.

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Om du leser hva du selv skriver, så ser du vel at far ikke har tenkt ordentlig igjennom dette? Hvordan skal han klare å ivareta sønnen, og seg selv, om han blir alene? Jeg forstår godt at han vil ha barnet sitt hjem, men da må han gjøre tiltak som gjør det forsvarlig, han kan ikke bare belage seg på deg. Han har jo allerede truet med at du må ut av huset.

(Er han forresten så fantastisk som du skrev i hi?)

Det du bør gjøre, er å sitte deg ned med far, og helst mor, og ta en skikkelig samtale med dem. Fortelle dem hvor du står, konsekvensene om sønnen flytter dit, og om du flytter. Iom at alle tydeligvis belager seg på deg og at du skal stå for alt, så må du fortelle dem hvordan ståa er. At du ikke kan ta på deg det ansvaret de tror du kan, og vil.

Om det skal bli sånn at sønnen flytter til dere, så må far finne en annen jobb som passer bedre til å ha et barn, han må gå i behandling, og ikke minst, så skal ingen avgjørelser gjøres over hodet på deg, du skal være inkludert i alt, og dine meninger skal høres og du skal ikke overkjøres. 

Du må være tydelig fra begynnelsen av, at ja, du kan delta og bidra, men det er far som har ansvaret. Igjen, far må gjøre tiltak som gjør at han kan ivareta sønnen, som å bytte jobb og få behandling.

Det kan jo være at når sønnen kommer, så vil far se hva som faktisk må til, og at han gjør det han kan for å gjøre det rette og det beste ut av det. Men det er kanskje ønsketenkning. 

Hvorfor skriver du sånt? Har du egentlig lest alt ts skriver? 

Du må bare stå hardt mot hardt, og slå ned på det hver gang han prøver å overkjøre deg. La han bli sint og sur, stå i det, og forklar i klartekst at du ikke finner deg i at han endrer på ting dere er blitt enig om. Du får minne han på hvordan det blir om han ender opp alene med barn, jobb og alt. Han bør ha selvinnsikt nok til å skjønne at pr i dag, så kan han ikke klare det. Og være tydelig på at om han endrer på alt dere har blitt enig om, så må du flytte for å beskytte deg selv. 

Jeg skjønner han, og støtter han sånn sett på at han skal la sønnen flytte dit, han er tross alt barnet hans. Men dere er to i dette forholdet, og dere skal være likestilt. Du må være stemor på dine premisser, du kan stille opp, hjelpe og delta, men du må ta hensyn til deg selv også. Og det skal ikke være slik at du skal være presset til å gjøre mer enn du har kapasitet til.

Du har valgt å flytte sammen med en som har barn fra før, og man bør ta høyde for at samvær kan endre seg. Så jeg syns ikke du kan nekte sønnen å flytte til dere, men det er helt innafor at du setter grenser for deg selv. 

Ang datteren og denne hybelen bla, så bør dere begge to være helt tydelig på at det er dere som bestemmer, hun kan ikke gjøre krav på den og skal bestemme hvem som får "låne" den. Det er du og mannen som bestemmer, så enkelt er det. Og dette bør mannen støtte deg på 100%.

Igjen. Du må sette deg ned med han og ha en ordentlig samtale med han, der dine meninger og tanker, og forventninger, kommer tydelig frem, og forlange at han hører uten å bli sint, og forlange at han tar hensyn til det du sier, og at han generelt tar hensyn til deg også. Om han kun kjører på med sitt, og skal legge alle føringer uten å ta hensyn til deg, så tror jeg dette forholdet er dødfødt, dessverre. Da ville jeg satt igang prosessen med å flytte. Da ender han opp med å måtte fikse alt selv, skaffe mindre bolig, ny jobb, klare seg selv mtp helsen sin, og ikke minst, ta alt ansvaret for sønnen. 

Som jeg spurte om lengre oppe, er han virkelig en så fantastisk mann? Da ville han aldri ha satt deg i denne situasjonen. Da ville han ha pratet med deg gjennom hele denne prosessen, og avgjørelsen, og dere ville kommet frem til noe som passet begge. 

Jeg syns ikke du kan nekte sønnen å komme, og om du er klar for det, så ville jeg prøvd å gjøre det beste ut av det, men om helsen din ikke kommer seg, med eller uten operasjon, så må mannen ta mer ansvar. Jeg ville gjort mitt for at sønnen skulle føle seg velkommen og at han virkelig bodde der, men da ville jeg også forventet at jeg skulle hatt noe å sagt ang oppdragelse, regler osv. 

