Barneloven - et 2-egget sverd

[Gjest Mannen]

Igjen - jeg sier ikke at alle menn av idag er sånn. Jeg sier at bildet av menn er blitt sånn av en grunn, og menn får jo også gidde å vise at de er i stand til å være annet enn store spedbarn. Jeg kjenner mange menn som er like vanlig oppegående som deg og meg, men jeg kjenner også de som bor i en svinesti og fortsatt foretrekker å spise middag hjemme hos mamma når han er singel... Jeg beklager, men JA; dette er med på å farge bildet av menns omsorgsevne. Endringene må dere faktisk stå for selv; dere kan ikke sitte der og forvente at alle andre skal endre oppfatning og SÅ bevise det. Dere er ikke sandkassebarn. Tiden ER i endring, vi ser det jo hver dag, men det tar tid. Dere snakker om forventninger, at det forventes mer av mødre - hvem styrer disse forventningene?

Jeg skjønner poenget ditt.

Men jeg aksepterer ikke å bli satt i bås med andre menn som bor i en svinesti eller spiser middag hver dag hjemme hos mamma.

Forresten håper jeg ikke det å huske bursdager er en avgjørende kvalifikasjon for å bli en god far(eller mor), for der er jeg frytelig dårlig

[Gjest *Fiona*]

Men jeg aksepterer ikke å bli satt i bås med andre menn som bor i en svinesti eller spiser middag hver dag hjemme hos mamma.

Nei, og kvinner på KG liker ikke å bli satt i bås med forestillingen om alenemødre basert i 70 tallets kjederøykende TAB drikkende mor i en drabantbyleilighet hvis eneste funksjon i livet er å finne seg en ny mann å snylte på. Skjønner? Det er ikke menn som er de største ofrene her... Det er først og fremst barna, og også hele konseptet "forhold". Den der evigvarende stillingskrigen forvitrer jo alt som heter nære relasjoner.

Selvsagt har økonomi mye og si, og den dagen sjefen min har like forventninger til meg og en mann, og gir lik lønn til meg og en mann, og menn gjør ting hjemme uten å måtte bli bedt om det, så er det klart saken står sterkere

OK, jeg setter ting på spissen her, men det er naivt å lukke øynene for kjensgjerningene, at det finnes ulikheter vi KAN gjøre noe med og ulikheter vi IKKE kan gjøre noe med. Og finne balansen.

Jeg undres litt over at mange kvinner reagerer så sterkt når det nevnes at dere må "gi fra dere ansvar" i forhold til barneomsorg.  

Jeg får inntrykk av at flere forventer at vi skal ta dette ansvaret - til tross for at dere ikke vil gi det fra dere.

Det henger igjen med andre oppgaver. Gi en mann en oppgave, og han hører det ikke engang første andre og tredje gangen (og ikke har han sett behovet for å gjøre den heller). Fjerde gangen blir han plutselig sur for hun maser, og har åpenbart hørt det alle fire gangene... hvordan skal en slik mann kunne passe på barn og hjem?

Jeg setter det på spissen, jeg gjør det... og det er heldigvis en utdøende rase. Men forestillingene kommer fra et sted. For the record skjønner jeg IKKE i det hele tatt den delen hvor folk påstår kvinner ikke VIL gi fra seg anvaret. Jeg skulle gladelig ha gitt bort litt ansvar, men det hadde vært hyggelig om det ble fulgt opp, da. Hvis du hundre ganger har forventet at noe blir gjort, og det aldri skjer, så blir du lei av å vente og gjør det heller selv. Alt fra å konfrontere konflikter til å stryke skjorter eller hente i barnehagen.

Det ER i endring, det bare tar litt tid, tydeligvis.

(Det er en grunn til å foretrekke yngre menn, by the way - deres approach til både ansvar for barn og hjem er som natt og dag fra menn på min egen alder og eldre helt sant!)

