Hjemmeværende mor?

[Gjest Turi]

Som hjemmeværende _og_førskolerlærer ser jeg ikke helt problemet.

←

Men du er enig i at du gjør en annen jobb når du jobber pedagogisk med andre barn enn det du gjør når du går hjemme med egne? Og at det er en annen form for ansvar å ta vare på andres barn enn dine?

Og du er enig i at det kreves noe tilleggskompetanse i tillegg til å ha vært hjemme med egne barn for å jobbe i barnehage? Eller kan alle som klarer å ivareta egne barn fylle stillingen som pedleder på kort varsel?

Etter å ha jobbet tett med veslas barnehage en periode må jeg si at jeg har fått enorm respekt for førskolelærere - deres arbeidsdag, ansvar, kompetanse og kunnskap.

Jeg beklager - men jeg har ikke samme respekt for ansvaret, kompetansen og kunnskapen til de som går hjemme med sine egne tre barn. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem, men jeg mener ærlig talt at pedlederne har høyere krav som skal fylles.

Hvis førskolelærere selv syns det er greit å bli sammenlignet med dem som passer egne barn, hvordan skal man noensinne kunne kreve høyere lønn og status? (litt fortvilet på kvinners vegne nå...)

[Gjest Gjest]

Jeg er skikkelig gammeldags husmor. Baker brød og holder hjemmet pent og rent. Tar imot ungene når de kommer fra skolen. Gir dem oppgaver i huset, gjør lekser, bader, leker, snakker og vasker. Har ikke tid å sitte på ræva. Kanskje derfor jeg er så slank som jeg er .

[Gjest Turi]

Jeg er skikkelig moderne karrierekvinne. Allikevel baker jeg brød og rundstykker og boller i helgene. Holder hjemmet pent, og får hjelp til å holde det rent. Henter snuppa i barnehagen kl. 16 hver dag, bader, leker, snakker og vasker. Er ikke stresset, men har lite tid til overs. Kanskje derfor jeg er så slank som jeg er?

(skjønte ikke helt sammenhengen, men følte veldig for å svare noe )

[Gjest Gjest]

Jeg er skikkelig moderne karrierekvinne. Allikevel baker jeg brød og rundstykker og boller i helgene. Holder hjemmet pent, og får hjelp til å holde det rent. Henter snuppa i barnehagen kl. 16 hver dag, bader, leker, snakker og vasker. Er ikke stresset, men har lite tid til overs. Kanskje derfor jeg er så slank som jeg er?

(skjønte ikke helt sammenhengen, men følte veldig for å svare noe )

←

Pointet var å understreke at jeg gjør utrolig mye. Var ganske overvektig etter fødsel, men det rant av. Og jeg tror det har noe med aktiviteten å gjøre. Mange tror jo at husmødre er late, feite og har joggebukser på. Det er jo helt feil.

[Gjest Gjest]

Men du er enig i at du gjør en annen jobb når du jobber pedagogisk med andre barn enn det du gjør når du går hjemme med egne?

-Selvfølgelig. Jeg gleder meg til at barnehagen skal bli en del av hverdagen til mine barn. Men ikke ennå.

Og at det er en annen form for ansvar å ta vare på andres barn enn dine?

-Enig igjen Som pedagog i barnehagen er jeg profesjonell og gjør det som er forventet av en i min stilling.

Og du er enig i at det kreves noe tilleggskompetanse i tillegg til å ha vært hjemme med egne barn for å jobbe i barnehage?

- Som pedagog ja. Men det er mange assistenter i barnehagen som gjør en fantastisk jobb uten å være utdannet.

Eller kan alle som klarer å ivareta egne barn fylle stillingen som pedleder på kort varsel?

-Se ikke bort i fra det   Jeg er nå ikke så veldig imponert over selve førskolelærerutdanningen ja da. Det finnes nok av eksempler bare på mitt kull av studenter som gjentatte ganger strøk i praksis men som allikevel fikk fullføre sin utdannelse. Noen av disse var overhodet ikke skikket.Punktum!

Etter å ha jobbet tett med veslas barnehage en periode må jeg si at jeg har fått enorm respekt for førskolelærere - deres arbeidsdag, ansvar, kompetanse og kunnskap.

-Stort sett enig.