Men jeg tenker endel på at mannen ba deg pelle deg ut, dette hadde satt langt inne hos meg, og jeg ville tvilt på hele mannen, og forholdet. 

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre. 

Anonymkode: 5e3d9...244

Takk for mange gode innspill. Jeg har mye å tenke på, og måten jeg skal legge det frem på.  Tenker jeg må ha stram line for egen del. 

[Olsen]

I hovedinnlegget skriver trådstarter at samboer hadde sagt at "han uansett hadde hjulpet henne" da de flyttet sammen. Hva betyr det? Ligger det noe forventning om takknemlighet i det? 

Jeg forstår ikke hvor langt denne flyttingen  har kommet. Forstår det slik at 11-åringen har ytret ønske om å heller bo hos far. Hva gjøres så fra mor og fars side? Snakker de med gutten om dette? På hans nivå? Eller er det foreldrene som  snakker sammen og avtaler? Uten å ta med fars samboer og gutten selv i avgjørelsene. En slik flytting er en prosess, ikke noe som avtales mellom to personer i en telefonsamtale. Det er flere hensyn her.  Det kan være fornuftig at sønnen flytter- og det kan hende det ikke er det. Uansett virker det noe hals over hode slik det gjøres. Klarer sønnen på 11 å få noe forståelse for hva flyttingen innebærer? Klarer far å forstå hva flyttingen innebærer? Han har ikke vært hverdags-far tidligere, virker det som. Far har ustabil helse og en jobb som krever mer enn han kan yte. Han er nylig i gang etter sykemelding. Jeg forstår svært godt trådstarters bekymring for alle "faller på"-oppgavene som kan havne på henne. Trådstarters samboer klare å lire av seg at "det bor mer i deg enn du tror" når det gjelder det å følge opp et barn som er hans. Hva skulle det bety? Spørsmålet er vel heller om det bor nok i barnets far til daglig oppfølging. 

Jeg forstår godt at trådstarter opplever dette ugreit. Virker som avgjørelser som angår henne i stor grad tas uten at hun er involvert.  Selvsagt må man regne med barna som er der, men en så stor overgang som dette krever god kommunikasjon og god planlegging mellom alle involverte. Her virker det som begge deler mangler. 

Hun har en egen helse som må på plass. I tillegg skal hun altså håndtere et barn med behov utenom det vanlige og en mann med ustabil helse. Og trøsten er at "det bor nok mer i henne enn hun tror"! 

Jeg ville insistert på en prat der en tredje person er til stede. Bare for å vise at du gjør et forsøk på å finne ut om du kan leve med et barn i huset på fulltid. Og for hjelp til å planlegge, konkretisere hva som skal skje når og  forventningsavklaring for bolig, samvær med det gjenværende barnet, fordeling av praktiske gjøremål, økonomi, det tredje skiftet osv. 

[AnonymBruker]

Utrolig at menn får lov p bli fedre, de er så dårlige på det, tror lesbiske foreldre må være de beste- ingen menn🎃

Anonymkode: 4483a...420

[Tussi48]

Olsen skrev (16 timer siden):

I hovedinnlegget skriver trådstarter at samboer hadde sagt at "han uansett hadde hjulpet henne" da de flyttet sammen. Hva betyr det? Ligger det noe forventning om takknemlighet i det? 

Jeg forstår ikke hvor langt denne flyttingen  har kommet. Forstår det slik at 11-åringen har ytret ønske om å heller bo hos far. Hva gjøres så fra mor og fars side? Snakker de med gutten om dette? På hans nivå? Eller er det foreldrene som  snakker sammen og avtaler? Uten å ta med fars samboer og gutten selv i avgjørelsene. En slik flytting er en prosess, ikke noe som avtales mellom to personer i en telefonsamtale. Det er flere hensyn her.  Det kan være fornuftig at sønnen flytter- og det kan hende det ikke er det. Uansett virker det noe hals over hode slik det gjøres. Klarer sønnen på 11 å få noe forståelse for hva flyttingen innebærer? Klarer far å forstå hva flyttingen innebærer? Han har ikke vært hverdags-far tidligere, virker det som. Far har ustabil helse og en jobb som krever mer enn han kan yte. Han er nylig i gang etter sykemelding. Jeg forstår svært godt trådstarters bekymring for alle "faller på"-oppgavene som kan havne på henne. Trådstarters samboer klare å lire av seg at "det bor mer i deg enn du tror" når det gjelder det å følge opp et barn som er hans. Hva skulle det bety? Spørsmålet er vel heller om det bor nok i barnets far til daglig oppfølging. 