[Gjest Turi]

*Fiona*: Da er vi ganske enige da . Men jeg ville nok heller gått rettens vei for å få mer samvær enn å bare se Vesla annenhver helg. Men det er så fryktelig vanskelig egentlig, å si hvordan man ville reagere, når man ikke har opplevd det på kroppen. Der har du mer erfaring enn meg (tror jeg?), jeg er fremdeles sammen med papsen til Vesla, og vi er helt nygifte :-)

Hensikten for retten er å finne den beste løsningen for barna. De to partene i retten vil så argumentere for å fremme sin egen sak, som i prinsipp vil si å sverte motparten og fremheve seg selv i størst mulig grad.  

På bakgrunn av dette tar retten en avgjørelse.  

Den som har vært med på en slik sak kan sikkert skrive under på at dette ikke er noen positiv opplevelse - for noen parter(ikke der og da i alle fall).

Hvis du sier det er slik det foregår, må jeg bare tro deg på det. Har aldri vært i slike rettsaker. Men jeg undres over at dommerne tillater slik sverting da.

Jeg mener å ha grunnlag for å si at rettssak bør være absolutt siste utvei. Fortrinnsvis bør denne type saker løses på andre måter. Jeg ser for meg at eksempelvis konfliktråd e.l burde vært kunne brukt i større grad. Disse har ikke den konflikteskalerende funksjonen en rettsak har.

Her er jeg helt enig med deg. Bør være siste utvei (er vel oftest det?), og konfliktråd vil være bedre. Her jeg bor er det et slikt konfliktråd i dag, selv om jeg ikke vet om det heter akkurat det. Ihvertfall et råd man må gjennom i tillegg til megling før evt. rettsak. Og det tror jeg er bra, selv om det i helt låste situasjoner bare forlenger prosessen.

Mitt inntrykk er at mange av de som drar barna gjennom slike saker IKKE er så opptatt av barnas beste, men heller å vise at de har rett.

Det er ikke mitt inntrykk, og heller ikke noe man bør spekulere i tror jeg.

Hvor fort denne prosessen skal gå er mye opp til dagens og morgendagens foreldre. Rettspraksis er vel og bra, men jeg tror en holdningsendring er like viktig.

Enig.

Jeg undres litt over at mange kvinner reagerer så sterkt når det nevnes at dere må "gi fra dere ansvar" i forhold til barneomsorg.  

Jeg får inntrykk av at flere forventer at vi skal ta dette ansvaret - til tross for at dere ikke vil gi det fra dere.

Det er en mor og far - og begge må bidra til deling av ansvar. Gi og ta, enkelt og greit.

Grunnen til at andre reagerer kan jeg ikke svare for. Men jeg kan gi deg grunnen min:

For at jeg skal "gi fra meg ansvar", forutsetter du at hele ansvaret i utgangspunktet er mitt. Jeg mener derfor at dersom fedre tar sin del av ansvaret fra dag 1, blir ikke dette noe problem.

[Far til 2]

[Gjest Turi]

Hvis du leser Fionas innlegg en gang til, og deretter svarene dine en gang (tror ikke du leste det du skrev før du sendte det) Far til 2, ser du feilen da?

Jeg gidder ikke påpeke hva feilen er, for ser du det ikke her, bør du virkelig legge fra deg tastaturet for godt, maken til skivebom har jeg aldri sett før, selv fra deg.

[Gjest *Fiona*]

Og på bakgrunn av dette mener du at barna skal påtvinges det samme savnet.

Tre feil i samme setning.

- på bakgrunn av dette

-påtvinges

-det samme savnet

Mer gidder jeg ikke å si, anser det som bortkastet.

Jeg kan ikke se at barna blir noen form for kasteball

Det har jeg skjønt.

Jeg er fortsatt av den formening at lovverket slett ikke ivaretar barna.

I tilfelle noen her IKKE skal ha fått det med seg?

Synes fortsatt synet blir for begrenset på hva som er bra for barn.

Jeg brukte et eksempel for å illustrere hvilke prioriteringer jeg har. Ikke for se det bli plukket fra hverandre og dratt ut til et eksempel irrelevant for meg og dessuten med helt andre betingelser i bunnen.

[Gjest Marianna Panna]

Jeg mener at delt samvær ikke absolutt er det beste.

