.

[Jadaomatte]

Du gjør det rette Tussi48.  
Ingen kan forvente av deg at du skal ta på deg ansvaret for en annens barn. Her er det ikke snakk om at du vil nekte gutten å flytte inn, men at du vil at far skal ta sitt ansvar. Du skal ikke måtte diskutere/argumentere på at han skal ta ansvar for sin egen sønn.
Synest hele denne diskusjonen er tullete, faren skjønner jo ingenting🤦🏻‍♀️ Ingen som hadde krevd dette av en stefar, men stemødre skal ta 100% ansvar.. Skal du begynne å forlange av han at han tar seg av din sønns saker?   
Men, bare så du er klar over det; du kommer til å bli «the bad one»

Heier på deg❤️
 

[Gjest Hoia]

"Hadde det helt fantastisk med den nye samboeren helt til gutten plutselig skulle flytte til oss....etter huskjøpet. Men utrolig naivt av meg å tro at dette ikke ville skje. Ny lærdom!!"

[Jadaomatte]

Hoia skrev (25 minutter siden):

Det virker litt rart for meg at du tenker det er rart at sønnen vil bo hos faren sin. Som om sønnen er en fiende, men det er jo en del av farens liv. Litt empatiløst. Han eier vel mesteparten av huset også? Jeg ville seriøst kommet meg ut av det forholdet? Det virker ikke som om du klarer å ta deg sammen med tanke på det barnet, så da blir det konflikter. Unne deg selv en ny start, der du finner en du kan starte på nytt med.

«En del av farens liv»? Det er denne delen faren vil legge over i hennes hender!

[Tussi48]

Jadaomatte skrev (5 minutter siden):

«En del av farens liv»? Det er denne delen faren vil legge over i hennes hender!

Siler ut endel lite gjennomtenkte kommentarar her inne. Ikke alle som leser hele tråden eller forstår situasjonen fullt ut. Gutten "reagerer" ikke på meg...han ønsker å være masse sammen med meg. Han er såpass umoden at han ikke kan forstå at jeg lever et voksent liv med etablerte aktiviteter, og ikke vil gi avkall på det for å ha hovedansvar for ham. Han har tidligere blitt forklart at han  ikke kunne flytte til far pga hans jobb. Situadjonen er jo fortsatt den samme. 

 Det at de to foreldrene ikke forstår det, er jo mye værre. Selv om jeg  sier tydelig at jeg ikke tar hovedansvaret. 

[Tussi48]

Jadaomatte skrev (15 minutter siden):

Du gjør det rette Tussi48.  
Ingen kan forvente av deg at du skal ta på deg ansvaret for en annens barn. Her er det ikke snakk om at du vil nekte gutten å flytte inn, men at du vil at far skal ta sitt ansvar. Du skal ikke måtte diskutere/argumentere på at han skal ta ansvar for sin egen sønn.
Synest hele denne diskusjonen er tullete, faren skjønner jo ingenting🤦🏻‍♀️ Ingen som hadde krevd dette av en stefar, men stemødre skal ta 100% ansvar.. Skal du begynne å forlange av han at han tar seg av din sønns saker?   
Men, bare så du er klar over det; du kommer til å bli «the bad one»

Heier på deg❤️
 

❤️

[AnonymBruker]

Hvordan kan du planlegge å jobbe overtid hvis helseutfordringene dine gjør at du ikke kan være i full jobb nå?

Barna kommer alltid før en kjæreste hos en forelder.

Anonymkode: e02c3...9b7

[Tussi48]

Hoia skrev (25 minutter siden):

Ja, jeg tenker at du ikke inkluderer hele livet hans. Hvis din sønn hadde vært i samme situasjon, hva ville du sagt? Det virker som du driver en slags krigføring mot ham, istedenfor for faktisk innse at du ikke takler det samlivet nå. 

Jeg nekter selvfølgelig ikke gutten å flytte hit. Men jeg vurderer å gå dersom hovedansvaret faller på meg og jeg må inngå for mange kompromi. 

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan kan du planlegge å jobbe overtid hvis helseutfordringene dine gjør at du ikke kan være i full jobb nå?

Barna kommer alltid før en kjæreste hos en forelder.

Anonymkode: e02c3...9b7

Jeg er straks i helt full jobb igjen. Og jeg tror det vil bli som før -at jeg jobbet overtid som jeg pleier å gjøre.

 

[Trolltunge]

Tussi48 skrev (40 minutter siden):

Jeg er på vei til å jobbe 100% igjen...ingen AAP er nødvendig. Jeg har høyere utdanning og godt betalt jobb....

Har vel ingenting å si om man har høyere utdanning og god jobb dersom man er syk. Må man vente  på operasjon for eksempel, og har  hatt maks sykemelding, er det aap som er det vi nordmenn er så heldige å få i en slik venteperiode. 