Jeg forstår godt at trådstarter opplever dette ugreit. Virker som avgjørelser som angår henne i stor grad tas uten at hun er involvert.  Selvsagt må man regne med barna som er der, men en så stor overgang som dette krever god kommunikasjon og god planlegging mellom alle involverte. Her virker det som begge deler mangler. 

Hun har en egen helse som må på plass. I tillegg skal hun altså håndtere et barn med behov utenom det vanlige og en mann med ustabil helse. Og trøsten er at "det bor nok mer i henne enn hun tror"! 

Jeg ville insistert på en prat der en tredje person er til stede. Bare for å vise at du gjør et forsøk på å finne ut om du kan leve med et barn i huset på fulltid. Og for hjelp til å planlegge, konkretisere hva som skal skje når og  forventningsavklaring for bolig, samvær med det gjenværende barnet, fordeling av praktiske gjøremål, økonomi, det tredje skiftet osv. 

Foreldrene til gutten snakker sammen om dette. Ifølge samboer har gutten ytret ønsk om å bo hos far nå. Og da har de seg imellom avgjort at gutten skal bestemme og jeg må ut før han kommer om jeg ikke aksepterer det. Fair enough! Jeg forstår at dette kommer til å skje med eller uten meg. I dette huset eller om far også må flytte. De alle håper at jeg vil forsøke, men jeg er kun i dialog med far. Mor tenker at dette har jeg ikke noe med. Jeg vil ha mitt eget liv og han må ta all oppfølging av gutten. Jeg/vi hadde planer om at jeg skulle ta videre utdanning. Disse planene står jeg ved. Og jeg er som sagt selv i en rehabiliteringsprosess. 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes noen av dere er ekstremt strenge med TS. 

Hun har jo møtt en person som har hatt en etablert rutine med sine barn, hvor han har kjøpt en leilighet i byen hvor de bor, og så reiser ned dit når han har omsorg for barna. 

Hun var klar på at vi godt kan flytte inn sammen, men bare sånn du er klar på det, jeg ønsker ikke omsorg for dine barn, og det synes han var greit. 

Så nå har barnefar en liten konemor som fikser hus å hjem OG underholder barna når de kom på besøk, så da får hun bare leve med at hun fra nå av er bonusmamma med 100% ansvar? Uten innspill ? 

Kjære TS, jeg er en stemor til ett barn selv, og har nå vært det i 16 år. Jeg hadde også reagert på dette. Spesielt når jeg leser videre innlegg hvor han sliter med energi og depresjon. Det virker ganske klart for meg at du er på vei inn i kvinnefella hvor du skal få lov til å betale 50% for et hus du må holde stell på, og i tillegg ikke bruke til dine behov (ref dattra og hybelen) og du skal få lov til å ta hovedomsorgen for hans barn. Heldige du. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg solgt tvert. Jeg skjønner at han kanskje virker som tidenes kar, men du kom rett fra et kjipt forhold å gikk inn i ett som var mindre kjipt, men jeg synes fortsatt det er kjipt for deg. 

En mann kan gjøre alt for å være en fantastisk pappa, men samtidig være en ræva partner. begge kan være sant. 

Hva med å flytte inn i en kjempesøt leilighet bare for deg selv, å komme deg helsemessig igjen. Kanskje foksuere på deg selv? Du må ikke være i et forhold for å være lykkelig, og det virker som om du blir bedt om å gi mye på kompromi av deg selv og hva du skriver at du ønsker. 

