Hjemmeværende mor?

[Varja]

Dersom mannen din har en svært god jobb og høy inntekt regner jeg med at dere bor i et barnevennlig og dyrt område. Kanskje en enebolig eller et stort rekkehus, har bil, sender ungene på en skole der det er nødvendig å ha god kvalitet på vinterklær, det er vanlig å dra på ferie om sommeren osv. Dette er vel og bra og så lenge mannen har god inntekt og du er hjemme så kan dere sikkert opprettholde dette. Problemet er den dagen det eventuelt blir skilsmisse. Da får du et stort problem dersom du står uten jobb eller har vært lenge "ute" av jobben din og ikke kunnet henge med på din egen karriere ved å viderekvalifisere deg, få i land noen gode prosjekter, være med på lønnsøkninger osv. Du risikerer å stå nesten på bar bakke. Den dagen bør du ha en sikker og god inntekt å falle tilbake på så du i det minste kan klare å bo innen skolekretesen, evt. beholde huset.

Har dessverre blitt sånn i våre dager at man må tenke på alle eventualiteter. Det er ikke slik at "kvinner bør kunne forsørge seg selv", det er slik at kvinner også bør kunne "forsørge en familie", dvs. seg selv + barna på en grei måte uten å måtte spise bare havregrøt ved alle eventualiteter.

[Gjest Mayamor]

Jeg ønsker ikke å skape ramaskrik.

Jeg sitter på andre siden av gjerdet - har hatt lyst til å jobbe, har hatt vesla i barnehage fra hun var ett år og syns det er perfekt for oss. Problemet mitt er at ingen trodde på delt permisjon og at jeg kom tilbake så raskt da jeg for noen år siden var på jobbjakt, som nesten 30 år og barnløs. At jeg nå har bevist at jeg mente det jeg sa hjelper jo verken meg eller arbeidsgiveren som ikke turde ansette meg en dritt. Og jeg må si at selv om jeg var frustrert i prosessen, skjønner jeg dem veldig godt da de ikke våget. Dessverre.....

←

Men skal da "alle andre" ofre seg slik at ikke dette skal skje...?

Jeg mener at vi er forskjellige, det må arbeidsgivere og arbeidstakere bare innse!

Tiden der en ansatt er lojal mot arbeidsgiver er forbi. Gullklokkens era er over.

[Gjest Mayamor]

Må bare si en ting til:

Min tidligere arbeidsgiver var mest fornøyd med kvinner fra 45+ fordi:

* ikke skulle de få flere barn

* ikke var de hjemme med små barn

* ikke var de på karrierejakt

* de jobbet hardt og hadde høyere arbeidsmoral

* lite syke

* lojale da de var så takknemlige for at akkurat "jeg" var blitt ansatt

Synes jeg at alt dette er gode argumenter? Nei.

Kan jeg forstå det? Ja.

Kan jeg være enig? Nei.

Til tross for dette jobbet jeg der og trivdes.

Mayamor - 34 år

[Gjest Turi]

Men skal da "alle andre" ofre seg slik at ikke dette skal skje...?

Jeg mener at vi er forskjellige, det må arbeidsgivere og arbeidstakere bare innse!

Tiden der en ansatt er lojal mot arbeidsgiver er forbi. Gullklokkens era er over.

←

Nei, som jeg skrev over mener jeg ikke at noen skal ofre seg. Men jeg syns ikke det er riktig å bruke argumentet at likestillingen har gjort at man har et valg. For valget å bli hjemmeværende har man hatt bestandig, det er de andre valgene som er nye. Jeg mener, som jeg skrev langt over her ett sted, ikke at noen skal være martyrer for likestillingssaken. Og selv om jeg kan virke ensidig i denne saken, tror jeg faktisk aldri vi blir helt likestilte i småbarnsperioden. Jeg tror ikke det vil skje og jeg tror ikke det er ønskelig heller. Men valgene vi alle tar - en og en og en - har konsekvenser for samfunnsutviklingen. Om man syns det er greit eller ikke må være opp til hver enkelt, men det er litt viktig at man vet at man faktisk er med å påvirke mer enn seg selv gjennom valgene man tar.