Jeg beklager - men jeg har ikke samme respekt for ansvaret, kompetansen og kunnskapen til de som går hjemme med sine egne tre barn. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem, men jeg mener ærlig talt at pedlederne har høyere krav som skal fylles.

Hvis førskolelærere selv syns det er greit å bli sammenlignet med dem som passer egne barn, hvordan skal man noensinne kunne kreve høyere lønn og status? (litt fortvilet på kvinners vegne nå...)

←

Jeg er også litt fortvilet, men av en annen grunn. Når skal vi kvinner slippe unna denne dårlige samvittigheten som blir påført oss av andre kvinner som har tatt andre valg, av menn, eller krav i samfunnet generellt?

Jeg håper at de kvinner som ønsker å være hjemme med små barn får mulighet til det. Jeg håper at de kvinner som ikke ønsker å være hjemme får mulighet til å jobbe og at de får en barnehageplass.

Jeg tror de aller fleste av oss ønsker å ta avgjørelser som er til det beste for _sin_ familie. Enhver kjenner sin familie best.

Jeg kjenner på kroppen hvordan samvittigheten mange ganger gnager selv om jeg _vet_ at disse årene hjemme er til det beste for vår familie. Men holdningene i samfunnet ellers får meg til å tvile. Jeg behøver ikke denne dårlige samvittigheten. Det hadde vært deilig å få aksept for det valget vi har tatt. Litt annerkjennelse, litt ros. Jeg gjør en kjempejobb.

Selv min far spør meg ofte når jeg skal i jobb igjen..... sukk..jo, en anelse fortvilelse er det her også.

Jeg stemmer for å la enhver familie ta sine egne avgjørelser.

[Gjest Turi]

Men hvis far mener du bør ut i jobb igjen, da er det jo ikke familien som tar et valg eller? Da er det du som tar et valg da?

Jeg er ikke ute etter å gi noen dårlig samvittighet. Men jeg mener man bør ta reflekterte valg. Og at man bør se at man er en del av et samfunn og at ikke alle valg bare reflekterer _din_ familie. Så får man ta et bevisst valg over hvorvidt man skal ta hensyn til det.

Jeg aksepterer bevisste valg. Jeg aksepterer ikke unnskyldninger for at man har latt seg presse inn i en situasjon man ikke ønsket, da bør man gjøre endringer. Jeg aksepterer at noen går hjemme. Jeg aksepterer ikke at de sier det er en fordel for eller følge av likestilling at de gjør det.

Anerkjennelse og ros for å være hjemme, må du få av din "arbeidsgiver" - dvs far og barn. Det er ingen som roser meg for å være utearbeidende heller, utover min arbeidsgiver, ikke forventer jeg det heller. Jeg er kanskje din tøffeste kritiker, men jeg aksepterer ditt valg. Jeg anerkjenner at det er en jobb å være husmor, men å rose deg for valget? Det kan du ikke forvente fra samfunnet. Det må du få fra familien.

Din dårlige samvittighet for at du går hjemme blir ikke påført deg av menn generelt. Kanskje av din mann, men ikke av menn generelt. Tror menn generelt gjerne skulle hatt en kone som gikk hjemme jeg. Jeg vet at JEG gjerne skulle hatt en kone som gikk hjemme ihvertfall . Dårlig samvittighet er kvinnens største svøpe. Vi legger den på oss selv, blir lei oss, sure og vonbrotne, inneslutta og utkjørte. Vi sliter oss ut som dobbeltarbeidende og har alltid dårlig samvittighet for der vi ikke er. Sett en mann som har dårlig samvittighet fordi han jobber for mye og kommer hjem etter barnas leggetid? Joda, de finnes, men ikke så mange som kvinnene. Vær stolt av valget ditt om du syns det er riktig.

det jeg mente var bare at du ikke skulle sammenligne dine arbeidsoppgaver med forskolelærernes.

[Gjest Gjest]

Hele tiden snakkes det om kvinnens valg her og kvinnens valg der. Hva med mannens valg?

[Ciara]

Jeg er ikke ute etter å gi noen dårlig samvittighet. Men jeg mener man bør ta reflekterte valg. Og at man bør se at man er en del av et samfunn og at ikke alle valg bare reflekterer _din_ familie. Så får man ta et bevisst valg over hvorvidt man skal ta hensyn til det.

