Barneloven - et 2-egget sverd

[Far til 2]

...

I vår relativt opplyste tid begynner jeg å tvile på om det er BARE kulturelt at vi har de forestillingene vi har om menn og kvinners sterke sider og evner. Helt seriøst.

Jeg skulle gjerne visst enda mer om hvilke ting vi kan forandre, og hvilke ting som faktisk alltid vil være i "utakt" på grunn av iboende egenskaper, og som vil være kunstig eller umulig å endre på.

 

Delvis også fordi jeg personlig ikke ser noe galt i at vi ER forskjellige, sant og si synes jeg det er bra vi er det.

Det er jo også noe av grunnen til at jeg ikke for mitt bare liv klarer å se vettuge årsaker til konflikt mht deling - med mindre en av foreldrene er VIRKELIG uegnet.

Jeg oppfatter dit innlegg dithen at mødre på generell basis er bedre egnet til å ivareta barn. Dette er jeg naturligvis veldig uenig i. Men OM !!! det er slik at mødre er bedre egnet; bør vi da ikke ha en barnelov som sier at mor bør være bostedsforelder etter et samlivsbrudd ?

Og hvorfor mener du at så mange barn ikke bør ha nær kontakt med samværsforelder ? Vi ser at mellom 25-30% (om jeg husker rett) ikke har hatt samvær siste måned fordi avstanden er for stor (dette utgjør sansynligvis over 70.000 barn). Samtidig vet vi at bostedsforeldre og samværsforeldre flytter like hyppig. Dette tilsier at ca 15% av alle barn opplever begrenset samvær med samværsforelder fordi bostedsforelder flytter "langt" med barna. 90% av bostedsforeldre er mødre. Dermed er det mødre som fratar ca 35.000 barn samvær med far og etablert nærmiljø forøvrig

(jeg vet dette er feil bruk av statistikk om du skulle kaste deg over det, men det gir likevel en pekepinn). Mener du virkelig at disse kvinnene ivaretar barna på best mulig måte når de på en slik måte blir fratatt omsorgsmuligheten fra far ?

[Gjest Turi]

Ihht artikkelen det linkes til og oppfordres til spekulasjoner rundt, vil jeg gjerne klippe inn et sitat fra forskeren selv:

Hvor mange barn tror du virkelig blir hørt når foreldre går fra hverandre  (dvs blir hørt av mekler) ?

Frem til nå har 40% av foreldrene ikke engang vært til mekling fordi det ikke har vært krav om det.  

Dette betyr at den som i utgangspunktet blir utpekt som samværsforelder må gå til domstolene for å bli hørt om barna gir uttrykk for at de ønsker et nært forhold til begge foreldrene (eller bare den ene forelderen). Dette er den samme rettsaken så mange foreldre kvier seg for å ta.

Barn blir altså ikke hørt før en av foreldrene velger å gå til sak for å ta del i foreldreansvaret eller omsorgen. Og om barna da ønsker å bli boende hos den ene av de to oppegående forelderene, mener jeg vi bør akseptere et slikt ønske (avhengig av barnas alder).

Her konkluderer du som vanlig helt feil. Du forsøker å få det til å se ut som om bare barna i de 4-5% saker som går til rettsapparatet blir hørt. Det er jo vås.

Det er ikke slik at barneloven sier barna skal bli hørt av megler. Det sies at de skal bli hørt [punktum]. Og om vi forutsetter at de aller fleste foreldre er fornuftige oppegående mennesker med barnas beste som mål, vil det si at de fleste barn BLIR hørt.

Merkelig. Om du ser nærmere på de rettsaker som har vært mht omsorgen for barna synes det for meg som om nesten 50% av de foreldrene som i utgangspunktet ble stemplet som uegnet likevel var BEST egnet. Om dette er representativt for hele befolkningen skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at mange av de som kansje har vurdert rettsak men ikke gjort det, kansje har vært den forelderen som er best egnet.