Dette har ikke noe som helst med lojalitet til enkeltarbeidsgivere å gjøre, og gullklokkenes era er heldigvis over, selv om det fremdeles er de som deler dem ut.

[skruf]

Dersom mannen din har en svært god jobb og høy inntekt regner jeg med at dere bor i et barnevennlig og dyrt område. Kanskje en enebolig eller et stort rekkehus, har bil, sender ungene på en skole der det er nødvendig å ha god kvalitet på vinterklær, det er vanlig å dra på ferie om sommeren osv. Dette er vel og bra og så lenge mannen har god inntekt og du er hjemme så kan dere sikkert opprettholde dette. Problemet er den dagen det eventuelt blir skilsmisse. Da får du et stort problem dersom du står uten jobb eller har vært lenge "ute" av jobben din og ikke kunnet henge med på din egen karriere ved å viderekvalifisere deg, få i land noen gode prosjekter, være med på lønnsøkninger osv. Du risikerer å stå nesten på bar bakke. Den dagen bør du ha en sikker og god inntekt å falle tilbake på så du i det minste kan klare å bo innen skolekretesen, evt. beholde huset.

Har dessverre blitt sånn i våre dager at man må tenke på alle eventualiteter. Det er ikke slik at "kvinner bør kunne forsørge seg selv", det er slik at kvinner også bør kunne "forsørge en familie", dvs. seg selv + barna på en grei måte uten å måtte spise bare havregrøt ved alle eventualiteter.

←

Vet du hva, kanskje dette høres naivt ut, men jeg vil ikke leve med "dommedagstanker". Hva om vi blir skilt, hva om huset brenner ned, hva om vi krasjer bilen, hva om alle sykehus i norge blir lagt ned og vi mister jobben, hva om det skjer noe med barna??? Ja hva da? Skal en gå og tenke sånn hver dag tror jeg en blir smårar av mindre, vi lever nå og tar dagene som de kommer! Det var ikke snakk om å si opp jobben for alltid, men for en kort periode. Mannen min jobber ikke livet av seg for at jeg skal gå hjem og "lese aftenposten og drikke cafe latte", men for at arb.giver, dvs sykehuset, krever det av han. Tro det eller ei, men han setter ofte foten ned på jobb og sier nei til vakansvakter. Dessuten vil jeg aldri få problemer med å få jobb, i helsevesenet er det stort behov, og jeg tror du skal lete lenge før du finner arbeidsledige sykepleiere. Og nei, vi har ikke stort og fancy hus i ett dyrt strøk. Barnevennlig ja, men langt ifra dyrt. Og alle barn trenger vel gode vinterklær ute? Dessuten har jeg jobbet i ti år og har både annsenitet og pensjonspoeng....

[Gjest Mayamor]

Oppfatter deg ikke som ensporet, Sissan.

[Gjest Turi]

til Mayamor

Vet du hva, kanskje dette høres naivt ut, men jeg vil ikke leve med "dommedagstanker".

←

Ja, det er utrolig naivt faktisk. Og det grenser mot dumskap om du ikke tenker på disse tingene og tar forholdsregler for å unngå kriser/katastrofer for familien din.

Hva om dere blir skilt? Ja, det har du jo på g - du får jobb på dagen selv om du er hjemme noen år. Du har en jobb som sammen med bidrag fra mannen fint kan forsørge deg selv og barna den tiden du har dem.

Hva om huset brenner ned? Forhåpentligvis har du forsikret det - dermed har du tenkt på det også, og sikret deg for å unngå katastrofe. Forsikring har du sikker på bilen også, det er uansett lite krise å leve uten en periode.

Om alle sykehus i Norge blir lagt ned, er du jo gift med en lege... (neida -det var flåsete - man skal forberede seg på relevante/potensielle situasjoner - dette er IKKE en av dem...)

Dere bør sørge for å kunne overleve om en av dere (selv han) mister jobben. Og dere bør ha forsikring på barna som hjelper dere å hjelpe dem dersom noe skjer og de blir skadet/uføre e.l.

