min manns barn

[Gjest Madam Felle]

Fint for dere. Men det er ikke tilfellet her. Her er det snakk om et samboerpar som ikke har etablert en ordning der dette er selvfølgelig. Dette er altså noe de må sette seg ned å snakke om.

←

Slike ordninger burde vært klarert, før man faktisk ble samboere. Det er et såpass stort ansvar å ha barn, og det var en av de første tingene jeg klarerte med min mann før vi flyttet sammen. For ønsker ikke steforeldre å ta et ansvar, vel da burde man heller ikke velge å bli samboer med en slik person.

[Gjest Lovely]

Likheten er at man pålegger sin partner ansvaret for barn i et konkret tidsrom uten å avtale det med ham/henne. I en familie hvor det kun er fellesbarn gjør man også avtaler om hvem som til enhver tid er hjemme med dem.

Jeg har ingen problemer med å ta avgjørelser om å reise bort og dermed overlate mann og barn alene uten å spørre først i enkelte tilfeller. Men jeg mener at det uansett blir noe annet enn TS og min sin problemstilling, det er snakk om et barn som skal få komme hjem slik jeg ser det .

At dere har innarbeidet en regel om alle eller ingen av barna, har ikke noe med disrespekt å gjøre. Å gjøre avtaler på partnerens vegne, og forlange at h*n utfører, har.

Nei, jeg er ikke enig med deg i dette. Min mann kan ikke avtale at jeg skal male naboens hus, men han kan gjerne avtale - og gjør det - at barnet hans skal komme hit hvis han for eksempel skal jobbe på dagtid og jeg har fri. Mulig det er en innarbeidet regel nå, men slik var det fra første stund, men en selvfølge for oss med et stort hjerte

Kanskje vil du forstå det en gang hvis du får barn og du måtte spørre mannen din om barnet kunne få komme hjem;)

[Gjest niomi]

Nå tror jeg også at det er ganske så stor forskjell på å være samboer med bostedsforelder og å være samboer med samværsforelder.

I første tilfelle får man et mye nærere forhold til barnet og deltar i den daglige oppdragelsen og oppfølging overfor barnehage/skole etc. I tilfelle to får "den nye" og barnet lite tid sammen til å finne ut av hverandre og man blir også i mye mindre involvert i avgjørelser som angår barnet. Dermed vil også personen i situasjon 1 lettere kunne ta fullt ansvar for barnet i perioder, da det kjenner dets rutiner og ikke minst er i dets vante nærmiljø hvor barnet har sin omgangskrets. Mens for personen i situasjon 2 blir det mer som å passe andres barn, noe som er vanskelig. Det er vant til andre regler, det er vekk fra sitt vante miljø, det bor i en bag.

[Gjest =tentacle=]

Men om nå barnet var fellesbarn, hadde det vært greit at far jobbet da? Nå snakker jeg fortsatt om at TS er hjemme, og at hun ikke må på jobb. Saken er en helt annen, om begge jobber. For da må en selvfølgelig finne den beste løsningen, for hvem som må være hjemme med barnet. For hadde de hatt et felles barn som hadde vinterferie, så måtte en av de vært hjemme eller ordnet barnevakt på en annen måte.

Men TS mente han skulle spørre henne om det var greit, noe det ikke ville vært ut i fra TS sitt innlegg. Så egentlig forstår jeg ikke hva `TS gjør i det forholdet, siden hun tydeligvis ikke ønsker å ha noe ansvar ovenfor samboeren sitt barn. Og det er der det blir helt feil for meg, siden hun har valgt å gå inn i et forhold der det allerede fantes et barn.

←

2 ting:

Hun ønsker ikke å ha barnet der noen ekstra dager i vinterferien, uvisst av hvilken grunn. Hvordan blir det til å ikke ville ha noe ansvar for barnet i det hele tatt?

Faren tar heller ikke ansvar for barnet på dagtid, er han også uskikket til å være i den familien?

Hvis en ikke er på jobb i et tidsrom, mister en retten til å disponere sin tid da, slik at andre bare kan avtale forpliktelser på ens vegne uten at en har en forståelse seg imellom rundt det?

[Gjest =tentacle=]

Slike ordninger burde vært klarert, før man faktisk ble samboere. Det er et såpass stort ansvar å ha barn, og det var en av de første tingene jeg klarerte med min mann før vi flyttet sammen. For ønsker ikke steforeldre å ta et ansvar, vel da burde man heller ikke velge å bli samboer med en slik person.

←

Og det er det forelderens jobb å finne ut av, da det er forelderen som har ansvaret for at barnet hans/hennes får et godt hjem.

