Barneloven - et 2-egget sverd

[Far til 2]

Her er linken, Far til 2, du skrev det for kun kort tid siden, svaret ditt i 2. avsnitt. Sannsynligvis leste du ikke det som ble skrevet, men antok at du visste det på forhånd siden det ble skrevet av en kvinne og mor.

Beklager misforståelsen. Dette viser at det er behov for lange innlegg. Jeg jeg sier er at "Det er vanlig at foreldre velger en løsning med en bostedsforelder og en samværsforelder". Jeg overså kjønnsfordelingen ettersom det ikke er det som er problemet ved ordlyden i norsk lovverk.

Jeg mener vi ikke kan ta utgangspunkt i konfliktene, men i barnet og dets behov/ønsker. Hvis det viser seg at foreldrene ikke kan tilpasse seg barnets behov og ønsker må det sansynligvis medføre at en av foreldrene gir fra seg omsorgsrollen. Men da vil en slik endring bli gjort på et objektivt grunnlag fordi det ikke lenger er en av foreldrene som sitter med all makt til å trenere samarbeidet.

[Gjest Sissi]

Helt avslutningsvis:

I HENHOLD DAGENS BARNELOV KAN FORELDRENE FRITT AVTALE HVORDAN OMSORGSLØSNING DE ØNSKER FOR SINE BARN ETTER ET BRUDD. ØNSKER DE DELT BOSTED FOR BARNET ER DETTE FULLT MULIG.

Av mange grunner velger folk FORSKJELLIGE løsninger. OG DET HAR DE LOV TIL.

Det er ikke slik at "noen" pålegger foreldre at mor skal ha barna på heltid og far ha samvær. At Far til 2 og andre ikke er i stand til å samarbeide med sin x er faktisk verken barnelovens eller "systemet" eller "samfunnets" skyld. Slik det fremstår her er det helt åpenbart hvem sin skyld det er (neppe mors.....).

[Far til 2]

Helt avslutningsvis:

I HENHOLD DAGENS BARNELOV KAN FORELDRENE FRITT AVTALE HVORDAN OMSORGSLØSNING DE ØNSKER FOR SINE BARN ETTER ET BRUDD. ØNSKER DE DELT BOSTED FOR BARNET ER DETTE FULLT MULIG.

Av mange grunner velger folk FORSKJELLIGE løsninger. OG DET HAR DE LOV TIL.

Det er ikke slik at "noen" pålegger foreldre at mor skal ha barna på heltid og far ha samvær. At Far til 2 og andre ikke er i stand til å samarbeide med sin x er faktisk verken barnelovens eller "systemet" eller "samfunnets" skyld. Slik det fremstår her er det helt åpenbart hvem sin skyld det er (neppe mors.....).

Igjen er jeg uenig i mye av det du sier sissi.

Det er riktig at foreldre kan avtale en omsorgsløsning, men feilen med dagens lovverk er at denne loven kun tar hensyn til foreldrenes ønske. Og om foreldrene er uenig kan det være at loven kun tar hensyn til mindretallet.

Dermed overkjøres barnet i alle henseende. barnet som vi påstår er fokus når vi pålegger oss selv å ivareta "barnets beste". I en sånn situasjon blir "Barnets beste" et uttrykk for subjektiv vurdering fra den ene forelderen uten å engang lytte til hva barnet eller den andre forelderen ser som løsning.

Med likeverd og felles omsorg som utgangspunkt er det fortsat mulig å velge andre løsninger en felles omsorg. Det er til og med sansynlig at flertallet vil velge anderledes sett utifra deres spesifikke situasjon.

Og det siste innlegget viser vel en del om hvilke premisser enkelte aleneforeldre legger til grunn.

At jeg motsetter meg bostedsforelders rett til å overse barnas ønske om nær kontakt med meg blir altså mitt problem fordi jeg er uenig med ex'en. Kansje sissi (og andre aleneforeldre av samme mening) burde prioritere litt anderledes slik at barnas ønske ble hørt. Hvis ikke fortsetter disse aleneforeldrene å ødelegge for seg selv og den holdningen folk begynner å få til kravene som aleneforeldre har hatt om rett til ditt og rett til datt, mer penger og mindre samvær.