Ingen mener dere skal gå og tenke på kriser hver dag. Men dere må tenke på dem en gang i blant og ta forholdsregler. Å leve fra dag til dag uten tanke for morgendagen er ikke særlig smart og har nok sendt noen ut i uføret. Jeg kjenner en som hadde leiet leilighet. Den brant ned - hun hadde "glemt" innboforsikring - hun stod igjen med en pysjamas og et par tøfler og måtte starte etableringen fra bunnen av. Hadde hun giddet ta en telefon til forsikringsselskapet og betale 2 000 kroner året for å sikre seg mot noe potensielt ekkelt, kunne hun gått videre i livet mye lettere. Dumme ting skjer - det blir enda dummere å ikke forberede seg på å kunne leve greit om det skjer en selv.

Forøvrig trenger du ikke forsvare mannen din her inne. Om dere har en ordning dere er vel forlikte om, har ingen av oss noe med det å gjøre.

Allikevel skal du ikke unnskylde ham for at han velger å jobbe et sted der det kreves mye overtid om du ikke er komfortabel med det også. Det går an å bytte jobb. Skulle jobben min styrt mine dager hadde jeg aldri fått sett barna mine. De kan ikke si meg opp fordi jeg nekter å jobbe 60timers uker, selv om de gjerne vil at jeg skal gjøre det. En må selv sette egne grenser - arbeidsgivere kan spise opp arbeidstakere som ikke er med på styringen, både på sykehus og andre steder.

Du må forøvrig jobbe i 40 år for å ha fullt opptjente pensjonspoeng... Så om du får inn 30 år til, har du full opptjening. Da er det evt. lønnsnivå som lider om du er hjemme. Om de ikke endrer pensjonsberegningen en 20-30 ganger til før vi kommer så langt som til å (ikke...?) få noe utbetalt da...

[Gjest regine]

Jeg må bare si for Sissan`s innlegg. Du er saklig og to the point, og setter ord på de UNDERLIGGENDE problemstillingene.

Og så må jeg bare understreket at det ER luksus å slippe/velge bort å forsørge sege selv når man er voksen! Selv om begrunnelsen/unnskyldningen er at det er å "jobbe" å ta vare på sine egne barn.... og la mannen ta hele økonomibyrden.

[Gjest Fresh]

Jeg vil også berømme Sissan for veldig mange kloke og tankevekkende ord i denne debatten

[Gjest Gjest]

Nå har jeg ikke lest alle innleggene her, men jeg vil svare på det med erfaringer med å være hjemmeværende når barna er små.

Jeg er hjemmeværende på tredje året. Regner med at ungene begynner i barnehage når de eldste er tre og minstemann to. Jeg kunne la være å søke om ulønnet permisjon dette året for å begynne i full jobb og ungene i barnehage. Men jeg valgte å ikke gjøre det.

Jeg synes hverdagen er så hektisk at det blir en bonus for ungene, min mann og meg å slippe å dra ut en hel gjeng med unger tildlig om morgenen for å hente de ved middagstider. Kan jeg utsette det ett år så gjør jeg det. Så slipper vi også utgiften til tre barnehage plasser og vår valgfrihet som familie blir faktisk større. Det er mindre stress og mere tid.

Jeg er forskolelærer og jeg må si at selv om barna har det flott i barnehagen så skjønner jeg de foreldre som ikke vil ha sin ett eller toåring i barnehagen. Det _er_ lange dager for mange av barna. Om du er så heldig at du kan være hjemmeværende disse årene så er det kjempeflott for deg og ungene. De går ikke glipp av noe som helst ved å ikke være i barnehagen. De er så små. Barnehagen er et tilbud,-ikke alfa og omega.

Å skape ramaskrik om likestilling fordi en kvinne velger å være hjemme med barn et par år er unødvendig.

Hovedinnlegger jobber innen helsevesenet og har ingen problemer med å få jobb. Det blir nok et langt yrkesaktivt liv på henne selv om hun har to, tre, fire år hjemme.

