min manns barn

[Gjest Madam Felle]

Jeg er stemor. Og det er sjelden jeg har blitt så opprørt over en diskusjon som denne. Maken til selvgode dømmende perfekte bio-mødre som har svart i denne tråden, og dømt både min hjertestørrelse og min evne til å være stemor - fy faen!! Det er ikke rart at mange barnløse menn skyr alenemødre som pesten dersom det er disse holdningene som gjelder der ute. Jeg takker gud og himmelen for at min mann ikke er som dere, og forventer at jeg skal utslette meg selv og mine behov fordi han "kommer som en hel pakke, og velger du meg får du fullt ansvar for barn i samme slengen".

Og alt dette pratet om barnet som føler seg uønsket, dets behov som må komme først, det uskyldige barnet og den grusomme stemoren. Hvor i helvete tar dere det fra? TS skrev inn at hun skulle ønske mannen snakket med henne før han endret samværsavtalen, spesielt siden han ikke selv skulle være der, er det så grusomt? Jeg syns ikke det, og jeg ville reagert som henne. Ikke fordi han skal spørre om lov, men fordi jeg som stemor TAR min del av ansvaret og derfor også forventer å få ta DEL I beslutningsprosessene. Og det uansett om far skal jobbe eller ikke og uavhengig av hvor gammel ungen er og hvor mye stell den trenger.

Men jeg har altså ikke hjertevarme siden jeg mener det. Det skulle mannen og stesønnen min visst, de har misforstått meg fullstendig. De burde skille seg fra meg egentlig.

Jeg er uenig i nesten alt Madam Felle sier i diskusjonen her, men et relevant spørsmål stiller hun, selv om konklusjonen blir helt skrudd

Et barn som er fellesbarn er alltid i hjemmet. Mor er alltid hjemme. Det er ingen ENDRING i planene. Et særkullsbarn som etter planen skulle vært hos sin mor, men som endrer samvær er en ENDRING i planene. Poenget er ikke eget eller felles barn, jobb eller ikke jobb, men at ENDRING i planene, selv om det er hverdagsrutiner, er noe man tar opp med partneren. Hadde ikke min mann gjort det burde han ikke vært i et forhold og han burde aldri hatt barn - for å bruke samme terminologi som andre gjør i denne tråden.

Jeg har både stort hjerte OG egne behov

Nei, man kan ikke det. Men skal man frasi seg anledningen til forutsigbarhet i hverdagen? Skal man finne seg i at man kan få en unge i fanget når som helst, uten forvarsel og uten å ha noe å si? (og da snakker jeg generelt - ikke om en 11-åring hos en hjemmeværende med to små barn)

For da bør dere bioforelder komme med en advarsel-lapp "PS - vil du kn..le meg, må du legge fra deg alle personlige behov på dørmatta"

SKjønner du virkelig ikke at f.eks. jeg gjerne har stesønnen min når jeg vet han skal være der, og gjerne spontant også, men at jeg gjerne vil vite hvor mange som skal være i huset i morgen?

Tror det er noe i det som noen skrev over her. Dette kommer litt an på hva som er normal samværsordning. En stefar som har stebarn boende 80% av tiden, har nok et annet forhold til dette enn en stemor som normalt har stebarnet annenhver helg. Og nei, jeg snakker ikke om FORHOLDET TIL BARNET, men forholdet til ansvarsdelingen.

Jeg har ikke fullt ansvar for min stesønn, og det forventes ikke at jeg tar meg av ham uten at jeg først er informert/spurt om det passer. Hadde det vært annerledes ville jeg ikke vært i forholdet. Og det gjelder enda, selv om vi har felles barn, selv om vi har delt omsorg og selv om gutten er stor og klarer seg selv, og selv om jeg elsker ham og elsker å bruke tid sammen med ham.

←

TS fikk jo vite at barnet skulle komme, barnet kom ikke plutselig på morningen. Og jeg er faktisk ikke enig med deg, for som jeg har sagt tidligere så er vårt hjem like mye min sønn sitt som bor hos faren. Og det kunne aldri falt meg inn å måtte spørre min hjemmegående mann om det var greit at min sønn kom hjem.