Om det skulle bli slutt mellom mannen og meg har vi en avtale på at sønnen vår skal bo hos han, men det er klart jeg ville ikke ha flyttet langt unna og ville mest sannsynlig sett han mer enn annenhver helg.

Men, jeg mener at det ikke er bare bra for en liten gutt på 2,5 år å feks. skulle flytte mellom mor og far hver uke. Når han blir større så er dette sikkert en løsning som kan fungere bra, men det forutsetter at vi bor i nærheten av hverandre.

Jeg har et eksempel med et vennepar av oss, de skiller lag og sønnen på 4 år skal bo annenhver uke hos mor og far. Han har alle venner og familie i nærheten av der han bor, men mor har valgt å flytte 1,5 timers kjøring unna for å spare penger. Resultatet er at han må stå opp grytidlig for å rekke barnehagen og for at hun skal rekke jobben. Om ettermiddagen har han nesten ikke tid igjen før han skal legge seg, og heller ingen venner på dette stedet. Jeg er i den oppfatning at denne gutten hadde hatt det bedre sammen med far og samvær med mor annenhver helg og selvfølgelig litt utover dette om det lar seg gjøre.

(Det er ikke uvennskap med i bildet her)

For meg så er det litt vanskelig å se for meg at man skulle bli så "uvenner" med den man har levd sammen med og fått barn sammen med at man ikke klarer å gjøre det som er det beste for barnet. Det er klart det skjer, men det burde ikke være slik!

[Far til 2]

Det har jeg skjønt.

Jeg mener vi ikke kan nekte barn felles omsorg om begge foreldrene er oppegående slik vi kan i dag.

Om dine barn hadde ønsket felles omsorg og far sa seg enig mener jeg de burde fått en slik mulighet. Hvis du er uenig må du fortsatt ha mulighet til å nekte dem dette. Men i utgangspunktet bør de ha en slik mulighet. Det vil de ikke ha om far får omsorgen og nekter barna så nær kontakt med mor. Far kan faktisk ta barna og flytte så langt at dere kansje treffer hverandre bare 1-2 ganger i året. Det mener jeg er urettferdig og viser at barna ikke har noen reell rett til et nært forhold til begge foreldrene.

Jeg ser at du er uenig i dette, men jeg forstår det ikke.

I tilfelle noen her IKKE skal ha fått det med seg?

Synes fortsatt synet blir for begrenset på hva som er bra for barn.

Jeg brukte et eksempel for å illustrere hvilke prioriteringer jeg har. Ikke for se det bli plukket fra hverandre og dratt ut til et eksempel irrelevant for meg og dessuten med helt andre betingelser i bunnen.

Hvilke betingelser mener du vi bør legge da? Bør vi legge betingelser som "sikrer" barn retten til et trygt forhold til begge foreldrene eller bør vi støtte foreldre som ikke er enig i dette, og dermed frata barna retten til det meste av samværet.

Dette er også basis for denne tråden jeg startet.

Jeg aksepterer fullt ut at du mener at felles omsorg er til skade for deres barn og at du derfor fortrekker å begrense samværet. Men dette vil du fortsatt kunne ha muligheten til om felles omsorg og likeverd var UTGANGSPUNKTET etter samlivsbruddet.

Spørsmålet er hvem vi bør ta mest hensyn til. foreldrene eller barna.

[Gjest *Fiona*]

Jeg aksepterer

Det er omtrent HER du bør begynne å holde kjeften din lukket godt igjen. Det er ikke ofte du gjør meg forbanna, til det er du for patetisk, men her trekker jeg en grense.

JEG begrenser ikke noe samvær. Eksen min og jeg AVTALER samvær. For øyeblikket 50-50 som en prøveordning, av grunner jeg ikke er interessert i å si mer om for det er uinteressant akkurat nå.

Om vi av ANDRE grunner skulle AVTALE annen deling, håper jeg at både barnefaren og jeg slipper å forholde oss til mennesker som deg, med tilhørende misoppfatninger og mangel på kunnskap og evne til å se annet enn egen situasjon som fasit.

Dine korstog her inne er å skite i eget reir. Synd du ikke fatter det.

Forstår du forskjellen på å BEGRENSE og å AVTALE?