Jeg aksepterer bevisste valg. Jeg aksepterer ikke unnskyldninger for at man har latt seg presse inn i en situasjon man ikke ønsket, da bør man gjøre endringer. Jeg aksepterer at noen går hjemme. Jeg aksepterer ikke at de sier det er en fordel for eller følge av likestilling at de gjør det.

←

Nettopp. Takk for at du formuleringer meningene mine bedre enn jeg klarer selv

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke ute etter å gi noen dårlig samvittighet. Men jeg mener man bør ta reflekterte valg. Og at man bør se at man er en del av et samfunn og at ikke alle valg bare reflekterer _din_ familie. Så får man ta et bevisst valg over hvorvidt man skal ta hensyn til det.

←

Jeg har så stor tro på folk generellt at jeg tror de tar bevisste valg

Ellers er jeg uenig i mye i ditt siste innlegg og jeg skulle ønske at jeg hadde ork og tid til å kommentere, men nå må jeg rett og slett gi meg. Hjernen kortslutter snart. Synd, for det er en interessant diskusjon og du er dyktig å argumentere.

Nå venter det regntøy og sølepytter

[Gjest Turi]

Jeg har så liten tro på folk at jeg tror de lar seg styre av samfunnsnormer, forventninger fra mennesker rundt seg, tradisjoner og egne drømmebilder...

Synd at du ikke vil argumentere for dine synspunkter, det kunne vært interessant å se hva du er enig i og hvorfor. Misforstår du, har jeg uttrykt meg dårlig, eller er det elementer jeg ikke har tenkt på? Slik utvikles vi jo - gjennom meningsutveksling.

Vi har vært gjennom sølepyttene - nå må vi lage middag.

[Gjest Gjest]

Dersom du har råd til å ta deg 1 eller 2 år med permisjon, syns jeg du skal gjøre det!

Bra for deg og bra for barna!

[Gjest Gjest_Tove_*]

Har du råd til å være hjemme...ikke nøl, evt få en deltidsjobb. Selv jobbet jeg fullt når de to eldste var liten, en i barnehage en på SFO, bare stress syntes jeg.

Når jeg ble gravid med yngstemann(nå 8) gikk jeg ned til deltid, og det jobber jeg enda, kunne nok nå tenkt meg noen timer til, men det er ikke mulig i disse nedkjæringstider...nå jobber jeg turnus med natt/formiddag/kveld, og er hjemme når ungene kommer fra skolen, full jobb vil jeg ikke tilbake til, i alle fall ikke i turnus arbeid, da må det være vanlig dagtid.

[Gjest Neffi]

Sissan:

Banalt, men interessant.

Da jeg traff min kommende mann - valgte jeg å bli sammen med han. Ingen tvang meg til å velge en annen. Jeg valgte en mann som machet MEG. Mine ideer, min filosofi - og min rett til likestilling - det var en selvfølge. Det var en plikt.

Man kan ikke tvinge på et annet menneske en livsfilosofi den ikke har, eller er villig til å ta del av.

Vi velger våre menn, våre holdninger, vår likestilling. Samfunnet kan lære oss alt vi vil lære. Vi har tilgang til all informasjon.

Så du mener at kvinnen som velger å være hjemme, er så dum at hun ikke klarer å velge selv? At kun samfunnet bestemmer? At hun som er hjemme med barna, ikke er smart nok til å ta de rette valg?

Da behøver hun iallefall ikke hjelp fra deg her og nå. Det finns ingen snarveier.

Jeg skjønner liksom ikke hvor du vil??

Forstår du ikke at det finns tusen historier til tusen personer? Likestilling handler om egne valg. Tatt på grunnlag av egen situasjon.

Kan du slutte å hetse alle kvinner som ønsker å være hjemme noen år - ikke fordi mannen krever det - men fordi de selv ønsker det!

Er du bare bitter for at du selv ikke har mulighet til å være hjemme????

Ville du blitt hjemme?? Jeg mener å ha lest at du skrev det - ja, altså - om du hadde muligheten.

Whats the deal??

[Gjest Miloine]

Dersom du har råd til å ta deg 1 eller 2 år med permisjon, syns jeg du skal gjøre det!

Bra for deg og bra for barna!

←

Tror nok jeg henger meg på denne meldingen her

Enkelt og greit svar!