Så beklager, men du får ikke min støtte i dette i det hele tatt. TS fikk beskjed om at barnet ksulel komme, men hun ville ikke ha barnet der så lenge faren ikke var tilstede. Det vil si at hun ikek vil ha noe ansvar for det barnet, men liker veldig godt å gå hjemme og sørge for de andre barna. Egoistisk spør du meg, men du får ha din mening så har jeg min.

Du har funnet en som passer inn i ditt mønster, og takk og lov så har jeg gjort det samme. Men ejg hadde ikke levd sammen med en som nektet min eldste sønn å komme hjem, bare fordi jeg eventuelt måtte jobbe noen timer.

TS fikk beskjed, og det er faktisk så mye jeg mener hun ahr fotjent. Skulle mannen henns måtte spørre henne om det var greit at datteren kom hjem? Er det rart at enkelte besøkshjem bare blir besøkshjem, når man ikke klarer å få det hjemmet til å bli som et hjem for et lite barn. og nei TS ser ikke på det som et hjem, for da hadde ikek dette vært noe problem.

Så vi får heller være enig i at vi er uenig, emn du kommer aldri til å få emg til å forandre mening på dette. Velger man å gå inn i et forhold der det er barn,s å har man med å ta en del av det ansvaret også. Og er man til og med hjemmemamma, så burde ikke den andre måtte spørre om det var greit at SITT EGET barn fikk lov å komme hjem. og det er akkurat det som er problemet her, for TS vil IKKE ha ansvaret for jenten så lenge faren må jobbe.

Det handler ikke om at han ikke spurte henne, men at hun ikke vil ha jenten der siden han skla jobbe. Og det er det jeg har hengt meg opp i, for det var det TS skrev. Så får du være så uenig med meg så mye du vil. Men et barn er og blir et barn, og man ønsker barnet velkommen i sitt eget hjem. Selv omd et "bare" er der hun er av og til.

Og en liten ting til, tro det eller ei, men jeg har selv vært stemor til to barn, og det var aldri snakk om at jeg skulle nektet hans barn å komme hjem til oss. Så jeg har faktisk vært i begge ender.

Endret 22. februar 2007 av Madam Felle

[:-) anna]

TS fikk jo vite at barnet skulle komme, barnet kom ikke plutselig på morningen. Og jeg er faktisk ikke enig med deg, for som jeg har sagt tidligere så er vårt hjem like mye min sønn sitt som bor hos faren. Og det kunne aldri falt meg inn å måtte spørre min hjemmegående mann om det var greit at min sønn kom hjem.

←

Men hva da om din hjemmegående mann skulle til tannlegen den dagen, eller hadde avtalt å hjelpe en kamerat med flytting, eller hadde avtalt et jobbmøte selvom han hadde fri?

Hos oss er det helt naturlig å sjekke hvordan ting passer inn fordi vi faktisk har e hektisk hverdag, og dagene raskt blir fyllt opp av gjøremål.

Jeg lurer også på NÅR i et forhold man må rekne med å ha delansvar for samboerens barn. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis føles naturlig før etter en stund. Og når det skjer er vel forskjellig og beror på en del ting.

[blackwidow]

Jeg er ikke enig i dette, fordi den familien allerede har bestemt at det er TS som skal være hjemme med barna. Og barna i mine øyne inkluderer stebarnet. Han er den som forsørger familien, og hun har valgt å gå hjemme. Da er det faktisk hennes ansvar å ta seg av stebarnet, på lik linje som sine egne barn.

Det han har gjort er å informere henne om at dattere kommer noen dager ekstra, og det i mine øyne, er mer enn nok.

Eller skal han spørre henne hver eneste dag før han går på jobb, om det er greit at hun tar seg av deres felles barn nå når han går på jobb?

Skal hun noe de dagene, så ville vel mannen visst om det. For da regner jeg med at hun måtte funnet pass til de andre barna også. Eller skal man ikke inkludere stebarn på lik linje som felles barn?

