min manns barn

[Gjest Madam Felle]

Du har utrolig liten respekt for kvinner som "bare går hjemme".

←

Har stor respekt for kvinner som går hjemme, men eier ikke resepkt for noen som gjør så stor forskjell på fellebarn og på stebarn. Hun går hjemme med barna, og da bør det også inkludere stebarn.

Du må jo mene hva du vil, men det må jeg også få lov til. At man ikke behandler stebarn som sitt eget, er forferdelig i mine øyne. Og det må jeg få lov til å mene.

[Hannecec]

Når jeg sitter og leser innkegg her, så virker det som det er mange "manne hatere" her.

Er selv samboer med en som har barn fra før.

Min mening er at når man går inn i et forhold hvor det er barn fra før, så påtar man seg et ansvar. Men hvis du ikke ønsker å ta dette ansvaret, så må du si i fra med en gang.. Ikke la samboeren din tro at det er greit, hvis det ikke er det.

Dette gjør han ikke til en mann som ikke respekterer deg, så lenge han ikke aner noe annet.

Jeg har vært mye alene med min "stedatter", og det har gjort at vi har blitt veldig godt kjent.

Helt i begynnelsen av vårt forhold, så brukte vi tid til å bli kjent. Og jeg må jo si at jeg synes det var rart.. Og den tanken på at det er jo ikke min datter, den var der mange ganger.. Men jeg ville jo ha pappan Og vil man det, så må man også være villig til å dele ansvar for barnet hans.

Ser du det fra fars side, så ønsker han jo bare å benytte sjansen til å ha barnet der.. Det betyr så mye for dem har jeg skjønt, bare det å vite at han/henne er i huset.

Tenk hvis det var ditt barn? Hadde ikke du ønsket det samme. Og hvis det skal bli dere to, så må du jo bare godta at han har et barn.

Grunnen til at jeg mener at det er mange "manne hatere" her er at dere dømmer så fort. At dere i grunn bare tenker på dere selv. Før dere legger inn et innlegg, så prøv å se det fra mannens side også..

Gjelder ikke bare denne tråden....

[la Flaca]

Jeg har selv vært vitne til et tilfelle der farens nye kjæreste mente at han skulle "glemme" sitt tidligere liv og "glemme" at han hadde en datter fra tidligere.

Og denne mannen lot faktisk sin nye kjæreste styre forholdet slik at barnet var uten samvær i 6 år. Da brøt mannen mer eller mindre sammen pga samvittighetskvaler. Han forlot sin nye kjæreste og felles barn og brukte 6 mnd på å bygge seg opp gjen. Det første han gjorde etterpå var å kontakte datteren og "be om pent vær". Far og datter tok opp igjen samværet (litt forsiktig i begynnelsen) men har i dag et kjempefint forhold, Datteren besøker sin far så ofte hun kan (ca 1 gang i uken) og alt synes å være bra. Han og hans andre barn har også et godt forhold selv om mor til hans andre barn har forsøkt å legge MANGE hindringer i veien.

Denne mannen gjorde en KJEMPETABBE da han ofret sin datter til fordel for sin nye kjæreste. Men det hele har heldigvis endt godt. Datteren og hans andre barn har også et fint forhold.

Det jeg forsøker å si er at denne mannen gjorde en tabbe som han heldigvis klarte å rette opp i senere. Sjalusien som mor til det siste barnet viste, ble imidlertid dødsdommen for deres forhold.

Jeg håper for barnas del at TS ikke kommer i tilsvarende situasjon.

←

Jaha, så å håpe på å bli underrettet i forkant av en avgjørelse angående samvær (som stemor selv skal stå for), det kan likestilles med å sabotere og være sjalu?

Stemor er hjemme med to barn allerede, det er greit nok. Men la meg ta et eksempel; dersom jeg ber mormor ta vare på jenta mi en dag/ overnatting, så går jeg ikke ut automatisk ut i fra at hun også syns det er greit å ta minstemann i tillegg, selv om det plutselig dukket opp et behov. Jeg spør om det er greit, fordi det er vanlig folkeskikk å ta hensyn til andre mennesker og hva de selv ønsker.

