Hjemmeværende mor?

[Gjest Gjest]

vel, det finnes faktisk jobber der man må være der slik arbeidskontrakten er skrevet.

Min mann kan ikke jobbe noe mindre i sin jobb han heller. Skulle likt å sett hvordan det hadde sett ut på kontorpulten hans om han valgte å gå ned i stilling.

←

Trådstarters mann jobber 70timers uke. Det er nesten dobbelt så mye som en normal arbeidsuke det.

De som føler at de MÅ jobbe så mye må være veldig opptatt av penger og/eller status og jeg syns det er synd at mannens karriere er så viktig at konen må slutte jobbe for at familielivet skal gå i hop og for at barna skal få en god oppvekst.

Hva skjer ved et samlivsbrudd? Hva med pensjon? Hvis jeg skulle vært hjemme for at mannen skulle pleie sin 70 timer i uka karriere, ville jeg forlangt en økonomisk avtale med tanke på samlivsbrudd og/eller pensjonstiden.

[Gjest Gjest]

Lurer også litt på farsrollen til menn som ser seg tvunget til å jobbe 70 timers uker. Uansett hvor mye heltidsmor mamma'n er så må det være et ensomt og slitsomt liv å være hjemmeværende husmor med en mann som er så bundet til jobben. Jeg må si jeg lurer litt på menn som prioriterer barn og familie så lavt i 2006.

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Lurer også litt på farsrollen til menn som ser seg tvunget til å jobbe 70 timers uker. Uansett hvor mye heltidsmor mamma'n er så må det være et ensomt og slitsomt liv å være hjemmeværende husmor med en mann som er så bundet til jobben. Jeg må si jeg lurer litt på menn som prioriterer barn og familie så lavt i 2006. 

←

Dette lurer jeg også på, det må bli trist for denne faren å gå så til de grader glipp av barnas oppvekst. Det hører vi jo stadig fra godt voksne menn nå, at de hadde ønsket de hadde prioritert annerledes da ungene var små. Noen menn får jo barnesett nummer 2 i godt voksen alder og da prioriterer de ofte barna på en helt annen måte. Og hvordan pleier man samlivet med 70-timers uke?

[Gjest Gjesta]

Jeg merker meg gode argumenter på begge sider av denne saken, selv om jeg personlig har mest sans for Sissans gjennomtenkte og klare innlegg!

Men en ting som går igjen, er at de som argumenterer, svært ofte nevner "familiens beste", man er hjemme "for familien". Og jeg lurer på om det er slik at familier med hjemmeværende husmødre er over gjennomsnittet samkjørte og enige enn andre familier. Sist jeg sjekket, så gikk nemlig ikke den daglige kampen på "hvem gjør mest i huset, hvem er mest aktiv med ungene" osv mellom den enkelte kvinne og samfunnet. Den gikk mellom den enkelte kvinne og den enkelte mann, altså på familiebasis.

Er det slik at kvinnen velger det som er best for familien, mens mannen kan velge først, og da velge det som er greit for seg selv? Og så må kvinnen ta restansvaret, enten ved å jobbe dobbelt, eller ved å slutte å jobbe?

←

Tror du er inne på noe

Jeg syns det er fint at kvinner (og menn?) kan har mulighet til å velge å jobbe mindre i perioder, og jeg skjønner at det da blir en arbeidsfordeling hvor den som jobber ute (mannen?) kanskje må jobbe mer ute og at det da blir naturlig og rettferdig at kvinnen gjør det meste på hjemmebane.

Det jeg IKKE skjønner er kvinner som føler seg presset til å gå hjemme fordi familielivet ikke går ihop hvis hun ikke gjør det. Hvis foreldrene får for lite tid med barna, for lite tid til å lage sunne middager og for lite tid til å vaske hus og pleie sosiale kontakter, da er det DE BEGGE som har et problem. Om familiens løsning er at HUN slutter å jobbe (kvinner tjener jo ofte dårligere enn menn og for mange kvinner er det nok følelsesmessig enklere å få et meningsfullt liv som hjemmeværende kontra hva det er for mange menn) så burde ikke dette være den eneste løsningen på et sånt problem.