Jeg hadde høyere utdanning og god jobb jeg elsket, men ble likevel syk, måtte på aap og ble til og med ufør. Blir man syk har det overhodet ikke noe å si hvilken utdanning og hvor god jobb man har. Man blir ikke nødvendigvis spart på grunn av slikt. 

Mitt poeng var uansett å ikke ta imot noe som mye mulig vil slå tilbake mot deg. Det er ikke en uforbeholden gave han tilbyr deg. Det vil bli et tema om du tar imot, og så flytter fra ham. 

[Tussi48]

Trolltunge skrev (1 minutt siden):

Har vel ingenting å si om man har høyere utdanning og god jobb dersom man er syk. Må man vente  på operasjon for eksempel, og har  hatt maks sykemelding, er det aap som er det vi nordmenn er så heldige å få i en slik venteperiode. 

Jeg hadde høyere utdanning og god jobb jeg elsket, men ble likevel syk, måtte på aap og ble til og med ufør. Blir man syk har det overhodet ikke noe å si hvilken utdanning og hvor god jobb man har. Man blir ikke nødvendigvis spart på grunn av slikt. 

Mitt poeng var uansett å ikke ta imot noe som mye mulig vil slå tilbake mot deg. Det er ikke en uforbeholden gave han tilbyr deg. Det vil bli et tema om du tar imot, og så flytter fra ham. 

Jeg tar selvfølgelig ikke imot. Og jeg er heldig som ikke er syk på den måten som du beskriver. Sender deg varme tanker ❤️

[Jadaomatte]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Hvordan kan du planlegge å jobbe overtid hvis helseutfordringene dine gjør at du ikke kan være i full jobb nå?

Barna kommer alltid før en kjæreste hos en forelder.

Anonymkode: e02c3...9b7

Hun vil bli friskere sier hun, etter operasjonen.
Faren til denne gutten sliter også med helseutfordringer, han jobber også mye overtid. Faren må prioritere sønnen sin, før overtidsarbeidet. 

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (11 timer siden):

Du kan ikke si NOE SOM HELST på om en far skal ha sitt barn 100%. Du har rett og slett ingenting du har sagt. 

Du virker usympatisk og ego. Gå fra fyren så han kan finne seg en hyggelig dame. 

Men hvorfor mener du far trenger en dame for å kunne ta seg av barnet sitt? Er det ikke i bunn og grunn far sitt ansvar å ta ansvar for barna sine, og ikke være avhengig av andre damer?

Anonymkode: f0617...322

[AnonymBruker]

Jeg hadde gitt det en sjanse. 
 

Om det blir slik du frykter, at du må ta mye mer ansvar enn du orker, så kan du flytte da. Men gi det ett år. 
 

 

Anonymkode: d2af7...0c3

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (På 18.11.2023 den 10.00):

H

Gutten går på skole 3,5 timer unna der mor bor. Så han må bytte skole, og gå til skole selv hos far. 

Det går jo ikke.

Hvis vi ser bort ifra deg i situasjonen (ikke at du er irrelevant, men dersom vi ser isolert på det), så mener jeg fortsatt at dette er en dårlig idé. 

Gutten skal altså gå fra å være med far annenhver helg til å bo hos ham fulltid, og bytte skole i prosessen. Skolebytte er en stor beslutning, og ikke noe man kan ta lett på. Og dersom det viser seg at han ikke trives så godt hos far som han trodde, eller at utfordringene "følger med" ham til nye skolen - hva da? Bare bytte tilbake?

Det høres ut som om mor rett og slett er ganske lei av sin sønn for tiden. Det er for så vidt greit og forståelig. Mange foreldre i slike tråder later som de aldri selv blir lei av egne barn - antakeligvis for at steforeldre skal føle seg verre - men det er feil. Særlig barn med diagnoser eller særskilte behov sliter mye på foreldrene, og et bevis på det er jo nettopp at disse parene oftere blir skilt enn andre. 

Hun er sliten av å ha hovedomsorgen for disse to barna, en vanskelig gutt og en pubertal jente, så nå synes hun far kan ta sin del. Når gutten snakker positivt om fars hjem stemmer hun i, og når han ønsker skolebytte gir hun ham støtte. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes perspektiv, men det å gå fra 30 til 100% samvær er en omveltning, og det er heller ikke uvanlig at barn ønsker å rømme unna en forelder når de når en viss alder, og kanskje vil bytte tilbake når de får en konflikt med den andre forelderen. Da er det bedre at man a) endrer samværet gradvis, og b) ikke tar noen større beslutninger i prosessen som er vanskelige å gå tilbake på.