[Gjest Turi]

Har stor respekt for kvinner som går hjemme, men eier ikke resepkt for noen som gjør så stor forskjell på fellebarn og på stebarn. Hun går hjemme med barna, og da bør det også inkludere stebarn.

Du må jo mene hva du vil, men det må jeg også få lov til. At man ikke behandler stebarn som sitt eget, er forferdelig i mine øyne. Og det må jeg få lov til å mene.

←

Du får mene hva du vil, men det provoserer meg at du sier at de som ikke er enige ikke burde være sammen med menn med barn fra tidligere forhold.

Du eier ikke respekt for at en kvinne som går hjemme også kan ha behov for forutsigbarhet. Og ha behov for å ikke bli tatt som en selvfølge verken for omsorg for felles eller stebarn.

[Gjest Madam Felle]

Du får mene hva du vil, men det provoserer meg at du sier at de som ikke er enige ikke burde være sammen med menn med barn fra tidligere forhold.

Du eier ikke respekt for at en kvinne som går hjemme også kan ha behov for forutsigbarhet. Og ha behov for å ikke bli tatt som en selvfølge verken for omsorg for felles eller stebarn.

←

Jeg har ikke sagt at de som ikke er enig, burde være sammen med menn som har barn. men jeg mener at de som behandler fellesbarn og stebarn ulikt, ikke burde være sammen med noen som har barn fra før av. Barnet har ikke vært med på å velge stemor/stefar. Barnet har bare blitt "kastet" inn i det, og da bør en også klare å ta hensyn til barnet også.

Har begge parter blitt enig i at den ene skal gå hjemme med barna, så er dette noe de faktisk ahr avtalt. IO dette tilfelle så har mor valgt det selv, for jeg tviler sterkt på at far har truet henne til å være hjemme.

Når man har barn, så er det lite som blir forutsigbart. Noe du kanskje burde visst, siden du har barn.

Og jo, det blir tatt som en selvfølge at hun tar seg av barna, for det er jo det avtalen går ut på. Han jobber og hun er hjemme med barna, og det blir da virkelig en selvfølgelighet i mine øyne. Men jeg har forstått at du mener fellesbarn er noe helt annet en stebarn, for med stebarn må det meste planlegges. Barnet kan ikke bare komme hjem til pappa, for stemor må først få all informasjon og se om hun "GIDDER" være sammen med barnet.

Men du vil ikke forstå meg, og jeg vil ikke forstå deg. Og dette kan vi diskutere opp og ned i mente, men jeg kommer aldri til å forstå din tankegang på dette området. Alle barna i en familie burde være velkommen, enten de er fellesbarn eller stebarn. Noe det ikke er i dette tilfelle, for stemor ville ikke ha jenten der siden far jobbet. Og det er faktisk det det hele "koker ned til".

[Gjest Madam Felle]

Jaha, så å håpe på å bli underrettet i forkant av en avgjørelse angående samvær (som stemor selv skal stå for), det kan likestilles med å sabotere og være sjalu?

Stemor er hjemme med to barn allerede, det er greit nok. Men la meg ta et eksempel; dersom jeg ber mormor ta vare på jenta mi en dag/ overnatting, så går jeg ikke ut automatisk ut i fra at hun også syns det er greit å ta minstemann i tillegg, selv om det plutselig dukket opp et behov. Jeg spør om det er greit, fordi det er vanlig folkeskikk å ta hensyn til andre mennesker og hva de selv ønsker. 

←

stor forskjell på stemor og på mormor, for mormor bor ikke i barnas hjem men det gjør stemor.

[Helen]

Jaha, så å håpe på å bli underrettet i forkant av en avgjørelse angående samvær (som stemor selv skal stå for), det kan likestilles med å sabotere og være sjalu?

Stemor er hjemme med to barn allerede, det er greit nok. Men la meg ta et eksempel; dersom jeg ber mormor ta vare på jenta mi en dag/ overnatting, så går jeg ikke ut automatisk ut i fra at hun også syns det er greit å ta minstemann i tillegg, selv om det plutselig dukket opp et behov. Jeg spør om det er greit, fordi det er vanlig folkeskikk å ta hensyn til andre mennesker og hva de selv ønsker. 