Jeg har inntrykk av at kvinnens arbeidsprosent er det første (og siste?) som vurderes. Hvorfor ikke vurdere at mannen kan bytte til en mer familievennlig jobb eller at begge trapper ned noe? På en måte virker det som om mange menn slipper billig unna - det forventes ikke/kreves ikke at de skal revurdere sine karriereplaner. Men i ettertid er det nok mange menn som skulle ønske at de hadde vært litt mer på banen i fht hjem og barn og at de ikke hadde "sluppet unna" så billig med oppofrende koner som gjør det lett å ta avgjørelsen om at kvinnen blir hjemme mens mannen brødfør familien.

Og bare så det er sagt; jeg vet det finnes kvinner som ser på det som et privilegium og et gode å få være hjemmeværende. Og ingen ting er bedre enn det. Men det er veldig trist når disse kvinnene senere blir bitre. Velger man å være hjemmeværende bør man gå noen runder med seg selv.

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Og bare så det er sagt; jeg vet det finnes kvinner som ser på det som et privilegium og et gode å få være hjemmeværende. Og ingen ting er bedre enn det. Men det er veldig trist når disse kvinnene senere blir bitre. Velger man å være hjemmeværende bør man gå noen runder med seg selv.

←

Her er jeg også enig. Jeg er av dem som ser på det som et gode og et privilegium at jeg kan være litt mer hjemme nå, men det er ikke bra når det går mot ens egen vilje. Det går absolutt an å ha et harmonisk familieliv på hundre andre måter, så alle må virkelig vurdere sin egen situasjon. Og bitterhet gagner ingen, hverken voksne eller barn. Det er kanskje veldig lett å tenke i "gamle baner" når hverdagen skal gå opp? Kanskje man har flere muligheter enn man tror ? (Jeg har vært heldig, jeg har hatt min gamle jobb i bakhånd hele veien, og fortsatt i den etter noen år hjemme og kan øke stillingen min når tiden er inne. Veldig heldig er jeg! )

[Gjest Gjest]

Jeg er hjemme med barna, og ser på meg selv som svært heldig.

[løve70]

Nå har jeg lest hele diskusjonen :phuh:, og kan ikke annet enn å applaudere Sissans mange og velskrevne innlegg.

Synes det blir veldig lite fokus på mennene her. Hvorfor er alternativet nesten alltid at moren skal være hjemmeværende eller jobbe redusert. Hvorfor kan ikke begge jobbe redusert? Og jeg kjenner svarene: 1. Mannen tjener best. 2. Mannen vil ikke jobbe redusert. 3. Det lar seg ikke gjøre å jobbe redusert i mannens jobb.

Og så er det noen som fremdeles ikke forstår at vi er laaangt fra full likestilling her til lands?

[Gjest Turi]

(sorry - dette blir langt, mange som har svart meg direkte)

Neffi først:

Du snakker om din "rett til likestilling" og at likestilling handler om egne valg, at vi "velger vår likestilling". Jeg lurer litt på hva du mener.

Jeg er enig i at likestilling er en rettighet. Men vi har den ikke i Norge i dag dessverre. Og enda verre er det i mange andre land. Selv i Norge er det for store forskjeller i arbeidslivet og familielivet til at alle kvinner kan velge sin grad av likestilling eller hva man skal kalle det. Kvinneyrker er dårligere betalt enn tradisjonelle mannsdominerte yrker. Kvinner har vanskeligere for å få ledende stillinger utover de "myke fagene". Kvinner har generelt mer ansvar og jobb i hjemmet selv om de er fulltids utearbeidende. Flertallet av deltidsarbeidende er kvinner. Det er vanskelig for unge kvinner uten barn å få jobb med ansvar. Vår rett til likestilling må vi kjempe for. Det er et ansvar som ligger på alle kvinner.

Det er ikke dermed sagt at ingen skal velge å være hjemme. Og jeg har aldri noe sted sagt at en kvinne som velger å være hjemme er dum.Jeg har bare skrevet litt om det jeg syns man skal tenke på før man tar et valg. For de som har tenkt på det - flott. For de som ikke har gjort det, tenk en gang til. Og velg så det som passer for deg.

