.

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2023 den 14.03):

Han må selvsagt legge til rette for at han skal kunne ta vare på sønnen sin. Og hvis han kan det, så må sønnen få bo med han. 

Du har bare vært sammen med han i 1,5 år. Barna er en del av han.

Du gjorde det klart at du ikke ville ha barna hans boende sammen med deg, men det var vel heller ikke en situasjon han så for seg ville kunne komme. 

Som godt voksen så vet du at livet kan ta uante vendinger, og at vi endres underveis. 

Hans behov for å være med sine barn og være fulltidspappa trumfer dessverre  ditt behov for studier og alenetid. 

Du kan ta vare på dine interesser og gå ut av forholdet, men jeg synes ikke du kan holde det mot han at han ønsker å bo med barnet sitt. 

Han må gjøre det som er riktig. Og så må du forholde deg til det og gjøre det som et riktig for deg. 

Anonymkode: bbb55...f1d

Han kan ikke ha barnet boende der uten meg. Ikke beholde huset heller.

Endret 13. mars 2024 av Tussi48

[AnonymBruker]

Med den elendige kommunikasjonen dere har som par så synes jeg det er rart at forholdet deres ikke har tatt slutt for lenge siden.  
Ikke mye som binder dere sammen sånn som dere oppfører dere mot hverandre 

Anonymkode: 2145a...4ca

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (1 time siden):

Han kan ikke ha barnet boende der uten meg. Ikke beholde huset hellet.

Da må han vel flytte. 

Anonymkode: bbb55...f1d

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg @Tussi48?

Anonymkode: e02c3...9b7

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (På 9.3.2024 den 22.41):

Hvordan går det med deg @Tussi48?

Anonymkode: e02c3...9b7

Jeg flyttet  da jeg fant ut at samboer hadde flere skjulte sider, jeg ikke var klar over.  Viste seg han har løyet om hvem han er som person. En annen tråd om dette her inne. 

[AnonymBruker]

Beklager å ta opp en gammel tråd, men lurer på hvordan det går?

Jeg er sammen med en mann som tjener bedre enn meg, og jeg bor fint, kjører bra bil, og lever godt mest på grunn av han. Jeg har 80% fast stilling i helsevesenet, men får ofte ekstravakter. Har noen helseutfordringer, og er redd for å ikke kunne jobbe så mye som jeg ønsker, og sykepenger vil bare dekke 80% stilling.

Jeg ønsker samlivsbrudd, men vil ikke gå inn på årsak. Kan si så mye som at jeg har fått vite noe han ikke vet at jeg vet. 

Vi har vært sammen 8 år. Ingen felles barn, ingen samboerkontrakt, og jeg har nok gått i kvinnefella.

Er også ganske redd for å være alene. Trives best med en partner.

Er som sagt bekymret for hvordan det nye livet blir. 

Hvordan er det med deg @Tussi48? Klarer du deg mtp helse og økonomi?

Har du funnet deg noen ny?

Anonymkode: e02c3...9b7

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 31.10.2023 den 7.59):

Kan man dele huset opp så du har en frisone? 
jeg tenker det er verdt et forsøk. 
Vær ærlig med gutten også. Falske voksne blir fort avslørt av barn og da blir problemet større. 
han er stor nok til å forstå hvis han får ting forklart på en god måte. 
 
Far gjør det eneste rette ved å prioritere sin sønn, så prøv å anerkjenne denne egenskapen hos ham.  
Det finnes nok av fedre som driter i barna sine. 
Kanskje det føles overveldende nå, men kanskje blir det også helt annerledes enn du hadde tenkt. 
 

Og om ett år eller to får du gjøre en ny vurdering. Da er du frisk og barnet har funnet sin plass i familien- noe som også tar tid. 
 

lykke til TS. Det trenger ikke å være helt svart/hvitt ☺️

Anonymkode: f7bba...d1f

Frisone? Hmm.. 

Far til gutten jobber mye. Ts er syk. Gutten er utsultet på kontakt med en mor som sikkert også begraver seg i arbeid. 

Mor og far her virker oppgående men Kansje ikke begavet med emosjonell IQ. Gutten trenger kontakt. Sosialisering. Ts er syk, og selv om hun legger seg på et rom alene så kommer det en ensom gutt på 11 inn som ikke har noen andre å snakke med hjemme fordi mor og far begraver seg i jobb. 