Slike foreldre prioriterer ikke Barnets beste.

[kanga]

Du er ikke riktig oppe i toppen din du.

Er alene med to jeg, og klarer meg, men du vet ikke hva dette innebærer, og sitter der basre å syter.

Grinegutt er du, og handlingslammet i tillegg.

Hilsen veldig snill pappa..........

[Gjest Turi]

Nå må mannfolk slutte å sutre. Det sies de er det sterke kjønn, men det gjelder jammen ikke når det gjelder barna!

Igjen ser jeg en far som sier "slipp oss til så blir alt så mye bedre". Hvorfor er det igjen kvinnene som skal ta ansvar for at dere fedre skal slippe til? Hva er de vi gjør som gjør det umulig for fedre å ta seg av barna sine?

Dette er ikke enkle spørsmål å svare på vet du. For først må de innrømme at mødre har hele ansvaret (noe som glatt ble oversett i mitt forrige innlegg om temaet). SÅ kan de kanskje forklare at vi må gi fra oss deler av det. For om vi ikke har hele ansvaret, er det jo heller ikke noe vi trenger å gi bort.

Og når vi oppdager en våt bleie og gjør noe med det - ja da slipper vi dem jo ikke til. Vi burde ventet til de oppdaget det selv. Om barnet blir sår i mellomtiden, er det jo fars ansvar om det er hans time å være ansvarlig, eller?

Forøvrig er det ikke alltid av det vonde å være av glass, da slipper man bruke SÅ mye tid SÅ fånyttes

[Gjest Turi]

... og velkommen til Kanga :-) En pappa med omsorgsansvar kan kanskje snakke bedre med Far til 2 enn vi kvinner kan. Vi bare ljuger skjønner du. :-)

[kanga]

Til sissan.

Tror ikke dere lyger, men vet hva dere snakker om.

Hvem som helst kan sitte hjemme å sutre, men hadde de vist hva det er å være alene med barn, så hadde tonen blitt en annen. (tenk på det du far til 2)

[mockinbird]

Hmmm.... Så morsomt DERE har hatt det mens jeg var borte, da..... Må innrømme en ting: har bladd VELDIG fort gjennom det som er blitt skrevet siden jeg var inne sist... Det blir litt for mye hakk i plata.

fant en interessant artikkel på forskning.no, som jeg vil dere, og spes far til 2, må lese: http://www.forskning.no/Artikler/2005/febr...r/1107778291.24

så kan man spørre seg HVORFOR er det slik? Hvorfor reagerer barn vokst opp hos far på en annen måte enn de vokst opp hos mor? Er det biologisk? Psykologisk? Er det fordi barn så og si kun vokser opp hos far i tilfeller mor er udyktig? Er det en større belastning enn hvis far var udyktig? Er det en reaksjon pga at de er i en mindretallsgruppe, at de rett og slett blir stigmatisert, altså en samfunnsmessig årsak? ( Er spent på trådstarter sine synspunkter her)

en annen ting: Det blir malt og malt og malt og malt og.... opp, ned og i mente om at det i de fleste tilfellene er det mamma som blir bostedsforelder. Vel... Neppe noen her som har levd lenge nok til å ha opplevd det, men det er under 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Hvem stod på barrikadene for å få innført stemmerett i Norge? Menn? Neppe. Hvem må da stå på barrikadene for å få lik behandling angående hvem skal være bostedsforelder og hvem skal ha samvær? Tja.... de som mener seg urettferdig behandlet, kanskje? Menn? Er KVINNEGUIDEN da rette forum? Njaeeeiiiii......... Tror ikke det gitt. Poenget mitt her er: Hvis dere MENN føler at deres rett til å ha barnet boende hos dere er ikke-eksisterende, eller at dere føler dere urettferdig behandlet: Hvem er det da sitt ansvar å bevise at dere kan ta ansvaret for barnet, og at dere er interessert i det? Joooooo, det er DERES ansvar. Hvis dere feiler: Skyld da for guds skyld, men mest for deres egen, ikke på den andre part. Dere er selv ansvarlig for hvordan dere takler situasjonen på best mulig måte.