←

¨

Dette er bare så godt å lese! Spesielt fra en førskolelærer. (Vil bare ha sagt at jeg syns dere gjør en glimrende jobb i barnehagene, men at jeg er enig med deg i at barnehagestart gjerne kan utsettes til barnet er 2-3 år!)

Jeg blir provosert når jeg leser uttalelser som at man velger å være hjemme for lese avisen og drikke kaffe. Jeg har valgt å utvide permisjonen min og kan love at det ikke er mye tid til sofasliting. Jeg har valgt å være hjemme for barnas skyld, ja. Noe fri lek skal de jo lære seg til, så selvsagt får jeg en halvtime eller en time inne i mellom til å sette på en klevask eller hva det måtte gjøre. Men resten av tiden skal barna følges opp og stimuleres, som om de skulle vært i barnehage eller park. Vi leser, tover, driver med utviklende hobbyaktiviteter, vi er ute i all slags vær, vi oppsøker lekeparker/venner/barneklubber mange ganger i uken slik at barnet får sosialisert seg og vært med andre barn, vi besøker besteforeldre et par ganger i mnd for å styrke forholdet med de eldre og bringe verdifulle impulser til barna ++++ Jeg kunne faktisk fortsatt og ramse opp, men jeg vil f... meg ikke ha på meg at det er latmannstilværelse å ta seg av barn. Hva tror dere forskolelærerne og assistentene gjør i barnehagen? Etter deres utsagn vil man jo da kunne klare seg med et minimum av bemanning for det må bli myyyye tid til kaffe og avisen når man bare har 3 barn å se etter pr. voksen...

[Ciara]

Jeg er også veldig enig med Sissan.

Og jeg er glad for at jeg har en samboer som kunne tenke seg å ta en større del av permisjonen enn det som er vanlig når vi for barn. Og som tenker at hvis vi får det altfor travelt (noe jeg ikke tror), ja da er det like selvfølgelig at han er hjemme en periode som at jeg er det. Men høyst sannsynlig kommer vi til å jobbe fullt begge to, og sende unger i barnehage tidlig. Jeg hadde selv to fulltarbeidende foreldre og var i barnehage før jeg var ett år. Men jeg har hatt en super barndom og har følt at foreldrene mine har vært tilstede for meg på alle måter. Ikke så det bombet ut hjemme hos oss, heller, tvert i mot hadde vi det rent, pent, og sunn mat laget fra bunnen av

Det jeg reagerer på i denne tråden er ikke at mødre ønsker å være hjemme, det forstår jeg godt. Men ikke bortforklar årsakene til det, bare: Enten er det fordi dere vil kunne ta det med ro hjemme, eller så er det fordi mennene deres deltar mindre i hjemmet enn andre menn. For det er jo mange som takler å jobbe fullt, ha barn i barnehage, holde huset rent og lage mat OG barna føler seg ivaretatt. Jeg er nysgjerrig på hvorfor det er så vanskelig å si at man vil kunne slappe mer av hjemme eller at mannen jobber for mye, og i stedet skylder på at man er nødt etc. Hvorfor det?

[Holly Hobbie]

Siste innlegg satte fokus paa noe viktig: nemlig at det aa ta seg av (egne) barn er en jobb selv om man ikke faar betalt. Og de som gjoer den jobben fortjener ros, ikke bare hets, selv om jeg skjoenner at KG tydeligvis har en overvekt av jenter/kvinner som tilhoerer "kvinne er kvinne verst"-klubben.

[Gjest Gjest]

Siste innlegg satte fokus paa noe viktig: nemlig at det aa ta seg av (egne) barn er en jobb selv om man ikke faar betalt. Og de som gjoer den jobben fortjener ros, ikke bare hets, selv om jeg skjoenner at KG tydeligvis har en overvekt av jenter/kvinner som  tilhoerer "kvinne er kvinne verst"-klubben.

←

[Gjest Turi]

Siste innlegg satte fokus paa noe viktig: nemlig at det aa ta seg av (egne) barn er en jobb selv om man ikke faar betalt. Og de som gjoer den jobben fortjener ros, ikke bare hets, selv om jeg skjoenner at KG tydeligvis har en overvekt av jenter/kvinner som  tilhoerer "kvinne er kvinne verst"-klubben.

