Hjemmeværende mor?

[Gjest Neffi]

Nettopp. Så for mange er det ikke noe reelt valg, utfallet er mer bstemt på forhånd.

←

Så du mener virkelig at kvinnen som velger dette er helt blind for vår likestillingsituasjon og av den grunn ikke klarer å ta en avgjörelse på rett grunnlag?

[Donpedro]

Så du mener virkelig at kvinnen som velger dette er helt blind for vår likestillingsituasjon og av den grunn ikke klarer å ta en avgjörelse på rett grunnlag?

←

Nei. Hvor i all verden har du det i fra?

Jeg mener imidlertid at en hver families valgmuligheter fattes med bakgrunn i realitetene i samfunnet.

At det finnes omtrent null % mannlige menn som er hjemmeværende, mens atskillig flere kvinner, er ikke tilfeldig. Det har selvsagt sin bakgrunn i samfunnsstrukturer.

[Gjest Neffi]

Nei. Hvor i all verden har du det i fra?

Jeg mener imidlertid at en hver families valgmuligheter fattes med bakgrunn i realitetene i samfunnet.

At det finnes omtrent null % mannlige menn som er hjemmeværende, mens atskillig flere kvinner, er ikke tilfeldig. Det har selvsagt sin bakgrunn i samfunnsstrukturer.

←

Fint da er vi enige

Forklar meg bare hvorfor det er "greit" å ikke respektere valg man tar utifra de forutsettninger man blit stilt ovenfor?

[Donpedro]

Forklar meg bare hvorfor det er "greit" å ikke respektere valg man tar utifra de forutsettninger man blit stilt ovenfor?

←

Vet kke helt hvorfor jeg skal forklare deg det, siden jeg ikke mener det du her sier.

Jeg mener imidlertid at man ikke skal være så blind at man tror at alt her i livet er reelle frie valg, når valgene for mange/det store flertall (?) bunner i strukturer man ikke er herre over.

[Gjest Neffi]

Vet kke helt hvorfor jeg skal forklare deg det, siden jeg ikke mener det du her sier.

Jeg mener imidlertid at man ikke skal være så blind at man tror at alt her i livet er reelle frie valg, når valgene for mange/det store flertall (?) bunner i strukturer man ikke er herre over.

←

men dette er jo en helt annen problemstilling. Det var uansett ikke det TS var ute etter -

[Gjest Maa]

Fatter ikke at det automatisk er ok hvis vi kviner vil kutte ut jobbene våre, mens mannen jobber ræva av seg..

Klart at for noen menn er det status å tjene nok til at hans kvinne ikke trenger å jobbe, men det er vel unntaket og ikke regelen.

Forusatt at dere hadde ca lik inntekt begge to. hvor mange av dere hadde syns at det var greit at dere selv jobbet 15 timers dag mens deres kjære var hjemme med gullene??

Kan godt se at det er lett for at den som tjener vesentlig mindre enn partneren blir den som evt jobber redusert. Men er det bare mødre som har behov for å være til stede i de dyreare småbarnsårene??

Da jeg traff mannen min, hadde jeg en mye bedre betalt jobb enn ham med lange dager og opptil 200 reisedager i året- uterket som sigel. Kunne aldri tenkt meg å fortsatt sånn for å kunne frsørge ham.

Etter en ulykke da jeg var 30 er jeg nå delvs ufør, og glad for hvert eneste pensjonspoeng jeg rakk å opptjene, blir ikke så mange av dem i årene om kommer

[Gjest Turi]

Kvinner tjener vesentlig mindre enn menn. Så lenge vi fortsetter å ta minst 80% av fødselspermisjon, jobbe deltid og være helt hjemmeværende i lange perioder av vår yrkeskarriere - den tiden da man klatrer mest, i perioden fra 25-40 år - vil det fortsette å være slik. For å få en endring, både i at tradisjonelle kvinneyrker blir høyere verdsatt og dertil lønnet, og for at flere kvinner skal komme i mannsdominerte stillinger, må vi gjøre endringer. For hver kvinne som gjør et tradisjonelt valg, får en arbeidsgiver bekreftet at kvinner fremdeles ønsker å være hjemme ved kjøkkenbenken, og det blir vanskeligere for kvinner som ønsker å velge annerledes å nå frem. Enkelt og ekkelt og en konsekvens av "frie valg" som flere av dere kaller det.