Angående barneloven, som vitterlig denne tråden startet med, vil jeg komme med en ny en: barneloven § 31: Rett for barnet til å vere med på avgjerd. Etter kvart som barnet blir istand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreier seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere. Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra dei skal bu hos. når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

I § 36, som omhandler hvor barnet skal bo fast, står det forøvrigt ingenting om at ikke far er egnet som bostedsforelder.

En annen ting jeg vil påpeke er at: Det finnes like mange bakgrunnshistorier som det finnes tilfeller. Med det mener jeg å poengtere at det muligens er andre situasjoner enn de trådstarter refererer til. Men å komme med utsagn som:

Om det er meg du hensviser til så dømmer jeg ikke mødrene nord og ned. Jeg forsøker å få dere med på en felles innsats for å bedre situasjonen for barna våre.  

Men desverre møter jeg motstand på dette punktet. Og årsaken til det der ut til å være begrensningene i bostedsforelderes rett til å tenke mer på seg selv enn på barna.

DËT synes jeg er å dra tråden litt vel langt, min gode mann. Uavhengig om bostedsforelder er mamman eller pappan: De aller, aller fleste jeg snakker med, enten de er par eller enslige foreldre, har ALLTID barnets beste i bakhodet når de handler. Det er faktisk noe av det med foreldre, at det er barna de tar hensyn til i sine handlinger. At ikke du er familiær med en sånn tankegang får du ta på egen konto.

[Laila]

:o Linkene dine virker ikke desverre

[Gjest Mannen]

en annen ting: Det blir malt og malt og malt og malt og.... opp, ned og i mente om at det i de fleste tilfellene er det mamma som blir bostedsforelder. Vel... Neppe noen her som husker det, men det er under 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Hvem stod på barrikadene for å få innført stemmerett i Norge? Menn? Neppe. Hvem må da stå på barrikadene for å få lik behandling angående hvem skal være bostedsforelder og hvem skal ha samvær? Tja.... de som mener seg urettferdig behandlet, kanskje? Menn? Er KVINNEGUIDEN da rette forum? Njaeeeiiiii......... Tror ikke det gitt. Poenget mitt her er: Hvis dere MENN føler at deres rett til å ha barnet boende hos dere er ikke-eksisterende, eller at dere føler dere urettferdig behandlet: Hvem er det da sitt ansvar å bevise at dere kan ta ansvaret for barnet, og at dere er interessert i det? Joooooo, det er DERES  ansvar. Hvis dere feiler: Skyld da for guds skyld, men mest for deres egen, ikke på den andre part. Dere er selv ansvarlig for hvordan dere takler situasjonen på best mulig måte.  

Stort sett enig i det du skriver.

Men akkurat på ovenstående er jeg uenig. Menn må selvfølgelig stå på barrikadene - men jeg mener Kvinneguiden er et egnet sted for å diskutere dette, og argumentere for menns sak - nettopp for at dere kvinner kanskje kan få en forståelse for hvordan vi menn ser saken. Selvsagt diskuterer jeg dette med egne venner og på andre foum.

Ansvaret for å rette opp ligger ikke bare hos menn - men hos begge parter. Som i eksempelet med stemmerett for kvinner - tror du kvinner hadde fått stemmerett om menn aktivt hadde motsatt seg det?

Det er vel heller slik at kvinner sto på barrikadene og argumenterte på en slik måte at til og med de mest bekstreverske menn måtte innse at de tok feil.

Forøvrig ser jeg en problemstilling i at menn som faktisk tar ansvar i forhold barneomsorg overkjøres og motarbeides.

Det er nærliggende å sammenligne med likestillingskamp på andre områder - det blir litt enkelt for menn å bare henvise til at det BARE er Kvinners ANSVAR å aktivt bevise at de har rett til lik lønn, like betingelser, like muligheter. For det er selvsagt like mye opp til menn å jobbe for å få til en likestilling mellom kjønnene.

[LilleBille]

:o Linkene dine virker ikke desverre

Virket nå:

Alene med far

[mockinbird]

:o Linkene dine virker ikke desverre

Jeg kom meg rett inn nå når jeg prøvde? :klø:

[mockinbird]

Stort sett enig i det du skriver.

