.

[AnonymBruker]

Ærlig talt. I verste fall kunne jo mor til barna dø eller bli alvorlig syk og begge måtte flyttet til dere uansett. Her er du ganske urimelig. Jeg synes dog det er en uting at søsken skal vokse opp to forskjellige steder med mindre det er en spesiell grunn. Hvis datter kan bo hos mor burde sønn også kunne det. 

Anonymkode: b26cd...829

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ærlig talt. I verste fall kunne jo mor til barna dø eller bli alvorlig syk og begge måtte flyttet til dere uansett. Her er du ganske urimelig. Jeg synes dog det er en uting at søsken skal vokse opp to forskjellige steder med mindre det er en spesiell grunn. Hvis datter kan bo hos mor burde sønn også kunne det. 

Anonymkode: b26cd...829

Kanskje risikerer jeg at hun kommer også? Hvem vet hva fremtiden vil bringe. 

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et dugandes menneske som er forelder vil sette barnet over alle andre. Det er bare sånn det er. I denne situasjonen synes det som om han har reagert litt emosjonelt og uten å tenke seg om - han kan ikke sette et sykt menneske på gata om du eier halve huset kan han ikke kaste deg ut, og om det å kjøpe det ut gjør at han ikke kan holde på huset så er det kanskje uansett ikke like aktuelt å la sønnen flytte inn?

Jeg tror at dere trenger å snakke igjennom dette. Rolig. Gjerne med hjelp av en 3. part hvis det trengs. Få frem hva dere makter/ønsker å gi hverandre, og se om det er håp.

Anonymkode: 858ba...e57

Joda han sier de har bestemt at sønnen skal bo hos ham uansett, enten i huset her med meg eller i en leilighet sammen med bare faren. Og at han eventuelt bytter jobb. Spørs om det blir det sønnen ser for seg.  Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke samboer har gjort det forlengst. Vet jo at ikke har noe ønske om å bytte jobb. 

 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (4 timer siden):

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Helt ærlig,  så hadde jeg tatt dette med i beregning da jeg ble sammen med mannen. Dette var en mulighet siden han har barn. Ting skjer. Mor kunne jo ha fått kreft og dødt. Hva hadde du gjort da? Det var lite gjennomtenkt av deg å ikke tenke på det før .... nå må du nesten enten godta det eller avslutte forholdet synes jeg.... 

Anonymkode: 431e1...16e

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (3 timer siden):

Det stemmer ikke med det jeg hører barna forteller om moren...og det jeg observerer selv av deres relasjon. Moren skal flytte sammen med ny samboer, da hans voksne barn flytter ut nå. Gutten er "annerledes", og snakker en helt annen dialekt enn alle andre i denne landsdelen. Mangler filter osv. Han får ikke venner og sliter sosialt.  En berikelse i mitt liv? Tja han er helt utsultet på kontakt, og avbryter og skal delta i samtaler jeg har med voksne feks. 

Nå synes jeg du er bare vond mot gutten og bør avslutte forholdet for faren og barnet sin del. Bare send denne til moren og faren. Hvis moren er glad i ungen sin , så utgår flytting så lenge du bor der og samvær blir det nok mindre av, og det er stor fare at faren avslutter forholdet med deg selv. Fy så stygge tanker du har om et barn som er faktisk sønnen til mannen din

Anonymkode: 431e1...16e

[jabx]

Tussi48 skrev (2 timer siden):

Og jeg tenker hvordan i alle dager tok han ikke til seg barnet for lenge siden? Dette har jo vært en kjent problematikk.

Fordi de har prøvd å løse det over tid, men til slutt ble begeret fullt og det fantes ingen annen løsning? Dessuten skal barnas mening ha mer og mer å si etter hvert som de blir større.

[Tussi48]

jabx skrev (1 minutt siden):

Fordi de har prøvd å løse det over tid, men til slutt ble begeret fullt og det fantes ingen annen løsning? Dessuten skal barnas mening ha mer og mer å si etter hvert som de blir større.

Far kunne ikke ha barnet alene pga jobb, og sykdom og mangel på energi og depresjon. Han har vært utbrent i flere runder. Og nettopp såvidt tilbake på jobb da sykepengerettigheten gans går ut snart.  Mor har ikke villet sende ham til far. Men så kom jeg inn i livet og sørger for et strøkent hjem og en lykkelig pappa  Vips så vil de alle at gan skal bo her. Og ja, det kan godt være at guttens tilpasningsvansker ikke lar seg løse der mor bor, og at han best av å prøve en annen skole et annet sted og hos far. 

[AnonymBruker]

"Pell deg ut innen en mnd eller.." Jeg ville pelt meg ut. Og vært alene til det virkelig kunne funka med en ny mann. 

Rett fra et dårlig forhold, isolasjon og div, til han her. Virker ikke særlig lurt.

Hvordan hadde det funka å ha sønnen 100% hos seg uten deg? Hadde det ikkr funka? Måtte han hatt masse barnevakt?

Synes det virker rimelig fucka å "kaste" deg ut. Og tenker at denne typen kommer ikke til å bli noe "snillere" med tiden.