Her konkluderer du feil igjen. Din egen stortingsmelding, viser konfliktsituasjoner i 15-20% av samlivsbrudd. Om 4-5% ender i rettssalen, er det 1/4 av de som er i konfliktsituasjoner. Da kan du ikke lure på om dette er representativt for hele befolkningen, inklusive de 80% som IKKE har konfliktsituasjoner. Det er opplagt at dette ikke er representativt.

Når det gjelder samboere, som utgjør ca 40% av alle samlivsbrudd med barn involvert, er rettsak en stor skjeldenhet. I disse tilfellene blir altså ikke menn engang hørt. Og enda mindre barna. De minste blir bare pakket inn i grått papir og satt på flyttebilen til mammas nye kjæreste som bor 70-80 mil unna. Hvis barna er heldig får de lov å snakke med pappa på tlf en gang iblandt.

Har du bevis på at det er flere rettsaker for samlivsbrudd i ekteskap enn i samboerskap? Ellers burde du ikke uttale deg som om du hadde det. Jeg har aldri sett slik statistikk.

Og det er KLART menn blir hørt selv om man ikke kommer i rettsak og selv om man ikke var gift!! Om de velger å snakke da, underforstått.

Resten av dette avsnittet burde selv du holdt deg for god til å skrive . Må si du skuffer meg, og det skal litt til etter denne tråden. Og ikke kom og si "jeg overdrev", for du skriver som om du mener alt sammen helt oppriktig.

[Far til 2]

I noen tilfeller blir nok disse ønskene akseptert. Jeg er rimelig sikker på at du ikke vet om et eneste ett, men jeg har faktisk flere eksempler på at mamma og pappa har tatt hensyn til barnets beste i fordelingssaker.

Naturligvis finnes det eksempler på at barnas beste er prioritert. Jeg ser ikke bort fra at dette kan gjelde for ganske store grupper også. Men det forsvarer ikke at andre grupper ikke har de samme rettighetene.

Jeg vil gjerne ha en slik kvalitetssikring inn i lovverket. En kvalitetssikring som sansynliggjør færre rettsaker og bedre samarbeid etter et samlivsbrudd. Det er vanskelig med dagens lovverk og praksis så lenge barnas beste ikke blir ivaretatt gjennom lovverket som har vist seg uegnet til dette.

Det er det jeg prøver å poengtere: Det ER ulike mennesker, fra ulike sosiale lag, med ulik sosial bakgrunn, og med ulike erfaringer her inne. Da blir dette:

Merkelig. Om du ser nærmere på de rettsaker som har vært mht omsorgen for barna synes det for meg som om nesten 50% av de foreldrene som i utgangspunktet ble stemplet som uegnet likevel var BEST egnet. Om dette er representativt for hele befolkningen skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at mange av de som kansje har vurdert rettsak men ikke gjort det, kansje har vært den forelderen som er best egnet.

Når det gjelder samboere, som utgjør ca 40% av alle samlivsbrudd med barn involvert, er rettsak en stor skjeldenhet. I disse tilfellene blir altså ikke menn engang hørt. Og enda mindre barna. De minste blir bare pakket inn i grått papir og satt på flyttebilen til mammas nye kjæreste som bor 70-80 mil unna. Hvis barna er heldig får de lov å snakke med pappa på tlf en gang iblandt.[/quote] Så utrolig arrogant (og lite interessant etterhvert) å komme med. Jeg kjenner TRE tilfeller av alenemødre som ble gravid etter ett kort forhold, hvor pappan NEKTER å se barnet! (I et av tilfellene truet han med grov vold hvis hun oppgav han som far) I ett av tilfellene møttes de tilfeldigvis, hun trillet tur, og han nektet å se barnet. Men jeg vet jo og om tilfeller der far har vært fantastisk, og hjelper til så godt han kan for at barnet skal vokse opp og kjenne til begge foreldrene. Det er snakk om å kunne lytte til alles nyanser... Det er snakk om å innrømme at for å få til noe konsruktivt, må man ha evnen til å forstå at alle saker har minst to sider.