[Gjest Madam Felle]

Nå tror jeg også at det er ganske så stor forskjell på å være samboer med bostedsforelder og å være samboer med samværsforelder.

I første tilfelle får man et mye nærere forhold til barnet og deltar i den daglige oppdragelsen og oppfølging overfor barnehage/skole etc. I tilfelle to får "den nye" og barnet lite tid sammen til å finne ut av hverandre og man blir også i mye mindre involvert i avgjørelser som angår barnet. Dermed vil også personen i situasjon 1 lettere kunne ta fullt ansvar for barnet i perioder, da det kjenner dets rutiner og ikke minst er i dets vante nærmiljø hvor barnet har sin omgangskrets. Mens for personen i situasjon 2 blir det mer som å passe andres barn, noe som er vanskelig. Det er vant til andre regler, det er vekk fra sitt vante miljø, det bor i en bag.

←

Enig med deg, men det er ikke dermed sagt at man ikke kan gjøre det beste ut av situasjonene. Eldste sønnen min bor i Sverige, og vi treffer han 3-4 ganger i året. Det har aldri falt min mann inn å behandle han på en annen måte enn de to andre som bor her, men selvfølgelig har han et tettere forhold til de som bor her. Men det kunne aldri falle han inn å nekte han å komme, og hadde en av oss måtte vært hjemme fra jobb så måtte det vært han. Han kan gjøre jobbe sin hjemme, noe ikke jeg kan. Så da sier det seg selv, at det ansvaret blir lagt på han. Men selvfølgelig hadde vi snakket om det, på samme måte som vi har snakke om når en av oss har måtte vært hjemme med de to andre.

Men samtalen oss i mellom, kan ha foregått etter at flybilletten var bestilt. Så jeg har ikke måtte snakke med han om det er greit at sønnen min kommer, for vårt hjem er ALLTID hans hjem også. Så vil han komme, så kommer han.

[Gjest =tentacle=]

Nei, jeg er ikke enig med deg i dette. Min mann kan ikke avtale at jeg skal male naboens hus, men han kan gjerne avtale - og gjør det - at barnet hans skal komme hit hvis han for eksempel skal jobbe på dagtid og jeg har fri. Mulig det er en innarbeidet regel nå, men slik var det fra første stund, men en selvfølge for oss med et stort hjerte

Kanskje vil du forstå det en gang hvis du får barn og du måtte spørre mannen din om barnet kunne få komme hjem;)

←

Hjertet mitt er kanskje unormalt lite, men for meg ville det være en selvfølge at jeg spurte min mann om det hvis det forutsatte at han var der og passet barnet. Det ville også være en selvfølge at man sier ja til et slikt spørsmål hvis det ikke er tungtveiende grunner imot det, men min mann er ikke min eiendom, så derfor spør jeg.

[Gjest Madam Felle]

2 ting:

Hun ønsker ikke å ha barnet der noen ekstra dager i vinterferien, uvisst av hvilken grunn. Hvordan blir det til å ikke ville ha noe ansvar for barnet i det hele tatt?

Faren tar heller ikke ansvar for barnet på dagtid, er han også uskikket til å være i den familien?

Hvis en ikke er på jobb i et tidsrom, mister en retten til å disponere sin tid da, slik at andre bare kan avtale forpliktelser på ens vegne uten at en har en forståelse seg imellom rundt det?

←

Hun ønsket ikke å ha barnet noen ekstra dager, fordi han skulle jobbe. Da forstår jeg det slik at hun IKKE ønsker å ha ansvar for jenten. Så får du forstå det som du vil, men det er nå min mening.

Hadde faren vært alene, kunne han kanskje funnet noen andre til å ta seg av barnet i de dagene han måtte jobbe. Det er stor forskjell på å ikke ville ha barnet der, og at en må jobbe. Eller klarer du ikke å se det?

Kan du disponere din tid som du vil, om du har barn? Eller må du sørge for at neon ser etter barna når du skal gjøre noe? Er det slik at steforeldre disponerer tiden sin som de vil, mens biologiske foreldre bare skal måtte akseptere det? Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå at noen velger å leve slik, men det er nå min mening. Og kan man egentlig velge vekk barn, "bare" fordi de er stebarn? Er det liksom greit?

Jeg sier igjen, har man valgt å gå inn i et forhold der det er barn, så kan man ikke gjøre som man vil lengre uten å ta hensyn til familien ( og det inkluderer barnet/barna)

Uansett så syns jeg faktisk synd på barnet, for det kan ikek være lett å ha en stemor som helst så at hun ikke var der. ( og ja, nå tolker jeg igjen, men det er slik jeg ser det)

[Gjest Madam Felle]

Fint for dere. Men det er ikke tilfellet her. Her er det snakk om et samboerpar som ikke har etablert en ordning der dette er selvfølgelig. Dette er altså noe de må sette seg ned å snakke om.

