.

[PM75]

Så oppsummert har gutten en mor som dytter barnet fra seg straks far får en kjæreste & hus, og en far som ikke evner å planlegge for hvordan han skal ta vare på et barn på fulltid og er på deltid? Nå sette jeg det selvfølgelig på spissen, men kort oppsummert synes det slik. 

Dette hadde jeg ikke orket, ts. Du kommer til å bli stående med mye ansvar for barna om du vil eller ei.
 

Jeg tenker du har det bedre som singel og endelig få lov til å prioritere deg selv og voksenlivet!

[AnonymBruker]

 

Regner med at far setter barnets ønsker og behov fremfor dine. Du er jo mor selv, og vet at barn skal og bør komme først. 

Siden du er høyt utdannet med en godt betalt jobb blir du sikkert å klare å stå på egne bein økonomisk også. Hadde vært verre hvis du hadde en treårig helseutdanning og jobbet i offentlig sektor og plutselig måtte stå alene i disse dyrtidene.

 

Du kan ikke avvise barnet når det først har kommet i hus, og da er du "fanget" i flere nye år med foreldreansvar. 

Forholdet trenger ikke avsluttes. Dere kan være særboere, og du kan fortsette ditt liv med lange arbeidsdager, og turer uten dårlig samvittighet for noen

 

Anonymkode: e02c3...9b7

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (På 7.12.2023 den 11.28):

 

Regner med at far setter barnets ønsker og behov fremfor dine. Du er jo mor selv, og vet at barn skal og bør komme først. 

Siden du er høyt utdannet med en godt betalt jobb blir du sikkert å klare å stå på egne bein økonomisk også. Hadde vært verre hvis du hadde en treårig helseutdanning og jobbet i offentlig sektor og plutselig måtte stå alene i disse dyrtidene.

 

Du kan ikke avvise barnet når det først har kommet i hus, og da er du "fanget" i flere nye år med foreldreansvar. 

Forholdet trenger ikke avsluttes. Dere kan være særboere, og du kan fortsette ditt liv med lange arbeidsdager, og turer uten dårlig samvittighet for noen

 

Anonymkode: e02c3...9b7

Bra heldig jeg 🙂 Jeg ser ikke for meg at han har tid til annet enn å være fulltids pappa og ivareta jobb. Og har ingen interesse av å dra på barne aktiviteter med ham og sønnen. Eller ha sønnen drassende med på hvert treff.  Hva er det han får, 2 barnefri lørdager i mnd....?  Så spørs det om jeg er ledig de lørdagene og slik jeg kjenner han vil han nok da ha behov for å sove å ha det rolig hjemme. 

Endret 8. desember 2023 av Tussi48

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (På 31.10.2023 den 7.16):

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Når situasjonen er slik som du legger frem så ville jeg fått en skriftlig fremdriftsplan på hvordan dette skal fungere, hvem som skal gjøre hva. Og så prøve. 

Kanskje vil det fungere. 

Du er jo tydelig på at du har nok med deg selv. 

Anonymkode: 0c49a...d59

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Når situasjonen er slik som du legger frem så ville jeg fått en skriftlig fremdriftsplan på hvordan dette skal fungere, hvem som skal gjøre hva. Og så prøve. 

Kanskje vil det fungere. 

Du er jo tydelig på at du har nok med deg selv. 

Anonymkode: 0c49a...d59

Bare utydelige svar fra samboer. Og ingen dialog med barnets mor. Så å be om en skriftlig plan er fånyttes. Jeg skal aldri bo med barn på full tid, det har jeg ikke lyst til. Jeg vil prioritere meg selv, endelig. Samboer blir aldri å bytte jobb, og kommer ikke til å klare å ivareta barnet alene. Alle vet at de er avhengige av meg. Men jeg har hele tiden sagt at jeg ikke påtar meg dette. Det ender med at de presser så hardt at jeg drar, og da avslutter jeg nok forholdet også. Far får ingen hjelp fra meg til sønnen. Dagens løsning er bedre. Men mor gidder ikke følge opp sin egen sønn. 

Endret 8. desember 2023 av Tussi48

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Tussi48 said:

Bare utydelige svar fra samboer. Og ingen dialog med barnets mor. Så p be om en skriftlig plan er fånyttes. Jeg skal aldri bo med barn på full tid, det har jeg ikke lyst til. Jeg vil prioritere meg selv, endelig. Samboer blir aldri å bytte jobb, og kommer ikke til å klare å ivareta barnet alene. Alle vet at de er avhengige av meg. Men jeg har hele tiden sagt at jeg ikke påtar meg dette. Det ender med at de presser så hardt at jeg drar, og da avslutter jeg nok forholdet også. Far får ingen hjelp fra meg til sønnen. Dagens løsning er bedre. Men mor gidder ikke følge opp sin egen sønn. 

Vil det si at de (moren og faren) vil la sønnen flytte til faren (og deg), og satser på du påtar deg ansvaret for sønnen likevel? Har du sagt du flytter ut hvis barnet kommer? Tror de bare ikke du kommer til å gjøre alvor av det?

Anonymkode: e18b4...0c9

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil det si at de (moren og faren) vil la sønnen flytte til faren (og deg), og satser på du påtar deg ansvaret for sønnen likevel? Har du sagt du flytter ut hvis barnet kommer? Tror de bare ikke du kommer til å gjøre alvor av det?

Anonymkode: e18b4...0c9

Ja korrekt

[Kontorotta]

Barna hans er jo en del av pakka når du valgte å bli sammen med ham og flytte inn til ham.

Om du blir eller går, er jo helt og holdent opp til deg. 