Men akkurat på ovenstående er jeg uenig. Menn må selvfølgelig stå på barrikadene - men jeg mener Kvinneguiden er et egnet sted for å diskutere dette, og argumentere for menns sak - nettopp for at dere kvinner kanskje kan få en forståelse for hvordan vi menn ser saken. Selvsagt diskuterer jeg dette med egne venner og på andre foum.

Ansvaret for å rette opp ligger ikke bare hos menn - men hos begge parter. Som i eksempelet med stemmerett for kvinner - tror du kvinner hadde fått stemmerett om menn aktivt hadde motsatt seg det?

Det er vel heller slik at kvinner sto på barrikadene og argumenterte på en slik måte at til og med de mest bekstreverske menn måtte innse at de tok feil.

Forøvrig ser jeg en problemstilling i at menn som faktisk tar ansvar i forhold barneomsorg overkjøres og motarbeides.

Det er nærliggende å sammenligne med likestillingskamp på andre områder - det blir litt enkelt for menn å bare henvise til at det BARE er Kvinners ANSVAR å aktivt bevise at de har rett til lik lønn, like betingelser, like muligheter. For det er selvsagt like mye opp til menn å jobbe for å få til en likestilling mellom kjønnene.

Jeg satte jo ting litt på spisen, da. Skulle kanskje ha satt inn et ironiflagg her og der.... Dette er så klart tema som skal diskuteres her også. Det er forfriskende å få begges syn på en sak, og det er vel en kjensgjerning at menn og kvinner agerer og reagerere ulikt. Men når det blir den samme ensidige vinklingingen fra visse personer - uten evne til å se andres syn/erfaringer - om og om og om og om igjen..... DET blir feil. Ja, det ER kvinnner som saboterer for menn slik at mannen i praksis mister retten til å ha samvær på en slik måte han skulle ha ønsket. Det er og menn som gjøre det samme mot sin ekskone. Det finnes tilfeller der det kanskje er det beste for barnet at det ikke her kontakt med samværsforelder. Det er tilfeller der det blir brudd mens dama er gravid, og mannen aldri får bli kjent med sitt barn uten rettsak. Det er tilfeller der mannen VIL ha noe å gjøre med sitt barn- og forbyr mamman å ta kontakt med han. Det er tilfeller der den nye partneren til en av foreldrene saboterer for samvær. Osv, osv, osv. Det finnes like mange årsaker til at samvær på ønskelig måte for en eller begge parter ikke skjer, som det finnes tilfeller. Da mener jeg det blir arrogant å bruke dette forum til å komme med sine til tider "fanatiske" taler, som enkelte har en tendens til å gjøre her inne.

[Laila]

Jeg fikk fram den med forskningen.

Men den andre står ikke oppført som link hos meg.Det er bare ren tekst,som det ikke kan klikkes på.

Veldig synd.Jeg har stor interesse av akkurat den.

Jeg sitter i en barefordeling selv.

Kan du klare å lage en ny link eller vise meg hvor jeg finner det?

[Gjest *Fiona*]

Ansvaret for å rette opp ligger ikke bare hos menn - men hos begge parter. Som i eksempelet med stemmerett for kvinner - tror du kvinner hadde fått stemmerett om menn aktivt hadde motsatt seg det?  

Det er vel heller slik at kvinner sto på barrikadene og argumenterte på en slik måte at til og med de mest bekstreverske menn måtte innse at de tok feil.  

Forøvrig ser jeg en problemstilling i at menn som faktisk tar ansvar i forhold barneomsorg overkjøres og motarbeides.  

Det er nærliggende å sammenligne med likestillingskamp på andre områder - det blir litt enkelt for menn å bare henvise til at det BARE er Kvinners ANSVAR å aktivt bevise at de har rett til lik lønn, like betingelser, like muligheter. For det er selvsagt like mye opp til menn å jobbe for å få til en likestilling mellom kjønnene.

Jeg skjønner hvordan du ser det, og jeg er ikke bare uenig, men det ligger en del selvmotsigelser i dette i praksis.

