Barneloven - et 2-egget sverd

[Gjest allium]

a) Noen av oss er lydhøre for hva mekleren har å si, tiltross for at alt sammen er bullshit.

Det siste kan jeg skrive under på !

En "formaning" med tilhørende statistisk matriale kan komme med informasjon som medfører at den som ønsker å overse barnets beste faktisk tenker seg om en gang til ettersom vedkommende kan tape i rettsalen. Det kan også medføre at den andre forelderen blir mer oppmerksom på at det faktisk er mulig å ivareta barnets behov i en evt rettsak.

Her er jeg derimot mer i tvil. Jeg kan ikke skjønne at det skal kunne komme noe positivt ut av dette. Vet ikke alle dette fra før ?

Lite tillegg, siden jeg svarer deg (noe jeg som regel unngår): Jeg har veldig sans for signatursitatet ditt.

[Gjest Turi]

De 22% Far til 2 snakker om er noe han har glemt han har lest (jeg ga ham tallene i et annet innlegg ). Det refereres i en stortingsmelding han ellers liker å vise til, til at det er 22% samværsforeldre og 22% bostedsforeldre som flytter etter samlivsbrudd. Det sies ikke noe om kjønn i dette tallmaterialet overhodet.

Jeg tror den som sa at flere menn enn kvinner stikker har rett, men har ikke dokumentasjon.

Ellers er jeg (for en gangs skyld ) litt uenig med Fiona og Mannen, når det gjelder holdningen "det er greit at den andre forelderen får hovedomsorg forutsatt at han/hun er egnet".

Jeg tror (understreker tror, da jeg ikke har dokumentasjon) dette er en vanligere holdning blant menn enn blant kvinner. Jeg tror dette er blant annet fordi kvinner oftere har hovedomsorg enn menn, både før og etter brudd. Jeg tror også det har med at færre kvinner enn menn kan tenke seg å ha samvær bare annenhver helg. Har dette med kjønnsrollemønstre å gjøre? Vet ikke. Men jeg føler meg rimelig sikker på at det er slik, og så lenge det er slik, føler jeg meg rimelig sikker på at kjønnene ikke blir fullstendig likestilte i barnefordelingssaker (som er et grusomt ord).

Jeg tror rett og slett flere menn må reise seg å si:

"HEI - selv om hu der er egnet, er faen meg jeg det også! Og jeg syns IKKE det er rimelig å si at siden hu er egnet skal hu få omsorg. Jeg er villig til å FIGHTE for å få MINST 50% samvær!!!".

Så lenge så mange sier:

"jaja, hun er jo en god mor, og en advokat er dyrt, og barna får det sikkert fint hos henne, så de trenger ikke meg mer enn på 7-8 samværsdager i måneden jeg"

Vel - så lenge det skjer... Kan Far til 2 be om nye lover så lenge han vil. Rettspraksis må uansett endres, og det skjer bare ved rettsaker og rettsaker og enda fler. Og hva må til for å få til det? Fedre som er villige til å ta dem.

[Gjest Sissi]

Men det forutsetter at fedrene stiller opp FØR bruddet også....... Det nytter ikke å komme når bruddet er et fakutm å si "jamen, jeg vil ha....".

Dessuten: barn kan ikke deles. De er hele, de er individer, de er ikke en spisestue som kan deles likt. Hvis målet er at alle barn etter brudd SKAL dele seg likt mellom foreldrene - så tviler jeg sterkt på om det er tilbeste for barna. Det er utvilsomt rettferdig for FORELDRENE - men det var jo ikke det som skulle være det vesentlige.....

Nå har jeg ingen dokumentasjon i farta - men jeg har lest undersøkelser som går på at mødre som er samværsforelder stiller opp i langt større grad enn fedre. Men det kan jo henge sammen med at de har gjort et langt mer bevisstvalg mht. "fordelingen" av barn etter brudd, og dermed er mye klarere på hva det innebærer for dem selv å være samværsforelder.

Ellers går det ikke an å diskutere med manipulative kverulanter, så den sporten driver jeg ikke med lenger.

[Gjest *Fiona*]

Jeg tror (understreker tror, da jeg ikke har dokumentasjon) dette er en vanligere holdning blant menn enn blant kvinner

Det tror jeg også. Jeg sier bare at jeg mener det. Og at jeg ikke ser noen hensikt i å stigmatisere de som bevisst velger og KLARER en slik ordning på en god måte. For det tror jeg er mulig.

"jaja, hun er jo en god mor, og en advokat er dyrt, og barna får det sikkert fint hos henne, så de trenger ikke meg mer enn på 7-8 samværsdager i måneden jeg"

Jeg forstår ikke hvorfor dette skal krisemaksimeres i de tilfellene det faktisk fungerer fint.

Jeg er selvsagt enig i at det ikke skal være en "sovepute".

Fedre som er villige til å ta dem.

Nettopp.

Men det forutsetter at fedrene stiller opp FØR bruddet også....... Det nytter ikke å komme når bruddet er et fakutm å si "jamen, jeg vil ha....".

Dundrende enig!

Og det er her jeg blant annet mener at kjønnsroller mht andre ting og andre forskjeller på menn og kvinner og samfunn spiller inn, enten det er lønninger eller andre uskrevne eller skrevne reguleringer. Selm om enkelte her vil ha det til at slikt ikke påvirker kvinners valg og verdier.