Som du sier kan man ikke tvinge på et annet menneske en livsfilosofi. Jeg er ikke ute etter å hetse de som er hjemme. Jeg syns det er helt flott at noen velger å være hjemme med barna sine. Dersom det er et bevisst valg, dersom de har tenkt på sine pensjonsrettigheter, retur til arbeidslivet og sikret seg i tilfelle skilsmisse. Og dersom de ikke blir tvunget inn i situasjonen av en mann som prioriterer jobben skyhøyt over familien. For det syns jeg ingen skal gjøre - mann eller kvinne. Og det syns jeg heller ingen kvinne skal finne seg i.

Og nei jeg er ikke bitter for at jeg ikke har muligheten til å være hjemme, da blander du meg med noen andre . For det første har vi økonomisk anledning til at en av oss kan gå hjemme om vi vil, men jeg ønsker det slett ikke.

Du spør meg om "whats the deal". Å få frem momentene som påvirker den som blir hjemme og å få frem hvilken effekt det har på samfunnet og alle kvinner at så mange velger å gå hel- eller deltid hjemme er "the deal". Ikke kritikk av enkeltpersoners bevisste valg, men et ønske om at kvinner i større grad deler familieansvaret med sine menn, og gjerne også arbeidslivet. Ja, jeg er feminist

Meredith:

Jeg mener ikke du ødelegger for likestillingen ved å jobbe mindre. Jeg mener virkelig ikke det. Men at så mange kvinner og nesten ingen menn tar det valget forsinker kvinners mulighet til å oppnå rettigheter som lik lønn for likt arbeid, lik behandling i søkeprosesser mv.

Dersom du er hjemme fordi du har en mann som jobber mer enn du liker og som gjør at du MÅ være hjemme for at familien skal henge sammen, syns jeg du finner deg i for mye. Sorry - men det mener jeg virkelig.

Det er fint at du tenker på miljøet da (det gjør jeg også)

Tabris:

Likestillingen har kommet så langt at kvinner kan velge å jobbe. Men ikke i de samme jobbene som menn eller til samme lønn. Men det er det jo mange som ikke vil, akkurat som det er mange menn som ikke vil være likestilt på hjemmearbeid......

[Gjest miiip]

Først: En liten applaus til Sissan fra meg.

Likestilling er for meg snakk om friheten til å kunne velge, ikke at man må gjøre det andre anser som "riktig". Tidligere var kvinner hjemme fordi de ikke hadde noe valg, det var ikke likestilling. Men nå er vi faktisk i en posisjon hvor mange kvinner kan velge om de vil jobbe eller være hjemme. Da er det ikke det valget de tar som avgjør om det er likestilling eller ikke, det er at de faktisk har et valg. Hva de nå enn velger, så mener jeg det er noe som andre faktisk ikke har så veldig mye med.

Likestilling er også for meg snakk om friheten til å velge. Men fordi vi enda ikke har likestilling i Norge (menn tjener mer enn kvinner i tilsvarende stillinger, typiske "kvinneyrker" er lavere betalt enn "manneyrker" med like lang utdannelse osv) har mange IKKE frihet til å velge. Dersom en av foreldrene skal være hjemme, blir dette ofte mor fordi far tjener mer, selv om de kanskje kunne ønske å gjøre motsatt eller jobbe redusert begge to hvis dette hadde gått i hop økonomisk.

Er det slik at kvinnen velger det som er best for familien, mens mannen kan velge først, og da velge det som er greit for seg selv? Og så må kvinnen ta restansvaret, enten ved å jobbe dobbelt, eller ved å slutte å jobbe?

Jeg tror dessverre det er slik mange kvinner er oppdratt til å tenke.

Nå har jeg lest hele diskusjonen :phuh:, og kan ikke annet enn å applaudere Sissans mange og velskrevne innlegg.

Synes det blir veldig lite fokus på mennene her. Hvorfor er alternativet nesten alltid at moren skal være hjemmeværende eller jobbe redusert. Hvorfor kan ikke begge jobbe redusert? Og jeg kjenner svarene: 1. Mannen tjener best. 2. Mannen vil ikke jobbe redusert. 3. Det lar seg ikke gjøre å jobbe redusert i mannens jobb.

Og så er det noen som fremdeles ikke forstår at vi er laaangt fra full likestilling her til lands?

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Meredith:

Jeg mener ikke du ødelegger for likestillingen ved å jobbe mindre. Jeg mener virkelig ikke det. Men at så mange kvinner og nesten ingen menn tar det valget forsinker kvinners mulighet til å oppnå rettigheter som lik lønn for likt arbeid, lik behandling i søkeprosesser mv.