←

En mormor har da ikke noe ansvar for å ta seg av barnebarna, det er ingen selvfølge at besteforeldre stiller opp. Men at en stemor eller stefar stiller opp det er helt klart en selvfølge.

Det går ikke ann å sammenligne besteforelde med steforeldre heller da....

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

stor forskjell på stemor og på mormor, for mormor bor ikke i barnas hjem men det gjør stemor.

←

Jeg vokste opp med en farmor som BODDE i vårt hjem.. Men det var ingen som tok det som en selvfølge at hun skulle "passe oss" uten å bli spurt likevel. Hun hadde faktisk et eget liv med egne planer SELV om hun bodde i vårt hjem og var en del av vår "kjernefamilie"... Sånn bare for å avfeie "bo i hjemmet"-argumentet.

Det er også forskjell på et barn som "alltid" er der og et barn som "kommer av og til".

Jeg synes det er rett og rimelig at en voksen partner er involvert i beslutningsprosessen om hvor mange personer det kommer til å være i husholdningen i den og den perioden. Og SÆRLIG når det er denne personen som faktisk skal både "underholde" og lage mat osv til disse personene.

At det er et barn man er "stefordeldre" til bare ØKER behovet for at man blir involvert! Det er på ingen måte et argument for å dytte denne personen ut på sidelinjen.

JEg synes det er utrolig merkelig at enkelte her inne mener at "steforeldre" skal forventes å yte like mye som foreldre, men samtidig ikke skal ha noe de skal ha sag ti beslutningsprosessen... Minner mer om en slave enn om en likeverdig partner i mine øyne...

[Gjest Turi]

Jeg har ikke sagt at de som ikke er enig, burde være sammen med menn som har barn. men jeg mener at de som behandler fellesbarn og stebarn ulikt, ikke

←

Så du har ikke sag at stemødre som ikke er villige til å ta ansvar (ikke være glad i og ha det bra med, men TA ANSVAR) for stebarn som sine egne, ikke bør være stemødre?

Du skjønner - jeg er glad i stesønnen min. Han har nøkkel og kommer og går som han vil, når han vil. Men overnattingene avtales mellom biomor og biofar, så de er sikre på at han ikke plutselig er vekk. Og siden jeg bor sammen med biofar, mener du at jeg har ansvar for å ta meg av gutten når han er hos oss. F.eks. dersom biomor vil på kino og avtaler med biofar som er på reise i utlandet at gutten kommer til meg samme kveld, så skal jeg forholde meg til det som om det var mitt eget barn. Selv om jeg ikke ble spurt og selv om jeg hadde andre planer, for jeg "fikk jo beskjed".

Eller gjelder dette bare dersom jeg er hjemmeværende med to småunger, og sikkert bare sitter hjemme uansett?

Det jeg reagerer mest på i dine innlegg er allikevel når du snakker om å ta hensyn til barnet. Det er nemlig fullt mulig å ha ulike former for avtaler mellom voksne, ulike former for ansvarsdeling mellom ste- og bioforeldre uten at det går ut over hensynet til barnet. Og selv om det av og til ikke passer meg å være hjemme alene med et barn jeg ikke visste skulle være der (fordi - ja, jeg liker å planlegge dagene mine litt i forkant - send meg til psykolog), betyr det ikke at jeg behandler ham dårlig når han er der. Så det er konklusjonene dine det er noe galt med.

Kanskje fordi du diskuterer en enkeltbrukers enkeltsak, mens jeg forsøker å tenke litt mer prinsipielt. (Kanskje kjenner du TS og har liten respekt for henne, det ser slik ut?)

Jeg syns det er FLOTT med sånne som mannen din som tar til seg stebarna som sine egne og tar like mye ansvar for dem som om han var biofar. Jeg tror bare ikke det er den eneste fasiten.

Jeg syns også det er FLOTT med sånne som tar alt på sparket, men jeg nekter å se meg selv som dårligere fordi jeg liker å planlegge og å være med på planleggingen.

Og jeg syns det er UTROLIG at du har en mann som ikke får medbestemmelse rundt når barna skal være der, men som tar det som en selvfølge når de selv er der, han må være et utrolig tolerant menneske. (se - nå snakket jeg om DIN situasjon - fortsatt ikke TS sin)

Når man har barn, så er det lite som blir forutsigbart. Noe du kanskje burde visst, siden du har barn.

