.

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (Akkurat nå):

Når jeg foreslår en felles dialog rundt dette får jeg bare beskjed fra farom at jeg ikke trenger å bry meg. Og at de ikke trenger/ønsker innspill på hvordan det kan fungere bedre der barnet bor hos mor og stefar. Jeg har foreslått skokebytte i deres by feks fremfor å flytte ham hit. Men far ønsker ikke mine innspill ....

Hva far sier til deg, hadde jeg tatt med en klype salt. Samme med hva han faktisk sier til mor. 

Anonymkode: 86f2c...360

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva med stefar?? Eller er det kun stemor som har ansvar? 

Anonymkode: 86f2c...360

Jeg har da ikke noe ansvar. Knapt sett ham noen helger...

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva far sier til deg, hadde jeg tatt med en klype salt. Samme med hva han faktisk sier til mor. 

Anonymkode: 86f2c...360

Det er akkurat det...tilliten svekkes så enormt i en slik situasjon. At et brudd vil bli grunnet det, mer enn selve barnet.

 

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt litt med i denne tråden, og lurer på hvorfor i alle dager du har lyst å bli om barnet ikke kommer? Virker som det er huset du er glad i. Ikke mannen. Synes du egentlig bør dra uansett, dette forholdet kommer aldri til å fungere. Tror du vet det uansett.

Støtter deg i at du ikke har noe ansvar for barnet. Det er hjerterått på en måte, men på den andre siden må du ta vare på deg selv og din egen helse og lykke i det hele. 

Anonymkode: b3260...8a7

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har fulgt litt med i denne tråden, og lurer på hvorfor i alle dager du har lyst å bli om barnet ikke kommer? Virker som det er huset du er glad i. Ikke mannen. Synes du egentlig bør dra uansett, dette forholdet kommer aldri til å fungere. Tror du vet det uansett.

Støtter deg i at du ikke har noe ansvar for barnet. Det er hjerterått på en måte, men på den andre siden må du ta vare på deg selv og din egen helse og lykke i det hele. 

Anonymkode: b3260...8a7

Jeg driter i huset., det er langt fra perfekt. Er glad i mannen. Men ikke ansvar for barn 100 %.

 

Endret 8. desember 2023 av Tussi48

[AnonymBruker]

Ja, men han kan aldri velge deg foran barnet sitt. Sånn fungerer oppegående foreldre. Det er rett og slett umulig.

Anonymkode: b3260...8a7

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (8 minutter siden):

Jeg har da ikke noe ansvar. Knapt sett ham noen helger...

Svaret var ikke til deg, men til den jeg siterte

Anonymkode: 86f2c...360

[AnonymBruker]

Eller rettelse,  dine behov fremfor det han er overbevist om at er rett for barnet sitt.

Anonymkode: b3260...8a7

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Eller rettelse,  dine behov fremfor det han er overbevist om at er rett for barnet sitt.

Anonymkode: b3260...8a7

Da må HAN redusere jobb. 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (Akkurat nå):

Da må HAN redusere jobb. 

Det er jeg helt enig i! Du skal leve livet ditt som vanlig.

Anonymkode: b3260...8a7

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (6 minutter siden):

Jeg driter i huset., det er langt fra perfekt. Er glad i mannen. Men ikke ansvar for barn 100 %.

 

Men ikke glad nok i han til å ta hele pakken? Ikke misforstå, jeg forstår deg på en måte, men samtidig så syns jeg som sagt at du fremstår usympatisk. 

Det har kommet frem tidligere at gutten ikke har det helt bra hos mor heller, men jeg ville ikke brydd meg om hva far sier til deg, men tatt direkte kontakt med mor. 

Anonymkode: 5e3d9...244

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 7.16):

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Høres ut som DIN egen voksne sønn var grusom og oppdra for deg grunnet hans behov,og at derfor orker du ikke omsorg for nye barn. Fair enough.

 

Jeg hadde flyttet. Ta ansvar for ditt eget liv og kjøp ditt eget hus. Jeg bor alene og eier mitt eget hus,er helt fantastisk. Ingen mann boende,kun besøkende kjæreste:) 

Anonymkode: d7788...584

[AnonymBruker]

Dette er motstridende utsagn, som ikke begge kan være sanne på én og samme tid. 

• Faren vet du flytter ut, hvis sønnen kommer
• Faren tror du blir boende og tar (med)ansvar for sønnen

 

2 hours ago, Tussi48 said:

Jeg flytter ut 100% sikkert om barnet kommer.

Faren VET. 

 

8 hours ago, Tussi48 said:

8 hours ago, AnonymBruker said:

Vil det si at de (moren og faren) vil la sønnen flytte til faren (og deg), og satser på du påtar deg ansvaret for sønnen likevel? Har du sagt du flytter ut hvis barnet kommer? Tror de bare ikke du kommer til å gjøre alvor av det?