Dersom far har en leilighet i nærheten av barna, kunne ikke gutten heller flyttet dit 50/50, og fortsatt i samme skolekrets? Så kan du godta at du kun ser mannen halve tiden, mannen får mer samvær med sønnen og de kan se hvordan det fungerer. Samtidig har han sin gamle skole og mor i nærheten.

Anonymkode: ba108...ac9

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det går jo ikke.

Hvis vi ser bort ifra deg i situasjonen (ikke at du er irrelevant, men dersom vi ser isolert på det), så mener jeg fortsatt at dette er en dårlig idé. 

Gutten skal altså gå fra å være med far annenhver helg til å bo hos ham fulltid, og bytte skole i prosessen. Skolebytte er en stor beslutning, og ikke noe man kan ta lett på. Og dersom det viser seg at han ikke trives så godt hos far som han trodde, eller at utfordringene "følger med" ham til nye skolen - hva da? Bare bytte tilbake?

Det høres ut som om mor rett og slett er ganske lei av sin sønn for tiden. Det er for så vidt greit og forståelig. Mange foreldre i slike tråder later som de aldri selv blir lei av egne barn - antakeligvis for at steforeldre skal føle seg verre - men det er feil. Særlig barn med diagnoser eller særskilte behov sliter mye på foreldrene, og et bevis på det er jo nettopp at disse parene oftere blir skilt enn andre. 

Hun er sliten av å ha hovedomsorgen for disse to barna, en vanskelig gutt og en pubertal jente, så nå synes hun far kan ta sin del. Når gutten snakker positivt om fars hjem stemmer hun i, og når han ønsker skolebytte gir hun ham støtte. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes perspektiv, men det å gå fra 30 til 100% samvær er en omveltning, og det er heller ikke uvanlig at barn ønsker å rømme unna en forelder når de når en viss alder, og kanskje vil bytte tilbake når de får en konflikt med den andre forelderen. Da er det bedre at man a) endrer samværet gradvis, og b) ikke tar noen større beslutninger i prosessen som er vanskelige å gå tilbake på.

Dersom far har en leilighet i nærheten av barna, kunne ikke gutten heller flyttet dit 50/50, og fortsatt i samme skolekrets? Så kan du godta at du kun ser mannen halve tiden, mannen får mer samvær med sønnen og de kan se hvordan det fungerer. Samtidig har han sin gamle skole og mor i nærheten.

Anonymkode: ba108...ac9

H vordan tenker du at far skal klare å kun jobbe 50% her....må han få en 50% jobb i den andre byen også.... han har ikke lyst å bytte jobb eller bo i den byen. Foreslått for ham allerede at han kanskje burde flytte til barnas hjemsted for å kunne ha dem 50/50 med mor. Men det ønsker han ikke. Enig i alt det andre du skriver, tatt det opp med faren allerede men han tenker alt vil gå knirkefritt. Selvfølgelig. 

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det går jo ikke.

Hvis vi ser bort ifra deg i situasjonen (ikke at du er irrelevant, men dersom vi ser isolert på det), så mener jeg fortsatt at dette er en dårlig idé. 

Gutten skal altså gå fra å være med far annenhver helg til å bo hos ham fulltid, og bytte skole i prosessen. Skolebytte er en stor beslutning, og ikke noe man kan ta lett på. Og dersom det viser seg at han ikke trives så godt hos far som han trodde, eller at utfordringene "følger med" ham til nye skolen - hva da? Bare bytte tilbake?

Det høres ut som om mor rett og slett er ganske lei av sin sønn for tiden. Det er for så vidt greit og forståelig. Mange foreldre i slike tråder later som de aldri selv blir lei av egne barn - antakeligvis for at steforeldre skal føle seg verre - men det er feil. Særlig barn med diagnoser eller særskilte behov sliter mye på foreldrene, og et bevis på det er jo nettopp at disse parene oftere blir skilt enn andre. 

Hun er sliten av å ha hovedomsorgen for disse to barna, en vanskelig gutt og en pubertal jente, så nå synes hun far kan ta sin del. Når gutten snakker positivt om fars hjem stemmer hun i, og når han ønsker skolebytte gir hun ham støtte. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes perspektiv, men det å gå fra 30 til 100% samvær er en omveltning, og det er heller ikke uvanlig at barn ønsker å rømme unna en forelder når de når en viss alder, og kanskje vil bytte tilbake når de får en konflikt med den andre forelderen. Da er det bedre at man a) endrer samværet gradvis, og b) ikke tar noen større beslutninger i prosessen som er vanskelige å gå tilbake på.

Dersom far har en leilighet i nærheten av barna, kunne ikke gutten heller flyttet dit 50/50, og fortsatt i samme skolekrets? Så kan du godta at du kun ser mannen halve tiden, mannen får mer samvær med sønnen og de kan se hvordan det fungerer. Samtidig har han sin gamle skole og mor i nærheten.