←

Jeg har både barn og stebarn, og jeg har en veldig forutsigbar hverdag. Det uforutsigbare i vår familie tilhører sjeldenhetene. For meg dreier det seg om å skape trygghet for barna

Men jeg har forstått at du mener fellesbarn er noe helt annet en stebarn, for med stebarn må det meste planlegges. Barnet kan ikke bare komme hjem til pappa, for stemor må først få all informasjon og se om hun "GIDDER" være sammen med barnet.

←

Nå tillegger du meg veldig mye jeg ikke har sagt eller ment og det vet du. Må understreke at det ikke provoserer meg nå, men jeg blir litt oppgitt.

Fellesbarn er noe annet enn stebarn. Fordi de er mine barn, de er der hver dag, jeg har fullt ansvar for at de har det bra hele tiden alltid. Stebarn er der annenhver uke eller whatever, de er ikke mine barn, men mannens barn og de har en annen mor som sammen med min mann har fullt ansvar for at de har det bra den tiden de er i det aktuelle hjemmet. Så JA - det er selvsagt forskjell, og JA for en del mennesker, som meg, så må det planlegging til. Akkurat som det må mellom foreldre i jobb når barna er syke e.l. Det betyr jo ikke at den dagen far er hjemme og mor er på jobb, elsker hun barna sine mindre. Eller? For det er slik du tolker her.

Og det med å gidde å være sammen med barnet er noe du tillegger TS å ikke gjøre. Du skal ikke blande det inn i svar til meg, for jeg har aldri berørt det. Det jeg snakker om er respekt for hverandre i voksenforholdet, og behovet for å planlegge sammen. Ikke hvorvidt det er glede for steforelder å være sammen med stebarn eller ikke.

Men du vil ikke forstå meg, og jeg vil ikke forstå deg. Og dette kan vi diskutere opp og ned i mente, men jeg kommer aldri til å forstå din tankegang på dette området. Alle barna i en familie burde være velkommen, enten de er fellesbarn eller stebarn. Noe det ikke er i dette tilfelle, for stemor ville ikke ha jenten der siden far jobbet. Og det er faktisk det det hele "koker ned til".

←

Jeg vil gjerne forstå deg,ellers ville jeg ikke giddet å svare her inne. Jeg lærer mye om andres holdninger gjennom slike diskusjoner, men i denne skal jeg innrømme jeg ble sjokkert (IKKE bare pga deg). Jeg er jo stemor, og det er interessant å se hvordan andre løser situasjonene.

Nei, du forstår ikke mitt behov for planlegging, mitt behov for å bli sett som en likeverdig i forholdet til min partner. For hver gang jeg skriver noe leser du det som om det dreide seg om mitt forhold til BARNET. Og så leser du mine kommentarer som om de dreide seg om TS sin situasjon, noe som ikke er meningen. JEg kjenner den ikke, jeg gidder ikke grave i den, men det første spørsmålet og trådens opprinnelige tema var interessant og det er det jeg berører.

TS har ikke sagt hun ikke "vil ha" jenten, det er din tolkning. Jeg har en annen potensiell tolkning for deg: TS hadde lavere lønn enn mannen sin og kunne ikke forsvare å jobbe når hun skulle ha to barn i barnehagen. Mannen jobber nesten døgnet rundt, og hun er alene med flere små. Ja, de har "valgt" at hun er hjemme, men det ble ikke som hun ønsket seg, og hun føler i stadig større grad at hun har alt ansvaret hjemme og at han ikke bidrar. I tillegg er hun gravid, og selv om hun ikke har noen plager, raser hormonene. Hun er sliten, noe hun har sagt, og hun hadde håpet han skulle ta vinterferie og hjelpe henne litt så hun også kan få ferie. Når han avslår blir hun trist. Så ringer han 2-3 dager senere hjem og sier at hun i tillegg til alt annet nå også skal ha ansvaret for hans 11-åring. Som hun er glad i. Men hun gidder virkelig ikke når han er på jobb (fordi hun altså er sliten og sur på ham i utgangspunktet, og siden hun er gravid lar det gå ut over situasjonen). Det er INGENTING som tyder på at dette kommer til å gå utover jenten. Jeg tror ikke dette er situasjonen, men den er like sannsynlig som din.

