.

[AnonymBruker]

Noe sier meg at denne mannen din har mye penger og er vant til å betale for å få viljen sin. Han blir ikke fattig om du drar, men må kanskje ha et mindre hus.

Hvis du tar imot operasjonen «eier» han deg.  vil du det? 

Anonymkode: 4ded7...a21

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vi har til sammen hatt 4 barn. Det er to igjen i huset. To av dem har utfordringer, og det har vært knallhardt. Særlig den ene, siden den var MIN. Det er jo ikke bare utfordringene som sliter deg ut som mor, det er alle bekymringene. Du er redd for hvordan de har det, om de er ulykkelige, hvordan de skal greie seg. For du har hovedansvaret, og det hele hviler på DEG. 

Denne sønnen har du ikke hovedansvar for. Du har derimot erfaring på at det kan gå fint, og du har et velsignet distansert forhold. Nei, du trenger ikke gå all in. Du kan faktisk konsentrere deg om å være en støtte, uten at det er ditt hovedansvar. Kanskje du kan fokusere på å få harmoni i hjemmet, og la han snakke ut om alt han har på hjertet. Du vet jo at de tidsnok blir stille (ungdom). 

Jeg tenker vel at jo flere ungdom og problemer som har vært, jo mer rolig tar jeg det. Jeg tror de kunne stappet mange ungdom inn i dette huset, og jeg skulle nok greid det. 

Så kanskje du bare ser dette litt fra en veldig negativ vinkel?

Anonymkode: 34ea5...4a0

Dette var et av de mest konstruktive innspillene i tråden. Tusen takk 🙂

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Noe sier meg at denne mannen din har mye penger og er vant til å betale for å få viljen sin. Han blir ikke fattig om du drar, men må kanskje ha et mindre hus.

Hvis du tar imot operasjonen «eier» han deg.  vil du det? 

Anonymkode: 4ded7...a21

Han har mere penger enn meg, ja. Men han er langtfra rik. Eksen hans  er også svært godt stilt. 

Jeg vil nok ikke la ham betale operasjonen min. Hvis jeg trenger operasjon betaler jeg den selv. Er under utredning og de er usikre på om jeg behøver eller kan rehabiliteres. Jeg er uansett i jobb som ikke er dårlig betalt. 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (2 timer siden):

Jeg ønsket innspill på hvirdan jeg kan klare å omstille meg for å støtte samboer og gutten. Men det ser ut til at det enkleste er å gå. 

Du kan sette deg ned å diskutere med typen din hva du forventer iht ansvar og hvilken rolle du vil ha.

Som feks jeg sa til min, jeg kommer til å ta meg til barnet ditt som om det var mitt. Men det er du som er far, og du som må følge opp som forelder her. Og jeg skal spørres om ting. Ikke bli tatt som en selvfølge. Så hvis du vil ha friheten til å jobbe overtid, så må du si til han at han må respektere det, å spørre om du kan være med barnet om han skal jobbe overtid,  og kan du ikke det, må ha repektere det.feks.

Her må dere se klare linjer før gutten flytter inn, fordi det blir ikke noe løsning at gutten flytter inn, og så begynner dere å krangle om sånt. 

Generelle regler på alt, bør dere bli enige om på forhånd. Og velger du å bli, så må du ta en rolle ovenfor gutten du også. Og da må du definere hvilken rolle det skal være. Slik at gutten får ro, når han kommer.

At han flytter inn om en mnd, er for tidlig iht at du og din partner har litt store avgjørelser først. 

Anonymkode: 10966...15b

[AnonymBruker]

Jeg Skjlnner ikke hvorfor du gikk inn i forholdet engang når du visste han hadde barn i den alderen! 

Anonymkode: 17fe1...e77

[AnonymBruker]

Carrot skrev (6 timer siden):

Kaldt og kynisk ville jeg sagt si ja nå, få helsen på plass og ta valget om å dra da. Han presser deg for å få sin vilje gjennom, da er det greit tenker jeg at du setter deg selv først og spiller med for nå - kanskje opplever du at det å få 11 åringen i hus er lettere når du er frisk? 

For en forferdelig tankegang 

Anonymkode: 17fe1...e77

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan sette deg ned å diskutere med typen din hva du forventer iht ansvar og hvilken rolle du vil ha.