←

Jeg syns fortsatt at det er mangel på normal folkeskikk å ta avgjørelser over hodet på andre voksne mennesker, det hadde ikke kostet mannen mange kaloriene å ta seg bryderiet med å legge frem saken for henne før han fortalte det til barnets mor.

Når man er flere involvert om barn, så bør man være i stand til å kommunisere sammen, og det er det en tydelig mangel på i dette tilfellet.

[Gjest Madam Felle]

Men hva da om din hjemmegående mann skulle til tannlegen den dagen, eller hadde avtalt å hjelpe en kamerat med flytting, eller hadde avtalt et jobbmøte selvom han hadde fri?

Hos oss er det helt naturlig å sjekke hvordan ting passer inn fordi vi faktisk har e hektisk hverdag, og dagene raskt blir fyllt opp av gjøremål.

Jeg lurer også på NÅR i et forhold man må rekne med å ha delansvar for samboerens barn. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis føles naturlig før etter en stund.  Og når det skjer er vel forskjellig og beror på en del ting.

←

Tror du ikke en 11 åring ville klart å vært hjemme alene noen timer, eller later du nå som om dette er snakk om et lite barn?

Og hvor skal hun da plassere de andre barna, når hun eventuelt skulle til tannlegen, hjelpe andre med noe osv? Eller er det bare felles barna en må ta hensyn til, så kan stebarna komme i siste rekke?

Og er det bare stebarn i familien, så regner jeg med at man vet om den andre skal på noe så viktig som jobbmøte ol. Hva skulle man gjort, om fellesbarna ble syk den dagen man skulle til tannlegen, møte, hjelpe til osv, ville man da klart å få til en ordning?

På meg virker det som om enkelte mener at stebarn bare skal ha sin plass i hjemmet, de dagene som allerede er avtalt for ellers må en se om det passer at barnet kommer hjem for det kan jo være man skal noe så viktig som til tannlegen, hjelpe en kamerat med flytting osv, for selvfølgelig er jo det mye viktigere enn barne.t Hvor er prioriteringene dine egentlig? Et barn kommer da før alle disse tingene, og må man gjøre litt om på planene sine så er vel det fort gjort. Man vilel gjort det for sine egne barn, og da mener jeg man bør gjøre det for stebarna også.

I det man flytter sammen bør stebarn og steforeldre kjenne hverandre godt nok, til at steforeldre kan være en del av familien. Og i det man flytter sammen, så sier man at man aksepterer "hele pakken", og fra da av har man et ansvar for alle barna i familien. Sånn så jeg på det da jeg hadde to stebarn, og sånn ser jeg på det i dag med bare mine barn.

[Gjest Madam Felle]

Jeg syns fortsatt at det er mangel på normal folkeskikk å ta avgjørelser over hodet på andre voksne mennesker, det hadde ikke kostet mannen mange kaloriene å ta seg bryderiet med å legge frem saken for henne før han fortalte det til barnets mor.

Når man er flere involvert om barn, så bør man være i stand til å kommunisere sammen, og det er det en tydelig mangel på i dette tilfellet.

←

Helt enig i at man bør spørre, men det er også mangel på empati når man ikke vil ha sitt eget stebarn der fordi faren skal jobbe. Og nå snakker vi også om en som er hjemmeværende med felles barn og som har bodd sammen med barnefaren i mange år.

Kanskje far burde sagt at mor kunne få lov til å gå hjemme, om hun aksepterte å ta seg av ALLE barna. Da inkludert stedatter når hun var hjemme hos de.

[Gjest Madam Felle]

Når man har barn så kan man risikere at ikke alle planene går som man vil. Barn kan bli syke, dagmamma kan bli syk, barnevakt kan bli forhindret osv, og i de situasjonene må man faktisk klare å gjøre om på planene våre. Vi kan for eksempel ikke la et lite barn være alene hjemme, fordi man selv skal til tannlege, på møte eller hjelpe en kamerat å flytte. Man prioriterer å være hjemme med barnet, eller tar jeg helt feil? Hvorfor skal da alle planene være så mye viktigere, enn å ha stebarn hos seg?

