.

[exictence]

Men hvorfor får datteren hans kreve at at hun får bestemme over et rom hos dere? 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 7.16):

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Jeg synes det høres ut som din nye partner er en kupp men jeg skjønner jo at du er gørr sliten etter å ha hatt et barn med spesielle behov fra før som endelig hadde flyttet ut.
På den annen side så finner man ofte krefter man aldri trodde man hadde.
Så kanskje du kan stille noen kriterier med f.eks BPA, avlastningshjem eller avlastningsbolig?

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 0ed77...be9

[AnonymBruker]

4 hours ago, Tussi48 said:

Har sagt akkurat det til far, tydelig.

Så har du, med andre ord, ikke sagt det er 100% garantert du flytter ut når/hvis sønnen flytter inn. 

Kun punkt 3 nevner flytting, og det er «Hvis, hvis, hvis... så flytter jeg». Ikke noe med 100% her. 

 

5 hours ago, AnonymBruker said:

Du kan bare være overtydelig overfor far, og ellers overlate planlegging til ham.

1: Jeg vil ikke ha hovedansvar for oppfølging og oppdragelse av X. Barnet har to foreldre som ansvaret ligger hos.

2: Hvis barnet flytter hit, kommer ikke jeg til å legge om mitt liv for å dekke opp for deg når du ikke er tilstede. Eller når du er tilstede. Min rolle i barnets liv vil være som en tante. Ikke noe ansvar, vi omgås på en hyggelig og uforpliktende måte.

3: Hvis du prøver å skyve ditt barneansvar over på meg, fordi du tror det blir vanskelig for meg å se at barnet ikke trives, så vil jeg flytte ut og huset må selges. JEG TAR IKKE OVER DITT ANSVAR.

Anonymkode: 69f6d...605

 

Anonymkode: e18b4...0c9

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har nå en tydelig følelse av at eneste grunnen til at du ikke stikker med en gang er fordi du vil han skal betale operasjonen din. Og det er så råttent at jeg ikke har ord. Men siden han pusher ansvaret for barn over på deg fortjener dere kanskje hverandre…

Vær real, krev sameiet oppløst, ta kontakt med megler og selg huset. Og fortsett med det selv om sønnen ikke flytter til dere likevel.

Anonymkode: 98cea...188

Ha ha, jeg er friskmeldt, jobber nå 100% og trenger ingen operasjon da de faktisk tok feil 🙂 og jeg skal studere nå i tillegg. Eat your hat!

[Tussi48]

exictence skrev (2 timer siden):

Men hvorfor får datteren hans kreve at at hun får bestemme over et rom hos dere? 

Det fikk hun ikke, men moren prøvde å påvirke dette. Jeg låner rommer stadig ut. 

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Så har du, med andre ord, ikke sagt det er 100% garantert du flytter ut når/hvis sønnen flytter inn. 

Kun punkt 3 nevner flytting, og det er «Hvis, hvis, hvis... så flytter jeg». Ikke noe med 100% her. 

 

 

Anonymkode: e18b4...0c9

Jo det har jeg sagt 😉

 

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

 

Endret 8. desember 2023 av Tussi48

[AnonymBruker]

5 hours ago, Tussi48 said:

 😉

??

Anonymkode: e18b4...0c9

[AnonymBruker]

"Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen."
Høres mest ut som en flukt, og med et lite gjennomtenkt valg om å kjøpe og flytte sammen.

"Jeg opplevde at livet mitt var perfekt"
Sånn bortsett fra at du ikke ville kjøpe huset, men lot deg overtale?

"Jeg føler at det er et vepsebol jeg har havnet i. Plutselig når vi kjøper dette huset  skal datteren og hennes mor bestemme hvilket rom hun skal ha og på hvilken måte hun skal disponere det. "
Denne invaderingen var det snodig å utelate fra HI.

"Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. "
Poengteringen av "rom til alle" når det bare er snakk om deg og partneren, og at du senere sier at du motvillig gikk med på kjøpet...? Det lukter trolling av dette.

"gledet meg til å endelig bli fri, friheten til å.. , få tilbake livet mitt, endelig fått eget barn ut"
Sånne utsagn beviser tydelig at du verdsetter frihet mest av alt. Hvor smart var det da å innlede forhold med en mann som selv har barn?

"og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham"
"Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".
"Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen."
Denne forståelsen stemmer ikke overens med det andre du skriver. At du føler han utnyttet situasjonen, selv om det var moren som tok kontakt. Hadde det vært annerledes om du ikke angivelig var syk? At partnere og samboere økonomisk støtter hverandre med operasjoner er noe jeg anser som en selvfølge. Involvering av barna deres også.

"Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn."
"Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn"
Det var greit å tidlig markere at du ikke klarer/ønsker ansvaret for hans eller andres barn. Men når du velger å flytte sammen med ham, hvilken rett har du til å insistere på at hans barn skal holdes unna? Faren har ikke rett til å opprettholde et slikt løfte overfor deg, spesielt ikke hvis alternativet er å overlate barnet til potensiell omsorgssvikt. Forøvrig er det stor forskjell på å ikke ønske og ikke klare.