Som feks jeg sa til min, jeg kommer til å ta meg til barnet ditt som om det var mitt. Men det er du som er far, og du som må følge opp som forelder her. Og jeg skal spørres om ting. Ikke bli tatt som en selvfølge. Så hvis du vil ha friheten til å jobbe overtid, så må du si til han at han må respektere det, å spørre om du kan være med barnet om han skal jobbe overtid,  og kan du ikke det, må ha repektere det.feks.

Her må dere se klare linjer før gutten flytter inn, fordi det blir ikke noe løsning at gutten flytter inn, og så begynner dere å krangle om sånt. 

Generelle regler på alt, bør dere bli enige om på forhånd. Og velger du å bli, så må du ta en rolle ovenfor gutten du også. Og da må du definere hvilken rolle det skal være. Slik at gutten får ro, når han kommer.

At han flytter inn om en mnd, er for tidlig iht at du og din partner har litt store avgjørelser først. 

Anonymkode: 10966...15b

Ja her er det også en som forstår hva jeg står i. Takk for innspill!  Det er dette jeg har forsøkt å ta opp med samboer, men redd han kommer til å overkjøre meg uansett regler som blir satt opp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mange skriver han vil utnytte deg. Jeg skjønner ikke at et ønske om å få sønnen hjem til seg = utnytte. Er ikke det noe alle foreldre ønsker seg. Tilbringe tid med egne barn. 

Jeg synes det er naivt og ikke vurdere denne muligheten når man går inn i et forhold med en med barn. Det å ha barn er ikke forutsigbart. Det er mye som kan skje ift. bostedsituasjon. 

Jeg synes også det er spesielt å skulle satse på en mann, men ikke ta hele pakka. Det betyr ikke at du skal være en mor, eller ha ansvaret, men man må engasjere seg. Det er ikke barna som har valgt denne situasjonen, de er prisgitt de voksne. 

Jeg tenker det er riktig du flytter. 

Anonymkode: f14d2...7f1

👏👏👏👏👏👏👏

Anonymkode: 17fe1...e77

[Carrot]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For en forferdelig tankegang 

Anonymkode: 17fe1...e77

mindre forferdelig enn å legge press på TS for å få viljen sin og true med å kaste henne ut av eget hjem? Som også er grunnen til at innlegget starter med "kaldt og kynisk" - men det regnet jeg med du egentlig skjønte... sammen med all ironi osv som var pakket inn i svaret ellers.. Eller kanskje ikke - ikke mitt problem egentlig.. for jeg mener en som fra dag en er tydelig på hve hun ønsker for så å bli forsøkt manipulert ot tildels truet til å velge noe annet ikke skal behøve finne seg i en slik oppførsel uten at DET er en forferdelig tankegang i så måte.. derfor la jeg også til at hvem vet, kanskje hun når hun er frisk og tilbake til sitt gamle jeg finner ut at dette med at far har barnet boende ikke kanskje er så ille - men det ser du ut til å ha oversett fullstendig.. 

Endret 31. oktober 2023 av Carrot

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (8 minutter siden):

Ja her er det også en som forstår hva jeg står i. Takk for innspill!  Det er dette jeg har forsøkt å ta opp med samboer, men redd han kommer til å overkjøre meg uansett regler som blir satt opp. 

Da må du ikke la deg overkjøre. Det unngår du best, med at du er tydelig på hvor grensene går for deg. Og at dette er ting du forlager mtp hensyn til deg og gutten hans

Anonymkode: 10966...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da må du ikke la deg overkjøre. Det unngår du best, med at du er tydelig på hvor grensene går for deg. Og at dette er ting du forlager mtp hensyn til deg og gutten hans

Anonymkode: 10966...15b

Legge til. Du kan si til han at du ikke kommer til å være en erstatning for mor her. At du kun er en ekstra person. Og at han må være bpde mor og far

Anonymkode: 10966...15b

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Legge til. Du kan si til han at du ikke kommer til å være en erstatning for mor her. At du kun er en ekstra person. Og at han må være bpde mor og far