Forstår du forskjellen på å FRATA og å AVTALE?

Forstår du forskjellen på å SABOTERE og å AVTALE?

Forstår du forskjellen på å PÅTVINGE og å AVTALE?

Det hender det er en styrke å se sin egen begrensning. Jeg vet ikke om det er noe du har tenkt over?

(Fargelagt tekst viser feil i din påstand, for øvrig...)

[Far til 2]

Jeg mener at delt samvær ikke absolutt er det beste.

Et slikt synspunkt er du ikke alene om. Og med felles omsorg som utgangspunkt kan dere foreldre fortsatt velge en slik løsning uavhengig av hva barna ønsker. Det er til og med mulig at flertallet vil velge den løsningen som du skisserer. Men hva som er riktig for dere er ikke nødvendigvis riktig for alle andre. Og i slike tilfeller bør flertallet med barna i spissen få mulighet til å delta og evt kreve felles omsorg om det er det de ønsker.

Om det skulle bli slutt mellom mannen og meg har vi en avtale på at sønnen vår skal bo hos han' date=' men det er klart jeg ville ikke ha flyttet langt unna og ville mest sannsynlig sett han mer enn annenhver helg.[/quote']

Løsningen du skisserer velges av mange. Spesielt om barna er så små som du viser til.

Men hvordan vil det være for et så lite barn å miste kontakten med "samværsforelder" f.eks. ved flytting ? Sansynligvis vil det bli redd og klore seg fast til bostedsforelder fordi det ikke har noe forhold til samværsforelder.

At du ikke ville flytte langt unna synes jeg er et positivt vedtak og viser at du tiltross for at dere ville valgt en annen løsning enn det jeg skisserer faktisk har barnets beste som fokus. Men hva skjer når foreldrene har "sitt eget beste" som fokus. F.eks. flytting til ny kjæreste som bor 200 mil borte. Hva gjør vi barn når dette skjer.

En reisetid på 1 1/2 time er for mye om foreldrene skal velge felles omsorg synes jeg. Jeg vil nødig sette en grense for hvor langt det kan flyttes ettersom det må være opptil foreldrene å finne en løsning på dette i utgangspunktet. Men om de ikke blir enig bør barnet bli boende i sitt etablerte nærmiljø. Kansje det resulterer i at samværsforelder flytter vesentlig nærmere, noe jeg mener bør skje.

[Gjest *Fiona*]

full av lovvord om hvor flink pappa var mht bleieskift, etc. I dag har de flyttet fra hverandre. Bestemor, som jeg snakker med fra tid til annen, har nå bare negative ting å si om far som omsorgsperson BASERT PÅ EKSAKT SAMME ARGIUMENTER SOM TIDLIGERE; MEN DENNE GANGEN SNUDD PÅ HODET. En slik holdning kan bestemor neppe fått fra andre enn sin egen datter, og utvilsomt en dramatisk endring iforhold til ifjor sommer.

Her har du svaret på alt du maser om. Hvorfor det er forskjell på menn og kvinner.

Det hersker en akseptert oppfatning om at "jippi, medalje til far" når han gjør det som enhver idiot ser burde gjøres ift barna SINE.

Hurra, hurra, mannen skiftet bleie.

At det brukes mot ham når han er borte er helt logisk; ikke sikkert han skiftet bleie så mye i det hele tatt, det bare var så innmari bejublet når han først gjorde det.

Jeg kan være like god som deg på dette.

Bring it on!

[Gjest Turi]

HERREGUD!!! Er det mulig?

Først kritiserer du at mødre alltid tar omsorg, så sier du til en annen at det er vanlig å avtale at far skal ha hovedomsorg. Så kritiserer du at det ikke er felles omsorg som utgangspunkt, for deretter å si at det bare kan gjelde som utgangspunkt når foreldrene bor under 1,5 timers kjøring fra hverandre. osv. osv.

Er det mulig???

Og når f.eks. Fiona sier noe som er til fedrenes FORDEL, kan du ikke LESE det i stedet for å svare som om hun ikke gjorde det? LESER du innleggene du svarer på???