Far er merkelig som er så hardhodet og vil at ts skal "pelle" seg ut av deres hus, når han krever å få jobbe så mye og rømmer fra hjemmet. Far er iskald som krever at ts skal ta seg av sønnen til tross for sykdommen. Synes det virker som han skal ha det på sin måte og nekter å møte ts på midtveien. Hvem hadde vel ikke sagt at du dette er mitt barn, og du er syk, så klart skal jeg ta hovedansvaret her. Barnet trenger pappaen sin. Men neida. Merkelig nok kjefter han på ts, for han skal jobbe masse som vanlig. 

Jeg tror problemet er at mannen er sær og egen og egentlig ganske selvopptatt. Han fokuserer tydeligvis ikke på at barnet skal få den beste versjonen av sin pappa. Da hadde han sagt det og tatt ansvar. 

Ts jeg tror ikke dere har et godt forhold jeg. Jeg tror ikke mannen din er omsorgsfull. Han er glad i sin sønn, men omsorg for sønnen er ikke en del av hans ansvar visst. Det er noe muffens og ugler i mosen med mor og far her. Det er noe som ikke stemmer med dem. 

[lillevill]

Jeg tror ts at svaret her er at du bor med en egoistisk selvopptatt person. Han bruker deg som en brikke. Nå har han hanket deg inn med stor flott bolig der han kan overkjøre deg og kreve at du presterer. Tror ikke problemet her er gutten som banker på døra, men at du har valgt en mann med så mange røde flagg. Kansje har det vært noen røde flagg som du skulle merket før dere kjøpte bolig, men det er slik nå at kjøpt er kjøpt. Heldigvis er du ikke lenket til boligen. Du har jo to valg: vurdere om det er verdt det å få gratis operasjon ( om han faktisk mener det. Plutselig vil han at dere spleiser eller tar opp lån på huset. Stol på meg jeg kjenner typen...) og bli omsorgsperson for barnet og være sliten og leve uten kjærlighet, (tviler på han er så omsorgsfull ovenfor deg?) eller om du vil gå til advokat og kreve at han kjøper deg ut til markedspris. 

Endret 27. juli 2024 av lillevill

[AnonymBruker]

lillevill skrev (5 minutter siden):

Jeg tror ts at svaret her er at du bor med en egoistisk selvopptatt person. Han bruker deg som en brikke. Nå har han hanket deg inn med stor flott bolig der han kan overkjøre deg og kreve at du presterer. Tror ikke problemet her er gutten som banker på døra, men at du har valgt en mann med så mange røde flagg. Kansje har det vært noen røde flagg som du skulle merket før dere kjøpte bolig, men det er slik nå at kjøpt er kjøpt. Heldigvis er du ikke lenket til boligen. Du har jo to valg: vurdere om det er verdt det å få gratis operasjon ( om han faktisk mener det. Plutselig vil han at dere spleiser eller tar opp lån på huset. Stol på meg jeg kjenner typen...) og bli omsorgsperson for barnet og være sliten og leve uten kjærlighet, (tviler på han er så omsorgsfull ovenfor deg?) eller om du vil gå til advokat og kreve at han kjøper deg ut til markedspris. 

Hun har gått fra han 

Anonymkode: 17fe1...e77

[AnonymBruker]

Her bør dere ikke velge hva som er riktig for deg (eller far og mor), men være voksne hele gjengen og tenke på hva som er best for en 11 år gammel gutt. Du er et voksent menneske som kan klare deg selv, og har muligheten til å lage deg små pauser og rom for deg selv mens gutten bor med sin far (og deg). Gutten er helt prisgitt at dere voksne får dette til best mulig for ham, han har ingen valg her (ingen steder har jo åpne armer for ham, tydeligvis). Fader altså, blir så lei meg av å lese dette innlegget ditt. Fullt fokus kun på deg selv, voksne menneske. Flytt da, om du ikke klarer dette. Det er selvfølgelig (enig med far) ikke et alternativ å si nei til at gutten skal få bo i sitt eget hjem med egen far 100% (ja, hans hjem også). 
 