Og jeg hørte noe på radioen idag som omtrent fikk meg av veien - i Kristiansand hadde en representant for Demokratene (!) blitt kastet ut, fordi han sa at kvinner selv kunne begrense vold fra menn dersom hun ga ham mer sex...

Sorry, mac, men sånt er bare med på å bekrefte alt som er av vrangvilje fra alle kanter. Jeg synes det er helt hårreisende sagt, et overgrep mot kvinner og ikke minst en fornærmelse mot menn, for jeg tror ikke alle menn ville sett det som eneste løsning - jeg håper iallfall ikke det :o

At de slipper slike politikere til i det hele tatt er jo en annen sak.

Undersøkelser viser at menn blir mer og mer frustrerte jo mer kvinnen jobber og tjener penger, mens de blir mer lykkelige hvis de gjør det selv.

:o

Do the math... Jeg skal ikke si om det stemmer eller ikke, men det vil utvilsomt forklare en del ting hvis det gjør det.

I vår relativt opplyste tid begynner jeg å tvile på om det er BARE kulturelt at vi har de forestillingene vi har om menn og kvinners sterke sider og evner. Helt seriøst.

Jeg skulle gjerne visst enda mer om hvilke ting vi kan forandre, og hvilke ting som faktisk alltid vil være i "utakt" på grunn av iboende egenskaper, og som vil være kunstig eller umulig å endre på.

Delvis også fordi jeg personlig ikke ser noe galt i at vi ER forskjellige, sant og si synes jeg det er bra vi er det.

Det er jo også noe av grunnen til at jeg ikke for mitt bare liv klarer å se vettuge årsaker til konflikt mht deling - med mindre en av foreldrene er VIRKELIG uegnet.

Og mockinbird, vær så grei å ikke stille kverulanten vår spørsmål på så avansert nivå, du vil bare få mer klipp og lim materiale og samme leksa - han er stuck i sporet sitt i sin egen private jammerdal og er dessverre ikke i stadn til å nyansere. Please, nå som det begynner å bli litt input her, la det ligge

*setter frem kaffen*

[LilleBille]

Jeg fikk fram den med forskningen.

Men den andre står ikke oppført som link hos meg.Det er bare ren tekst,som det ikke kan klikkes på.

Veldig synd.Jeg har stor interesse av akkurat den.

Jeg sitter i en barefordeling selv.

Kan du klare å lage en ny link eller vise meg hvor jeg finner det?

Her er hvertfall linken til Barnelova

Ellers er det mye interessant og viktig å finne her

[Far til 2]

...

fant en interessant artikkel på forskning.no, som jeg vil dere, og spes far til 2, må lese: http://www.forskning.no/Artikler/2005/febr...r/1107778291.24

så kan man spørre seg HVORFOR er det slik? Hvorfor reagerer barn vokst opp hos far på en annen måte enn de vokst opp hos mor? Er det biologisk? Psykologisk? Er det fordi barn så og si kun vokser opp hos far i tilfeller mor er udyktig? Er det en større belastning enn hvis far var udyktig? Er det en reaksjon pga at de er i en mindretallsgruppe, ...

...

Hvem stod på barrikadene for å få innført stemmerett i Norge? Menn? Neppe. Hvem må da stå på barrikadene for å få lik behandling angående hvem skal være bostedsforelder og hvem skal ha samvær? Tja.... de som mener seg urettferdig behandlet, kanskje? Menn? Er KVINNEGUIDEN da rette forum? Njaeeeiiiii......... Tror ikke det gitt. Poenget mitt her er: Hvis dere MENN føler at deres rett til å ha barnet boende hos dere er ikke-eksisterende, eller at dere føler dere urettferdig behandlet: Hvem er det da sitt ansvar å bevise at dere kan ta ansvaret for barnet, og at dere er interessert i det? Joooooo, det er DERES  ansvar. Hvis dere feiler: Skyld da for guds skyld, men mest for deres egen, ikke på den andre part.

En kan sikkert skrive mye om at fedre er uegnet som bostedsforeldre. Om du søker litt på dette kan du også finne det motsatte. Dette med egnethet som bostedsforelder har store variasjoner i forskningsresultatene, - avhengig av utgangspunkt og hva som undersøkes. Det er ikke lenge siden jeg leste en dansk rapport som sa at kvinner som er aleneforeldre bruker oftere vold mot barna enn menn som er aleneforeldre. Det finnes sikkert også andre rapporter som spriker veldig.