[Gjest =tentacle=]

Når man har barn så kan man risikere at ikke alle planene går som man vil. Barn kan bli syke, dagmamma kan bli syk, barnevakt kan bli forhindret osv, og i de situasjonene må man faktisk klare å gjøre om på planene våre. Vi kan for eksempel ikke la et lite barn være alene hjemme, fordi man selv skal til tannlege, på møte eller hjelpe en kamerat å flytte. Man prioriterer å være hjemme med barnet, eller tar jeg helt feil? Hvorfor skal da alle planene være så mye viktigere, enn å ha stebarn hos seg?

←

Selvfølgelig kan planer måtte endres på et øyeblikk, uavhengig av hvem sine barn det gjelder. Men i forkant av vinterferien er det ingen slik hast at det ikke er tid til å ta opp endringen med den som skal være sammen med barnet, før man avtaler at barnet skal komme.

[:-) anna]

Tror du ikke en 11 åring ville klart å vært hjemme alene noen timer, eller later du nå som om dette er snakk om et lite barn?

←

Jeg snakket om din situasjon fordi du nevnte din mann. Jeg prøvde å få utdypet hva du mente med det du sa.

Og hvor skal hun da plassere de andre barna, når hun eventuelt skulle til tannlegen, hjelpe andre med noe osv? Eller er det bare felles barna en må ta hensyn til, så kan stebarna komme i siste rekke?

←

Har trådstarter sagt at hun er hjemme med de andre barna den dagen?

Jeg finner nemlig ikke noe sted hvor hun har sagt det. Spørsmålet var uansett av prinsipiell art. Ho oss er det selvsagt at man alltid sjekker alt fordi det i teorien kan være noe som må avlyses. Det gjelder naturligvis egne barn også. Om noe kommer på på jobben, så jeg ikke kan hente barna i barnehagen en dag jeg egentlig skulle det, så snakker vi jo sammen om det for å i fellesskap finne den beste løsningen. Vi avtaler hvem som skal være hjemme på planleggingsdager og når barna er syke. For oss ville dette være en del av den samme planleggingen.

Og er det bare stebarn i familien, så regner jeg med at man vet om den andre skal på noe så viktig som jobbmøte ol.

←

Så det skal man si fra om, men man trenger ikke å orientere om endringer av antallet barn man har ansvaret for?!

På meg virker det som om enkelte mener at stebarn bare skal ha sin plass i hjemmet, de dagene som allerede er avtalt for ellers må en se om det passer at barnet kommer hjem for det kan jo være man skal noe så viktig som til tannlegen, hjelpe en kamerat med flytting osv, for selvfølgelig er jo det mye viktigere enn barnet Hvor er prioriteringene dine egentlig? Et barn kommer da før alle disse tingene, og må man gjøre litt om på planene sine så er vel det fort gjort. Man vilel gjort det for sine egne barn, og da mener jeg man bør gjøre det for stebarna også.

←

Hadde du kjent meg hadde du visst at det ikke er noe i veien med mine prioriteringer i forhold til hverken egne barn eller stesønnen min. Jeg har alltid kastet om på ting, om min stesønn har kommet til oss uten at vi har visst det. Jeg har svelget kameler og smilt med sammenbitte tenner når planlagte kinoturer og julebord har gått i vasken fordi mammaen syntes hennes planer var viktigere. Og jeg har aldri latt det gå ut over ham. Fordi det ALDRI har vært hans skyld, og fordi han alltid er ønsket. For jeg synes naturligvis at barna skal være velkomne i eget hjem bestandig, og det er ikke det dette handler om. Jeg har også sagt lengre oppe i denne tråden at jeg ville ha reagert om stemor sa nei, når hun ble spurt.

MEN: det betyr ikke at jeg ikke synes hun har rett til å være med på avgjørelsen.

For det er det som er sakens kjerne for meg.

Jeg synes det er usedvanlig lite smidig, og tankeløst av en far å avtale at den nye kjæresten skal være hjemme med sin stedatter, uten å ta en telefon til kjæresten først.