Derfor kan du ikke forstå meg. Og ikke vil du prøve heller.

[Gjest Lovely]

JEg synes det er utrolig merkelig at enkelte her inne mener at "steforeldre" skal forventes å yte like mye som foreldre, men samtidig ikke skal ha noe de skal ha sag ti beslutningsprosessen... Minner mer om en slave enn om en likeverdig partner i mine øyne... 

Vell for meg blir det heller andre veien, samsværsforelder må spørre sin kontrollerende og maktmisbrukende partner om barnet kan få komme på "besøk" i dennes hjem, der h*n bestemmer

Alvorlig talt: Klart det kan være situasjoner der partner bør bli spurt først, men jeg ser ikke for meg at man etter en tids samliv skal måtte spørre først med mindre det er barn som krever mer enn normalt.

Du skjønner - jeg er glad i stesønnen min. Han har nøkkel og kommer og går som han vil, når han vil. Men overnattingene avtales mellom biomor og biofar, så de er sikre på at han ikke plutselig er vekk.

Så om han plutselig vil overnatte når han er innom og du må gi han frokost å få han på skolen morgenen etter så bør far spørre deg først? Han kan ikke svare sin sønn med en gang? Og du kan finne på å si nei fordi du mister oversikten og stabiliteten på hverdagen?

Jeg har både barn og stebarn, og jeg har en veldig forutsigbar hverdag. Det uforutsigbare i vår familie tilhører sjeldenhetene. For meg dreier det seg om å skape trygghet for barna  .

Jeg er enig i at barn skal ha det trygt å stabilt, men tror også at en viss grad av impulsitet bør være tilstede, det bør ikke bli slik at livet raser sammen hvis noe uforutsett skjer

Og nekte et impulsivt samvær pga en voksens behov for stabilitet og forutsigbarhet høres ikke bra ut.. Jeg tenker at det er en fin egenskap å kunne omstille seg ganske fort for barnas skyld, hm ja, det tenker jeg er like viktig som trygghet og stabilitet

[Gjest Turi]

Så om han plutselig vil overnatte når han er innom og du må gi han frokost å få han på skolen morgenen etter så bør far spørre deg først? Han kan ikke svare sin sønn med en gang? Og du kan finne på å si nei fordi du mister oversikten og stabiliteten på hverdagen?

←

Nei, det har jeg ikke sagt. For oss er spørsmålet irrelevant også, det er far som ordner frokost .

Jeg har sagt gang på gang at det jeg reagerer på er voksen til voksen situasjonen. Dersom stesønnen min plutselig ønsker å overnatte må han spørre sin mor om hun syns det er greit, for oss vil det alltid være greit om vi ikke skal reise bort.

Men å bli tatt med i beslutninger om endringer i samvær som foregår mellom mor og far i en planleggingsfase (altså de voksne) dersom de berører min hverdag, det forventer jeg.

Jeg er enig i at barn skal ha det trygt å stabilt, men tror også at en viss grad av impulsitet bør være tilstede, det bør ikke bli slik at livet raser sammen hvis noe uforutsett skjer

←

Helt enig. Jeg var bare helt uenig i Madame Felles utsagn om "lite er forutsigbart", og at jeg burde vite det siden jeg har barn. Jeg mener dette dreier seg om planlegging. Det betyr ikke at hele livet vårt er planstyrt og det ikke er rom for impulsivitet. Det betyr bare at det sjelden kommer uforutsigbare ting i veien for de hyggelige tingene vi har planlagt

Og nekte et impulsivt samvær pga en voksens behov for stabilitet og forutsigbarhet høres ikke bra ut.. Jeg tenker at det er en fin egenskap å kunne omstille seg ganske fort for barnas skyld, hm ja, det tenker jeg er like viktig som trygghet og stabilitet

←

Men vi har jo ikke snakket om impulsivt samvær der et barn plutselig ikke vil dra til det andre hjemmet. Eller å omstille seg for barna.

Vi har snakket om at biofar har snakket med biomor og avtalt noe på vegne av sin kone uten at hun er involvert. Det er noe HELT ANNET enn å svare en unge som ringer og sier "kan jeg komme". I allefall i mitt hode.