Fordommer mot hjemmeværende mødre er stor.

Det har jeg merket;

"Å - du er bare hjemme du..."

"Burde du ikke tenke på barnet ditt og sende ham i barnehage..."

"Blir du ikke litt hjernedød av å bare gå hjemme..."

"Jeg går i full jobb og klarer fremdeles å gjøre husarbeid like godt som deg. Hva gjør du egentlig..."

[..]

Er en far hjemmeværende, er mor så utrolig heldig som er sammen med en slik snill ressursperson.

Likestilling eller fordommer...?

←

Kommentarene er ubetenksomme og kommer sannsynligvis fra kvinner som er annerledes skrudd sammen enn deg. Jeg blir hjernedød av å gå bare hjemme. Jeg tror IKKE at andre kvinner blir det av den grunn, men det er fort gjort å slenge noe ut av seg. Jeg gjør ikke husarbeid like godt som deg som er hjemme hele dagen, og huset mitt ser ikke så vakkert ut som det til min hjemmeværende nabo. Jeg misunner hjemmeværendes vakre hjem. Men jeg lurer på hva man gjør hjemme hele dagen. Og jeg syns IKKE det at far er hjemmeværende gjør en kvinne utrolig heldig. Men det er bedre likestillingsmessig at far er hjemme enn at mor er det.

Husk nå også på at vi nå tross alt ikke er helt likestillte da i vårt flotte land. Det er som regel en grunn til at det ikke går så mye utover husholdet - rent finansielt - at mor er hjemme.

Mannen tjener fortsatt vesentlig mer en kvinnen.

←

Det er riktig. Og ved å velge tradisjonelt og bli hjemmeværende mens far er dobbeltarbeidende for å finansiere luksusen forsterker man dette.

Så du mener virkelig at kvinnen som velger dette er helt blind for vår likestillingsituasjon og av den grunn ikke klarer å ta en avgjörelse på rett grunnlag?

←

Ja, hun er blind for likestillingssituasjonen. Eller uinteressert i å bedre den. Om hun tar avgjørelse på rett grunnlag avhenger jo av hvor viktig hun syns likestillingen er og hva hun er villig til å ofre for den. Jeg forventer ikke at kvinner er martyrer for å bedre likestillingssituasjonen vår.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært hjemmeværende i 10 år nå. Har trivdes godt med det. Og ungene føler seg heldige. Jeg er alltid her når de kommer, fordi jeg selv føler at dette er det riktige for oss. Alle deres venner har egen nøkkel til deres hus. Mine har ikke det. Eldste sa til meg at hun følte seg så heldig som har en mor som alltid møter dem i døren, og som har varm lunsj til dem når de kommer. Det er ikke noe gammeldags i det hele tatt. Men det er mye press ang dette å jobbe. Mannen min jobber og jeg er hjemme. Det er alle glad for. Samholdet er sterkt her, og vi har mye mere tid til barna enn om vi begge skulle jobbet.

[Gjest Eir]

Dersom man er selvstendig næringsdrivende og må jobbe 200% for å få firmaet til å klare seg, bør man kanskje se seg om etter en annen karriere? For det firmaet er jo ikke akkurat levedyktig...

←

Tull, dersom man er selvstendig næringsdrivende må man påregne å jobbe mer enn 100% i oppstartsfasen (første 2-5 år) nettopp for å legge grunnlag for ett levedyktig firma. 150-200% er ikke uvanlig.

Å starte firma i småbarnsperioden er riktignok ikke det smarteste å gjøre, men noen ganger hender det at man ikke har så mye valg heller.

Endret 16. november 2006 av Eir

[Gjest Gjest]

Unger kan føle seg heldige med hva som helst. Jeg tror ikke du skal ta det på "hurra-for-hjemmeværende"-kontoen at barna dine liker at du er hjemme, for barna dine liker det som er hjemme, hva nå det enn er!