[Gjest Gjest]

Og ja, så er det kvinner som velger å være hjemme. Fordi det gir familien mer pusterom, man kan ta det mer med ro, selv om man selvfølgelig ikke kan sitte stille hele tiden når man har barn hjemme. Men blir det helt riktig å kalle det arbeid uansett? Dvs er det arbeid å ta seg av egne barn? Da burde jo yrkesaktive mødre bli omtalt som dobbeltarbeidende, men argumentet går vanligvis på noe à la at "hjemmeværende jobber i likhet med yrkesaktive". Ja, kanskje hjemmeværende jobber, men da enormt mye mindre.

Har man en mann som elsker å jobbe, tjener godt, og en selv som kvinne liker å gå hjemme og bli forsørget, så flott. Dere har funnet en løsning som passer dere som familie, og det er tross alt viktigst. Men da synes jeg dere kan si at dere rett og slett liker det sånn, og ikke skylde på at dere må for barnas skyld. Den martyrrollen er jeg lei av.

←

Jeg må aller først komme med en innrømmelse her, jeg har IKKE lest alle innleggene her så kanskje jeg dummer meg ut nå.

Tror jeg vil svare på det første spørsmålet ditt Ciara; jeg vet ikke om jeg vil kalle det arbeid å være hjemme med ungene, men tenk litt på de familiene som jobber fullt begge to og leier vaskehjelp. Arbeider ikke vaskehjelpen? Og hva med de barnehageansatte og sfo. Arbeider ikke de? Okay, skal dog innrømme at det er mer pedagogikk osv. i barnehage/sfo enn det jeg tilbyr hjemme da! Da ungene våre var i barnehagealder var det ingen barnehageplasser til dem, så alternativet var dagmamma. Hvorfor skulle vår lønning gå til en annen mamma? Det ble helt feil å kjøre dem til en nabodame, betale penger og dra på jobb. Alt jeg ville var å være sammen med ungene mine!

Men, hva gjør ikke de som har vaskehjelp eller au pair annet enn å kjøpe seg tid?

Det er faktisk det mange hjemmeværende gjør, setter ned levestandarden litt og kjøper seg tid. Og det er ofte snakk om bare et par tre år, man har et veldig langt yrkesliv og det ser jo ut som om yrkeslivet i Norge bare blir lengre, om man kommer ut i yrkeslivet når man er 30 år, har man 47 år igjen å jobbe, hva gjør det da med en pause på et par år? Og ja, jeg mener at yrkesaktive som er i full jobb er dobbeltarbeidende, har prøvd det også i en liten periode, det er ganske pesete og stressende til tider. Men noen liker høyt tempo, og andre liker å la livet

gå litt saktere, vi er forskjellige alle mann! Men Ciara, jeg blir veldig provosert når du skriver "gå hjemme og bli forsørget av en mann", det er faktisk ikke det jeg gjør! Jeg er hjemme fordi familien vår (inkludert meg selv) trenger det noen år, jeg er sjeleglad for at vi har råd til det. Vi får en helt annen ro, vi har lange frokoster, jeg er hjemme fra jobb rett etter at ungene er hjemme, da får vi gjort lekser. Jeg slenger over middagen og når den er unnagjort har vi hele ettermiddagen og kvelden til å gjøre andre ting enn lekser og husarbeid. For oss er det luksus, jeg er overhodet ikke martyr! Men jeg er søren i meg ikke noe lat kvinnfolk som går hjemme og blir forsørget av mannen min! Det er faktisk våre barn jeg er hjemme med, vårt hus jeg steller, vår hverdag jeg gjør lettere! Og, det er ikke for at han skal ha det lettere på jobb, det er fordi vi som familie får det mye bedre! (Men jeg skjønner du blir irritert på de som framstiller seg som martyrer, man er ikke det fordi om man er hjemme)