Ja korrekt

 

7 hours ago, Tussi48 said:

7 hours ago, AnonymBruker said:

Har moren og faren faktisk tenkt seg å vente med å la sønnen flytte til faren har byttet jobb, eller satser de også her på at du er den magiske løsning på alt? 

Ja riltig 

De venter ikke nei.

 

 

Anonymkode: e18b4...0c9

[AnonymBruker]

Du kan bare være overtydelig overfor far, og ellers overlate planlegging til ham.

1: Jeg vil ikke ha hovedansvar for oppfølging og oppdragelse av X. Barnet har to foreldre som ansvaret ligger hos.

2: Hvis barnet flytter hit, kommer ikke jeg til å legge om mitt liv for å dekke opp for deg når du ikke er tilstede. Eller når du er tilstede. Min rolle i barnets liv vil være som en tante. Ikke noe ansvar, vi omgås på en hyggelig og uforpliktende måte.

3: Hvis du prøver å skyve ditt barneansvar over på meg, fordi du tror det blir vanskelig for meg å se at barnet ikke trives, så vil jeg flytte ut og huset må selges. JEG TAR IKKE OVER DITT ANSVAR.

Anonymkode: 69f6d...605

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men ikke glad nok i han til å ta hele pakken? Ikke misforstå, jeg forstår deg på en måte, men samtidig så syns jeg som sagt at du fremstår usympatisk. 

Det har kommet frem tidligere at gutten ikke har det helt bra hos mor heller, men jeg ville ikke brydd meg om hva far sier til deg, men tatt direkte kontakt med mor. 

Anonymkode: 5e3d9...244

Det er bare tull at han ikke har det bra der. Samboer sier noen ganger til meg at flyttingen kanskje ikke blir noe av fordi gutten ofte vingler i hvordan han opplever ting. Han fremstår ustabil med å veksle mellom å si dette og at si at gutten jo har det bra hos mor, og har alt han trenger der. Det handler mere om at han VIL bo hos far og meg, og ser på et liv med oss gjennom rosa briller. Dvs har ingen forståelse i hvor lite vi er hjemme osv. og at far må bytte jobb fordi jeg heller ikke har tid eller vil ivareta han. 

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du kan bare være overtydelig overfor far, og ellers overlate planlegging til ham.

1: Jeg vil ikke ha hovedansvar for oppfølging og oppdragelse av X. Barnet har to foreldre som ansvaret ligger hos.

2: Hvis barnet flytter hit, kommer ikke jeg til å legge om mitt liv for å dekke opp for deg når du ikke er tilstede. Eller når du er tilstede. Min rolle i barnets liv vil være som en tante. Ikke noe ansvar, vi omgås på en hyggelig og uforpliktende måte.

3: Hvis du prøver å skyve ditt barneansvar over på meg, fordi du tror det blir vanskelig for meg å se at barnet ikke trives, så vil jeg flytte ut og huset må selges. JEG TAR IKKE OVER DITT ANSVAR.

Anonymkode: 69f6d...605

Har sagt akkurat det til far, tydelig.

[Tipaa]

Når er det planlagt at gutten skal komme? Det er vel bare begynne å forberede huset for salg? Fikse småting osv 

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Dette er motstridende utsagn, som ikke begge kan være sanne på én og samme tid. 

• Faren vet du flytter ut, hvis sønnen kommer
• Faren tror du blir boende og tar (med)ansvar for sønnen

 

 

 

 

 

Anonymkode: e18b4...0c9

Der er iallefall det faren sier. At han vet men at han håper jeg skifter mening. Jeg får ikke vite noe om når dette skal skje, bare at det skal skje når de bestemmer det. 

Endret 8. desember 2023 av Tussi48

[Tussi48]

Tipaa skrev (3 minutter siden):

Når er det planlagt at gutten skal komme? Det er vel bare begynne å forberede huset for salg? Fikse småting osv 

Jeg får ikke vite når det skal skje bare at det skjer når de bestemmer det, hvis det er det gutten vil. Det er forsikringssak på huset, så det er ikke gjort i en feil å selge det. 

Endret 8. desember 2023 av Tussi48

[Rosa Dartle]

Selv om man elsker hverandre, vil barna alltid komme først. Sånn vil det alltid være, og sånn skal det være, etter min mening. Det er bare du selv som vet hva du orker og ønsker.

Jeg mener at man enten må droppe det, eller gå i det fullt og helt. Barnet er fra nå av en del av pakka. Man kan ikke ta halve pakka. Og det blir virkelig ikke riktig mot barnet å bare gå halvveis inn i det, det vil jo ende i tragedie.

Endret 8. desember 2023 av Rosa Dartle