Anonymkode: 10966...15b

Ja det har jeg sagt. Jeg har fortsatt oppfølging med min egen 25 åring -han bor for seg selv men trenger mye støtte fra meg fortsatt. Og sånn blir der nok i mange år. Føler jeg har armene fulle allerede. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (6 minutter siden):

mindre forferdelig enn å legge press på TS for å få viljen sin og true med å kaste henne ut av eget hjem? Som også er grunnen til at innlegget starter med "kaldt og kynisk" - men det regnet jeg med du egentlig skjønte... sammen med all ironi osv som var pakket inn i svaret ellers.. Eller kanskje ikke - ikke mitt problem egentlig.. for jeg mener en som fra dag en er tydelig på hve hun ønsker for så å bli forsøkt manipulert ot tildels truet til å velge noe annet ikke skal behøve finne seg i en slik oppførsel uten at DET er en forferdelig tankegang i så måte.. derfor la jeg også til at hvem vet, kanskje hun når hun er frisk og tilbake til sitt gamle jeg finner ut at dette med at far har barnet boende ikke kanskje er så ille - men det ser du ut til å ha oversett fullstendig.. 

Det går rett og slett ikke an å bli samboer med en person med barn,  under forutsetning av at barna aldri kan bo der. Selvsagt ikke! Vet du hva? Barn er faktisk foreldres ansvar. Man kan ikke bare si ifra seg det ansvaret. «Nei sorry, samboeren min vil ikke ha deg her» er selvsagt ikke et alternativ. Hvilken forelder vil si noe sånt?

Hvor aktiv rolle TS tar i oppdragelse og omsorg er et annet spørsmål.

Anonymkode: 826ff...42f

[Carrot]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det går rett og slett ikke an å bli samboer med en person med barn,  under forutsetning av at barna aldri kan bo der. Selvsagt ikke! Vet du hva? Barn er faktisk foreldres ansvar. Man kan ikke bare si ifra seg det ansvaret. «Nei sorry, samboeren min vil ikke ha deg her» er selvsagt ikke et alternativ. Hvilken forelder vil si noe sånt?

Hvor aktiv rolle TS tar i oppdragelse og omsorg er et annet spørsmål.

Anonymkode: 826ff...42f

Mannen kan jo fint ta på seg ansvaret selv om det ikke blir sammen med TS. Så jo, man kan fint velge en partner med barn uten selv å ønske en rolle i livet med barn - det er uvanlig men det er et valg hver får ta fordi det er en rett de har. 

[Juliv]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Helt ærlig,  så hadde jeg tatt dette med i beregning da jeg ble sammen med mannen. Dette var en mulighet siden han har barn. Ting skjer. Mor kunne jo ha fått kreft og dødt. Hva hadde du gjort da? Det var lite gjennomtenkt av deg å ikke tenke på det før .... nå må du nesten enten godta det eller avslutte forholdet synes jeg.... 

Anonymkode: 431e1...16e

det er godt mulig at ts har tatt det med i beregning og tenk « med mindre mor dør så bor ungene hos mor» slik de alltid har gjort. Fordi det er dette hun har blitt forespeilet av mannen. Men mor er ikke død, dette er bare et ønske fra 11 åringen fordi faren har fått et stort hun og ungen blir vartet opp når han er på besøk. De har bare vært sammen i 18 mnd og hun var tydelig fra dag 1, jeg synes at ts blir totalt overkjørt, øyeblikket de flytter sammen. 

[AnonymBruker]

Kjære ts.. Jeg forstår at det er vanskelig å plutselig skulle ha ansvar for "små" barn igjen, og særlig noen med spesielle behov. Men det er også realiteten når man blir sammen med noen med barn, ting kan endre seg. Far har nå fått overskudd til å ha sønnen 100% hos seg, kanskje pga at du har hjulpet han dit. Det faktum at han ønsker å ha sønnen sin der 100%, tyder på at han er en god far. For tro meg, det er mange menn der ute som ikke ønsker ta mer ansvar enn nødvendig for barna. Vær glad for at du er sammen med en skikkelig mann! Vær glad for at han ser deg som en ressurs i livet til sønnen sin. 

Når det kommer til dattera og krav om bruk av hybel, synes jeg dette er et ikke-tema. Hun er et barn, hun skal ikke kreve noe som helst! Hun får det hun får tildelt, end of story! 

Så, tilslutt. Hvis du ikke vil ha noe barn i hus til tross for at du ble sammen med en mann med barn, tenker jeg du må flytte ut til det beste for alle. Du må selvfølgelig ikke bli stemor på fulltid, men far skal heller ikke la være ta fullt ansvar for et barn når han ønsker det. Pakk sakene dine og dra hvis friheten er viktigere for deg enn kjærligheten til mannen du ble sammen med. Mannen som du visste hadde barn.