Jeg er forøvrig bonusmamma til to. De har flyttet hjemmefra nå for å studere. Måtte svelge noen kameler opp igjennom, spesielt da ene barnet ville bo fast hos far. Men jeg svelgte de kamelene og det ble min hemmelige skam at jeg ikke var like glad som far. Men jeg var den voksne, de var barn! Til gjengjeld har jeg et nært og godt forhold de bonusbarna mine, og de har et nært forhold til søskenet sitt. 
 

Du har mange år på å ligge alene på sofa, og mens du er syk/skader, så får du legge deg på soverommet da! Skjerp deg- eller flytt! 

Anonymkode: 38690...f92

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Her bør dere ikke velge hva som er riktig for deg (eller far og mor), men være voksne hele gjengen og tenke på hva som er best for en 11 år gammel gutt. Du er et voksent menneske som kan klare deg selv, og har muligheten til å lage deg små pauser og rom for deg selv mens gutten bor med sin far (og deg). Gutten er helt prisgitt at dere voksne får dette til best mulig for ham, han har ingen valg her (ingen steder har jo åpne armer for ham, tydeligvis). Fader altså, blir så lei meg av å lese dette innlegget ditt. Fullt fokus kun på deg selv, voksne menneske. Flytt da, om du ikke klarer dette. Det er selvfølgelig (enig med far) ikke et alternativ å si nei til at gutten skal få bo i sitt eget hjem med egen far 100% (ja, hans hjem også). 
 

Jeg er forøvrig bonusmamma til to. De har flyttet hjemmefra nå for å studere. Måtte svelge noen kameler opp igjennom, spesielt da ene barnet ville bo fast hos far. Men jeg svelgte de kamelene og det ble min hemmelige skam at jeg ikke var like glad som far. Men jeg var den voksne, de var barn! Til gjengjeld har jeg et nært og godt forhold de bonusbarna mine, og de har et nært forhold til søskenet sitt. 
 

Du har mange år på å ligge alene på sofa, og mens du er syk/skader, så får du legge deg på soverommet da! Skjerp deg- eller flytt! 

Anonymkode: 38690...f92

Jeg flyttet fra ham for flere mnd siden. Not my problem anymore 😊😎

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (1 minutt siden):

Jeg flyttet fra ham for flere mnd siden. Not my problem anymore 😊😎

Kan du gi en oppdatering?  Husker tråden godt og var så spent på hvordan dette endte 

Anonymkode: 40956...51c

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Her bør dere ikke velge hva som er riktig for deg (eller far og mor), men være voksne hele gjengen og tenke på hva som er best for en 11 år gammel gutt. Du er et voksent menneske som kan klare deg selv, og har muligheten til å lage deg små pauser og rom for deg selv mens gutten bor med sin far (og deg). Gutten er helt prisgitt at dere voksne får dette til best mulig for ham, han har ingen valg her (ingen steder har jo åpne armer for ham, tydeligvis). Fader altså, blir så lei meg av å lese dette innlegget ditt. Fullt fokus kun på deg selv, voksne menneske. Flytt da, om du ikke klarer dette. Det er selvfølgelig (enig med far) ikke et alternativ å si nei til at gutten skal få bo i sitt eget hjem med egen far 100% (ja, hans hjem også). 
 

Jeg er forøvrig bonusmamma til to. De har flyttet hjemmefra nå for å studere. Måtte svelge noen kameler opp igjennom, spesielt da ene barnet ville bo fast hos far. Men jeg svelgte de kamelene og det ble min hemmelige skam at jeg ikke var like glad som far. Men jeg var den voksne, de var barn! Til gjengjeld har jeg et nært og godt forhold de bonusbarna mine, og de har et nært forhold til søskenet sitt. 
 

Du har mange år på å ligge alene på sofa, og mens du er syk/skader, så får du legge deg på soverommet da! Skjerp deg- eller flytt! 

Anonymkode: 38690...f92

Jeg flyttet for meg selv for mange mnd siden! Oppdaget han hadde kontakt med andre yngere kvinner. En suger Daddy! Så glad for at jeg fersket han i dette. Så får de foreldrene rydde opp seg imellom ifht dette barnet. Not my problem 😊😎

Endret 28. juli 2024 av Tussi48

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du gi en oppdatering?  Husker tråden godt og var så spent på hvordan dette endte 

Anonymkode: 40956...51c

Oppdatering på hva? Jeg flyttet, og er ferdig med hele fyren. Fant ut andre ting som gjorde at jeg totalt mistet interessen og respekten for ham. End of story!