Anonymkode: 07586...fe8

[AnonymBruker]

Jeg møtte selv en mann, som hadde et barn som bodde hos moren i et annet land. Så ville barnet flytte til oss. 

jeg slet med helsen selv, og hadde mine barn annenhver uke. Gikk på aap, og brukte ukene barna mine ikke var her til å hente meg inn igjen. 
 

nå hadde hun ingen diagnoser, men en stille og innadvendt jente. Det var krevende! Hun skulle bli kjent med oss, et nytt land, lære språket og kulturen. Faren bodd i det landet tidligere, men pga corona måtte hun utsette flyttingen 1 år, så han flyttet i forveien. Men han pratet ikke norsk til henne der, siden han kun hadde henne i helger og ferier, og han kunne lokalspråket😅 

 

men alt har gått over all forventning! Vi pratet om forventninger og avklarte mye på forhånd. Så «hjelper» han med mine barn også. De er yngre enn hans tenåring, og vi er jo en familie🥰 vi var enige om at det skulle ikke være noe «mine og dine» barn diskusjoner, men «oss». Vi samarbeider for å få hverdagen til å gå best mulig opp i forhold til min helse og hans jobb. Å at barna skal ha det bra, de har jo gått igjennom mye; mine barn med skillsmisse og hans som har flyttet fra et annet land. 
 

du må tenke igjennom om hvordan du ser fremtiden, hva du kan og vil bidra med og hvordan det vil påvirke det beste for barnet. Han har et poeng at barnet ikke skal føle skyld i et eventuelt brudd  

Anonymkode: de25b...c04

[Hactar]

Tussi48 skrev (2 timer siden):

Foreldrene til gutten snakker sammen om dette. Ifølge samboer har gutten ytret ønsk om å bo hos far nå. Og da har de seg imellom avgjort at gutten skal bestemme og jeg må ut før han kommer om jeg ikke aksepterer det. Fair enough! Jeg forstår at dette kommer til å skje med eller uten meg. I dette huset eller om far også må flytte. De alle håper at jeg vil forsøke, men jeg er kun i dialog med far. Mor tenker at dette har jeg ikke noe med. Jeg vil ha mitt eget liv og han må ta all oppfølging av gutten. Jeg/vi hadde planer om at jeg skulle ta videre utdanning. Disse planene står jeg ved. Og jeg er som sagt selv i en rehabiliteringsprosess. 

 

Basert på at du bor dyrere enn du ville, og at mannens første impuls er at du må føye deg eller flytte ut straks før huset er solgt, tror jeg det blir en kamp i oppoverbakke å holde på grensene du eventuelt får forhandlet frem. Denne mannen høres ut som han er vant til å få det som han vil, i alle fall når uenigheten er med deg.

Jeg tror det klokeste er at du tar ham på ordet. Om barnet flytter inn, blir dere særboere, i alle fall til barn og far har etablert en selvstendig rutine. Om far ikke har råd til å kjøpe deg ut, betyr det at huset må selges før barnet flytter inn.

En stor livsomveltning som flytting og skifte av skole bør uansett ikke skje impulsivt og «over natten». Det er mest forutsigbart for elleveåringen om han har en del samvær i den boligen og med den oppfølgingen som kommer til å bli gjeldende når han skal bo full tid.  Da har han de best mulig forutsetninger for å vite hva han går til. 

Grunnen til at jeg ikke har tro på en prøveordning er at mannen her startet diskusjonen med trusler og bestikkelser.

Hadde han tidlig i diskusjonen pratet om hvordan han ville løse hverdagslogistikken, hvilke nye jobber han ser på og hvordan han i praksis ser for seg å løse oppfølgingen av guttens vansker, ville jeg vært mer tilbøyelig til å tro ham når han sier at du skal få beholde friheten din. Men så langt er det bare vage løfter i skyggen av et ultimatum. 

Endret 1. november 2023 av Hactar

[Tussi48]

Tussi48 skrev (2 timer siden):

Foreldrene til gutten snakker sammen om dette. Ifølge samboer har gutten ytret ønsk om å bo hos far nå. Og da har de seg imellom avgjort at gutten skal bestemme og jeg må ut før han kommer om jeg ikke aksepterer det. Fair enough! Jeg forstår at dette kommer til å skje med eller uten meg. I dette huset eller om far også må flytte. De alle håper at jeg vil forsøke, men jeg er kun i dialog med far. Mor tenker at dette har jeg ikke noe med. Jeg vil ha mitt eget liv og han må ta all oppfølging av gutten. Jeg/vi hadde planer om at jeg skulle ta videre utdanning. Disse planene står jeg ved. Og jeg er som sagt selv i en rehabiliteringsprosess. 

 

...og gutten hadde ifølge samboer blitt forberedt av mor på at pappa kanskje sa nei til at han skulle få flytte hit til oss. Samboer sa til meg at han ikke vil avvise gutten når mor støtter gutten, og sier han får velge selv men at det isåfall er far som sier nei. 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 8.29):

Jeg har sagt fra dag 1 at jeg ikke vil påta meg 100% ansvar for barn. Da vi ble sammen og da vi kjøpte huset. 