Jeg har vært hjemme med ungene i flere år da de var små, etterhvert som de begynte på skolen har jeg begynt å jobbe halvt. Grunnen til at det ble akkurat meg som ble hjemme er selvfølgelig lønnen. Mannen min er like ansvarsfull, like glad i barna våre og faktisk så moderne at han hadde ment det var like naturlig at han var hjemme. Men; her spiller selvfølgelig penger inn, i og med at jeg aldri tok noe høyskoleutdannelse (mitt ansvar) er det han som tjener mest, vi må få hjulene til å gå rundt. Og, for oss, jeg understreker oss, har det vært, og er en glede at en av oss kan være hjemme med ungene. Deilig å ikke sende en liten unge til dagmamma, deilig å få gjort unna lekser før klokken 18 om kvelden når ungen er helt "oppvaskklut". Nei, det er ikke like artig hele tiden, men det er ikke arbeidslivet heller. Unger vokser vanvittig fort, vips har det gått 10 år, vips har det gått 15 år, de blir mer og mer selvstendige og hverdagen blir roligere. Jeg skal snart begynne å jobbe mer, og når jeg ser tilbake angrer jeg ikke et sekund på at jeg var hjemme. (Men hør nå og tro meg på det, jeg skjønner at andre velger annerledes). Jeg er i slutten av 30-åra nå og har mange år igjen i arbeidslivet. Når det gjelder pensjonen min så har det faktisk bekymret meg, så vi har ordnet det privat. Nå da jeg jobber halvt får jeg pensjonspoeng på jobben, vi har en veldig god pensjonsavtale! Så dere som velger å være hjemme, husk alderdommen deres! (Men det har det tydeligvis blitt skrevet om før her).

Til syvende og sist må jo hver enkelt familie finne ut hva som er best for den familien, det finnes ikke noe fasitsvar her. Det er mange grader av "hjemmeværertilværelsen" også, alt fra 0 jobb til nesten 100% stilling, det trenger ikke å være enten eller heller. Jeg tror de fleste har svaret inne seg, kjenn godt etter så vet man hva man vil enten det er å være i jobb eller å være hjemme litt. Så må vi alle sammen tåle at andre velger annerledes enn oss selv. (Jeg er ganske sikker på at det er mange 100% jobbende der ute som føler at de blir sett på som dårlige foreldre som setter karrieren foran ungene (a'la Tårnfrid)

men det er jo ikke tilfelle) (Og unger har det helt fint i barnehagen!)

Så alle damer hvis dere har valgmuligheten, gjør det som er best for DERE, følg magefølelsen! Det er ingen skam hverken å være hjemme eller å være dobbeltarbeidende, men ikke se ned på hverandre! Og dere som er hjemme;

husk pensjonen deres!

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Hei igjen! Det var jeg som skrev som gjest over her. Nå har jeg lest litt flere innlegg og jeg ser at iallefall Ciara og Sissan mener at jeg ødelegger for likestillingen ved at jeg jobber mindre. Javel, men barna mine går faktisk foran det meste. Er det likestilling at kvinner (eller menn) må jobbe 100% hele livet for å oppnå; ja oppnå hva da? Man kan si at jeg ikke tenker nok på likestillingen, men kanskje jeg tenker mer på miljøet? Vi har satt ned levestandarden vår nå når jeg er mye hjemme, vi har ikke råd til alt vi kunne hatt råd til, vi må forbruke mindre og det sparer faktisk miljøet. Økt velstand fører til økt forbruk, og det tærer på miljøet. (Dette er selvsagt et eksempel, men man kan ikke redde verden hele tiden, hele livet. Kanskje jeg gjør det dårlig på et felt, men så gjør jeg det bedre på andre felt. Man kan bare gjøre så godt man kan og jeg føler meg som et ansvarsbevisst og samfunnsorientert menneske. Ok, kanskje jeg gjør mer for miljøet enn for likestillingen akkurat nå, men jeg sier som Arnold: "I'll be back" (eller noe sånt) ).

Når alt dette er sagt, gleder jeg meg også til å begynne å jobbe mer etterhvert. Livet er ikke en rett linje som må være lik hele veien, det går i faser, det som er én løsning i noen år er feil de neste åra. Det er det som gjør det så spennende!

[Tabris]

Likestilling er for meg snakk om friheten til å kunne velge, ikke at man må gjøre det andre anser som "riktig". Tidligere var kvinner hjemme fordi de ikke hadde noe valg, det var ikke likestilling. Men nå er vi faktisk i en posisjon hvor mange kvinner kan velge om de vil jobbe eller være hjemme. Da er det ikke det valget de tar som avgjør om det er likestilling eller ikke, det er at de faktisk har et valg. Hva de nå enn velger, så mener jeg det er noe som andre faktisk ikke har så veldig mye med.