←

Syns innlegget du sikter til satt fokus der det hører hjemme jeg.

Det ville være dumt å benekte at det er en jobb å ta seg av egne barn. Problemet består i at det alltid blir kvinnens jobb, med alt det medfører for kvinnene som blir hjemme og de som ikke vil være det.

Det er vel ikke kvinne er kvinne verst å være glad for å ha en sambo som er villig til å ta halvparten av ansvaret for barna om det blir nødvendig vel? Med mindre kvinnens beste er å ha enedominans i heimen da........?

Jeg syns også godt at kvinner kan være ærlige på hvorfor de eventuelt vil være hjemme. Dersom det er som mange beskriver her, ville jo mange av oss føle oss uønsket av FAR fordi han alltid har jobbet... Men slik er det jo ikke eller?

Det er faktisk ikke hets av hjemmeværende å si at man bør ha deling av ansvar og plikter også i hjemmet. Det kan nok gå på tvers av mange kvinners ønsker om å ha det etter eget hode hjemme, men det er ikke hets.

Kvinne er kvinne verst? Vet ikke hva du mener..... De som mener at kvinner ikke ensidig skal være den som har ansvar for barna mens de er små er ihvertfall ikke i den kategorien? Og jeg antar du ikke mener at de som går tilbake til kjøkkenbenken er de verste? Så jeg skjønte ikke denne? Men siktet du til meg, vil jeg gjerne ha en utdyping.

Endret 17. november 2006 av Sissan

[Varja]

Vet du hva, kanskje dette høres naivt ut, men jeg vil ikke leve med "dommedagstanker". Hva om vi blir skilt, hva om huset brenner ned, hva om vi krasjer bilen, hva om alle sykehus i norge blir lagt ned og vi mister jobben, hva om det skjer noe med barna??? Ja hva da? Skal en gå og tenke sånn hver dag tror jeg en blir smårar av mindre, vi lever nå og tar dagene som de kommer! Det var ikke snakk om å si opp jobben for alltid, men for en kort periode.

Synes Sissan har svart så fint på dette allerede, så jeg har vel ikke noe å tilføye, annet enn at det handler om å ta ansvar for familien sin, å ha en plan for sånt. På samme måte som man bør legge tilside litt penger hver måned for uforutsette utgifter. Uforutsette utgifter kan alltid komme, dessverre kan uforutsette ting også skje i livet.

Mannen min jobber ikke livet av seg for at jeg skal gå hjem og "lese aftenposten og drikke cafe latte", men for at arb.giver, dvs sykehuset, krever det av han. Tro det eller ei, men han setter ofte foten ned på jobb og sier nei til vakansvakter. Dessuten vil jeg aldri få problemer med å få jobb, i helsevesenet er det stort behov, og jeg tror du skal lete lenge før du finner arbeidsledige sykepleiere. Og nei, vi har ikke stort og fancy hus i ett dyrt strøk. Barnevennlig ja, men langt ifra dyrt. Og alle barn trenger vel gode vinterklær ute? Dessuten har jeg jobbet i ti år og har både annsenitet og pensjonspoeng....

←

Jeg vet ikke om det med cafe-latte var til meg, men jeg har hvertfall aldri ment at det ikke hjemmeværende husmødre gjør en stor og viktig jobb. Man kan derimot lide for det den dagen man kanskje blir nødt til å ta seg av familien også økonomisk.

Jeg har heller ikke noe imot at man bosetter seg på barnevennlige (og dermed som oftest dyre steder), trodde de fleste ønsket best mulig oppvekst for barna sine. Poenget var bare at det er viktig å sikre seg at man har mulighet til å greie å bo, i det minste i området, slik at barna slipper å bytte barnehage/skole på sin egen inntekt dersom det mot formodning skulle bli nødvendig.