[Far til 2]

Hva er det en forelder gjør når han/hun ikke ønsker at barnet skal ha mulighet til omtrent like mye samvær om barnet og den andre forelderen ønsker en slik løsning?

I mine øyne er det snakk om begrensning fordi lovverket iveratar foreldres ønske om å ta slike avgjørelser uten omtanke for andre enn seg selv.

Vi vet at det finnes menn (samværsforeldre) som stikker av (og da snakker jeg om å flytte forholdsvis langt) eller som faktsik blir boende i nærmiljøet uten å ha noe som helst samvær. Slik jeg oppfatter disse mennene begrenser de barnets mulighet til samvær. Jeg har selv sett 2 eksempler på dette tidligere. I et tilfelle flyttet far 200 mil og svarte nesten ikke på brev og annet fra barnet. Samvær var ikke gjennomført på 9 år.

I et annet tilfelle ble far boende i barnets nærmiljø UTEN å ha samvær i 12 år. Barnet viste hvem faren var og de hilste på hverandre på gata som om de hadde felles kjente.

I begge disse tilfelene mener jeg far begrenset samværet.

Jeg ønsker forøvrig ikke å skape ytterligere konflikt mellom oss. Jeg synes det er KJEMPEFINT at dere velger en 50/50 løsning som et prøveprosjekt for å se hvordan barnet trives med dette. Og at dere tar en evaluering av dette om en stund er enda bedre.

Jeg sier ikke at alle skal velge felles omsorg. Men vi må være mer åpne for et slikt alternativ. Det er vi ikke i dag om en av to oppegående foreldre nekter en slik løsning til barnas fortvilelse.

Og når dere har gått gjennom prøveperioden og evt funnet svakheter vil dere stå fritt til å velge alternative løsninger.

[Gjest Turi]

Hvem tror du Far til 2 snakker til *Fiona*? For det at du sa til meg lenger oppe her at du, om det ble nødvendig og det var det beste for sønnen din, kunne tenke deg å overlate omsorgen til faren og se ham mindre selv, til tross for at du ville savnet ham fælt, kan da ikke være grunnlaget for denne tiraden om foreldre som begrenser samvær? Eller mener han det er dårlig gjort at deg å begrense din sønns samvær med deg selv i en slik situasjon? Nei, det KAN det vel ikke være...

(kjenner jeg blir så irritert at det er på tide å slutte snart nå )

[Far til 2]

Kansje alt bunner i et kommunikasjonsproblem ? (Menn fra Mars og kvinner fra Venus og alt det der).

Jeg tar altså påstandene som kommer for hva disse menneskene egentlig mener. Sier de at mor eller far er flink så mener de det og ikke det motsatte.

Om jeg skal kunne ha en rimlig interesant kommunikasjon med en kvinne må jeg altså ta utgangspunkt i at hennes uttalelser er løgn. Da begynner det å bli vanskelig å få frem en konstruktiv dialog.

[Far til 2]

HERREGUD!!! Er det mulig?

Først kritiserer du at mødre alltid tar omsorg, så sier du til en annen at det er vanlig å avtale at far skal ha hovedomsorg. Så kritiserer du at det ikke er felles omsorg som utgangspunkt, for deretter å si at det bare kan gjelde som utgangspunkt når foreldrene bor under 1,5 timers kjøring fra hverandre. osv. osv.

Er det mulig???

Og når f.eks. Fiona sier noe som er til fedrenes FORDEL, kan du ikke LESE det i stedet for å svare som om hun ikke gjorde det? LESER du innleggene du svarer på???

Neida Sissan. Jeg motsier ikke meg selv. Om jeg har sagt at det er vanlig at far skal ha hovedomsorgen så har jeg ordlagt meg feil og beklager naturligvis det (fint om du kunne gi meg en link på dette forøvrig).

Når det gjelder felles omsorg som UTGANGSPUNKT er dette naturligvis henvisning til at det er ønskelig med likeverd og mulighet for å ivareta barns ønske om en slik løsning selv om en av foreldrene motsetter seg dette.