Anonymkode: 21088...eea

[Tussi48]

Juliv skrev (1 minutt siden):

det er godt mulig at ts har tatt det med i beregning og tenk « med mindre mor dør så bor ungene hos mor» slik de alltid har gjort. Fordi det er dette hun har blitt forespeilet av mannen. Men mor er ikke død, dette er bare et ønske fra 11 åringen fordi faren har fått et stort hun og ungen blir vartet opp når han er på besøk. De har bare vært sammen i 18 mnd og hun var tydelig fra dag 1, jeg synes at ts blir totalt overkjørt, øyeblikket de flytter sammen. 

Ja det var jo forespeilet fra ham at moren aldri syntes han egnet seg til å ha ungene. De har liksom knivet seg imellom. Så han trodde aldri hun ville la noen av dem  flytte til ham. Og det passet ikke med jobben hans og helsa hans.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det går rett og slett ikke an å bli samboer med en person med barn,  under forutsetning av at barna aldri kan bo der. Selvsagt ikke! Vet du hva? Barn er faktisk foreldres ansvar. Man kan ikke bare si ifra seg det ansvaret. «Nei sorry, samboeren min vil ikke ha deg her» er selvsagt ikke et alternativ. Hvilken forelder vil si noe sånt?

Hvor aktiv rolle TS tar i oppdragelse og omsorg er et annet spørsmål.

Anonymkode: 826ff...42f

👏

Anonymkode: 17fe1...e77

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (15 minutter siden):

Ja det var jo forespeilet fra ham at moren aldri syntes han egnet seg til å ha ungene. De har liksom knivet seg imellom. Så han trodde aldri hun ville la noen av dem  flytte til ham. Og det passet ikke med jobben hans og helsa hans.

 

Men da visste du jo at han gjerne ville ha dem. Og fra de er 12 bestemmer de jo selv uansett.

Ingen normal person kan vel være overrasket over at andre velger barna over en ny samboer hvis det blir stilt ultimatum (slik TS gjør).

Men du får vel flytte ut da. Jeg tenker dette nok ikke var kjærlighet uansett.

Anonymkode: 826ff...42f

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (3 timer siden):

Far kunne ikke ha barnet alene pga jobb, og sykdom og mangel på energi og depresjon. Han har vært utbrent i flere runder. Og nettopp såvidt tilbake på jobb da sykepengerettigheten gans går ut snart.  Mor har ikke villet sende ham til far. Men så kom jeg inn i livet og sørger for et strøkent hjem og en lykkelig pappa  Vips så vil de alle at gan skal bo her. Og ja, det kan godt være at guttens tilpasningsvansker ikke lar seg løse der mor bor, og at han best av å prøve en annen skole et annet sted og hos far. 

Om du leser hva du selv skriver, så ser du vel at far ikke har tenkt ordentlig igjennom dette? Hvordan skal han klare å ivareta sønnen, og seg selv, om han blir alene? Jeg forstår godt at han vil ha barnet sitt hjem, men da må han gjøre tiltak som gjør det forsvarlig, han kan ikke bare belage seg på deg. Han har jo allerede truet med at du må ut av huset.

(Er han forresten så fantastisk som du skrev i hi?)

Det du bør gjøre, er å sitte deg ned med far, og helst mor, og ta en skikkelig samtale med dem. Fortelle dem hvor du står, konsekvensene om sønnen flytter dit, og om du flytter. Iom at alle tydeligvis belager seg på deg og at du skal stå for alt, så må du fortelle dem hvordan ståa er. At du ikke kan ta på deg det ansvaret de tror du kan, og vil.

Om det skal bli sånn at sønnen flytter til dere, så må far finne en annen jobb som passer bedre til å ha et barn, han må gå i behandling, og ikke minst, så skal ingen avgjørelser gjøres over hodet på deg, du skal være inkludert i alt, og dine meninger skal høres og du skal ikke overkjøres. 