Vi var enige om premissene angående huset. Og samboer støtter meg i at flere skal få bruke det rommet, siden datteren er her så sjelden. Datteren gikk feks med på at hennes bestemor skulke få låne rommet, men ikke min mor....

Jeg har ikke en alvorlig kronisk sykdom men en tilstand som rammer funksjonsnivå dersom jeg ikke opereres. Samboer har flere kroniske sykdommer og er generelt energifattig.

 

Datteren har fått tilbud om er annet rom i huset som kan være bare hennes. Men det takker hun nei til. Det store rommet lånes ut til min søster og hennes ektemann, når de er her en sjelden gang. 

 

Skjønner ikke hvorfor dere spør henne om hvordan dere skal disponere DERES hus. Dere har kjøpt og betalt huset. Datteren kan få beskjed om hvordan fordelingen er og hvordan reglene for er. Og hva i alle dager har moren for slags stemmerett i dette?  Her lager dere mange unødvendige problemer for dere selv. 

Og sønnen..  har du blitt sammen med en mann så kan du ikke nekte å hjelpe til med hans barn. De er en del av pakken. Han har sagt han skal jobbe mindre og stille opp selv også. Dette er helt naturlig å forvente av deg. Barnemor derimot hr ingenting hun skal ha sagt om hvordan dere skal fordele deres Hu eller hvordan dere skal leve deres liv. Hun kan holde munn og være fornøyd om barna hennes har det bra. Å ha det bra betyr ikke å få viljen sin i ett og alt.  

Anonymkode: 81232...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Utrolig at menn får lov p bli fedre, de er så dårlige på det, tror lesbiske foreldre må være de beste- ingen menn🎃

Anonymkode: 4483a...420

Og du tror alle kvinner er perfekte? Really? 

Anonymkode: 81232...0d1

[AnonymBruker]

Jeg hadde ærlig talt tatt imot gutten med åpne armer. 

MEN. Du er syk. Så om gutten skal flytte til dere, så blir ikke du -mor- du blir en trygg voksen som er med på å få han til å føle seg sett. Men det er far, som skal ha hovedansvaret for å få gutten til å føle seg sett. Du er syk. 

Jeg hadde sagt at ja, klart kan han flytte til dere, men husk at det er krevende å være aleneforelder. Du er ikke mor her, og du er i tillegg syk. Det er ikke bra for gutten at en han knapt kjenner plutselig skal sette regler og bestemme. Her er det far som blir 150% forelder og så skal du i hovedsak hvile, pga operasjonen og siden du er syk.  Kan tilogmed være at far må jobbe mindre om han skal greie å ta seg av barnet mens du er så syk.

Har du spurt far om han er sikker på at han greier dette?  Han går ifra å ha fri hver kveld, til det motsatte. Det blir lekser hver dag, og fritidsaktiviteter og null egentid.

Og så er barnet 11. Om et par år er han mer opptatt av å være med venner. 

Og har han ekstra behov for hjelp, så må far ta han med på PPT og få timer til han der. 

Anonymkode: 79ee2...e9f

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 8.02):

Datteren vil komme mer til oss nå når vi har det store huset. Hun ville feks komme midt i ferien min, og ha med ev venninne i 4 dager. Det passet ikke med våre planer da vi akkurat hadde tømt huset for folk, og "pappaferien" var over. Hun liker heller ikke at vi låner ut den store hybelen til min famile når de er på besøk her. Hun vil at det bare skal være hennes rom uten at noen andre bruker det når hun ikke er her. Jeg føler jeg betaler flesk på dette huset  men ikke engang har rett på å kunne bruke det rommet som gjesterom for min familie som kommer langveis fra. 

Men det kan hun ikke bestemme, hun er et barn, sånn er det bare.

Anonymkode: 79ee2...e9f

[lillevill]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 7.16):

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

BREMSELYD Å nei vent litt du.  

han TRUET deg? 

 

[ruffen29]

On 10/31/2023 at 7:16 AM, Tussi48 said:

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer.

Sjarmerende. Denne mannen ønsker å ha full kontroll over deg, og det kommer til å bli flere ultimatum i årene som kommer om du velger å holde ut. Slike kalde menn er det bare å holde seg unna. 