Selv har jeg alltid hatt utearbeidende foreldre, og jeg syntes synd på de barna som aldri fikk være alene i sitt eget hus, og alltid hadde mor hengende rundt seg. Slik reagerte jeg på min situasjon (altså mest mulig positivt) akkurat som barna dine reagerer på sin (altså mest mulig positivt der også).

For å være ærlig, tror jeg barna gir F i om man velger dette eller hint. De er fornøyde, de, så lenge foreldrene er det også. Jeg har tre barn som ble sendt i barnehage før de var året gamle, de er glade, fornøyde, engasjerte barn! På lik linje som det dine barn helt sikkert er.

Men nettopp på grunn av det jeg (og veldig mange førskolelærere) har sett av tilpasningsdyktige barn, så slår det meg at argumentene om at man gjør det for "barnas skyld" er misvisende, i beste fall. Face it, så lenge familielivet og barnehagen er bra, så har barnet ditt det bra uansett. Det mange kvinner er hjemme for, er ikke barna. Det er fordi mannen jobber for mye. Eller det er fordi de selv vil slippe stress. Det er fordi det, helt ærlig nå, er himla deilig å sitte og lese Aftenposten med en Caffe Latte etter at barna er levert på skolen. I motsetning til alle de som må stresse avgårde fordi de har en jobb å rekke, stakkars dem.

Å være hjemme for barnas skyld, dersom barna virkelig trenger det, vil jeg alltid ha sympati for. Men jeg har aldri truffet noen so primært velger på det grunnlaget.

Og etter å ha sett det pedagogiske grunnlaget i småbarnsavdelinger, så er jeg enda mer skeptisk til at mødre velger hjemmeværendetilværelsen etter "barnas beste". Og da blir det en helt, helt annen diskusjon- som Sissan så korrekt påpeker. Man velger faktisk ikke kun for seg selv, men også for alle de personer som er så uheldige å være mammaer og ikke pappaer

←

Meg du quotet. Mine gikk i barnehage også og park. Var helt flott det.

Det jeg mente at de føler seg heldige har ingenting med faren å gjøre. De føler seg heldige fordi det er NOEN hjemme med dem. Om de trenger å ha fritid uten meg, så henger jeg ikke i ræva på dem, eller omvent hehe. Alvorlig talt. De er så pass store at de går ut selv og ligger over hos venner. Hender også at jeg + faren tar med oss lillegutt til byen. Da får de lov å være alene her. Spesielt eldste.

Det er bare det å bli møtt i døren, snakke sammen og spise som de syns er hyggelig. Ikke minst jeg. Deilig å kunne ha masse tid med dem. Selv vokste jeg opp med mor som jobbet mye. Savnet intenst å bare sitte og spise middag med henne eller ha mere tid sammen. Så ja, dette er det beste for mine.

[Gjest Neffi]

Det er riktig. Og ved å velge tradisjonelt og bli hjemmeværende mens far er dobbeltarbeidende for å finansiere luksusen forsterker man dette.

←

Hehe, ja dette understreker jo godt hva jeg vil ha frem i denne diskusjonen. Hva vet du om deres grunner til å velge slik de gjør?

Jeg synes det virkelig er nonchalant å direkte gå ut fra at han jobber dobbelt for å forsørge hennes luksus. Dette vet du faktisk lite om.

Men hvem vet - kanskje du kjenner dama? (Og ja - jeg vet at du prater generellt her. Men det er likevel bare for dumt.)

Endret 16. november 2006 av Neffi

[Gjest Neffi]

Unger kan føle seg heldige med hva som helst. Jeg tror ikke du skal ta det på "hurra-for-hjemmeværende"-kontoen at barna dine liker at du er hjemme, for barna dine liker det som er hjemme, hva nå det enn er!

Selv har jeg alltid hatt utearbeidende foreldre, og jeg syntes synd på de barna som aldri fikk være alene i sitt eget hus, og alltid hadde mor hengende rundt seg. Slik reagerte jeg på min situasjon (altså mest mulig positivt) akkurat som barna dine reagerer på sin (altså mest mulig positivt der også).