←

En annen ting, TS kaller han for sin mann, og da regner jeg med de er gift. Og ut i fra som ejg har forstått det, så har de også felles barn sammen. Og da burde hun faktisk IKKE hatt noen som helst problemer med å ha barnet der. Men kanskje det beste er for barnet å ikke være der, siden stemor tydeligvis ikke ønsker å ha henne der.

Skulle ønske biologiske foreldre kunne vært flinkere til å velge partnere, for de skal liksom bli en del av barnas liv. Beklageligvis styrer følelsene litt for mye, og beklageligvis er det barna det går ut over.

[Amalie_85]

Det jeg er mest imponert over her er hvordan en fjær blir til 5 høns!

TS spørr om noe helt enkelt som jeg tolker at hun bare følte at en grense var tråkket på mellom henne og mannen. Kan godt hende hun gladelig ville tatt vare på dette barnet, men føler seg ikke respektert over at han ikke spurte og bare tok det som en selvfølge. Jeg hadde blitt litt irritert på samboren min hadde han gjort det med sønnen sin. Selvfølgelig hadde jeg passet sønnen hans (mer enn gjerne), men jeg vil da gjerne bli spurt først. Er jo ikke sikkert heller at dette kommer til å bli noe problem denne dagen/dagene, det er ingen steder det står at TS kommer til å gå rundt å være sur å la det gå ut over barnet!

TS: jeg syns han skulle ha spurt deg av respekt, selv visst han kanskje hadde forventet at du ville tatt vare på hans datter.

[Gjest Madam Felle]

Det jeg er mest imponert over her er hvordan en fjær blir til 5 høns!

TS spørr om noe helt enkelt som jeg tolker at hun bare følte at en grense var tråkket på mellom henne og mannen. Kan godt hende hun gladelig ville tatt vare på dette barnet, men føler seg ikke respektert over at han ikke spurte og bare tok det som en selvfølge. Jeg hadde blitt litt irritert på samboren min hadde han gjort det med sønnen sin. Selvfølgelig hadde jeg passet sønnen hans (mer enn gjerne), men jeg vil da gjerne bli spurt først. Er jo ikke sikkert heller at dette kommer til å bli noe problem denne dagen/dagene, det er ingen steder det står at TS kommer til å gå rundt å være sur å la det gå ut over barnet!

TS: jeg syns han skulle ha spurt deg av respekt, selv visst han kanskje hadde forventet at du ville tatt vare på hans datter.

←

Kan være enig med deg i dette. Men nå skrev TS at hun ikke ville passe barnet siden han skulle jobbe, og derfor ble det en stor sak ut av det. Hadde hun fokusert på at han ikke spurte, ville diskusjonen kanskje blitt en helt annen.

[Amalie_85]

Kan være enig med deg i dette. Men nå skrev TS at hun ikke ville passe barnet siden han skulle jobbe, og derfor ble det en stor sak ut av det. Hadde hun fokusert på at han ikke spurte, ville diskusjonen kanskje blitt en helt annen.

←

sant nok, men det er bare det at noen skriver at barnet er uønsket. Men det er jo ikke sikkert. Tror nok både stemor og far skulle kanskje tenkt seg litt om.

Det som jeg syns kanskje var ille her er at noen tenker noe, og andre drar konklusjoner om TS ut av det som da blir helt merkelig.

jeg velger å tro at ikke TS er så kaldt at hun ikke ønsker å ha stedatteren sin der, men at settingen ble litt feil for henne.

[Gjest =tentacle=]

Hun ønsket ikke å ha barnet noen ekstra dager, fordi han skulle jobbe. Da forstår jeg det slik at hun IKKE ønsker å ha ansvar for jenten. Så får du forstå det som du vil, men det er nå min mening.

Jeg forstår det nesten likt. Vi vet jo ikke noe om omfanget av det ansvaret hun faktisk påtar seg, kun at hun ikke vil ta på seg de ekstra dagene det er snakk om. Det kan hende hun er skikkelig gniten på å gjøre noe som helst sammen med stedatteren, og kan hende hun trenger et pusterom fordi hun normalt stiller opp mye, eller innsatsen kan ligge hvor som helst imellom de ytterpunktene.

Hadde faren vært alene, kunne han kanskje funnet noen andre til å ta seg av barnet i de dagene han måtte jobbe. Det er stor forskjell på å ikke ville ha barnet der, og at en må jobbe. Eller klarer du ikke å se det?