Og når det er sagt: Det finnes en mengde forskjellige konstellasjoner i en moderne familie. Og det innbyrdes forholdet mellom far - stemor - felles barn - stebarn er påvirket av hvordan akkurat deres historie har vært. (når og hvordan bruddet med foreldrene skjedde, hvor gamle barna er, hvor mye kontakt de ahr hatt, om foreldrene samarbeider bra o.s.v)

Det ER ikke alle moderne familier som fungerer som en blomstrende storfamilie. Der de små er yndige, høflige og sjarmerende, og de voksne har fang så store som Marte Svennerud. Det er ikke alle stebarn som hverken liker eller trives sammen med sin stemor. I mange tilfeller opplever stebarnet stemor som en fiende fordi hun var den som kom inn og "ødela" den opprinnelige familien. I andre tilfeller er stemor utrygg på sine stebarn fordi hun ikke føler hun kjenner dem, eller ikke føler hun kan seg med barn. Jeg sier ikke at noe av dette er tilfellet i trådstarters familie. Men det ER ikke idyll i alle moderne familier, og da er det faktisk litt dårlig gjort å si at en stemor "skal" eller "bør" noe som helst. det er like mange forskjellige sittuasjoner som der er stemødre.

I trådstarters tilfelle er det jo tydelig at hun synes det er ubehagelig å være alene med stedatter mens mannen er på jobb. Jeg synes ikke det viktige spørsmålet er om det er galt eller riktig av henne. Men derimot hvorfor hun føler det sånn, og hvordan man kan få ordnet opp i den åpenbaren dysfunksjonaliteten i familien.

Jeg tror ikke faren gjør det riktige når han forventer noe av sin samboer som hun åpenbart ikke er komfortabel med. Det er å gjøre hele sin familie en bjørnetjeneste, fordi man påtvinger de to et samvær som de av en eller annen grunn ikke opplever som positivt.

[Helen]

Jeg har barn fra før, han har barn fra før og vi har barn sammen. Vi ser ikke på barna som mine og dine men våre, alle sammen.

Det er heller ikke bestandig vi forteller hverandre om at et av barna kommer, det er så naturlig for oss at barna plutselig finner ut at de vil hjem til oss og det sier vi aldri nei til, det er like mye dems hjem som fellesbarnets hjem.

F.eks i efta fikk jeg tlf fra eksen til mannen min, hun fortalte at jenta hadde så lyst til å komme i dag i stedet for i morra. Klart jeg sa ja til det, det skulle da bare mangle... Men far er på jobb og han kommer ikke hjem før ved 01 tiden i natt så han vet ikke at hans datter er her.

Så lenge jeg er hjemme med fellesbarnet har jeg null problemer med at det kommer flere barn, for de hører hjemme her de også.

Det er mulig jeg ser på dette på en litt annen måte ettersom jeg også hadde barn fra før, for jeg vil at min mann skal behandle mine barn som om det hadde vært hans eget så derfor behandler jeg også hans barn som om det hadde vært mitt.

[Gjest Madam Felle]

:-) anna

TS er gift med mannen, og de har vært sammen i 7 eller så var det 8 år.

TS har to fellesbarn med mannen og venter nr 3

TS er hjemmeværende med fellesbarn, og dette vet man fordi TS har sagt det selv her på forumet.

Hun har en fin graviditet (dette har hun også sagt selv på forumet) så noe mer arbeid burde det ikke være å ha den 11 åringen.

Og når TS skriver at hun ikke vil ha ansvaret for jenten siden varen skal jobbe, vel da blir jeg provosert. Spesielt når man sitter emd de opplysningene som man gjør.

[:-) anna]

Jeg har barn fra før, han har barn fra før og vi har barn sammen. Vi ser ikke på barna som mine og dine men våre, alle sammen.

Det er heller ikke bestandig vi forteller hverandre om at et av barna kommer, det er så naturlig for oss at barna plutselig finner ut at de vil hjem til oss og det sier vi aldri nei til, det er like mye dems hjem som fellesbarnets hjem.