Ellers er jeg helt uenig i at det å kunne omstille seg fordi barna plutselig vil sove et annet sted enn det som var meningen er i NÆRHETEN av like viktig som trygghet og stabilitet. Men jeg skjønner at det finnes mange måter å leve på altså

Jeg er også motstander av at barn med to hjem skal kunne styre selv hvor de skal sove på impuls annet enn unntaksvis. Det vil kunne bli et maktmiddel og en avstraffing barnet bruker mot en av foreldrene dersom de ikke får viljen sin, og dersom ikke begge bioforeldre konsulteres før beslutningen tas, ser jeg for meg at det kan skape ganske store konflikter i voksenrelasjonen mellom biomor og -far. Men det er en helt annen sak da.

[Gjest Don Giovanni]

Hvis et ste-forhold skal fungere, så handler jo dette om det samme som alle andre forhold; Respekt. Jeg ville selvfølgelig ikke spurt kjæresten min om det passer at datteren min kommer i vinterferien. Men jeg hadde likefullt respektert en kommentar i etterkant fra henne om at "men hvordan har du tenkt å gjøre dette, jeg har jo de og de planene osv". Da handler det jo om hvilke planer det er snakk om , som gjør at stebarnet ikke kan være med på dem. Det finnes sikkert noen legitime grunner til slikt, uten at jeg kommer på dem i farten. Så lenge jeg skal være borte fra hjemmet ville jeg syns det var naturlig å spørre om det passet, dersom dette var utenom den vanlige rutinen. Jeg hadde imidlertid aldri spurt om "det er greit" eller "om hun har lyst å datteren min hjemme". Likeså hadde jeg svart datteren min der og da at det passer, og så heller omkalfatret på egne planer dersom det ikke gikk sammen med samboerens planer. Jeg tror respekt i alle retninger er avgjørende uansett når vi prater om slike forhold.

I denne aktuelle saken ser jeg overhodet ikke noen grunn til at faren skulle sjekke med samboeren. Med mindre de hadde en slik forståelse og et slikt forhold. Det ville jeg imidlertid aldri innledet. Og jeg er veldig enig med Madam Felle i at en ste-forelder ikke kan gjøre forskjell på egne barn og ste-barn. Det er en direkte ufyselig handling.

[Gjest =tentacle=]

I denne aktuelle saken ser jeg overhodet ikke noen grunn til at faren skulle sjekke med samboeren.

←

2-3 arbeidsdager er 16-24 timer pluss reisetid hvor hun skal inkludere dette barnet. Om det er en lett oppgave eller svært krevende vet vi ikke.

Det passer meg per definisjon ikke at to voksne mennesker sammen avtaler hva jeg skal bruke dagene mine til. Jenta er i den aktuelle perioden morens ansvar, og vi må anta at hun blir godt ivaretatt der. Dersom mors ansvar skal overføres til stemor for noen dager, så er det stemor som skal si at det er greit, ikke noen andre. Her har far sagt at det er greit at hun kommer, og da er det fars ansvar å være tilstede for datteren inntil stemor sier det er greit å overta dette ansvaret.

Dette er ikke noe som bare gjelder steforeldre. Hvis din eks har samvær en bestemt uke, kan ikke hun bare ringe deg og informere om at barnet kommer til å være hos deg istedet fra onsdag til fredag i uke 10, fordi mor har lyst til å reise bort de dagene. Du har da en prinsipiell mulighet til å si nei til å overta hennes omsorgsansvar for de aktuelle dagene, og det er denne muligheten stemoren i denne saken blir forsøkt fratatt.

Hvis det ikke er hjerterom til å ta imot stedatteren, har familien et alvorlig problem. Men det er i seg selv et problem at det som i utgangspunktet er en annen voksens ansvar tres nedover hodet på en etter den andre voksnes forgodtbefinnende.

[Gjest allium]

Det passer meg per definisjon ikke at to voksne mennesker sammen avtaler hva jeg skal bruke dagene mine til. Jenta er i den aktuelle perioden morens ansvar, og vi må anta at hun blir godt ivaretatt der. Dersom mors ansvar skal overføres til stemor for noen dager, så er det stemor som skal si at det er greit, ikke noen andre. Her har far sagt at det er greit at hun kommer, og da er det fars ansvar å være tilstede for datteren inntil stemor sier det er greit å overta dette ansvaret.