Du bør allerede nå planlegge å dumpe han. Og siden han er så rå mot deg, trenger du ikke å være helt ærlig mot han heller. Kanskje du skal vurdere å ta imot pengene og så gå fra han. Ikke ha dårlig samvittighet uansett slik han behandler deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.10.2023 den 15.01):

Jeg Skjlnner ikke hvorfor du gikk inn i forholdet engang når du visste han hadde barn i den alderen! 

Anonymkode: 17fe1...e77

Skal single fedre være utelukket fram til barna er 18/25 år? Gjelder det også single mødre?

Anonymkode: 858ba...e57

[lillevill]

"vent" Hadde jeg sagt. Hva sa du? Pelle meg ut fra mitt hus? nei. Er det en trussel? Er du morsom? 

Hadde sagt, jeg tar ikke lett på trusler. Så nå skal vi tenkte godt igjennom om vi egentlig har lyst å bo sammen, for man truer ikke sin kjæreste. 

Nå kan vi like godt bare stoppe å diskutere at barnet skal bo her fordi JEG vet ikke om jeg vil ha en mann som truer meg.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg møtte selv en mann, som hadde et barn som bodde hos moren i et annet land. Så ville barnet flytte til oss. 

jeg slet med helsen selv, og hadde mine barn annenhver uke. Gikk på aap, og brukte ukene barna mine ikke var her til å hente meg inn igjen. 
 

nå hadde hun ingen diagnoser, men en stille og innadvendt jente. Det var krevende! Hun skulle bli kjent med oss, et nytt land, lære språket og kulturen. Faren bodd i det landet tidligere, men pga corona måtte hun utsette flyttingen 1 år, så han flyttet i forveien. Men han pratet ikke norsk til henne der, siden han kun hadde henne i helger og ferier, og han kunne lokalspråket😅 

 

men alt har gått over all forventning! Vi pratet om forventninger og avklarte mye på forhånd. Så «hjelper» han med mine barn også. De er yngre enn hans tenåring, og vi er jo en familie🥰 vi var enige om at det skulle ikke være noe «mine og dine» barn diskusjoner, men «oss». Vi samarbeider for å få hverdagen til å gå best mulig opp i forhold til min helse og hans jobb. Å at barna skal ha det bra, de har jo gått igjennom mye; mine barn med skillsmisse og hans som har flyttet fra et annet land. 
 

du må tenke igjennom om hvordan du ser fremtiden, hva du kan og vil bidra med og hvordan det vil påvirke det beste for barnet. Han har et poeng at barnet ikke skal føle skyld i et eventuelt brudd  

Anonymkode: de25b...c04

Tviler på at han sa til deg at "om du ikke godtar dette så kan du pelle deg ut?"

[lillevill]

TS hør på meg, jeg tror at i et sunt samliv så må man ha noen gode grunnstener å bygge forholdet på.

Man må ha gjensidig: 

• respekt, omsorg, omtanke, kjærlighet, personlig frihet ( hobbyer, egentid, trening ) og grenser. ( sette grenser slik at man får det bra ) 

Feks om en driver å bare krever, og så er det en som bare gir og dermed utsletter seg selv, så er ikke det er bra samliv. Da er det ikke verdt det, men man merker kanskje bare denne siden av et menneske når barn kommer inn i bildet. Før det skjer så kan man merke egoismen når man diskuterer ( feks når din mann sa, får jeg ikke X så kan du pelle deg ut av bildet ) For HAN er ikke interessert i å møte deg på halvveien. Han vil ha det som HAN vil.

Jeg tror at når veldig egosentriske folk får barn, så lemper de alt over på den ene.  

Men så deler ikke de på byrdene som er krevende og vanskelig ( feks da at en syk stemor skal ta seg av et krevende barn alene mens far lever som før ) eller true henne med å pelle seg ut ( kunne du tenke deg hva du hadde følt om DU sa noe sånt til han da ?

Man kan ikke leve med selvopptatte folk, som ikke bryr seg om disse grunnstenene i forholdet, men bare om seg selv.  

Men mange går inn i forhold med slike folk fordi man tenker at det retter seg ut eller "de vil skjerpe seg" 

[lillevill]

Og bare glem det der med at han skal betale for operasjonen din, ikke ta imot så store gaver fra en mann som truer deg..

[Tussi48]

lillevill skrev (26 minutter siden):

Tviler på at han sa til deg at "om du ikke godtar dette så kan du pelle deg ut?"

Jo