"Nei det er en ting FAR sier til meg for at jeg skal gå med på dette. Moren jobber innen barnevern og vet bedre"
Og dette visste du ikke for 6 uker siden?! Det er ikke mye du visste om denne fantastiske partneren etter 1 år og 6 mnd.
Det er uansett bra du avslutter forholdet. Hvis det blir noe neste gang, må du sørge for at han er ferdig med barn og at du blir kjent med ham først. Hold deg frisk, så ikke "de" tar feil igjen.

Anonymkode: 6813f...748

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Hold deg frisk, så ikke "de" tar feil igjen.

Anonymkode: 6813f...748

 

Anonymkode: e18b4...0c9

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

"Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen."
Høres mest ut som en flukt, og med et lite gjennomtenkt valg om å kjøpe og flytte sammen.

"Jeg opplevde at livet mitt var perfekt"
Sånn bortsett fra at du ikke ville kjøpe huset, men lot deg overtale?

"Jeg føler at det er et vepsebol jeg har havnet i. Plutselig når vi kjøper dette huset  skal datteren og hennes mor bestemme hvilket rom hun skal ha og på hvilken måte hun skal disponere det. "
Denne invaderingen var det snodig å utelate fra HI.

"Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. "
Poengteringen av "rom til alle" når det bare er snakk om deg og partneren, og at du senere sier at du motvillig gikk med på kjøpet...? Det lukter trolling av dette.

"gledet meg til å endelig bli fri, friheten til å.. , få tilbake livet mitt, endelig fått eget barn ut"
Sånne utsagn beviser tydelig at du verdsetter frihet mest av alt. Hvor smart var det da å innlede forhold med en mann som selv har barn?

"og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham"
"Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".
"Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen."
Denne forståelsen stemmer ikke overens med det andre du skriver. At du føler han utnyttet situasjonen, selv om det var moren som tok kontakt. Hadde det vært annerledes om du ikke angivelig var syk? At partnere og samboere økonomisk støtter hverandre med operasjoner er noe jeg anser som en selvfølge. Involvering av barna deres også.

"Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn."
"Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn"
Det var greit å tidlig markere at du ikke klarer/ønsker ansvaret for hans eller andres barn. Men når du velger å flytte sammen med ham, hvilken rett har du til å insistere på at hans barn skal holdes unna? Faren har ikke rett til å opprettholde et slikt løfte overfor deg, spesielt ikke hvis alternativet er å overlate barnet til potensiell omsorgssvikt. Forøvrig er det stor forskjell på å ikke ønske og ikke klare.

"Nei det er en ting FAR sier til meg for at jeg skal gå med på dette. Moren jobber innen barnevern og vet bedre"
Og dette visste du ikke for 6 uker siden?! Det er ikke mye du visste om denne fantastiske partneren etter 1 år og 6 mnd.
Det er uansett bra du avslutter forholdet. Hvis det blir noe neste gang, må du sørge for at han er ferdig med barn og at du blir kjent med ham først. Hold deg frisk, så ikke "de" tar feil igjen.

Anonymkode: 6813f...748

🙂🙂 Takk for innspill. Jeg visste hele tiden hva moren jobbet med. Har ikke mulighet til å fortelle absolutt alle detaljer med en' gang. Ting endrer seg hele tiden også. 

Og samboer sier forskjellige ting fordi han vingler. Alle involverte er i prosess, og det kan være ambivalente tanker som for andre virker motstridende. Tror ikke du er du er særlig erfaren med slike situasjoner. Og mere opptatt av å finne feil en utelukkende komme med noe konstruktivt..

Endret 9. desember 2023 av Tussi48

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Anonymkode: e18b4...0c9

En normal reaksjon ville være å glede seg over at noen faktisk klarer/er så heldig å rehabiliteres tilbake til livet sitt.....

Så tusen takk for støtten 😉

[AnonymBruker]

Det er MYE som skurrer denne saken.

Anonymkode: 7bd28...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er MYE som skurrer denne saken.

Anonymkode: 7bd28...5c5

Enig

Anonymkode: e02c3...9b7

[AnonymBruker]

Som bonus mamma bør du gå all inn i rollen eller trekke deg helt ut. 
For barn er det viktig at de voksne er tilstede i livet deres og viser omsorg og kjærlighet, trygghet og varme. 
Man forelsker seg i en mann, men har de barn så er det en del av pakka 

Anonymkode: 81329...cb3

[AnonymBruker]

On 10/31/2023 at 7:34 AM, Ulla Ullsokk said:

Når man finner en med barn, så MÅ man regne med at dette kan skje. Det burde du tenkt på før du kjøpte hus med han!