Du har rett. Men i de tre første eksemplene er det ingenting som tyder på at barnas behov blir ivaretatt av lovverket. Vi kan ikke tvinge en uegnet samværsforelder til å ta ansvar. Men vi kan fortelle at h*n gjør barna en stor urett og at dette er en form for foreldreskap som ikke er ønskelig. I dag signaliserer vi at det ER ønskelig med foreldre som ikke har fokus på barnet og barnets behov.

[Gjest Marianna Panna]

Dermed er det mødre som fratar ca 35.000 barn samvær med far og etablert nærmiljø forøvrig

(jeg vet dette er feil bruk av statistikk om du skulle kaste deg over det, men det gir likevel en pekepinn). Mener du virkelig at disse kvinnene ivaretar barna på best mulig måte når de på en slik måte blir fratatt omsorgsmuligheten fra far ?

Selvfølgelig er ikke dette å ivareta barnets beste!

Enhver som flytter langt fra den andre oppegående, deltagende samværsforelder ivaretar som regel sitt eget beste, ikke barnets. Men, det finnes grunner til hvorfor folk flytter, og det finnes eksempler på at selv om man flytter langt vekk så fungerer samværet likevel.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan tenke på den måten at de faktisk flytter med barnet sitt så langt at muligheten for samvær blir innskrenket til omtrent 0.

Men, dette går da om hverandre, mødre som er bostedsforeldre flytter, og fedre som er samværsforeldre flytter og omvendt. Og, kom ikke her og si at fedre som samværsforeldre flytter fordi de ikke får det samværet de ønsker uansett, det faller på sin egen urimelighet.

[Far til 2]

...

En annen ting, barna kan ikke bestemme alt her i verden. Om jeg spurte min sønn på 2,5 år i dag, hvem vil du bo hos...hva tror du han ville svart? Først pappa kanskje fordi han nettopp har lekt i teltet med han også mamma litt etterpå fordi jeg da leste en bok for han.

Jeg syns i mange tilfeller at barna bør blir fritatt for dette valget, og ja, jeg mener at mange flere bør få til mer samvær med begge foreldrene. Men, det beste er ikke alltid delt samvær (som forøvrig ikke vil ta bort det faktum at mamma og pappa ikke bor sammen lenger!)  

Jeg kan ikke forstå at en ny lov skal endre så mye, det vil jo være de samme menneskene som skal følge den.

Jeg tror virkelig at de menneskene som velger, i dine øyne, feil for barna ikke vil gjøre noe annerledes selv om de evt. blir pålagt det i følge en lov. Og, hva skal pålegges? At delt samvær skal være et utgangspunkt? Jeg kan ikke forstå at dette blir er riktig, det er jo fullt mulig med dagens lovverk å velge denne samværstypen.

Hva konkret mener du bør endres? Og da forventer jeg et konkret og kort svar som beskriver det jeg spør om, ikke en tirade med gamle argumenter som alle har hørt før.

Du har rett i at et barn på 2,5 år ikke vil kunne gi noe fornuftig svar. Enda mindre begrunne det. Men vi vet at barn på generell basis er glad i begge sine foreldre og at de i utgangspunktet ønsker samvær med begge.

Om vi da hadde et lovverk som tilsa at at felles omsorg var UTGANGSPUNKTET ved et samlivsbrudd ville barnet bli sikret samvær med begge foreldrene i større grad enn i dag. Men fortsatt var det opp til foreldrene å velge løsningen som er riktig for akkurat deres barn.

Dessuten måtte andre lover omskrives slik at det ble fokus på barnets beste og barnets rettigheter. I fjor ble FN's barnekonvensjon implemetert i norsk lovverk. Vi har vel vært en av de siste vestlige land i verden som inkluderer denne. Der blir det blandt annet sagt at barn har rett til samvær/omsorg hos begge sine foreldre.

Nå blir det også tvungen mekling for samboere. Fedre får automatisk foreldreansvar i disse tilfellene. Det er et lite fremskritt i seg selv. Men fortsatt kan foreldrene prioritere egne behov fremfor barnas behov. Det kan vi ikke akseptere i den grad det er i dag. Derfor må loven endres og mekler må kunne fortelle at det er BARNETS behov som skal være fokus. Ikke foreldrenes rett til å ivareta personlige ønsker. Da vil vi sansynligvis også få en praksis som tilsier at langt færre barn mister kontakten med samværsforeldre.