←

Nettopp.

Jeg har faktisk ofte vært i mors situasjon her. Og såvidt jeg kan huske, har det vært slik at hvis det har vært diskutert at barnet skal til far "utenom", og far har sagt at "det er greit, jeg skal på jobb, men H* kan passe ham", så har jeg alltid spurt eksplisitt om han er sikker på at det er greit for H*.

Endret 23. februar 2007 av allium

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

I denne aktuelle saken ser jeg overhodet ikke noen grunn til at faren skulle sjekke med samboeren. Med

Seriøst? Du ser ingen grunn til å sjekke med sin samboer før man legger planer for han/henne?

Jeg er i alle fall glad jeg har en mann som har så stor respekt for meg at han alltid sjekker med meg før han sier ja til avtaler som inkluderer meg..!

Og jeg er veldig enig med Madam Felle i at en ste-forelder ikke kan gjøre forskjell på egne barn og ste-barn. Det er en direkte ufyselig handling.

←

Jeg synes det virker merkelig å IKKE se forskjellig på barn som bor sammen med deg hele tiden og barn som bare er der deler av tiden, jeg..

Dessuten ER det åpenbart forskjell på barn og stebarn.

[Far til 2]

Så du har ikke sag at stemødre som ikke er villige til å ta ansvar (ikke være glad i og ha det bra med, men TA ANSVAR) for stebarn som sine egne, ikke bør være stemødre?

...

...

←

Nå skal jeg tilstå at jeg ikke har lest hele ditt innlegg som jeg svarer på. Men maktbegrepet synes å være sentralt i saken.

Slik jeg forstår TS er det ingen tvil om at faren kan overta ansvaret (om stemor ikke ønsker å ta del i det) så snart han kommer hjem. Overnattingen er derfor ikke et stort problem SÅFREMT STEMOR IKKE ØNSKER AT BARNET SKAL VÆRE UTE AV HUSET OM NATTEN.

I dette tilfellet har far og biomor avtalt at jenta kan være der noen dager. Far har informert "stemor" som er hjemmeværende, men stemor er ikke fornøyd. Hun ønsker å bli spurt og vise at hun har rett til å si nei. Det er m.a.o hennes reduserte makt og ønske/mulighet til å si nei hun føler er tråkket på.

Når makten, og retten til å vise makt, blir mer sentral enn å ivareta et barns ønske om samvær med sin far, mener jeg de voksne har et problem.

For meg synes det som om dette paret har helt andre problemer enn det som beskrives som et problem.

Hva om du inviterer noen til dere en kveld, uten å spørre partneren. Dette var noe som skjedde med jevne mellomrom mellom ex'en og meg. Jeg fikk bare beskjed om at den og den var invitert over til oss. Skal jeg da lage masse bråk fordi jeg ikke har lyst å å prate med hennes venner ? Hvis jeg gjør det har jeg mulighet til det. Men problemet er ikke av en sånn art at jeg reagerer på annen måte enn at jeg nevner det for partneren i forbifarten at jeg er uenig i det hun har gjort. Ferdig med det.

Men i dette tilfellet gjelder det et barn. Kansje min samboers barn. Har jeg rett til å skape konflikt fordi min samboer eller jeg (avhengig av hvem sitt barn det er) ønsker å treffe sitt barn ? Jeg mener nei. Om flere av dere som er mødre med daglig omsorg hadde vært samværsforeldre hadde dere kansje vært mer åpne for å åpne dørene forr deres egne barn, - selv om dere ikke ligger på deres knær og ber pent om et par dager med barnet deres.

Og som andre har sagt tidligere i debatten: Hvis denne jenta ringer og spør om å få være hos oss et par dager i ferien, skal jeg da si at "det kan jeg ikke love, men må snakke med min samboer først" ? I så tilfelle vil ikke denne jenta føle seg særlig velkommen.

Og det gjelder uansett om det er min saboer eller jeg som tar telefonen.