F.eks i efta fikk jeg tlf fra eksen til mannen min, hun fortalte at jenta hadde så lyst til å komme i dag i stedet for i morra. Klart jeg sa ja til det, det skulle da bare mangle... Men far er på jobb og han kommer ikke hjem før ved 01 tiden i natt så han vet ikke at hans datter er her.

Så lenge jeg er hjemme med fellesbarnet har jeg null problemer med at det kommer flere barn, for de hører hjemme her de også.

Det er mulig jeg ser på dette på en litt annen måte ettersom jeg også hadde barn fra før, for jeg vil at min mann skal behandle mine barn som om det hadde vært hans eget så derfor behandler jeg også hans barn som om det hadde vært mitt.

←

Sånn har det vært hos oss også!

Og sånn synes jeg det bør vere.

[Gjest Madam Felle]

Men hva da om din hjemmegående mann skulle til tannlegen den dagen, eller hadde avtalt å hjelpe en kamerat med flytting, eller hadde avtalt et jobbmøte selvom han hadde fri?

Hos oss er det helt naturlig å sjekke hvordan ting passer inn fordi vi faktisk har e hektisk hverdag, og dagene raskt blir fyllt opp av gjøremål.

Jeg lurer også på NÅR i et forhold man må rekne med å ha delansvar for samboerens barn. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis føles naturlig før etter en stund.  Og når det skjer er vel forskjellig og beror på en del ting.

←

Ok min situasjon. Vel min mann måtte prioritert barna, fordi de rett og slett kommer først. Dette er noe han er helt innforstått med.

Min mann har måtte prioritere barna flere ganger, så han vet godt hva det går i. At det ikke alltid er like kjekt, vel det er det vel ikke for biologiske foreldre heller. Men barna kommer først, for de er det viktigste.

Han har måtte være hjemme med sykt barn, fordi jeg måtte jobbe. Han har måtte følge barna til elge og tannlege, fordi jeg måtte jobbe. Jeg jobber som vikar, og taper da hele dagen om jeg ikke kan en time.

Min man har også måtte omprioritere klubbkvelden sin, fordi minstemann trener på samme dag. Han må komme en time senere, og det er jo ikke alltid like kjekt. Men han prioriterer barna.

Jeg er faktisk ikke vant til å ikke prioritere barna, og derfor blir det vanvittig rart at noen kan si at de ikke ønsker å ha ansvaret for et bar bare fordi faren skal jobbe.

Da jeg var stemor så behandlet jeg de som mine egne, og de var ALLTID velkommen hit til oss. Min ex måtte ofte ut på jobb, og da var det helt naturlig for meg å ha barna. Skulle jeg andre ting, så måtte jeg bare forandre på de planene. Som jeg ville gjort, om det var mine egne barn.

[Gjest Madam Felle]

Jeg har barn fra før, han har barn fra før og vi har barn sammen. Vi ser ikke på barna som mine og dine men våre, alle sammen.

Det er heller ikke bestandig vi forteller hverandre om at et av barna kommer, det er så naturlig for oss at barna plutselig finner ut at de vil hjem til oss og det sier vi aldri nei til, det er like mye dems hjem som fellesbarnets hjem.

F.eks i efta fikk jeg tlf fra eksen til mannen min, hun fortalte at jenta hadde så lyst til å komme i dag i stedet for i morra. Klart jeg sa ja til det, det skulle da bare mangle... Men far er på jobb og han kommer ikke hjem før ved 01 tiden i natt så han vet ikke at hans datter er her.

Så lenge jeg er hjemme med fellesbarnet har jeg null problemer med at det kommer flere barn, for de hører hjemme her de også.

Det er mulig jeg ser på dette på en litt annen måte ettersom jeg også hadde barn fra før, for jeg vil at min mann skal behandle mine barn som om det hadde vært hans eget så derfor behandler jeg også hans barn som om det hadde vært mitt.

←

Sånn burde det vært hos alle

[:-) anna]

:-) anna

TS er gift med mannen, og de har vært sammen i 7 eller så var det 8 år.

TS har to fellesbarn med mannen og venter nr 3

TS er hjemmeværende med fellesbarn, og dette vet man fordi TS har sagt det selv her på forumet.