Jeg har selv et lite barn og dessverre skilt. Hvis jeg i dag hadde hatt samme lønn som før jeg fikk barn ville jeg måttet selge huset. Heldigvis har jeg ikke vært hjemme, men gjort en innsats på jobben slik at jeg har fått nye og mer ansvarsfulle oppgaver og hatt en grei lønnsvekst. Hadde jeg vært hjemme utover svangerskapspermisjonen hadde jeg hatt en jobb å komme tilbake til ja, men med en mye lavere lønn. Så dette opptar meg helt klart for tiden.

[skruf]

¨

Dette er bare så godt å lese! Spesielt fra en førskolelærer. (Vil bare ha sagt at jeg syns dere gjør en glimrende jobb i barnehagene, men at jeg er enig med deg i at barnehagestart gjerne kan utsettes til barnet er 2-3 år!)

Jeg blir provosert når jeg leser uttalelser som at man velger å være hjemme for lese avisen og drikke kaffe. Jeg har valgt å utvide permisjonen min og kan love at det ikke er mye tid til sofasliting. Jeg har valgt å være hjemme for  barnas skyld, ja. Noe fri lek skal de jo lære seg til, så selvsagt får jeg en halvtime eller en time inne i mellom til å sette på en klevask eller hva det måtte gjøre. Men resten av tiden skal barna følges opp og stimuleres, som om de skulle vært i barnehage eller park. Vi leser, tover, driver med utviklende hobbyaktiviteter, vi er ute i all slags vær, vi oppsøker lekeparker/venner/barneklubber mange ganger i uken slik at barnet får sosialisert seg og vært med andre barn, vi besøker besteforeldre et par ganger i mnd for å styrke forholdet med de eldre og bringe verdifulle impulser til barna ++++ Jeg kunne faktisk fortsatt og ramse opp, men jeg vil f... meg ikke ha på meg at det er latmannstilværelse å ta seg av barn. Hva tror dere forskolelærerne og assistentene gjør i barnehagen? Etter deres utsagn vil man jo da kunne klare seg med et minimum av bemanning for det må bli myyyye tid til kaffe og avisen når man bare har 3  barn å se etter pr. voksen...

←

[Ciara]

Hvorfor er det kvinne verst å tenke på kvinners rettigheter? Å ikke ta det som en selvfølge at det er kvinnen som skal være hjemme med barna? Er ikke dette tvert i mot å stå opp for kvinners muligheter og rettigheter, og prøve å bevisstgjøre litt i forhold til hva faktisk mange holder på med? At vi fortsatt i 2006 mener mannen skal få jobbe alt han vil, og så skal vi kvinner redde familielivet og barna. Dette mener jeg er en martyrrolle vi burde slutte å spille. All den tid mannen er far til barna har han faktisk like mye ansvar.

Og ja, så er det kvinner som velger å være hjemme. Fordi det gir familien mer pusterom, man kan ta det mer med ro, selv om man selvfølgelig ikke kan sitte stille hele tiden når man har barn hjemme. Men blir det helt riktig å kalle det arbeid uansett? Dvs er det arbeid å ta seg av egne barn? Da burde jo yrkesaktive mødre bli omtalt som dobbeltarbeidende, men argumentet går vanligvis på noe à la at "hjemmeværende jobber i likhet med yrkesaktive". Ja, kanskje hjemmeværende jobber, men da enormt mye mindre.

Har man en mann som elsker å jobbe, tjener godt, og en selv som kvinne liker å gå hjemme og bli forsørget, så flott. Dere har funnet en løsning som passer dere som familie, og det er tross alt viktigst. Men da synes jeg dere kan si at dere rett og slett liker det sånn, og ikke skylde på at dere må for barnas skyld. Den martyrrollen er jeg lei av.

[Gjest Turi]

Etter deres utsagn vil man jo da kunne klare seg med et minimum av bemanning for det må bli myyyye tid til kaffe og avisen når man bare har 3  barn å se etter pr. voksen...

←

Dessverre er det allerede et minimum av bemanning i mange barnehager. De eneste voksne som kan tillate seg å ha bare 3 barn å se etter, har tre barn i aldersspranget 10 måneder til 2,5/3 år, og de 3 blir fort til både 5 og 6 morgen og ettermiddag, under personamøter etc. Ikke mange som har det slik hjemme, heldigvis. Dersom en voksen i barnehagen har noen barn som er over 3 år, må de nok pent finne seg i å passe på både 5 og 6 barn på rappen.