Hva er greia med trenden på KG med å lekse opp hva andre burde ha tenkt, gjort, sagt? Ts spør ikke om hva hun skulle ha gjort, men du føler det bedre nå?

Anonymkode: 928bb...88f

[AnonymBruker]

Han gjør det som foreldre bør gjøre, han setter barnet sitt først. Når barnet ønsker å bo med pappa, så må han få lov til det. 

Tror han vil betale operasjon for deg, fordi han er glad i deg. 

Forstår at du synes det er vanskelig og at du må tenke gjennom om denne nye hverdagen vil være forenelig med dine behov. 

Det er vanskelig å komme med råd, det er bare du som vet hva du bør gjøre.

Anonymkode: bbb55...f1d

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han gjør det som foreldre bør gjøre, han setter barnet sitt først. Når barnet ønsker å bo med pappa, så må han få lov til det. 

Tror han vil betale operasjon for deg, fordi han er glad i deg. 

Forstår at du synes det er vanskelig og at du må tenke gjennom om denne nye hverdagen vil være forenelig med dine behov. 

Det er vanskelig å komme med råd, det er bare du som vet hva du bør gjøre.

Anonymkode: bbb55...f1d

De voksne må jo vurdere hvor det er mest ressurser til å ivareta barnet. Det er jo ikke et barn som skal vurdere det. Fra meg er det et klart NEI, jeg har ikke kapasitet da jeg endelig er frisk og jobber og skal studere. Samt jeg allerede har en på 25 år som må følges opp resten av livet. Samboer har jobb som han ev må bytte. Han har nettopp bedt om mer jobb/overtid. Altså han reduserer ikke og ingen tegn til å bytte jobb. Hva med biologisk mor og stefar? Han bor jo der fra før. 

Endret 10. desember 2023 av Tussi48

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (1 time siden):

De voksne må jo vurdere hvor det er mest ressurser til å ivareta barnet. Det er jo ikke et barn som skal vurdere det. Fra meg er det et klart NEI, jeg har ikke kapasitet da jeg endelig er frisk og jobber og skal studere. Samt jeg allerede har en på 25 år som må følges opp resten av livet. Samboer har jobb som han ev må bytte. Han har nettopp bedt om mer jobb/overtid. Altså han reduserer ikke og ingen tegn til å bytte jobb. Hva med biologisk mor og stefar? Han bor jo der fra før. 

Han må selvsagt legge til rette for at han skal kunne ta vare på sønnen sin. Og hvis han kan det, så må sønnen få bo med han. 

Du har bare vært sammen med han i 1,5 år. Barna er en del av han.

Du gjorde det klart at du ikke ville ha barna hans boende sammen med deg, men det var vel heller ikke en situasjon han så for seg ville kunne komme. 

Som godt voksen så vet du at livet kan ta uante vendinger, og at vi endres underveis. 

Hans behov for å være med sine barn og være fulltidspappa trumfer dessverre  ditt behov for studier og alenetid. 

Du kan ta vare på dine interesser og gå ut av forholdet, men jeg synes ikke du kan holde det mot han at han ønsker å bo med barnet sitt. 

Han må gjøre det som er riktig. Og så må du forholde deg til det og gjøre det som et riktig for deg. 

Anonymkode: bbb55...f1d

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han må selvsagt legge til rette for at han skal kunne ta vare på sønnen sin. Og hvis han kan det, så må sønnen få bo med han. 

Du har bare vært sammen med han i 1,5 år. Barna er en del av han.

Du gjorde det klart at du ikke ville ha barna hans boende sammen med deg, men det var vel heller ikke en situasjon han så for seg ville kunne komme. 

Som godt voksen så vet du at livet kan ta uante vendinger, og at vi endres underveis. 

Hans behov for å være med sine barn og være fulltidspappa trumfer dessverre  ditt behov for studier og alenetid. 

Du kan ta vare på dine interesser og gå ut av forholdet, men jeg synes ikke du kan holde det mot han at han ønsker å bo med barnet sitt. 

Han må gjøre det som er riktig. Og så må du forholde deg til det og gjøre det som et riktig for deg. 

Anonymkode: bbb55...f1d

Det er klart at for foreldre så kommer alltid barna først. Det vet nok TS også veldig godt.

Hvis du tar deg tid til å lese tråden så ser du at samboeren til TS har en jobb som ikke er forenlig med å ta vare på barn på fulltid. Han har i tillegg tatt på seg mer arbeid, bedt om å jobbe mer overtid. Dette skriver TS i et nylig innlegg.

Samboeren til TS har og et barn til som bor med mor i en annen by. Han har pleid å ha samvær med begge barna ved å bo i en leilighet i denne byen annenhver helg. Hvordan skal dette løses om et av barna flytter permanent til far? Du må forsøke og lese innlegg som er postet tidligere.

Det er dessverre mange som ikke forstår det de leser og som går til angrep fordi TS er stemor.