Hun har en fin graviditet (dette har hun også sagt selv på forumet) så noe mer arbeid burde det ikke være å ha den 11 åringen.

Og når TS skriver at hun ikke vil ha ansvaret for jenten siden varen skal jobbe, vel da blir jeg provosert. Spesielt når man sitter emd de opplysningene som man gjør.

←

Jeg har forholdt meg til det som har stått i denne tråden. jeg vet igrunn ikke noe om trådstarter, ut over det.

Og jeg sier igjen:

Jeg synes ikke det burde være et problem.

OG jeg synes det ville være dårlig gjort av trådstarter å si nei.

MEN: Jeg synes prinsipielt at man ikke skal bestemme ting over hodene på folk. Det føles ikke godt for den som opplever det, og, som i dette tilfellet, er den som er direkte berørt av beslutningen. Om man kaller det å spørre eller å si fra, spiller ikke så stor rolle.

[Gjest Turi]

Og jeg er faktisk ikke enig med deg, for som jeg har sagt tidligere så er vårt hjem like mye min sønn sitt som bor hos faren. Og det kunne aldri falt meg inn å måtte spørre min hjemmegående mann om det var greit at min sønn kom hjem.

←

Det er jo IKKE poenget. Poenget er at man sjekker at noen er hjemme og har respekt nok for partneren sin til å forhøre seg om vedkommende faktisk er tilstede (SELV OM hun "bare" er en hjemmeværende småbarnsmor som SIKKERT ikke har noen planer for dagene sine utover å sitte i huset og se på ungene leke) og om det passer.

Jeg ANTAR at du ikke ville syns det var OK om barnet ditt kom til sitt like mye hjem dersom dere f.eks. var reist på hyttetur........... Dette har ikke noe med barnets verdi som familiemedlem å gjøre, men om planlegging og respekt for partner i hverdagssituasjoner.

Så beklager, men du får ikke min støtte i dette i det hele tatt.

←

den er verken nødvendig, ønsket eller forventet. Jeg svarte ikke til deg alene men til alle de skinnhellige perfekte biomødrene som har perfekte stefedre til barna sine og som kan tillate seg å tråkke på dem uten at de sier noe til det.

Du har funnet en som passer inn i ditt mønster, og takk og lov så har jeg gjort det samme. Men ejg hadde ikke levd sammen med en som nektet min eldste sønn å komme hjem, bare fordi jeg eventuelt måtte jobbe noen timer.

←

Ja, jeg har det. Og jeg har aldri nektet sønnen hans å komme uansett om han var på jobbreise en hel uke. Jeg har heller aldri ønsket han ikke var der når vi er alene sammen. Men jeg har - for noen år siden - blitt forbannet fordi jeg plutselig fikk beskjed om at jeg bare kunne drite i trening for stesønn skulle være her og pappa skulle bort. Pappa dro ikke, for å si det slik... Han lærte fort at det lønner seg å planlegge.

Så vi får heller være enig i at vi er uenig, emn du kommer aldri til å få emg til å forandre mening på dette.

←

Jeg er helt enig om å være uenig med deg. Og trenger ikke som du - å legge til et MEN jeg har egentlig rett . Jeg vet nemlig at jeg ikke har det for alle familier, i motsetning til deg sitter jeg ikke på fasiten men på et ønske om at folk skal kunne finne løsninger som passer for dem. Både for bio- ste- og uten barn.

Man prioriterer å være hjemme med barnet, eller tar jeg helt feil? Hvorfor skal da alle planene være så mye viktigere, enn å ha stebarn hos seg?

←

Alle planenen er ikke viktigere. Men å bli tatt hensyn til av partner er viktigere, så jeg ville demonstrert og krevd at han prioriterte å være hjemme med barnet. Om jeg altså ikke ble tatt med på råd som et vanlig voksent menneske.

[:-) anna]

Jeg har forholdt meg til det som har stått i denne tråden. jeg vet igrunn ikke noe om trådstarter, ut over det.

Og jeg sier igjen:

Jeg synes ikke det burde være et problem.