 

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Her bør dere ikke velge hva som er riktig for deg (eller far og mor), men være voksne hele gjengen og tenke på hva som er best for en 11 år gammel gutt. Du er et voksent menneske som kan klare deg selv, og har muligheten til å lage deg små pauser og rom for deg selv mens gutten bor med sin far (og deg). Gutten er helt prisgitt at dere voksne får dette til best mulig for ham, han har ingen valg her (ingen steder har jo åpne armer for ham, tydeligvis). Fader altså, blir så lei meg av å lese dette innlegget ditt. Fullt fokus kun på deg selv, voksne menneske. Flytt da, om du ikke klarer dette. Det er selvfølgelig (enig med far) ikke et alternativ å si nei til at gutten skal få bo i sitt eget hjem med egen far 100% (ja, hans hjem også). 
 

Jeg er forøvrig bonusmamma til to. De har flyttet hjemmefra nå for å studere. Måtte svelge noen kameler opp igjennom, spesielt da ene barnet ville bo fast hos far. Men jeg svelgte de kamelene og det ble min hemmelige skam at jeg ikke var like glad som far. Men jeg var den voksne, de var barn! Til gjengjeld har jeg et nært og godt forhold de bonusbarna mine, og de har et nært forhold til søskenet sitt. 
 

Du har mange år på å ligge alene på sofa, og mens du er syk/skader, så får du legge deg på soverommet da! Skjerp deg- eller flytt! 

Anonymkode: 38690...f92

Fant ut at fyren var en sugerdaddy, kontakt med og kjøp av unge hotte damer. Så da var han ikke verdt det. Jeg flyttet for flere mnd siden. De får krangle seg imellom om barnet. Jeg orket ikke bo med to stk med atferdsvansker. 

[Egenskap]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 7.16):

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Hva med eksen din?

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2024 den 19.47):

Beklager å ta opp en gammel tråd, men lurer på hvordan det går?

Jeg er sammen med en mann som tjener bedre enn meg, og jeg bor fint, kjører bra bil, og lever godt mest på grunn av han. Jeg har 80% fast stilling i helsevesenet, men får ofte ekstravakter. Har noen helseutfordringer, og er redd for å ikke kunne jobbe så mye som jeg ønsker, og sykepenger vil bare dekke 80% stilling.

Jeg ønsker samlivsbrudd, men vil ikke gå inn på årsak. Kan si så mye som at jeg har fått vite noe han ikke vet at jeg vet. 

Vi har vært sammen 8 år. Ingen felles barn, ingen samboerkontrakt, og jeg har nok gått i kvinnefella.

Er også ganske redd for å være alene. Trives best med en partner.

Er som sagt bekymret for hvordan det nye livet blir. 

Hvordan er det med deg @Tussi48? Klarer du deg mtp helse og økonomi?

Har du funnet deg noen ny?

Anonymkode: e02c3...9b7

Jeg flyttet, kjøpte eget. Har flere jobber  dvs jobber mye mer enn 100% og har i tillegg studert. Tilbud fra flere menn, men er ikke interessert i noen. Ønsker ikke å bli utnyttet igjen. Så det går veldig bra!

[Tussi48]

Egenskap skrev (2 minutter siden):

Hva med eksen din?

Det vet jeg ingenting om. Har brutt all kontakt. 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 7.16):

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Hvorfor utnytter du han økonomisk??? Du er jo ikke interessert i hans liv altså hans barn. Få deg ryggrad,bli selvstendig. Tror du virkelig en mann vil sette deg før hans barn? Flytter rett fra et ekteskap til en ny mann og tror du kan slippe ansvar ??😱

Anonymkode: d7788...584

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor utnytter du han økonomisk??? Du er jo ikke interessert i hans liv altså hans barn. Få deg ryggrad,bli selvstendig. Tror du virkelig en mann vil sette deg før hans barn? Flytter rett fra et ekteskap til en ny mann og tror du kan slippe ansvar ??😱

Anonymkode: d7788...584

Eeeeh! Flyttet fra ham for flere mnd siden! Kjøpt eget, jeg jobber langt over 100% og studerer i tillegg. Tror jeg har ryggrad sterkere enn de fleste!

Endret 28. juli 2024 av Tussi48