Jeg har derfor liten tro på at fedre på generell basis er mindre egnet som bostedsforeldre enn det kvinner er.

Og viss menn er dårligere egnet enn kvinner slik du forsøker å fremstille det, må jo KG være et ypperlig forum å diskutere dette på. Om menne er dårrligere slik du antyder betyr det at kvinner har langt mer empati og evne til å ivareta barnas behov. Enhver som ønsker å ivareta barnas behov vil være interesert i å diskutere en slik problemstilling med basis og fokus i barn og deres reelle rettigheter til å bli ivaretatt ved samlivsbrudd.

Men så lenge jeg er uenig i at omsorgsevnen er forskjellig mellom kvinner og menn er jeg også opptatt av å ta utgangspunkt i barnet fremfor foreldrenes kjønn.

Angående barneloven, som vitterlig denne tråden startet med, vil jeg komme med en ny en: barneloven § 31: Rett for barnet til å vere med på avgjerd. Etter kvart som barnet blir istand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreier seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere. Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra dei skal bu hos. når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

I § 36, som omhandler hvor barnet skal bo fast, står det forøvrigt ingenting om at ikke far er egnet som bostedsforelder.

Hvor mange barn tror du virkelig blir hørt når foreldre går fra hverandre (dvs blir hørt av mekler) ?

Frem til nå har 40% av foreldrene ikke engang vært til mekling fordi det ikke har vært krav om det.

Dette betyr at den som i utgangspunktet blir utpekt som samværsforelder må gå til domstolene for å bli hørt om barna gir uttrykk for at de ønsker et nært forhold til begge foreldrene (eller bare den ene forelderen). Dette er den samme rettsaken så mange foreldre kvier seg for å ta.

Barn blir altså ikke hørt før en av foreldrene velger å gå til sak for å ta del i foreldreansvaret eller omsorgen. Og om barna da ønsker å bli boende hos den ene av de to oppegående forelderene, mener jeg vi bør akseptere et slikt ønske (avhengig av barnas alder).

En annen ting jeg vil påpeke er at: Det finnes like mange bakgrunnshistorier som det finnes tilfeller. Med det mener jeg å poengtere at det muligens er andre situasjoner enn de trådstarter refererer til. Men å komme med utsagn som:

DËT synes jeg er å dra tråden litt vel langt, min gode mann. Uavhengig om bostedsforelder er mamman eller pappan: De aller, aller fleste jeg snakker med, enten de er par eller enslige foreldre, har ALLTID barnets beste i bakhodet når de handler. Det er faktisk noe av det med foreldre, at det er barna de tar hensyn til i sine handlinger. At ikke du er familiær med en sånn tankegang får du ta på egen konto.

Merkelig. Om du ser nærmere på de rettsaker som har vært mht omsorgen for barna synes det for meg som om nesten 50% av de foreldrene som i utgangspunktet ble stemplet som uegnet likevel var BEST egnet. Om dette er representativt for hele befolkningen skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at mange av de som kansje har vurdert rettsak men ikke gjort det, kansje har vært den forelderen som er best egnet.

Når det gjelder samboere, som utgjør ca 40% av alle samlivsbrudd med barn involvert, er rettsak en stor skjeldenhet. I disse tilfellene blir altså ikke menn engang hørt. Og enda mindre barna. De minste blir bare pakket inn i grått papir og satt på flyttebilen til mammas nye kjæreste som bor 70-80 mil unna. Hvis barna er heldig får de lov å snakke med pappa på tlf en gang iblandt.

[mockinbird]

Jeg fikk fram den med forskningen.

Men den andre står ikke oppført som link hos meg.Det er bare ren tekst,som det ikke kan klikkes på.

Veldig synd.Jeg har stor interesse av akkurat den.

Jeg sitter i en barefordeling selv.

Kan du klare å lage en ny link eller vise meg hvor jeg finner det?