[Gjest Marianna Panna]

Om vi da hadde et lovverk som tilsa at at felles omsorg var UTGANGSPUNKTET ved et samlivsbrudd ville barnet bli sikret samvær med begge foreldrene i større grad enn i dag. Men fortsatt var det opp til foreldrene å velge løsningen som er riktig for akkurat deres barn.

Men, tror du virkelig dette hjelper...La oss si jeg en av de "fæle" mødrene som er midt i et samlivsbrudd...Jeg tar opp lovteksten og leser: "ved et samlivsbrudd bør man tilstrebe i den grad det er mulig å ha felles omsorg."

Ok, tenker jeg og som den "fæle" moren jeg er så sier jeg..."i den grad det er mulig"... det er jo ikke mulig her så det blir nok jeg som har den daglige omsorgen..

Far må likevel gå til rettsak for å få felles omsorg.

Jeg ville vært en like så stor idiot med eller uten en slik lov, for man kan ikke tvinge folk til å velge felles omsorg.

[Gjest Marianna Panna]

Men, tror du virkelig dette hjelper...La oss si jeg en av de "fæle" mødrene som er midt i et samlivsbrudd...Jeg tar opp lovteksten og leser: "ved et samlivsbrudd bør man tilstrebe i den grad det er mulig å ha felles omsorg."

Ok, tenker jeg og som den "fæle" moren jeg er så sier jeg..."i den grad det er mulig"... det er jo ikke mulig her så det blir nok jeg som har den daglige omsorgen..

Far må likevel gå til rettsak for å få felles omsorg.

Jeg ville vært en like så stor idiot med eller uten en slik lov, for man kan ikke tvinge folk til å velge felles omsorg.

Og også, som den "fæle" moren jeg er så vil jeg heller ikke bry meg noe om hva megleren sier. For alle VET jo at barnets beste bør settes i fokus, men noen klarer jo ikke det.

[mockinbird]

Derfor må loven endres og mekler må kunne fortelle at det er BARNETS behov som skal være fokus. Ikke foreldrenes rett til å ivareta personlige ønsker. Da vil vi sansynligvis også få en praksis som tilsier at langt færre barn mister kontakten med samværsforeldre.

Jeg blir litt ole brumm her, og kaster ut et lite: Ja takk, begge deler? Hva med alle de tilfellene det er til barnets beste, selv om det og går på personlige ønsker?

Det som gjør at jeg stiller meg tvilende til dine innlegg, er at du så vanskelig klarer å se at foreldrene selv er innstilt på å ta hensyn til barna. At de ikke trenger mekler. At det å ikke ta hensyn til samværsforelder i ett og alt, nødvensigvis ikke er det samme som å gi f... i barnets beste.

En annen ting:

 dag signaliserer vi at det ER ønskelig med foreldre som ikke har fokus på barnet og barnets behov.  

Tallene og regnestykkene du kommer med gidder jeg ikke å komentere, det er bare for dumt. Men dette???? Hva mener du å få fram med dette her? På hvilken måte blir det signalisert at det er ønskelig med foreldre som ikke har fokus på barnet og barnets behov? Du slenger ut mye som blir for drøyt, nå.

[mockinbird]

Så, om det å bruke likestilling på stemmerettsarenaen som argumentasjon i kjønnsdebatten:

Det er ikke slik at menn hadde stemmerett i hundrevis av år før kvinner fikk det. Fakta er at i 1870 hadde bare 7,5% av befolkningen stemmerett, dette var "embetsmenn, byborgerskap og bønder" i henhold til Grunnloven.

Først i 1884 fikk noen flere menn stemmerett, men fremdeles ikke alle. I 1898 fikk alle menn stemmerett. 11 år etter, i 1909, fikk de første kvinnene stemmerett, og så, som vi alle vet, fikk alle kvinner stemmerett fra 1913. Alle menn kunne altså stemme i 15 år, knappe 4 stortingsperioder, før alle kvinner kunne gjøre det samme.