Tussi48 skrev (1 time siden):

Ja akkurat slik er det. Det jeg kan håpe på er at samboer får mer overskudd og ikke er deprimert hvis sønnen bor her. Og at det faktisk er han som tar tak. Det hadde vært fantastisk. Han har jo nesten ikke bodd fast med barna sine, og da han gjorde det sist jobbet han 200% sier han.  Men jeg er redd for at han faller i staver, og ikke har energi, og ansvaret faller på meg. 

Du må være tydelig fra begynnelsen av, at ja, du kan delta og bidra, men det er far som har ansvaret. Igjen, far må gjøre tiltak som gjør at han kan ivareta sønnen, som å bytte jobb og få behandling.

Det kan jo være at når sønnen kommer, så vil far se hva som faktisk må til, og at han gjør det han kan for å gjøre det rette og det beste ut av det. Men det er kanskje ønsketenkning. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjør det hvis du er desperat nok. 
Men tror aldri i verden at du gjennomfører det. Du er kanskje litt for opptatt av komfort til å ville svelge den pillen ? 🫥

Anonymkode: 2145a...4ca

Hvorfor skriver du sånt? Har du egentlig lest alt ts skriver? 

Tussi48 skrev (6 minutter siden):

Ja her er det også en som forstår hva jeg står i. Takk for innspill!  Det er dette jeg har forsøkt å ta opp med samboer, men redd han kommer til å overkjøre meg uansett regler som blir satt opp. 

Du må bare stå hardt mot hardt, og slå ned på det hver gang han prøver å overkjøre deg. La han bli sint og sur, stå i det, og forklar i klartekst at du ikke finner deg i at han endrer på ting dere er blitt enig om. Du får minne han på hvordan det blir om han ender opp alene med barn, jobb og alt. Han bør ha selvinnsikt nok til å skjønne at pr i dag, så kan han ikke klare det. Og være tydelig på at om han endrer på alt dere har blitt enig om, så må du flytte for å beskytte deg selv. 

Jeg skjønner han, og støtter han sånn sett på at han skal la sønnen flytte dit, han er tross alt barnet hans. Men dere er to i dette forholdet, og dere skal være likestilt. Du må være stemor på dine premisser, du kan stille opp, hjelpe og delta, men du må ta hensyn til deg selv også. Og det skal ikke være slik at du skal være presset til å gjøre mer enn du har kapasitet til.

Du har valgt å flytte sammen med en som har barn fra før, og man bør ta høyde for at samvær kan endre seg. Så jeg syns ikke du kan nekte sønnen å flytte til dere, men det er helt innafor at du setter grenser for deg selv. 

Ang datteren og denne hybelen bla, så bør dere begge to være helt tydelig på at det er dere som bestemmer, hun kan ikke gjøre krav på den og skal bestemme hvem som får "låne" den. Det er du og mannen som bestemmer, så enkelt er det. Og dette bør mannen støtte deg på 100%.

Igjen. Du må sette deg ned med han og ha en ordentlig samtale med han, der dine meninger og tanker, og forventninger, kommer tydelig frem, og forlange at han hører uten å bli sint, og forlange at han tar hensyn til det du sier, og at han generelt tar hensyn til deg også. Om han kun kjører på med sitt, og skal legge alle føringer uten å ta hensyn til deg, så tror jeg dette forholdet er dødfødt, dessverre. Da ville jeg satt igang prosessen med å flytte. Da ender han opp med å måtte fikse alt selv, skaffe mindre bolig, ny jobb, klare seg selv mtp helsen sin, og ikke minst, ta alt ansvaret for sønnen. 

Som jeg spurte om lengre oppe, er han virkelig en så fantastisk mann? Da ville han aldri ha satt deg i denne situasjonen. Da ville han ha pratet med deg gjennom hele denne prosessen, og avgjørelsen, og dere ville kommet frem til noe som passet begge. 

Jeg syns ikke du kan nekte sønnen å komme, og om du er klar for det, så ville jeg prøvd å gjøre det beste ut av det, men om helsen din ikke kommer seg, med eller uten operasjon, så må mannen ta mer ansvar. Jeg ville gjort mitt for at sønnen skulle føle seg velkommen og at han virkelig bodde der, men da ville jeg også forventet at jeg skulle hatt noe å sagt ang oppdragelse, regler osv. 

Men jeg tenker endel på at mannen ba deg pelle deg ut, dette hadde satt langt inne hos meg, og jeg ville tvilt på hele mannen, og forholdet. 

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre. 

Anonymkode: 5e3d9...244