At han driter i at du er syk sier også mye.

Anonymkode: e3bb8...2fb

[Khloe P.T]

Det må være noe jeg ikke forstår i denne tråden. Sønnen ønsker å bo hos faren og som enhver oppegående normal forelder vil det være det naturligste og beste i verden. Praktiske løsninger finner han alltid.

Ts, dersom du ikke ønsker å være stemor så flytt ut! I alle andre tråder her inne er det eneste rette at barnet kommer først. Sånn det skal være. Om huset må selges eller ei kommer i andre rekke.

[Tussi48]

Khloe P.T skrev (Akkurat nå):

Det må være noe jeg ikke forstår i denne tråden. Sønnen ønsker å bo hos faren og som enhver oppegående normal forelder vil det være det naturligste og beste i verden. Praktiske løsninger finner han alltid.

Ts, dersom du ikke ønsker å være stemor så flytt ut! I alle andre tråder her inne er det eneste rette at barnet kommer først. Sånn det skal være. Om huset må selges eller ei kommer i andre rekke.

Jeg ønsket innspill på hvirdan jeg kan klare å omstille meg for å støtte samboer og gutten. Men det ser ut til at det enkleste er å gå. 

[AnonymBruker]

Du kan ikke selge deg for operasjon og hus med flere rom.

Du får aldri friheten du snakker om så lenge du er økonomisk avhengig av noen andre. 

Anonymkode: 5042f...015

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du kan ikke selge deg for operasjon og hus med flere rom.

Du får aldri friheten du snakker om så lenge du er økonomisk avhengig av noen andre. 

Anonymkode: 5042f...015

Jeg ønsket å kjøpe et mye mindre sted. Men lot meg overtale. Jeg kan godt bo i noe mindre jeg. 

[Tussi48]

Tussi48 skrev (Akkurat nå):

Jeg ønsket å kjøpe et mye mindre sted. Men lot meg overtale. Jeg kan godt bo i noe mindre jeg. 

Og bare så det er sagt, jeg betaler like mye på dette huset som han gjør 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (4 timer siden):

Han sier han skal bytte jobb eller bli fritatt for å jobbe så mye. Gutten tror jo at det er super idyllisk å bo hos oss, fordi han har fått så mye oppmerksomhet når han har vært her.  Hvis jeg drar får han jo ikke den store fine pakken han ser for seg nå...ikke huset og den idylliske atmosfæren han opplever fordi han mener jeg er det beste som har hendt faren.... men han får en far som følger ham opp. 

Da må han gjøre det FØR gutten evt kommer.

Men jeg hadde ikke blitt. Har ingen tro på at det ville blitt andre enn deg som måtte tatt ansvaret for denne gutten. At han blir 18 om 7 år, er jo ingen trøst. TS sin sønn bodde hjemme til han var 23...

Anonymkode: 86f2c...360

[Brunello]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Han deg vil bare utnytte deg. Utnytt ham først og få din operasjon, sørg for å ha det skriftlig at dette er en gave, så kjøper han deg ut/ selger huset når du er i jobb i igjen

Anonymkode: 8f8f0...881

Her er det TS som er mottaker.

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (5 timer siden):

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Wow.. 

Tenker mannen hsr en tendens til å velge egoistiske og lite varme kvinner! 

 

Enn å si nei til at partner er med sitt barn! 

Jeg hadde sldri datet en mann, som hadde valgt å flytte langt borte fra sine barn, eller valgt meg ovenfor sine barn. Æsj! For noe avtennende... 

 

Du å "æsj!" 

Anonymkode: 16083...dd2

[Brunello]

Alle som får seg partner dom har barn fra før, må legge til grunn at vedkommende vil forsøke å ha mest mulig kontakt med barna sine, og at vedkommende ønsker at barnet bor hos seg.

[Tussi48]

Brunello skrev (5 minutter siden):

Her er det TS som er mottaker.

Nei det ville jeg aldri gjort. Da hadde jeg heller måtte ha betalt ham tilbake. Slik utnytting er forkastelig!! 

[CMHuser]

Jeg hadde prøvd jeg, det kan tenkes at det går bra 😊

[Tussi48]

CMHuser skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde prøvd jeg, det kan tenkes at det går bra 😊

Ja jeg tenker at jeg er tøff nok til å prøve. Men da  må jeg klare å døyve bekymringene og den uvel følelsen jeg har. Frykten for å gå inn i noe jeg ikke har kontroll over. Syns bare dette er en så stor livsomveltning og jeg er ikke tatt med på lag. 

Også vil jeg jo ikke at gutten skal sense at dette er svært utfordrende for meg.

Han er veldig søt og omsorgsfull og jeg får innmari mange gode klemmer og han har vært den lille turkompisen min.

Men det er en heftig overgang fra å ha sett dem/ham en og annen helg til å plutselig ha han her på fulltid. Samboer har klokketro på at det bor mer i meg enn jeg er klar over, sier han. 

Men igjen -jeg har denne ugne magefølelsen og frykten for at det blir for mye for meg.