Far kan fortsatt finne noen til å ta seg av barnet, f.eks kunne han spurt sin partner. Om det er en tenåring, kan man kalle det å "ha barnet der". Er det en treåring, er det snakk om noe helt annet.

Kan du disponere din tid som du vil, om du har barn? Eller må du sørge for at neon ser etter barna når du skal gjøre noe? Er det slik at steforeldre disponerer tiden sin som de vil, mens biologiske foreldre bare skal måtte akseptere det? Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå at noen velger å leve slik, men det er nå min mening. Og kan man egentlig velge vekk barn, "bare" fordi de er stebarn? Er det liksom greit?

Jeg har ikke barn. Får jeg barn, må jeg disponere tiden min ut fra deres behov, sammen med deres far. Det er mitt ansvar, og ikke noe jeg kan skyve over på kjærester som eventuelt måtte komme etter et brudd med far. En ny partner kan dele det ansvaret med meg, men det er da den nye partneren som har rett til å sette grenser for omfanget av hva han vil påta seg. Hvis han ikke vil bidra tilstrekkelig til å skape et hjem som inkluderer mine barn, er jeg selvsagt ikke forpliktet til å beholde ham som partner, men jeg kan ikke forvente at jeg til enhver tid kan disponere hans tid når det passer meg, og hoveddelen av ansvaret vil fortsatt hvile på meg.

Jeg sier igjen, har man valgt å gå inn i et forhold der det er barn, så kan man ikke gjøre som man vil lengre uten å ta hensyn til familien ( og det inkluderer barnet/barna)

Har man valgt å gå inn i et forhold, må man ta hensyn til partneren og dens behov, ønsker og begrensninger. Det gjelder begge to.

Uansett så syns jeg faktisk synd på barnet, for det kan ikek være lett å ha en stemor som helst så at hun ikke var der. ( og ja, nå tolker jeg igjen, men det er slik jeg ser det)

Det gjør jeg også, dersom hennes gjengse holdning er at barnet helst bør være hos dem så lite som mulig. Kanskje er det slik det er her, men det trenger ikke å være det ut fra hovedinnlegg.

[Gjest Eir]

Men om nå barnet var fellesbarn, hadde det vært greit at far jobbet da? Nå snakker jeg fortsatt om at TS er hjemme, og at hun ikke må på jobb.

←

Jeg synes det blir akkurat det samme om det er begges barn. Man må uansett snakke sammen litt i forkant av vinterferien, for å i felleskap finne den beste løsningen i forhold til barnevakt ol. Hvis den ene jobber og den andre har fri gir svaret seg litt selv, men jeg synes likevel det er viktig at spørsmålet har vært oppe en gang, så alle vet hva de har å forholde seg til.

Synes også det er mange her som trekker rare sammenligninger. Selvsagt trenger man ikke å gjøre en ny avtale hver uke, dersom man har en fast rutine på at feks stemor passer ungen hver tirsdags kveld, ol, da har man jo allerede en løpende avtale.

Samme gjelder dersom det er stebarn som bor fast hos den aktuelle familien, da vil jo selvsagt dette barnet inngå i "ungene" sammen med felles barn, mens dersom barnet bor fast hos den andre forelderen, så bør man ha en kommunikasjon på når ungen kommer og ikke. Når man feks sier at far skal på hyttetur med ungene i ferien går jeg utifra at dette har vært diskutert minst en gang, og at det ikke er basert på tankelesning?

Det er heller ikke snakk om at man skal spørre om lov til å i det hele tatt ha samvær med barnet sitt, men at man bør spørre partneren først dersom dette samværet skal være partnerens ansvar. (Med mindre man har en løpende avtale om noe annet.)

[Gjest Madam Felle]

Har lest flere innlegg fra TS, og funnet ut at hun går hjemme med deres felles barn. Da har de faktisk blitt enige i at det er hun som har det ansvaret, og da står jeg fortsatt for alt jeg har skrevet. Hvorfor skal hun kunne velge vekk stebarnet, når hun har ansvaret for de andre barna?

Må si jeg er sjokkert over faren her, som velger å få flere barn med et menneske som tydeligvis ikke har så mye til overs for barnet hans.

og jeg er også sjokkert, over at noen kan få seg til å utestenge et barn på den måten ts gjør.