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Likestilling er for meg snakk om friheten til å kunne velge, ikke at man må gjøre det andre anser som "riktig". Tidligere var kvinner hjemme fordi de ikke hadde noe valg, det var ikke likestilling. Men nå er vi faktisk i en posisjon hvor mange kvinner kan velge om de vil jobbe eller være hjemme. Da er det ikke det valget de tar som avgjør om det er likestilling eller ikke, det er at de faktisk har et valg. Hva de nå enn velger, så mener jeg det er noe som andre faktisk ikke har så veldig mye med.

←

Jeg er helt enig med deg i dette! Og, de kvinnene som levde før oss har gjort en formidabel jobb for likestillingen, det skal vi ikke glemme! Vi må også passe på at vi ikke går tilbake til det gamle. Jeg har fått valgfrihet pga det moren min og andre kjempet for, det vil jeg også kjempe for! (Det kan man gjøre på mange måter, ikke bare ved å jobbe 100%).

[Gjest Mayamor]

Livet går opp og ned - derfor er det så mange av oss...

Enig i det at alle tar sine valg;

* yrkesaktive

* yrkesaktive + (med det mener jeg dem som jobber mer enn 37,5 times uke...)

* deltidsarbeidende

* selvstendig næringsdrivende (som ofte blir jobbende i + kategorien...)

* hjemmeværende i noen år

* hjemmeværende lengre perioder

* uføretrygdet (jeg mener at noen "velger" dette - langt fra alle, men noen!)

Vi er ulikt "skrudd sammen".

Noen er psykisk sterke/svake, noen fysisk sterke/svake, noen har høy/lav iq, andre er funksjonhemmet eller psykisk utviklingshemmet. Noen er kombinasjon mellom flere ting. I tillegg er det mange grader av alt nevnt over

Noen legger seg ned bare de er forkjølet.

Andre går i jobb dagen etter de er operert for akutt blindtarmbetennelse.

Noen er lett til sinns, andre har depresjoner.

Kunne fortsatt, men poenget mitt er at vi kan ikke dømme andre utifra egne preferanser.

Det som er rett for meg er ikke nødvendigvis rett for deg.

Det som er rett for oss nå - behøver ikke passe oss om 1 år.

Det er vår (samboer og meg) sin plikt å leve det livet vi trives med.

Så skal alle andre bare gjøre det som er rett for dem.

En bekjent av meg er en litt "gi fan type".

Er uenig i mye med ham, men han sier en grei ting:

"Jeg har ikke kommet til verden for å få fanklubb!"

Men jeg må innrømme at jeg bryr meg om hva andre mennesker måtte mene.

Ikke folk jeg ikke kjenner eller bryr meg om.

Men mine nærmeste.

Og de liker meg som jeg er...

Mayamor - som jobber ca 50% hjemmenfra nå

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Ja, vi er forskjellige! Jeg er til og med forskjellig fra meg selv Hadde vi hatt mulighet til barnehage istedetfor dagmamma så kanskje jeg hadde jobbet (tror ikke det da, for jeg er så fornøyd med den muligheten til å være hjemme som jeg har), hadde jeg hatt bedre betalt jobb enn mannen min hadde jeg jobbet og han vært hjemme, hadde det vært 0 unger hjemme i nabolaget her mens barna mine var i førskolealderen så hadde jeg kanskje prøvd å få dem plassert hos en dyktig dagmamma med flere barn slik at de hadde hatt noen å leke med. Hadde jeg vært usikker på min fremtid sammen med min mann hadde jeg vurdert å jobbe fulltid (heldigvis har vi et bra ekteskap).

Man må veie alle ting opp mot hverandre til en hver tid. Det er ingen svart/hvitt løsninger, det er ikke det for et enkelt menneske (f.eks meg) og da kan man ikke lage det for det store flertall heller.

Min beste venninne og hennes mann har valgt å ikke ha barn. De ønsker rett og slett ikke å ha barn. For meg er det veldig rart, men jeg respekterer dem jo for det. De har mye frihet, de har lang utdannelse og gode jobber, det kan jeg jo misunne dem innimellom, men jeg vil jo heller ha barna mine . De ser over hodet ikke ned på vår måte å leve på heller, men viser respekt for oss og er glad i våre unger. (Men jeg tror de er glad de ikke skal ha dem med hjem! )