Det var ikke i første omgang en kjønnsdiskriminering som lå til grunn for hvem som hadde stemmerett, det var diskriminering på bakgrunn av sosial status. Og det har jo IKKE NOE MED f.eks. barnefordelingssaker å gjøre.

Du har selvfølgelig helt rett her. Men mitt poeng var vel mer å få fram at verden går framover... Dog ikke uten kamp, på generell basis. Det jeg mente var mer at hvis fedrene skal få komme mer på banen, må de og stå på barrikadene, og kreve å få omsorg, osv. hvis de mener det er det beste. Å komme inn hit med ensidig framstilling, statistikker og utregninger som ikke har noe fornuft i seg, og ikke klare å se nyansene i trådene som blir startet av andre er ikke akkurat å fremme egen sak, er nå min mening.

[Gjest Turi]

Rekk opp hånden alle som mener at felles omsorg som UTGANGSPUNKT er det eneste riktige.

Så:

Rekk opp hånden alle som mener felles omsorg bare passer ved spesielle så spesielle forhold at det ikke egner seg som utgangspunkt

(Mockingbird: Far til 2 bryr seg ikke om alle de som klarer å ta hensyn til barna og ikke trenger megler. For han har det ikke slik med sin ex, og det er det eneste som betyr noe. Det er hele hans agenda å få oss til å si at han har rett, hun tar feil, han burde får være mer sammen med barna, og hun er urettferdig og setter seg selv over barna HANS. Det er ikke en gang en skjult agenda, og den sperrer for all åpen diskusjon om emnet. Han bruker også tall for å vise at det er titusenvis av barn som har like ubarmhjertige og hensynsløse mødre som HANS barn, og vrir alle statistikker for å få oss til å forstå at dette er et megaproblem for alle. Og så lenge han ikke får den tiden han vil med sine barn, kommer han til å argumentere slik om så alle andre er vel forent i sine familier.)

[Far til 2]

Her konkluderer du som vanlig helt feil. Du forsøker å få det til å se ut som om bare barna i de 4-5% saker som går til rettsapparatet blir hørt. Det er jo vås.

Det er ikke slik at barneloven sier barna skal bli hørt av megler. Det sies at de skal bli hørt [punktum]. Og om vi forutsetter at de aller fleste foreldre er fornuftige oppegående mennesker med barnas beste som mål, vil det si at de fleste barn BLIR hørt.

Mulig jeg tar feil (på lik linje med deg ?). Men jeg har enda ikke hørt om større antall barn som blir hørt av en objektiv 3.part.

Det er også riktig at barneloven ikke sier at de skal bli hørt, men at de kan bli hørt. Enda et eksempel på at barneloven ikke har fokus på barnet men på foreldrene.

Hvor mange meklere forteller foreldrene at de evt kan ha en samtale med barnet alene for å komme med en løsning som barnet ønsker ?

Her konkluderer du feil igjen. Din egen stortingsmelding, viser konfliktsituasjoner i 15-20% av samlivsbrudd. Om 4-5% ender i rettssalen, er det 1/4 av de som er i konfliktsituasjoner. Da kan du ikke lure på om dette er representativt for hele befolkningen, inklusive de 80% som IKKE har konfliktsituasjoner. Det er opplagt at dette ikke er representativt.

Det er faktisk konfliktsituasjoner mellom foreldrene i langt fler tilfeller enn de som havner i rettsalene. Om vi skulle ivaretatt rettsikkerheten til de barna som berøres burde vi sansynligvis hatt langt flere rettsaker. Men redselen for ikke å få til et akseptabelt samarbeid i ettertid kan være trussel nok for noen. I mitt tilfelle fikk jeg beskjed av mekler at mor ALTID vinner slike rettsaker (og jeg var dum nok til å akseptere et slikt synspunkt basert på hvor mange mødre jeg hadde sett som var bostedsforelder etter et samlivsbrudd).

Jeg tror det er mange som har vært i tilsvarende situasjon.

