nei, ikke nødvendigvis. Og jeg ser ikke likheten mellom å reise bort kontra at et særkullsbarn skal få være i et av hjemmene sine.

Når du skriver nei i første setning, mener du da at jeg ikke er respektløs når jeg tar det som en selvfølge at mannen tar seg av særkullsbarnet mitt?

Jeg synes at trådstarters spørsmål og min problemstilling er like jeg, bare satt på hodet.

[Gjest =tentacle=]

Nei, ikke nødvendigvis. Og jeg ser ikke likheten mellom å reise bort kontra at et særkullsbarn skal få være i et av hjemmene sine.

Når du skriver nei i første setning, mener du da at jeg ikke er respektløs når jeg tar det som en selvfølge at mannen tar seg av særkullsbarnet mitt?

Jeg synes at trådstarters spørsmål og min problemstilling er like jeg, bare satt på hodet.

←

Likheten er at man pålegger sin partner ansvaret for barn i et konkret tidsrom uten å avtale det med ham/henne. I en familie hvor det kun er fellesbarn gjør man også avtaler om hvem som til enhver tid er hjemme med dem.

At dere har innarbeidet en regel om alle eller ingen av barna, har ikke noe med disrespekt å gjøre. Å gjøre avtaler på partnerens vegne, og forlange at h*n utfører, har.

Endret 20. februar 2007 av =tentacle=

[Gjest Madam Felle]

Likheten er at man pålegger sin partner ansvaret for barn i et konkret tidsrom uten å avtale det med ham/henne. I en familie hvor det kun er fellesbarn gjør man også avtaler om hvem som til enhver tid er hjemme med dem.

At dere har innarbeidet en regel om alle eller ingen av barna, har ikke noe med disrespekt å gjøre. Å gjøre avtaler på partnerens vegne, og forlange at h*n utfører, har.

←

Men om nå barnet var fellesbarn, hadde det vært greit at far jobbet da? Nå snakker jeg fortsatt om at TS er hjemme, og at hun ikke må på jobb. Saken er en helt annen, om begge jobber. For da må en selvføleglig finne den beste løsningen, for hvem som må være hjemme med barnet. For hadde de hatt et felles barn som hadde vinterferie, så måtte en av de vært hjemme eller ordnet barnevakt på en annen måte.

[Gjest Madam Felle]

Likheten er at man pålegger sin partner ansvaret for barn i et konkret tidsrom uten å avtale det med ham/henne. I en familie hvor det kun er fellesbarn gjør man også avtaler om hvem som til enhver tid er hjemme med dem.

At dere har innarbeidet en regel om alle eller ingen av barna, har ikke noe med disrespekt å gjøre. Å gjøre avtaler på partnerens vegne, og forlange at h*n utfører, har.

←

Men om nå barnet var fellesbarn, hadde det vært greit at far jobbet da? Nå snakker jeg fortsatt om at TS er hjemme, og at hun ikke må på jobb. Saken er en helt annen, om begge jobber. For da må en selvfølgelig finne den beste løsningen, for hvem som må være hjemme med barnet. For hadde de hatt et felles barn som hadde vinterferie, så måtte en av de vært hjemme eller ordnet barnevakt på en annen måte.

Men TS mente han skulle spørre henne om det var greit, noe det ikke ville vært ut i fra TS sitt innlegg. Så egentlig forstår jeg ikke hva `TS gjør i det forholdet, siden hun tydeligvis ikke ønsker å ha noe ansvar ovenfor samboeren sitt barn. Og det er der det blir helt feil for meg, siden hun har valgt å gå inn i et forhold der det allerede fantes et barn.