Med tankene dine, hadde jeg i utgangspunktet ikke tatt ditt valg i første omgang. For så lenge det er snakk om barn, har han som far et ansvar og det bør alltid komme foran ønske fra ny partner.

Du kan føle deg så presset som du bare vil. Føler heller ikke at hans krav er urimelige.

Jeg har selv tatt noen valg, motsatt av hva jeg sa i forkant. Jeg kan ikke legge skyld på partner, for jeg gikk inn i det med åpne øyne.

På veien frem til dette valget, tok jeg selv avgjørelser hvor jeg prioriterte meg selv foran eventuelle stebarn.

Er kjærligheten din til partner sterk nok til å romme hans sønner, da ville jeg blitt og gått inn for å være en god stemor. Er følelsene ikke sterke nok, hadde jeg flyttet innen den mnd han har gitt deg. 

Til slutt vil jeg si at det at han velger sin sønn foran ny partner, er et stort pluss.

[Tussi48]

Kontorotta skrev (1 minutt siden):

Barna hans er jo en del av pakka når du valgte å bli sammen med ham og flytte inn til ham.

Om du blir eller går, er jo helt og holdent opp til deg. 

Med tankene dine, hadde jeg i utgangspunktet ikke tatt ditt valg i første omgang. For så lenge det er snakk om barn, har han som far et ansvar og det bør alltid komme foran ønske fra ny partner.

Du kan føle deg så presset som du bare vil. Føler heller ikke at hans krav er urimelige.

Jeg har selv tatt noen valg, motsatt av hva jeg sa i forkant. Jeg kan ikke legge skyld på partner, for jeg gikk inn i det med åpne øyne.

På veien frem til dette valget, tok jeg selv avgjørelser hvor jeg prioriterte meg selv foran eventuelle stebarn.

Er kjærligheten din til partner sterk nok til å romme hans sønner, da ville jeg blitt og gått inn for å være en god stemor. Er følelsene ikke sterke nok, hadde jeg flyttet innen den mnd han har gitt deg. 

Til slutt vil jeg si at det at han velger sin sønn foran ny partner, er et stort pluss.

Håper bare han klarer å ivareta sønnen alene. 

[Kontorotta]

Tussi48 skrev (5 minutter siden):

Håper bare han klarer å ivareta sønnen alene. 

Det får man håpe. 🙂

[Tussi48]

Kontorotta skrev (6 minutter siden):

Det får man håpe. 🙂

Sønnen kan jo ikke komne før far bytter jobb. Og huset må selges da samboer ikke har økonomi til å overta på egenhånd. Dette er prosesser som tar tid og jeg flytter ikke før salg av hus er fullendt. 

 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (5 minutter siden):

Sønnen kan jo ikke komne før far bytter jobb. Og huset må selges da samboer ikke har økonomi til å overta på egenhånd. Dette er prosesser som tar tid og jeg flytter ikke før salg av hus er fullendt. 

 

Er huset lagt ut for salg?

Anonymkode: 86f2c...360

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er huset lagt ut for salg?

Anonymkode: 86f2c...360

Nei 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Tussi48 said:

Sønnen kan jo ikke komne før far bytter jobb. Og huset må selges da samboer ikke har økonomi til å overta på egenhånd. Dette er prosesser som tar tid og jeg flytter ikke før salg av hus er fullendt. 

 

Har moren og faren faktisk tenkt seg å vente med å la sønnen flytte til faren har byttet jobb, eller satser de også her på at du er den magiske løsning på alt? (Beklager hvis du har svart på det 100 ganger før, jeg husker ikke hele historien). 

Anonymkode: e18b4...0c9

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har moren og faren faktisk tenkt seg å vente med å la sønnen flytte til faren har byttet jobb, eller satser de også her på at du er den magiske løsning på alt? (Beklager hvis du har svart på det 100 ganger før, jeg husker ikke hele historien). 

Anonymkode: e18b4...0c9

Ja riltig 

[Tussi48]

Tussi48 skrev (Akkurat nå):

Ja riltig 

De venter ikke nei.

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Tussi48 said:

De venter ikke nei.

Jeg mener ikke du skylder faren eller moren noe, eller er medansvarlig for valgene de tar, men jeg ville likevel ikke ha det godt med å sitte passivt og vente på at dette togkrasj inntreffer. For barnet skyld. Jeg mener ikke du skal gjøre noe som påfører deg økonomisk tap, men det koster ikke noe å begynne å pakke ting i flyttekasser, for eksempel.   

Anonymkode: e18b4...0c9

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener ikke du skylder faren eller moren noe, eller er medansvarlig for valgene de tar, men jeg ville likevel ikke ha det godt med å sitte passivt og vente på at dette togkrasj inntreffer. For barnet skyld. Jeg mener ikke du skal gjøre noe som påfører deg økonomisk tap, men det koster ikke noe å begynne å pakke ting i flyttekasser, for eksempel.   

Anonymkode: e18b4...0c9

Flytter ikke før huset er solgt.

 

[Tussi48]

Tussi48 skrev (3 minutter siden):

Flytter ikke før huset er solgt.

 

De må bare sende gutten hit. Jeg pakker og han vet jo at han ikke får bo her i huset med far og meg men i en liten leilighet med kun far. Sender de ham likevel sliter de jo med hvor de skal bo og enda et skolebytte.....

[AnonymBruker]

Iom at du svarer på egne kommentarer, så regner jeg med at du vil ha en diskusjon, evt flere tilbakemeldinger? 

Jeg syns du fremstår særs usympatisk og egoistisk, spesielt i de siste svarene dine. Du velger jo helt selv hvordan du vil leve livet ditt, men som sagt, du setter deg i et dårlig lys her. Stakkars unge, som ikke har noen som bryr seg..

Anonymkode: 5e3d9...244