For å være ærlig, tror jeg barna gir F i om man velger dette eller hint. De er fornøyde, de, så lenge foreldrene er det også. Jeg har tre barn som ble sendt i barnehage før de var året gamle, de er glade, fornøyde, engasjerte barn! På lik linje som det dine barn helt sikkert er.

Men nettopp på grunn av det jeg (og veldig mange førskolelærere) har sett av tilpasningsdyktige barn, så slår det meg at argumentene om at man gjør det for "barnas skyld" er misvisende, i beste fall. Face it, så lenge familielivet og barnehagen er bra, så har barnet ditt det bra uansett. Det mange kvinner er hjemme for, er ikke barna. Det er fordi mannen jobber for mye. Eller det er fordi de selv vil slippe stress. Det er fordi det, helt ærlig nå, er himla deilig å sitte og lese Aftenposten med en Caffe Latte etter at barna er levert på skolen. I motsetning til alle de som må stresse avgårde fordi de har en jobb å rekke, stakkars dem.

Å være hjemme for barnas skyld, dersom barna virkelig trenger det, vil jeg alltid ha sympati for. Men jeg har aldri truffet noen so primært velger på det grunnlaget.

Og etter å ha sett det pedagogiske grunnlaget i småbarnsavdelinger, så er jeg enda mer skeptisk til at mødre velger hjemmeværendetilværelsen etter "barnas beste". Og da blir det en helt, helt annen diskusjon- som Sissan så korrekt påpeker. Man velger faktisk ikke kun for seg selv, men også for alle de personer som er så uheldige å være mammaer og ikke pappaer

←

Men tror du ingen av disse velger fordi de ellers ville blitt utslitte?

Hvor mye omsorg kan en stressa og utslitt mamma eller pappa gi barna sine?

Ja.... Så må du kunne se nyansene her. Jeg vet. Vi vet mange her. Det er forskjell på å ha ett eller fire barn. Og det er forskjell på hvor store krav man har til sitt familieliv, seg selv, hvor mye man verdstter det sosiale livet - utenfor - og innenfor familien. Hva som er viktig av støv, og/eller nyvaskede gulv.

Vi er alle forskjellige - du kan ikke dømme alle på samme grunnlag. Uannsett hvor mye du henviser til likestillingen.

[Gjest Gjest]

Hehe, ja dette understreker jo godt hva jeg vil ha frem i denne diskusjonen. Hva vet du om deres grunner til å velge slik de gjør?

Jeg synes det virkelig er nonchalant å direkte gå ut fra at han jobber dobbelt for å forsørge hennes luksus. Dette vet du faktisk lite om.

Men hvem vet - kanskje du kjenner dama? (Og ja - jeg vet at du prater generellt her. Men det er likevel bare for dumt.)

←

Nå er ikke jeg Sissan, men jeg forsto innlegget hennes slik at "luksusen" er det å være et voksent menneske som ikke må jobbe for livets opphold. (jobbe=delta i arbeidslivet)

[Gjest niomi]

Jeg tror ikke det spiller så stor roller for barna om foreldre er utearbeidende eller ikke.

Selv følte jeg meg heldig som hadde en mor som jobbet bl.a. med hullkortprogrammering innen forsvaret, noe som medførte at vi tidlig hadde PC hjemme, og en far som jobbet i gruve, noe som medførte at jeg fikk veldig mange fine "diamanter".

Hos oss så valgte mor å jobbe 80%. Hun jobbet nok mer, men da hjemme. Og siden mamma begynte på jobb grytidlig, var hun alltid hjemme når jeg kom hjem fra skolen. Hun var hjemme en dag i uka, og fikk tatt alt husarbeidet da, slik at vi slapp å drive med det i helga. Om morran måtte jeg opp halv 6, og ned til bestemor som ikke begynte på jobb like tidlig som mamma og pappa.

Jeg følte meg heldig fordi mine foreldre backet opp om fritidsaktivitetene mine. Pappa var ski- og fotballtrener, mamma var materialforvalter i korpset og lagleder i håndballen. Og de var på alle kamper og konserter.