[Far til 2]

Hvis et ste-forhold skal fungere, så handler jo dette om det samme som alle andre forhold; Respekt. Jeg ville selvfølgelig ikke spurt kjæresten min om det passer at datteren min kommer i vinterferien. Men jeg hadde likefullt respektert en kommentar i etterkant fra henne om at "men hvordan har du tenkt å gjøre dette, jeg har jo de og de planene osv". Da handler det jo om hvilke planer det er snakk om , som gjør at stebarnet ikke kan være med på dem. Det finnes sikkert noen legitime grunner til slikt, uten at jeg kommer på dem i farten.

...

...

←

Jeg er enig med deg i det du sier. Men bare som et tillegg vil jeg si at jeg forventer at stemor og far har snakket sammen og avklart om de har avtalt noen aktiviteter som gjør at barnet ikke kan være med. Hvis ikke synes det som om det er stemoren som ikke har snakket med sin samboer, og da er plutselig problemet snudd på hodet. Da er det stemoren som ikke har spurt faren.

I slike diskusjoner må vi nødvendigvis ta noen forutsetninger. Det er vel forskjellge forutsetninger som er årsaken til uenigheten. Jeg kan ikke forestille meg at samboere i utgangspunktet ikke vil at barnet skal få samvær med sin mor eller far, selv om vi vet at dette og tilsvarende skjer fra tid til annen.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

I dette tilfellet har far og biomor avtalt at jenta kan være der noen dager. Far har informert "stemor" som er hjemmeværende, men stemor er ikke fornøyd. Hun ønsker å bli spurt og vise at hun har rett til å si nei. Det er m.a.o hennes reduserte makt og ønske/mulighet til å si nei hun føler er tråkket på.

Jeg synes du trekker dette litt langt. Jeg tror ikke stemor så mye ønsker å kunne si nei til at barnet skal være der, men hun vil INKLUDERES i beslutningsprosessen.

Barnets far kan avtale å ha barnet der så mye han vil, men når det i realiteten er stemor som skal "ha barnet" BØR hun absolutt være med i beslutningsprosessen.

Det er atlså forskjell på å nekte far å ha barnet og det å selv burde spørres når det her HUN som skal ha barnet.

At hun er hjemmeværende synes jeg ikke har noe med saken å gjøre. Uansett om hun er hjemme til vanlig eller om hun har tatt seg noen dager fri for å være hjemme, så dreier det seg om hennes dag, hennes tid.

.

[Gjest baby-E]

Jeg synes du trekker dette litt langt. Jeg tror ikke stemor så mye ønsker å kunne si nei til at barnet skal være der, men hun vil INKLUDERES i beslutningsprosessen.

←

Hun sier jo selv at hun ikke vil ha barnet der, så hadde hun blitt spurt hadde jo ike barnet fått sett pappan sin i ferien.

At hun er hjemmeværende synes jeg ikke har noe med saken å gjøre. Uansett om hun er hjemme til vanlig eller om hun har tatt seg noen dager fri for å være hjemme, så dreier det seg om hennes dag, hennes tid.

.

←

Hun er hjemmeværende med parets fellesbarn., Forstår ikke at det er så slitsomt med et ekstar barn.

[Gjest allium]

Hva om du inviterer noen til dere en kveld, uten å spørre partneren. Dette var noe som skjedde med jevne mellomrom mellom ex'en og meg. Jeg fikk bare beskjed om at den og den var invitert over til oss. Skal jeg da lage masse bråk fordi jeg ikke har lyst å å prate med hennes venner ? Hvis jeg gjør det har jeg mulighet til det. Men problemet er ikke av en sånn art at jeg reagerer på annen måte enn at jeg nevner det for partneren i forbifarten at jeg er uenig i det hun har gjort. Ferdig med det.

←

Men hvis hun hadde invitert venner over, og selv stukket ut for å jobbe og latt deg være alene med vennene, hadde du fortsatt syntes det var greit?

Det er nemlig det som er saken her. Ikke at barnet skal komme, men at faren ikke er der sammen med barnet.

Hun har ingenting med å nekte ham å ha barnet sitt hos seg. Det de kan diskutere, er hvem som skal passe barnet når barnet er der. Denne diskusjonen vil ikke han ta - han bare legger ansvaret på henne uten å spørre.