Jeg er enig i at det er både jobb og slitsomt å ha ansvar for egne barn. Å sammenligne seg med førskolelærere syns jeg faktisk er ganske så ufint mot dem som går årevis på høgskole og jobber for et pedagogisk tilrettelagt tilbud til barna våre.

Endret 17. november 2006 av Sissan

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at det er både jobb og slitsomt å ha ansvar for egne barn. Å sammenligne seg med førskolelærere syns jeg faktisk er ganske så ufint mot dem som går årevis på høgskole og jobber for et pedagogisk tilrettelagt tilbud til barna våre.

←

Som hjemmeværende _og_førskolerlærer ser jeg ikke helt problemet. Jeg gir ikke mine tre små barn noe pedagogisk tilbud her hjemme. Faktisk så tenker jeg overhodet ikke på pedagogikk i det hele tatt. Det er fordi mine barn er under tre år og vi fyller dagen med alt fra lek til huslige gjøremål. Vi gjør det vi har lyst og tid til. Noen dager er vi mye ute, andre dager er vi ikke det. Jeg tror ikke det jeg gjør som mor er noe anderledes enn hva de to andre småbarnsmødrene her i nabolaget gjør, og de er ikke pedagoger.

Jeg går ikke rundt med dårlig samvittighet av den grunn.

Det å være hjemme med tre små barn er en jobb, i aller høyeste grad. Jeg har full beundring og respekt av min mann for jobben jeg gjør. Det er mye tyngre å være hjemme disse årene psykisk og fysisk enn å være i jobb. Det å jobbe på en småbarnsavdeling, selv når vi er underbemannet, er ingenting i forhold.

Nå er jeg alene om alt. Det er ingen avlastning, ingen pauser og jeg skal i tillegg gjøre det meste av alt som skal gjøres for å få a/s familien til å gå rundt. Det meste er utakknemlig arbeid som jeg så pent kaller "drittarbeid". Men det må gjøres.

Det skal bli fantastisk å komme i jobb igjen for å bli betalt for å få mindre å gjøre enn det jeg gjør pr i dag I tillegg får jeg voksenkontakt!!

Det er mye kos med å være hjemme også, for all del. Og mine barn koser seg. Men for mor i huset er det rett og slett en skikkelig utfordring.

[Gjest Gjest]

¨

Jeg blir provosert når jeg leser uttalelser som at man velger å være hjemme for lese avisen og drikke kaffe. Jeg har valgt å utvide permisjonen min og kan love at det ikke er mye tid til sofasliting. Jeg har valgt å være hjemme for  barnas skyld, ja. Noe fri lek skal de jo lære seg til, så selvsagt får jeg en halvtime eller en time inne i mellom til å sette på en klevask eller hva det måtte gjøre. Men resten av tiden skal barna følges opp og stimuleres, som om de skulle vært i barnehage eller park. Vi leser, tover, driver med utviklende hobbyaktiviteter, vi er ute i all slags vær, vi oppsøker lekeparker/venner/barneklubber mange ganger i uken slik at barnet får sosialisert seg og vært med andre barn, vi besøker besteforeldre et par ganger i mnd for å styrke forholdet med de eldre og bringe verdifulle impulser til barna ++++ Jeg kunne faktisk fortsatt og ramse opp, men jeg vil f... meg ikke ha på meg at det er latmannstilværelse å ta seg av barn. Hva tror dere forskolelærerne og assistentene gjør i barnehagen? Etter deres utsagn vil man jo da kunne klare seg med et minimum av bemanning for det må bli myyyye tid til kaffe og avisen når man bare har 3  barn å se etter pr. voksen...

←

Om dette stemmer så gjør du en imponerende jobb og dine barn har en flott, engasjert mor. Dette er mye av det _arbeidet_vi gjør i barnehagen. Vurdert å skifte yrke ?