I disse tilfellene som avsluttes på familievernkontorene er det som oftest mor som klarer å få far stemplet som uegnet til omsorg. Om far (som oftest) går til domstolene for å ta del i omsorgen vinner han imidlertid frem i ca 50% (Lagmannsretten). Da er kansje ikke far så uegnet likevel ?

[Far til 2]

Selvfølgelig er ikke dette å ivareta barnets beste!

Enhver som flytter langt fra den andre oppegående, deltagende samværsforelder ivaretar som regel sitt eget beste, ikke barnets. Men, det finnes grunner til hvorfor folk flytter, og det finnes eksempler på at selv om man flytter langt vekk så fungerer samværet likevel.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan tenke på den måten at de faktisk flytter med barnet sitt så langt at muligheten for samvær blir innskrenket til omtrent 0.

Men, dette går da om hverandre, mødre som er bostedsforeldre flytter, og fedre som er samværsforeldre flytter og omvendt. Og, kom ikke her og si at fedre som samværsforeldre flytter fordi de ikke får det samværet de ønsker uansett, det faller på sin egen urimelighet.

Tusen takk. Jeg tror vi kansje er enig i mer enn det vi er uenig om.

Det er ingen tvil om at det er eksempler på at flytting bør skje der dette er til barnets beste. Men jeg mener altså at en slik avgjørelse ikke kan taes på et subjektivt grunnlag av noen av foreldrene uten å bli fortalt at det kan skape konsekvenser om det ikke kan forsvares som barnets beste.

Bostedsforeldre som ønsker å flytte uten å ta hensyn til barnets beste bør får beskjed om at det kan skape konsekvenser. Samværsforeldre som flytter uten å ta hensyn til barnets beste bør få beskjed om at det kan skape konsekvenser. Hvilke tvangsmidler som kan brukes kan naturligvis diskuteres, men jeg har kommet med et par forslag som berører begge foreldrerollene.

[Far til 2]

Men, tror du virkelig dette hjelper...La oss si jeg en av de "fæle" mødrene som er midt i et samlivsbrudd...Jeg tar opp lovteksten og leser: "ved et samlivsbrudd bør man tilstrebe i den grad det er mulig å ha felles omsorg."

Ok, tenker jeg og som den "fæle" moren jeg er så sier jeg..."i den grad det er mulig"... det er jo ikke mulig her så det blir nok jeg som har den daglige omsorgen..

Far må likevel gå til rettsak for å få felles omsorg.

Jeg ville vært en like så stor idiot med eller uten en slik lov, for man kan ikke tvinge folk til å velge felles omsorg.

Men hva med oss "fæle" fedre. Vi klemmer galt på tannkremtuben. Vi har beina på bordet. Vi glemmer halvparten av det vi skal kjøpe når vi er i butikken. Og når vi pusser opp utsetter vil å liste rommet etter tapetsering.

Gjør det oss uegnet til omsorg ? Og er barna mindre glad i oss av den grunn ?

Vi skal aldri tvinge foreldrene til felles omsorg. Til det er det for mange hensyn å ta i de aktuelle sakene. Men vi må fortelle våre barn at vi som foreldre er likeverdige i utgangspunktet. Og at det er deres ønsker og behov for omsorg som må være basis for de valg vi gjør mht samvær/omsorgsrollen etter et samlivsbrudd.

[Gjest Marianna Panna]

Men hva med oss "fæle" fedre. Vi klemmer galt på tannkremtuben. Vi har beina på bordet. Vi glemmer halvparten av det vi skal kjøpe når vi er i butikken. Og når vi pusser opp utsetter vil å liste rommet etter tapetsering.

Gjør det oss uegnet til omsorg ? Og er barna mindre glad i oss av den grunn ?

Eh...forstår ikke helt hvorfor du svarer dette på innlegget mitt.

Jeg prøvde å illustrere at en" fæl" mor er en "fæl" mor med eller uten "krav" i loven om felles omsorg.