Jeg følte meg heldig fordi vi alle spiste middag sammen hver dag. Dersom pappa måtte jobbe overtid, kom han hjem til middag og dro på jobb igjen etterpå. Mamma sin jobbvei var en smule mer kronglete, med taubane eller beltevogn, så dersom hun måtte jobbe overtid, spiste jeg og pappa Toro Tomatsuppe til middag, for det likte ikke mamma, så vi måtte benytte sjansen. Det var mye halvfabrikata det gikk i, men godt var det.

Jeg ser jo enkelte jeg jobber sammen med, som kanskje burde valgt litt annerledes, f.eks. fått seg jobb på andre siden av byen. For jeg skjønner ikke helt hvordan de får det til å gå rundt med to barn i småskolealder når de bor på Skedsmo og jobber i Asker.

Endret 17. november 2006 av niomi

[Gjest Turi]

Hehe, ja dette understreker jo godt hva jeg vil ha frem i denne diskusjonen. Hva vet du om deres grunner til å velge slik de gjør?

Jeg synes det virkelig er nonchalant å direkte gå ut fra at han jobber dobbelt for å forsørge hennes luksus. Dette vet du faktisk lite om.

Men hvem vet - kanskje du kjenner dama? (Og ja - jeg vet at du prater generellt her. Men det er likevel bare for dumt.)

←

Jeg er ikke helt sikker på hva du vil ha frem i diskusjonen, utover å kverulere på at ikke alle er like? Det vet vi andre også, derfor snakker vi generelt - dvs. om det store flertall. Selvsagt er det unntak, selvsagt kan vi ikke uttale oss om enkelttilfeller.

Nei, det er ikke nonchalant å gå ut fra at en mann med hjemmeværende kone jobber dobbelt for å forsørge henne og barna. Han skal skaffe til veie penger som andre par bruker to personer på å skaffe. Med mindre man er villig til å gå vesentlig ned i livsstandard i forhold til folk i samfunnet ellers. Har ikke sett mange eksempler på at det er slike familier som prioriterer en som er "hjemme med barna", men for å komme deg i forkjøpet - de finnes nok!

Om du leser andre tråder her inne om temaet, ser du at mange ønsker seg å gå hjemme, men ikke har råd. De betegner det som luksus å kunne velge dette. Jeg er ikke enig med dem i at det er luksus å ha en mann som jobber så mye (og dermed har så mye tid borte hjemmefra), lønn og arbeidstid henger ofte sammen.

(Nei, jeg kjenner ikke dama, og ja Neffi, dette blir for dumt)

Men tror du ingen av disse velger fordi de ellers ville blitt utslitte?

Hvor mye omsorg kan en stressa og utslitt mamma eller pappa gi barna sine?

Ja.... Så må du kunne se nyansene her. Jeg vet. Vi vet mange her. Det er forskjell på å ha ett eller fire barn. Og det er forskjell på hvor store krav man har til sitt familieliv, seg selv, hvor mye man verdstter det sosiale livet - utenfor - og innenfor familien. Hva som er viktig av støv, og/eller nyvaskede gulv.

Vi er alle forskjellige - du kan ikke dømme alle på samme grunnlag. Uannsett hvor mye du henviser til likestillingen.

←

Jo selvsagt. De ville blitt utslitte fordi de i arbeid er dobbeltarbeidende, arbeidstaker og full husmor. Fordi mannen jobber mye.

Man trenger ikke være stressa og utslitt selv om man er fulltids arbeidstaker. Det å jobbe 40 timers uker er ikke i seg selv grunnlag for stress og slit, det er totalsituasjonen som skaper disse følelsene. Om mannen ikke bidrar på hjemmeareneaen, blir det slik for kvinnen. Om kvinnen aksepterer det.......

Og når det gjelder nyanser.... leser jeg deg feil eller mener du at utearbeidende kvinner har lavere krav til sitt familieliv enn hjemmeværende? At vi verdsetter sosialt liv utenfor mer enn familien? For da tror jeg du er bittelittegranne på bærtur i tillegg til å være ganske sterkt fornærmende overfor en god del moderne mødre.....