OG jeg synes det ville være dårlig gjort av trådstarter å si nei.

MEN: Jeg synes prinsipielt at man ikke skal bestemme ting over hodene på folk. Det føles ikke godt for den som opplever det, og, som i dette tilfellet, er den som er direkte berørt av beslutningen. Om man kaller det å spørre eller å si fra, spiller ikke så stor rolle.

←

Jeg må bare legge til noe:

Jeg ser jo at det er viktig at barnet føler seg inkludert i familien. Og slipper å føle seg som ghjest i eget hjem. Og dette er jeg veldig enig i.

Men jeg synes det er viktig at den som er stemor også føler seg inkludert i familien. Og da må man jo nesten få være med på å bestemme ting!

[Gjest Madam Felle]

Jeg synes det er usedvanlig lite smidig, og tankeløst av en far å avtale at den nye kjæresten skal være hjemme med sin stedatter, uten å ta en telefon til kjæresten først.

←

Datteren ringer faren:"pappa, kan jeg komme noen dager i vinterferien, for jeg har så lyst til å være med dere?", faren svarer: "vel, jenta mi, jeg må snakke med stemoren din først, så jeg kommer tilbake til deg senere". For så å kanskje komme tilbake til henne, for å si at det går ikke fordi han skal jobbe? Stemor har jo allerede skrevet at hun helst ikke vil ha barnet der, så lenge han skal jobbe. Så ville svaret hennes da blitt "selvfølgelig kan hun komme"

Eh, hva tror du jenten må tenke her?

Klart vi kan begynne å dra inn at barn må lære seg at alle har noe å si osv, men hvordan tror dere jentens første reaksjon ville vært? Og hvilke følelser tror dere at jenten hadde hatt?

Vel, beklager, men jeg hadde ikke klart og sagt nei til henne.

Kan ta en episode som hendte oss i fjor sommer. Far til eldstemann hadde lagt pås ykehuset, og var egentlig ganske lei sin egen sønn. Han ringte meg en torsdag og spurte om jeg kunne få han hit ( de bor i Gøteborg og vi bor i Bergen), og svaret mitt var at det skulle jeg selvfølgelig ordne. Sa jeg skulle fikse flybilletter med en gang, og ringe de for nærmere info. Kom hjem, min mann var fortsatt ikke kommet hjem fra jobb, og jeg hadde da ordnet det slik at han skulle komme søndagen.

Dette ble fortalt til min mann, da han kom hjem fra jobben. Og det var ikke noe problem for han, noe det faktisk aldri har vært.

[Gjest allium]

Datteren ringer faren:"pappa, kan jeg komme noen dager i vinterferien, for jeg har så lyst til å være med dere?", faren svarer: "vel, jenta mi, jeg må snakke med stemoren din først, så jeg kommer tilbake til deg senere".

←

"han har gitt mora klar beskjed om at hun kan være noen dager ekstra her uten å spørre meg...."

...skriver hovedinnlegger.

Det virker på meg som om det er hans initiativ. I så fall burde det ikke være for mye forlangt at han diskuterte det med stemor først.

[Gjest Madam Felle]

"han har gitt mora klar beskjed om at hun kan være noen dager ekstra her uten å spørre meg...."

...skriver hovedinnlegger.

Det virker på meg som om det er hans initiativ.  I så fall burde det ikke være for mye forlangt at han diskuterte det med stemor først.

←

Og jeg er fortsatt ikke enig, for jenten hadde klart seg i noen timer om stemor skulle noe. Man må ikek diskutere alt ned i minste detalj, når det kommer til ens egne barn. TS går hjemme, og da burde hun ikke hatt noen problemer med å ha jenten der.

Jeg mener man skal gi beskjed, men man må ikke spørre den andre om det er greit at ens eget barn kommer hjem.

Egentlig burde jeg bare gi meg, for jeg føler jeg bare maler og maler på det jeg allerede har sagt.

Je

[Gjest Turi]

TS går hjemme, og da burde hun ikke hatt noen problemer med å ha jenten der.

←

Du har utrolig liten respekt for kvinner som "bare går hjemme".