Dersom du er hjemme fordi du har en mann som jobber mer enn du liker og som gjør at du MÅ være hjemme for at familien skal henge sammen, syns jeg du finner deg i for mye. Sorry - men det mener jeg virkelig.

Det er fint at du tenker på miljøet da (det gjør jeg også)

←

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Uups, ble litt feil over her, prøver igjen!

[Gjest Gjest]

Meredith:

Jeg mener ikke du ødelegger for likestillingen ved å jobbe mindre. Jeg mener virkelig ikke det. Men at så mange kvinner og nesten ingen menn tar det valget forsinker kvinners mulighet til å oppnå rettigheter som lik lønn for likt arbeid, lik behandling i søkeprosesser mv.

Dersom du er hjemme fordi du har en mann som jobber mer enn du liker og som gjør at du MÅ være hjemme for at familien skal henge sammen, syns jeg du finner deg i for mye. Sorry - men det mener jeg virkelig.

←

Først vil jeg spørre deg en gang til Sissan, jeg må jo være en av dem som ødelegger for likestillingen, jeg jobber faktisk mindre! Ikke snakk mot deg selv! Men, på den annen side, jeg forstår hva du sier og jeg er faktisk enig i de fleste av argumentene dine! Men; her må vi veie verdier opp mot hverandre, noen ganger må noen verdier gå på bekostning av andre. Ja, likestilling er en viktig sak, men å oppdra unger er også en viktig sak. Som jeg har sagt før (tror jeg)

familier er forskjellige, unger er forskjellige og grunnene til å være hjemme er forskjellige. Noen har edle grunner, andre er late (?) og noen er forstokkede dumme kvinnfolk grodd inn i gamle kjønnsrollemønstre.

Men, det går faktisk an å ha to tanker i hodet samtidig! Og jeg kan berolige deg med Sissan; jeg MÅ ikke være hjemme fordi mannen min jobber mer enn jeg liker (han har faktisk 40-timers uke, kunne sikkert jobbet 30 timer mer, men han er PAPPA skjønner du!). Jeg har forklart før hvorfor jeg er hjemme, og jeg har tatt alle de forholdsreglene du nevner. Fra jeg gikk fra vanlig svangerskapspermisjon, over i ulønnet permisjon og frem til de 50% jeg har i dag har jeg hele tiden hatt jobben min som en trygghet! Vi setter månedlig av penger til min pensjon, samtidig som jeg nå i 50% stilling får fulle pensjonspoeng fra jobben. Jeg skal også etterhvert øke min stilling, og det ser jeg også fram til.

Det jeg prøver å si deg er at alt er ikke sort/hvitt, vi har alle en historie bak de valgene vi tar. Og vær så snill; ikke gjør meg til et offer! Hvordan hadde du likt om jeg hadde sagt til deg; "stakkars deg du strir fælt, med hus og hjem, unger og full jobb. Du kommer til å angre når barna blir store..." Du blir provosert ikke sant? Jeg må jo bare si at jeg mener ikke det jeg skriver der! Men ingen vil være offer. Men når alt dette er sagt, du skriver veldig mye jeg er enig i, og ja du klarer å gjøre likestillingssamvittigheten min litt dårlig. Men dette er mitt valg, sånn ble det med oss og den løsningen ble bra! Men, jeg tror kanskje ikke jeg hadde tatt dette valget uten jobben min i bakhånd, eller med en mann av et annet slag enn det jeg har! Når det gjelder trådstarter sin mann derimot; ingen MÅ jobbe 70 timer, det mener jeg bestemt. Her går det på viljen til mannen!

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Og det var selvfølgelig meg som skrev over her. Litt tidlig på søndagsmorra'n!

[Tabris]

Neimen, det er jo et personlig valg, må vite.

Og derfor kan man ikke kritisere det...

←

Man kan kritisere og mene hva man vil, men jeg mener fortsatt at hvilke valg noen tar i sitt liv er noe andre ikke har noe med. Generelt sett tror jeg verden hadde blitt et bedre sted hvis folk hadde brydd seg litt mindre om hva naboen gjorde og fokusert mer på å være bevisst sitt eget liv og sine egne valg.

[Gjest Turi]

Tabris: Det er forskjell på å bry seg med naboen og det å være opptatt av hva en hel gruppe mennesker (her: kvinner) velger....