[Gjest Marianna Panna]

Men hva med oss "fæle" fedre. Vi klemmer galt på tannkremtuben. Vi har beina på bordet. Vi glemmer halvparten av det vi skal kjøpe når vi er i butikken. Og når vi pusser opp utsetter vil å liste rommet etter tapetsering.

Gjør det oss uegnet til omsorg ? Og er barna mindre glad i oss av den grunn ?

Eh...forstår ikke helt hvorfor du svarer dette på innlegget mitt.

Jeg prøvde å illustrere at en" fæl" mor er en "fæl" mor med eller uten "krav" i loven om felles omsorg.

[mockinbird]

Prøver en gang til å henvende meg til trådstarter: Sitat: dag signaliserer vi at det ER ønskelig med foreldre som ikke har fokus på barnet og barnets behov.

Tallene og regnestykkene du kommer med gidder jeg ikke å komentere, det er bare for dumt. Men dette???? Hva mener du å få fram med dette her? På hvilken måte blir det signalisert at det er ønskelig med foreldre som ikke har fokus på barnet og barnets behov? Du slenger ut mye som blir for drøyt, nå.

Det er også riktig at barneloven ikke sier at de skal bli hørt, men at de kan bli hørt.

Ordlyden er feil. Det står skal. Sissan skreiv at det ikke stod at barnet skal bli hørt AV MEKLER, men at det stod at barna SKAL bli hørt. Misforstår du argumentasjon med vilje, trådstarter?

[Far til 2]

Eh...forstår ikke helt hvorfor du svarer dette på innlegget mitt.

Jeg prøvde å illustrere at en" fæl" mor er en "fæl" mor med eller uten "krav" i loven om felles omsorg.

Beklager misforståelsen.

Jeg mener at "dårlige" foreldre er i mindretall iforhold til "gode" foreldre. Der en av foreldrene er av den formening at den andre er uegnet vil det kunne medføre rettsak om utgangspunktet er felles omsorg.

Dårlige foreldre finnes det utvilsomt noen av. Men om disse foreldrene i utgangspunktet blir bostedsforeldre blir problemet enda større. Om felles omsorg var utgangspunktet ville i det minste foreldrene ha en mulighet til å følge opp barnet og vurdere om en evt bør frata barnet samvær med den andre forelderen.

Dessuten tror jeg det er mindre sansynlig at en dårlig forelder ønsker å ta del i omsorgen for et barn enn å basere seg på tradisjon og kjønn slik vi gjør i dag.

Vi har hørt om fedre som ikke tar det ansvaret de bør og stikker av, f.eks. for å flytte sammen med ny kjæreste. Dette kan vi desverre ikke unngå selv med nytt lovverk. Men vi kan fortelle disse fedrene at samfunnet forventer at de stiller opp på en god måte. Det samme gjelder mht mødrene.

Først da er vi bedre istand til å ivareta flertallet av barna sitt behov for samvær/omsorg.

[Gjest Turi]

Mulig jeg tar feil (på lik linje med deg ?). Men jeg har enda ikke hørt om større antall barn som blir hørt av en objektiv 3.part.

Jeg har klippet ned diskusjonen vår litt, så du kan se hva som FAKTISK ble sagt (takker også Mockinbird som alt har sagt noe av dette). Barnet skal bli hørt. Av foreldrene. Som så tar beslutningen. Om du mener jeg tar feil, vil jeg gjerne vite HVA du mener jeg tar feil i, det hele ble litt forvirrende for meg.

Klipper litt i det neste du kommenterer også jeg, så du ser hvorfor jeg blir forvirret. Du svarte:

Det er faktisk konfliktsituasjoner mellom foreldrene i langt fler tilfeller enn de som havner i rettsalene.

På mitt:

Din egen stortingsmelding, viser konfliktsituasjoner i 15-20% av samlivsbrudd. Om 4-5% ender i rettssalen, er det 1/4 av de som er i konfliktsituasjoner.

Så da er vi enige da? For du sier det samme som meg? Men det ser ut som om du mener du er uenig med meg?