Men vi må naturligvis ta hensyn til det faktum at ikke alle foreldre er egnet til omsorgsrollen. Vi må ta hensyn til barnets ønsker. Vi må også ta hensyn til den praktiske muligheten til å praktisere en slik ordning. Men i UTGANGSPUNKTET bør det være likeverd også mht samvær/omsorg.

[Gjest *Fiona*]

Hvem tror du Far til 2 snakker til *Fiona*? For det at du sa til meg lenger oppe her at du, om det ble nødvendig og det var det beste for sønnen din, kunne tenke deg å overlate omsorgen til faren og se ham mindre selv, til tross for at du ville savnet ham fælt, kan da ikke være grunnlaget for denne tiraden om foreldre som begrenser samvær? Eller mener han det er dårlig gjort at deg å begrense din sønns samvær med deg selv i en slik situasjon? Nei, det KAN det vel ikke være...

Jeg vet ikke hvem han snakker til, jeg aner ikke. Jeg tror han snakker med seg selv, når sant skal sies, og så skriver han det bare ned etter hvert som det ramler litt utydelige assosiasjoner ned i hodet hans.

Jeg vet ikke, det er litt uklart for meg, sant å si.

Men han gjør oss en tjeneste uten å vite det selv.

Om jeg skal kunne ha en rimlig interesant kommunikasjon med en kvinne må jeg altså ta utgangspunkt i at hennes uttalelser er løgn. Da begynner det å bli vanskelig å få frem en konstruktiv dialog.

Det ser for meg ut som du trives aldeles ypperlig med kommunikasjonsformen monolog.

Da er det vel revnende likegylding om andre lyver eller ei.

[Far til 2]

Eller mener han det er dårlig gjort at deg å begrense din sønns samvær med deg selv i en slik situasjon? Nei' date=' det KAN det vel ikke være...[/quote']

Jo det er det faktisk. Med den forutsetningen at barnet signaliserer at det ønsker en løsning med felles omsorg og far forøvrig er en oppegående omsorgsperson (noe han tydligvis er).

[Gjest Turi]

Neida Sissan. Jeg motsier ikke meg selv. Om jeg har sagt at det er vanlig at far skal ha hovedomsorgen så har jeg ordlagt meg feil og beklager naturligvis det (fint om du kunne gi meg en link på dette forøvrig).

Her er linken, Far til 2, du skrev det for kun kort tid siden, svaret ditt i 2. avsnitt. Sannsynligvis leste du ikke det som ble skrevet, men antok at du visste det på forhånd siden det ble skrevet av en kvinne og mor.

Når det gjelder felles omsorg som UTGANGSPUNKT er dette naturligvis henvisning til at det er ønskelig med likeverd og mulighet for å ivareta barns ønske om en slik løsning selv om en av foreldrene motsetter seg dette.

Men vi må naturligvis ta hensyn til det faktum at ikke alle foreldre er egnet til omsorgsrollen. Vi må ta hensyn til barnets ønsker. Vi må også ta hensyn til den praktiske muligheten til å praktisere en slik ordning. Men i UTGANGSPUNKTET

Jeg mener altså som sagt mange ganger at det ikke er mulig å gjennomføre en GOD felles omsorgsløsning dersom en av foreldrene motsetter seg dette. Felles omsorg krever godt samarbeid og stor vilje til kompromisser. Dette gjelder uansett om foreldrene er egnet eller ikke til omsorgsrollen, det kan ligge så grunnleggende konflikter mellom foreldrene at dette i seg selv gjør felles omsorg ugjennomførbart. Derfor mener jeg det er feil at man i utgangspunktet skal være felles omsorg, da det ikke vil være til barnas beste.

[Gjest Turi]

Men du tar jo helt feil forutsetninger!!!! Fiona sier at hun kunne tenke seg en slik løsning dersom det var til sønnens beste. Da kan du ikke svare under forutsetning av at det IKKE er til sønnens beste. Det blir jo helt bort i veggen galskap det.

Ikke er hun i den situasjonen heller, det var en TENKT problemstilling. Og SELVSAGT er far en oppegående omsorgsperson i dette tilfellet, ellers ville vel aldri Fiona overlatt omsorgen til ham? Eller leste du den feil også?