Og det å diskutere og ha meninger og ytre dem er ikke det samme som å dømme. Jeg dømmer ingen. Men jeg forundrer meg og prøver så godt jeg kan å argumentere for og forklare mitt syn på kvinners valg, og valgenes samfunnsmessige konsekvenser.

[Gjest Mayamor]

Jeg er vokst opp med skilte foreldre fra jeg var 6, og min søster var 3 år gammel.

Min mor tok seg videreutdanning 3 kvelder i uken og jobbet 100%.

Vi hadde alltid middag sammen. Barnevakt hadde vi da hun var på skolen. Det var forskjellige; besteforeldre, naboer eller tanter.

Hun stilte opp i korpset hvor jeg og min søster gikk.

Vi var ofte hos besteforeldre i ferier og helger for at hun skulle få unna skolearbeid eller hadde et prosjekt. Men vi følte oss aldri uønsket eller i veien.

Føler jeg har hatt en fin barndom selv om jeg nå velger å gjøre annerledes enn min mor og være hjemme noen år.

At jeg jobber litt hjemmenfra er for å spe på økonomien + ha noe å bedrive tiden med.

Men alle er vi forskjellige, det er vel denne tråden i aller høyeste grad med på å bevise.

Jeg bøyer meg i støvet for dem som klarer å "holde alle fort". Selv er jeg fornøyd med mindre. Huset her er ikke støvfritt. Vinduene skinner ikke hele tiden. Barna får ikke boller og kakao hver dag. Barna må også hjelpe til hjemme da jeg ikke er "ansatt som hushjelp" her. Men klart at for oss er stressnivået mindre da jeg tross alt har bedre tid enn mange.

Jeg føler meg privilligert som får lov å være hjemme en stund. Ikke for alltid, men for en stund.

Jeg tror egentlig ikke at vi er så uenige; det er nyangser i språk og skrivemåte.

Det er mange nyangser mellom svart og hvitt...

[Gjest Neffi]

Jeg er ikke helt sikker på hva du vil ha frem i diskusjonen, utover å kverulere på at ikke alle er like? Det vet vi andre også, derfor snakker vi generelt - dvs. om det store flertall. Selvsagt er det unntak, selvsagt kan vi ikke uttale oss om enkelttilfeller.

Nei, det er ikke nonchalant å gå ut fra at en mann med hjemmeværende kone jobber dobbelt for å forsørge henne og barna. Han skal skaffe til veie penger som andre par bruker to personer på å skaffe. Med mindre man er villig til å gå vesentlig ned i livsstandard i forhold til folk i samfunnet ellers. Har ikke sett mange eksempler på at det er slike familier som prioriterer en som er "hjemme med barna", men for å komme deg i forkjøpet - de finnes nok!

Om du leser andre tråder her inne om temaet, ser du at mange ønsker seg å gå hjemme, men ikke har råd. De betegner det som luksus å kunne velge dette. Jeg er ikke enig med dem i at det er luksus å ha en mann som jobber så mye (og dermed har så mye tid borte hjemmefra), lønn og arbeidstid henger ofte sammen.

(Nei, jeg kjenner ikke dama, og ja Neffi, dette blir for dumt)

Jo selvsagt. De ville blitt utslitte fordi de i arbeid er dobbeltarbeidende, arbeidstaker og full husmor. Fordi mannen jobber mye.

Man trenger ikke være stressa og utslitt selv om man er fulltids arbeidstaker. Det å jobbe 40 timers uker er ikke i seg selv grunnlag for stress og slit, det er totalsituasjonen som skaper disse følelsene. Om mannen ikke bidrar på hjemmeareneaen, blir det slik for kvinnen. Om kvinnen aksepterer det.......

Og når det gjelder nyanser.... leser jeg deg feil eller mener du at utearbeidende kvinner har lavere krav til sitt familieliv enn hjemmeværende? At vi verdsetter sosialt liv utenfor mer enn familien? For da tror jeg du er bittelittegranne på bærtur i tillegg til å være ganske sterkt fornærmende overfor en god del moderne mødre.....