Det vi IKKE er enige i er da at flere saker burde endt i retten. Der jeg mener at alle saker som kan løses utenfor rettsalen er et gode, mener du altså det motsatte. Og det er jo helt greit, da du står på et sted i livet hvor du personlig kanskje BURDE gått til rettsak. Av en eller annen grunn har du valgt å ikke gjøre det, men arbeide for å endre barneloven istedet. Det er ditt valg. Jeg mener det er bomskudd i tåka som MÅ bli mislykket.

I disse tilfellene som avsluttes på familievernkontorene er det som oftest mor som klarer å få far stemplet som uegnet til omsorg. Om far (som oftest) går til domstolene for å ta del i omsorgen vinner han imidlertid frem i ca 50% (Lagmannsretten). Da er kansje ikke far så uegnet likevel ?

Her har du igjen en helt masse ville påstander, som jeg er helt overbevist om at det ikke eksisterer noen som helst dokumentasjon som støtter. Dessuten sammenligner du griser og bananer her. At 50% av sakene som ikke kan megles og som ender i retten avgjøres til fordel for saksøker, kan ikke sammenlignes med de tilfellene som avsluttes i familievernkontorene.

Hvorfor i himmelens navn går du ikke til rettsak nå, istedet for å la dette plage livet av deg? De la ikke ned rettsalene i dette landet da du trodde på en megler som var noe opphengt i historie. De er der enda. Det er kanskje ungene dine også. Om du sitter her på KG og bruker tiden din de neste 10 årene er det for sent å få mer kontakt med ungene. Ring advokaten din istedet.

Vet du hva? Du får meg til å ta stilling MOT deg, selv om jeg i utgangspunktet var enig med hovedstandpunktene dine. Sier ikke det deg noe om hva du er i ferd med å bruke livet ditt på?

[Far til 2]

Prøver en gang til å henvende meg til trådstarter: Sitat: dag signaliserer vi at det ER ønskelig med foreldre som ikke har fokus på barnet og barnets behov.

Tallene og regnestykkene du kommer med gidder jeg ikke å komentere, det er bare for dumt. Men dette???? Hva mener du å få fram med dette her? På hvilken måte blir det signalisert at det er ønskelig med foreldre som ikke har fokus på barnet og barnets behov? Du slenger ut mye som blir for drøyt, nå.

I dag er det slik at barna i utgangspunktet har rett til en av foreldrene (bostedsforelder) etter et samlivsbrudd. Den andre er mer eller mindre uinteresant. Dette praktiseres ved å frata barn og samværsforeldre en påvirkningsmulighet til lange flytteavstander (så fremt ikke det ender med full krig og rettsak). Når vi ser at loven prioriterer bostedsforeldre som i flere situasjoner kan overse barns ønske om å beholde nærmiljø med venner, barnehage/skole og samværsforelder, synes det klart at barna ikke er i fokus.

Da ex'en stakk av med barna en jul (tiltross for vår avtale om at jeg skulle ha dem) ble jeg fortalt at jeg ikke kunne hente dem fordi det ville bli sete på som kidnapping. At hun som bostedsforelder overså at barna ønsket samvær med meg ihht vår samværsavtale tok loven ikke hensyn til.

Det siste er jeg ikke alene om å oppleve. En bekjent politimann kunne fortelle meg at det er et "rush" av slike saker i høytidene.

Slike foreldre blir i dag tilbudt høyere bidrag fordi de tydligvis kan begrense samværet uten å ta hensyn til barna og samværsavtaler. Desto mer samværet begrenses (f.eks. ved flytting) desto høyere blir bidraget. Det gies med andre ord økonomiske incentiver til bostedsforeldre som fratar barna mest mulig samvær.

Det er også riktig at barneloven ikke sier at de skal bli hørt, men at de kan bli hørt.

Ordlyden er feil. Det står skal. Sissan skreiv at det ikke stod at barnet skal bli hørt AV MEKLER, men at det stod at barna SKAL bli hørt. Misforstår du argumentasjon med vilje, trådstarter?

[Gjest Turi]

Både at samværsforelder er mer elle mindre uinteressant og at det oppstår krig mellom foreldre fordi mor tror barnet vil bo hos mor og omvendt er feil.