Gå inn på Lille Billes link, der er artikkelen jeg viste til.

http://www.forskning.no/Artikler/2005/febr...r/1107778291.24

[mockinbird]

Barn blir altså ikke hørt før en av foreldrene velger å gå til sak for å ta del i foreldreansvaret eller omsorgen. Og om barna da ønsker å bli boende hos den ene av de to oppegående forelderene, mener jeg vi bør akseptere et slikt ønske (avhengig av barnas alder).

I noen tilfeller blir nok disse ønskene akseptert. Jeg er rimelig sikker på at du ikke vet om et eneste ett, men jeg har faktisk flere eksempler på at mamma og pappa har tatt hensyn til barnets beste i fordelingssaker. Det er det jeg prøver å poengtere: Det ER ulike mennesker, fra ulike sosiale lag, med ulik sosial bakgrunn, og med ulike erfaringer her inne. Da blir dette:

Merkelig. Om du ser nærmere på de rettsaker som har vært mht omsorgen for barna synes det for meg som om nesten 50% av de foreldrene som i utgangspunktet ble stemplet som uegnet likevel var BEST egnet. Om dette er representativt for hele befolkningen skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at mange av de som kansje har vurdert rettsak men ikke gjort det, kansje har vært den forelderen som er best egnet.

Når det gjelder samboere, som utgjør ca 40% av alle samlivsbrudd med barn involvert, er rettsak en stor skjeldenhet. I disse tilfellene blir altså ikke menn engang hørt. Og enda mindre barna. De minste blir bare pakket inn i grått papir og satt på flyttebilen til mammas nye kjæreste som bor 70-80 mil unna. Hvis barna er heldig får de lov å snakke med pappa på tlf en gang iblandt.[/quote] Så utrolig arrogant (og lite interessant etterhvert) å komme med. Jeg kjenner TRE tilfeller av alenemødre som ble gravid etter ett kort forhold, hvor pappan NEKTER å se barnet! (I et av tilfellene truet han med grov vold hvis hun oppgav han som far) I ett av tilfellene møttes de tilfeldigvis, hun trillet tur, og han nektet å se barnet. Men jeg vet jo og om tilfeller der far har vært fantastisk, og hjelper til så godt han kan for at barnet skal vokse opp og kjenne til begge foreldrene. Det er snakk om å kunne lytte til alles nyanser... Det er snakk om å innrømme at for å få til noe konsruktivt, må man ha evnen til å forstå at alle saker har minst to sider.

[Gjest Marianna Panna]

Når det gjelder samboere, som utgjør ca 40% av alle samlivsbrudd med barn involvert, er rettsak en stor skjeldenhet. I disse tilfellene blir altså ikke menn engang hørt. Og enda mindre barna. De minste blir bare pakket inn i grått papir og satt på flyttebilen til mammas nye kjæreste som bor 70-80 mil unna. Hvis barna er heldig får de lov å snakke med pappa på tlf en gang iblandt.

Dette er vel en generalisering som kom litt ut av kontroll?

En annen ting, barna kan ikke bestemme alt her i verden. Om jeg spurte min sønn på 2,5 år i dag, hvem vil du bo hos...hva tror du han ville svart? Først pappa kanskje fordi han nettopp har lekt i teltet med han også mamma litt etterpå fordi jeg da leste en bok for han.

Jeg syns i mange tilfeller at barna bør blir fritatt for dette valget, og ja, jeg mener at mange flere bør få til mer samvær med begge foreldrene. Men, det beste er ikke alltid delt samvær (som forøvrig ikke vil ta bort det faktum at mamma og pappa ikke bor sammen lenger!)

Jeg kan ikke forstå at en ny lov skal endre så mye, det vil jo være de samme menneskene som skal følge den.

Jeg tror virkelig at de menneskene som velger, i dine øyne, feil for barna ikke vil gjøre noe annerledes selv om de evt. blir pålagt det i følge en lov. Og, hva skal pålegges? At delt samvær skal være et utgangspunkt? Jeg kan ikke forstå at dette blir er riktig, det er jo fullt mulig med dagens lovverk å velge denne samværstypen.

Hva konkret mener du bør endres? Og da forventer jeg et konkret og kort svar som beskriver det jeg spør om, ikke en tirade med gamle argumenter som alle har hørt før.