Meredith:

Ja, jeg mener du er en av de som gjør at vi likestillingsmessig ikke er så langt som vi kunne ha vært. Allikevel er det ikke deg jeg skriver mine innlegg til. Du gjø bevisste valg.

Før du kom inn her skrev jeg også at jeg syns det er helt greit at folk veier verdier opp mot hverandre og finner at de ønsker å prioritere familien på bekostning av andre saker, som likestilling.

Jeg ønsker bare at man er oppmerksom på at det man gjør har konsekvenser for andre... Om man tillegger det vekt er opp til hver enkelt.

Føler du deg som et offer etter mine innlegg? Det er en reaksjon jeg aldri før har møtt, og jeg tenker ikke på deg som et offer. Som du sier har det kanskje noe med dine personlige erfaringer å gjøre?

Kvinner som tar ubevisste valg, der de blir presset av familiesituasjonen inn i en tilværelse de ellers ikke ville valgt opplever jeg som ubevisste. Ikke ofre.

"stakkars deg du strir fælt, med hus og hjem, unger og full jobb. Du kommer til å angre når barna blir store..." Du blir provosert ikke sant?

Nei. Jeg gjør faktisk ikke det. Det er alles rett å mene at kvinnen bør være i hjemmet når barna er små. Det er enhvers rett å mene at kvinner som velger annerledes velger feil. Men jeg ville nok bedt deg om noen argumenter for synet ditt, og vi ville sannsynligvis diskutert lenge uten å bli enige

Jeg har ikke ønsket å gjøre likestillingssamvittigheten din dårlig. Alle tar sine valg.

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Sissan: Jeg føler meg ikke som et offer etter dine innlegg, det jeg mener er at man kan få følelsen av at ofte blir hjemmeværende kvinner sett litt ned på som noen undertrykte damer. Noen er det kanskje, jeg er det IKKE. Og jeg håper du skjønte at jeg ikke mente den "provoseringssetningen" min? Det var bare for å vise at også fulltarbeidende kvinner også kan bli sett på som ofre. Jeg mener IKKE det jeg skrev i den setningen altså! Og vet du, jeg tror at du og jeg i prinsippet er veldig enige. Jeg er helt enig med deg at man skal være veldig bevisst for å velge slik jeg har gjort. Man har ansvar for seg selv (og ja, andre kvinner ) og man må sikre seg selv. Selvfølgelig er jeg helt enig i at kvinner skal stille på lik linje som mannen og at hans karriere og livsutfoldelse ikke skal gå på bekostning av kvinnens. Og ja, jeg tror som deg Sissan (iallefall tror jeg kanskje du mener det) at alt for mange kvinner lar seg lede inn i en situasjon som ikke er en fordel for dem. Jeg tror nok mange kvinner må lære seg å se på alle realiteter når de gjør et valg.

[Gjest Turi]

[Ciara]

Tror jeg vil svare på det første spørsmålet ditt Ciara; jeg vet ikke om jeg vil kalle det arbeid å være hjemme med ungene, men tenk litt på de familiene som jobber fullt begge to og leier vaskehjelp. Arbeider ikke vaskehjelpen? Og hva med de barnehageansatte og sfo. Arbeider ikke de?

Men Ciara, jeg blir veldig provosert når du skriver "gå hjemme og bli forsørget av en mann", det er faktisk ikke det jeg gjør! Jeg er hjemme fordi familien vår (inkludert meg selv) trenger det noen år, jeg er sjeleglad for at vi har råd til det.

←

Først av alt, Gjest, så vil jeg si tusen takk for at du ga meg et svar på en skikkelig måte. I motsetning til noen andre klarte du å svare på en saklig og rolig måte, og det liker jeg. Selv om vi er uenige betyr det heldigvis ikke at vi ikke kan diskutere høflig

Jeg har plukket ut to av dine utsagn som jeg gjerne vil kommentere:

Det er selvfølgelig slitsomt og masse jobb å ha unger, men nei, jeg ser ikke på det som en jobb på lik linje med betalte yrker. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det (og det så ut som du i utgangspunktet også var litt enig med meg). Jeg tror tanken min går på at utearbeidende kvinner også er mødre, og har mye å gjøre i forbindelse med det, men at ingen sier at de jobber dobbelt. Hvis ikke utearbeidende mødre jobber dobbelt, hvordan kan man da si at hjemmeværende jobber, hvis jeg forklarer meg tydelig her. Nå ser selvfølgelig jeg også at hjemmeværende gjør noe mer enn yrkesaktive, slik at oppgavene med barna tar mer tid. Samtidig sier de fleste hjemmeværende at de har fått en ro de ikke hadde da de hadde barn OG jobb, noe som får meg til å lure på om ikke utearbeidende gjør en god del av samme jobben, bare mye raskere (og stressende, for noen). Roen hjemmeværende får, må jo bety at ting gjøres roligere? Eller med pauser, hva vet jeg? Uansett, det viktige for meg er at jeg har stor respekt for innsatsen hjemmeværende legger ned i barn og familieliv. Ved å si at det å ha barn ikke er en jobb, mener jeg ikke å undervurdere oppgavene dere gjør. Jeg mener bare at det ikke kan sidestilles med lønnet arbeid.

Og når jeg skriver "gå hjemme og bli forsørget av en mann", så er det da det de fleste gjør? For meg er ikke dette et verdiladet utsagn, men det betyr rett og slett at du er hjemmeværende takket være mannen din sin lønn. Da forsørger han dere jo? Hovedargumentet til de fleste her er jo at de kan være hjemme fordi mannen tjener godt nok til det, det er jo derfor ikke mennene er hjemme selv? Men altså ikke meningen å fornærme noen her heller

For å snu på argumentene mine: Dersom dere kvinner hadde tjent best, hadde mennene deres da følt at de måtte være hjemme for at familielivet skulle bli roligere? Tror dere mange menn hadde følt at de måtte ta et slikt valg?

Slik jeg ser det er menn de evige vinnerne her, de kan ofte forfølge karrieren OG ha barn, fordi de har koner som gjerne "ofrer" seg for familien. Kan kvinner det samme? Som oftest ikke. Full likestilling har vi først når arbeidsgivere ansetter kvinner og gir dem ansvarsfulle stillinger og god lønn selv om hun er i forplantningsdyktig alder. Full likestilling har vi når menn og kvinner kan sette seg ned og diskutere hvem av dem som skal være hjemmeværende et år eller to. Inntil da er ikke jeg fornøyd.

Men jeg kan tydeligvis ikke få presisert dette nøye nok: Det innebærer ikke at jeg ser ned på hjemmeværende kvinner av den grunn. Jeg mener bare at hjemmeværende kvinner kan tenke seg om en ekstra gang, og håpe at de er klar over samfunnsstrukturene de støtter oppunder (og at de tar forholdsregler på egne vegne).

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Nå har jeg lest de fleste innleggene (ja, jeg skulle gjort det før ).

Da jeg kom over dette innlegget måtte jeg le litt:

Jeg er skikkelig moderne karrierekvinne. Allikevel baker jeg brød og rundstykker og boller i helgene.

←

Det er rart hvordan vi setter hverandre i bås. Jeg jobber bare 50% og jeg baker hverken brød, boller eller rundstykker i helgene. (Ikke er jeg karrierekvinne akkurat nå, og jeg er søren i meg ikke husmor heller! )

Men jo mer jeg leser her, jo mer enig er jeg med deg Sissan og også deg Ciara (jeg var gjesten du svarte over her). Jeg angrer ikke mine valg, overhodet ikke, men jeg ser at det går på bekostning av likestillingen. De fleste valg går på bekostning av noe annet, derfor er de vanskelige å ta. Men, går det å få i pose og sekk? Kan man gjøre noe for likestillingen selv om man jobber deltid? (Huff, nå sporer jeg jo tråden av her, men).

[Gjest Gjesta]

Kanskje det er slik at flere menn enn kvinner er opptatt av karriere og jobb? Kanskje det er slik at mange kvinner definerer seg som heldige hvis de slipper å jobbe så mye? Kanskje problemet ligger i at mange menn definerer sin vellykkethet ut i fra hvor mye de tjener mens mange kvinner definerer sin vellykkethet ut i fra hvor ryddig og rent de har det i heimen? Kanskje problemet ligger i at menn jevnt over tjener bedre enn kvinner og at typiske mannsjobber er så mye bedre lønnet og har så mye bedre status enn de typiske kvinnejobbene?