[Gjest Mayamor]

Her i huset har vi også en "haug med barn" som vi begge tar vare på. Har jeg mulighet til å ha med flere barn gjør jeg det. Her er vi ikke så nøye på om vi har 1-2-3-4-5 barn med oss. Verken samboer eller jeg. Men vi snakker alltid sammen selv om vi vet begge stiller opp. Det gjorde samboer og ekskonen med kun felles barn. Samme som eksen og jeg også gjorde med et felles barn. Ser ikke forskjellen til vår sammensatte familie. Vi tar hensyn til hverandre/ tar hverandre for gitt like mye uavhengig hvem som er bioforeldre/bonusforeldre.

Som jeg skrev i mitt første innlegg: her må TS og mann lære seg å kommunisere bedre. Ikke spør her om råd (og la deg påvirke over enkeltes bastante meninger og TS eget irritasjonsnivå økes...?).

Snakk heller med mannen. Kjenn etter hva dere kan finne dere i og ikke. Klart dere burde snakket åpenhjertig om dette for lenge siden, men det er bedre nå enn aldri.

Personlig mener jeg at en strekker seg langt for å få hverdagskabalen til å gå opp. En skiller ikke på egne barn og den andres barn.

Har TS barnehageplass til felles barn, er i jobb/og eller har tatt et par fridager og planer som blir ødelagt av at bonusbarn er der - kan jeg godt skjønne at TS blir irritert på mann. Men påpek til mannen at det er vanskelig pga... Eller at du kan ta med ditt bonusbarn, men neste gang snakker han med deg først... Og om det virkelig ikke passer: forklar ham hvorfor.

Snakk sammen og inngå kompromiss.

Ingen liker å bli overkjørt; verken mor/stemor eller far/stefar.

Barn liker heller ikke være der de skjønner de ikke er velkomne.

Skal du og mannen bli gamle sammen; lær noe av dette og snakk sammen.

TS er ikke ond/egoistisk - hun reagerer bare fordi hun føler seg overkjørt.

Mannen til TS er heller ikke ond/egoistisk - han er kanskje litt tankeløs.

Men det er jo også TS siden hun ikke har fått fram sitt budskap...

Tid sammen gjøre dere mer sammensveiset.

Legg til noen år på baken - og en takler bedre kompromisser.

Lykke til.

Men en annen ting: ikke alle passer som stemor/stefar. Synes det er fint at enkelte er åpen om dette før de går inn i et forhold (eks Niomi) slik at en slipper unødige konflikter og evt flere brudd.

[Gjest Mayamor]

Har lest flere innlegg fra TS, og funnet ut at hun går hjemme med deres felles barn. Da har de faktisk blitt enige i at det er hun som har det ansvaret, og da står jeg fortsatt for alt jeg har skrevet.  Hvorfor skal hun kunne velge vekk stebarnet, når hun har ansvaret for de andre barna?

←

Stemmer dette, skjønner jeg virkelig ikke TS.

[Laban75]

Dette høres ut som et forhold uten god kommunikasjon. Jeg mener det er en selvfølge at du som hjemmeværende mor for felles barn også kan ta deg av mannens barn som av og til er på besøk - når han er på jobb. Husk på at dersom han tar seg ferie, mister dere kanskje feriedager dere har tenkt å bruke sammen til sommeren.

Men det er også en selvfølge at din mann spør deg først! Det kunne være at du hadde planer om å besøke noen el.l. en eller flere av dagene, og at dette nå går i vasken. Har forståelse for dette.

Men du har ingen rett til å la dette barnet føle seg uvelkommen i barnets andre hjem, og jeg får en følelse av at det er nettopp dette som skjer. Tenk om det var ditt barn som var på besøk hos sin far etter et samlivsbrudd. Den nye kjæresten/samboeren til ditt barns far ønsker ikke ditt barn velkommen.. Ville du da følt det på samme måte?

Du må ta dette opp med din mann, men for all del: du må ta opp det at han ikke spør om det passer før han gjør avtaler. Det er kort vei her til at man oppfatter at du ikke liker hans barn - og da kan det bli bråk.

Elsk barnet som om det var ditt eget! (det er faktisk en av forutsetningene når man finner en mann med barn fra før). Lykke til!

[Gjest Lovely]

TS har tydeligvis trukket seg ut av diskusjonen, ihvertfall tatt bort nicet sitt fra tråden ser jeg.

Jeg leste i en annen tråd at stedatteren er 11 år, med mindre jenta ikke er som andre 11 åringer så trenger ikke stemor å "passe på" henne som TS sier i startinnlegget sitt.

[Gjest Mayamor]

Problemestillingen er i aller høyeste grad aktuell for mange selv om denne brukeren slettet seg. Det er lettere å skrive som gjest slik at ingen husker at du er hjemmeværende... Men dette var ikke ment som pepper til TS.

Snakk med mannen din og ordne opp dere to uten en masse innput fra andre mennesker. Lykke til.