Og det å diskutere og ha meninger og ytre dem er ikke det samme som å dømme. Jeg dømmer ingen. Men jeg forundrer meg og prøver så godt jeg kan å argumentere for og forklare mitt syn på kvinners valg, og valgenes samfunnsmessige konsekvenser.

←

Joda, jeg forstår hva dere mener er "luksus". Hele mitt poeng er at de ikke behøver å være luksus for TS, det kan være en nødvendighet.

En ting til. Jeg er veldig godt kjent med at man går ned på diverse "luksus" vaner for å få mer TID til familie. Det har jeg selv erfart sammen med mine tre søsken.

[Holly Hobbie]

Noen menn (og kvinner!) tjener saapass bra at de fint kan forsoerge en familie uten at partneren er i jobb, da, og uten aa selv maatte jobbe masse ekstra. Selv om det kanskje er et unntak. Saa det er ikke alle som maa velge mellom god levestandard og aa vaere hjemmevaerende.

Hadde min mann maattet jobbe dobbelt for at jeg skulle vaere hjemme, saa hadde vi funnet en annen loesning. For oss hadde ikke det vaert rettferdig.

Endret 17. november 2006 av Holly Hobbie

[Gjest Gjest]

Nå har jeg ikke lest alle innleggene her, men jeg vil svare på det med erfaringer med å være hjemmeværende når barna er små.

Jeg er hjemmeværende på tredje året. Regner med at ungene begynner i barnehage når de eldste er tre og minstemann to. Jeg kunne la være å søke om ulønnet permisjon dette året for å begynne i full jobb og ungene i barnehage. Men jeg valgte å ikke gjøre det.

Jeg synes hverdagen er så hektisk at det blir en bonus for ungene, min mann og meg å slippe å dra ut en hel gjeng med unger tildlig om morgenen for å hente de ved middagstider. Kan jeg utsette det ett år så gjør jeg det. Så slipper vi også utgiften til tre barnehage plasser og vår valgfrihet som familie blir faktisk større. Det er mindre stress og mere tid.

Jeg er forskolelærer og jeg må si at selv om barna har det flott i barnehagen så skjønner jeg de foreldre som ikke vil ha sin ett eller toåring i barnehagen. Det _er_ lange dager for mange av barna. Om du er så heldig at du kan være hjemmeværende disse årene så er det kjempeflott for deg og ungene. De går ikke glipp av noe som helst ved å ikke være i barnehagen. De er så små. Barnehagen er et tilbud,-ikke alfa og omega.

Å skape ramaskrik om likestilling fordi en kvinne velger å være hjemme med barn et par år er unødvendig.

Hovedinnlegger jobber innen helsevesenet og har ingen problemer med å få jobb. Det blir nok et langt yrkesaktivt liv på henne selv om hun har to, tre, fire år hjemme.

[Gjest Turi]

Å skape ramaskrik om likestilling fordi en kvinne velger å være hjemme med barn et par år er unødvendig.

←

Jeg ønsker ikke å skape ramaskrik.

Men dette er en av grunnene til at kvinner ligger lønnsmessig etter menn, og at kvinneyrker (SOM nettopp helsevesen og barnehager) er dårligere betalt enn tilsvarende mannsyrker.

I de fleste ikke-kvinnedominerte arbeidsplasser er det ikke lett for arbeidsgiver å finne vikarer for så lang tid. Det er MYE lettere å ansette en mann i privat næringsliv. I barnehager og helsevesen er ikke dette en god løsning, og derfor må arbeidsgiver løse fraværet på andre måter, f.eks. ved stor bruk av ufaglært vikarkraft i barnehager.....

Jeg sitter på andre siden av gjerdet - har hatt lyst til å jobbe, har hatt vesla i barnehage fra hun var ett år og syns det er perfekt for oss. Problemet mitt er at ingen trodde på delt permisjon og at jeg kom tilbake så raskt da jeg for noen år siden var på jobbjakt, som nesten 30 år og barnløs. At jeg nå har bevist at jeg mente det jeg sa hjelper jo verken meg eller arbeidsgiveren som ikke turde ansette meg en dritt. Og jeg må si at selv om jeg var frustrert i prosessen, skjønner jeg dem veldig godt da de ikke våget. Dessverre.....