Anonymkode: ba108...ac9

Far bor ikke i den leiligheten men bruker den når han har sønnen i helgene. Han bor tre timer unna og har en jobb han reiser mye i.

Hvis sønnen skal flytte til far må far pendle til mors by for at gutten skal få treffe mor og for å besøke datteren sin. Dette er bare tøys og kommer ikke til på fungere.

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (5 minutter siden):

H vordan tenker du at far skal klare å kun jobbe 50% her....må han få en 50% jobb i den andre byen også.... han har ikke lyst å bytte jobb eller bo i den byen. Foreslått for ham allerede at han kanskje burde flytte til barnas hjemsted for å kunne ha dem 50/50 med mor. Men det ønsker han ikke. Enig i alt det andre du skriver, tatt det opp med faren allerede men han tenker alt vil gå knirkefritt. Selvfølgelig. 

Det er altså utelukkende jobb som holder far i "deres" by, og det var der han bodde da dere traff hverandre?

Gutten nærmer seg jo nå siste året på barneskolen. Det ville være mer naturlig at han fullfører barneskolen han nå går på, og starter på ny frisk på ungdomsskolen. Det kunne han evt. prøvd i deres by. Men det virker ikke som om dere har noe særlig dialog rundt dette, og at alt rundt gutten foregår mellom mor og ham. 

Det er klart at alt kan fungere når alle legger godviljen til. Men konsekvensene er jo at dette blir tøft for gutten også. Jeg er selv stemor til en gutt på omtrent hans alder med noen ekstra utfordringer. Det er krevende. Dersom din mann er tilstrekkelig mye bortreist, så vil gutten til slutt også gå deg på nervene. Og når hans foreldre har bosituasjonen de har, så er det ikke bare å stikke tilbake når han har byttet skole. 

Jeg ville lagt frem dette for din mann, med fokus på hans sønns beste. Hvis han fortsatt er steil, han skal ha gutten 100%, gutten skal bytte skole og de skal bo der dere bor, så hadde jeg faktisk vært hard nok til at jeg hadde sagt at vi flytter hver for oss. Dvs. at deres felles hus må selges, eller han må betale deg leie når du flytter ut. 

Anonymkode: ba108...ac9

[AnonymBruker]

@Tussi48 For begge barnas skyld, så bør du nå trekke deg tilbake/at dere flytter hver for dere. Rett og slett for å få disse foreldrene på banen for å klare å legge planer for hvordan dette her skal fungere i praksis. Det er en veldig tafatt holdning fra far at det ikke finnes noen plan og "det ordner seg". Far har så langt dratt til barnas hjemby for samvær fordi barna har hatt såpass mye som skjer i eget nærmiljø. Noe som er positivt, og som tydeligvis har fungert? Å flytte et barn til et nytt miljø sånn uten videre er ikke bare noe man gjør for å "se hvordan det går". 

Når situasjonen er som den er ville jeg anbefalt å være særboer, av hensyn til alle parter. 

Anonymkode: f0617...322

[smilo]

Jadaomatte skrev (18 timer siden):

Du gjør det rette Tussi48.  
Ingen kan forvente av deg at du skal ta på deg ansvaret for en annens barn. Her er det ikke snakk om at du vil nekte gutten å flytte inn, men at du vil at far skal ta sitt ansvar. Du skal ikke måtte diskutere/argumentere på at han skal ta ansvar for sin egen sønn.
Synest hele denne diskusjonen er tullete, faren skjønner jo ingenting🤦🏻‍♀️ Ingen som hadde krevd dette av en stefar, men stemødre skal ta 100% ansvar.. Skal du begynne å forlange av han at han tar seg av din sønns saker?   
Men, bare så du er klar over det; du kommer til å bli «the bad one»

Heier på deg❤️
 

Dette

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

@Tussi48 For begge barnas skyld, så bør du nå trekke deg tilbake/at dere flytter hver for dere. Rett og slett for å få disse foreldrene på banen for å klare å legge planer for hvordan dette her skal fungere i praksis. Det er en veldig tafatt holdning fra far at det ikke finnes noen plan og "det ordner seg". Far har så langt dratt til barnas hjemby for samvær fordi barna har hatt såpass mye som skjer i eget nærmiljø. Noe som er positivt, og som tydeligvis har fungert? Å flytte et barn til et nytt miljø sånn uten videre er ikke bare noe man gjør for å "se hvordan det går". 

Når situasjonen er som den er ville jeg anbefalt å være særboer, av hensyn til alle parter. 

Anonymkode: f0617...322

Dette. 

Anonymkode: e18b4...0c9