[Gjest Turi]

"jaja, hun er jo en god mor, og en advokat er dyrt, og barna får det sikkert fint hos henne, så de trenger ikke meg mer enn på 7-8 samværsdager i måneden jeg"

Jeg forstår ikke hvorfor dette skal krisemaksimeres i de tilfellene det faktisk fungerer fint.

Jeg er selvsagt enig i at det ikke skal være en "sovepute".

[Gjest *Fiona*]

Jeg tror ikke det... jeg tror det sitter mye mye dypere.

I kjønnsroller på alle plan, ikke utelukkende det at man har gått gravid med barnet og de fossile argumentene der. Jeg mener i ett og alt, hviken funksjon kvinner og menn har for HVERANDRE, og selv om det finnes unntak og tidene forandrer seg litt, ligger det enkelte gunnleggende forskjeller i oss som ikke nødvendigvis er negative.

OBS - dette avsnittet var ikke ensbetydende med å si at bare mamma er alltid best.

Det er kun for å konstatere at jeg mener bakgrunnen for hvordan vi tenker ligger i mer enn det ytre, overfladiske vi diskuterer her ifm lover og regler og alt - bak reglene er det vitterlig mennesker, og når det gjelder disse sakene ser man det spesielt godt hvordan det kan arte seg.

Jeg sier ikke at lover ikke trenger justeringer og finpuss. Men jeg tror ikke noe på den holdningen om å lene seg til at et "perfekt" lovverk vil løse alle problemer som bunner i noe som faktisk er helt naturlig; nemlig forskjellene våre.

Dere vet, de forskjellene vi faktisk ikke kan gjøre noe med, med mindre vi vil ha et kjønnsnøytralt samfunn... det kan jeg unnvære, for min del...

[Varja]

Dessverre ser det ut til ut fra dette forumet, ikke minst takket være enkelt-deltakere som konsekvent gjør en fjær til en hel hønsefarm, som om flertallet mødre er noen stusslige vesener uten tanke for andre enn seg selv.

De fleste kvinner som føler på kroppen hverdagen med forsøk på å få en far til å ta ansvar, må da se på dette som en hårreisende fornærmelse...?

Fatter ikke at ikke flere reagerer på det. Ikke at det nytter å prøve å nyansere fordommer er fordommer...

Joda, flere reagerer! Det er bare så umulig å forsøke seg inn på en diskusjon. Man kan bli utsatt for den reneste utmattelsestaktikk! At jeg klippet inn mitt tidligere innlegg i denne tråden var egentlig ikke for å diskutere saken igjen, men for å illustrere et poeng som har vært oppe tidligere, nemlig gjentakelse av det samme. Som svar på kopi av mitt tidligere innlegg fikk jeg jammen fra Far til 2 et innlegg som liknet så mye på svaret han gav i den andre tråden at det bare var å klippe inn svaret jeg skrev dengang også, uten å forandre ett ord! :o

Jeg er glad for at du *Fiona* orker å komme med saklig og god tilbakemelding i denne og andre tråder! På tide at noen tok den jobben!

[Gjest Turi]

Om jeg ikke misforstod deg er vi da uenige på et grunnleggende punkt. Jeg tror nemlig ikke at biologi gjør oss kvinner til bedre/mer egnede/mer et-eller-annet udefinerbart foreldre enn menn.

Men jeg tror flere mødre enn fedre ikke kan se for seg hverdagen uten barna sine tilstede.

Jeg er litt usikker på om dette er biologisk, og en forskjell man skal dyrke, eller om det kommer av lange tradisjoner. Og jeg er usikker på om enkelte lange tradisjoner kanskje skyldes grunnleggende biologiske forskjeller. Men jeg er sikker på at dette at man savner/ikke kan se for seg hverdagen uten barna ikke nødvendigvis og i seg selv gjør mødre til mer egnede omsorgspersoner.

Vi er bare villige til å kjempe så langt det er nødvendig for å se barna våre så ofte som mulig. Det ville ihvertfall jeg vært. Jeg kunne ikke levd med samvær annenhver helg, uansett hvor god pappaen til Vesla er.

[Gjest *Fiona*]

Det at mødre vanskeligere kan se for seg hverdagen uten barna er ikke nødvendigvis i seg selv et tegn på at de er BEDRE egnet, nei - men det er nå iallfall, tror jeg, en direkte følge av delvis biologiske og delvis kulturelle forskjeller. Det er mor som ofrer karriere for barna, ofte fordi far tjener mer osv osv (bare enkelte eksempler, kunne ramset opp...)

Jeg tror, rett type far lagt til grunn her, at verken kvinner eller menn kan "se for seg en hverdag uten barna". Men når bruddet er et faktum, er det det man må forholde seg til.

Det eneste som for meg er bedre enn å ha min gutt hos meg i hverdagen, er å være hundre prosent TRYGG på at han har det bra. Jeg kunne taklet mitt savn selv uten å blunke, dersom gutten min blomstret et annet sted - det aller aller viktigste for meg ville vært at han hadde det bra.

Desto mer grusomt å tenke på at han kunne ha blitt "dømt" til å bli hos en mindre egnet far på grunn av prinsipprytteri og misforstått rettferdighet...

[Gjest Turi]

Jeg kunne taklet mitt savn selv uten å blunke' date=' dersom gutten min blomstret et annet sted - det aller aller viktigste for meg ville vært at han hadde det bra.[/quote']

Da er du sannsynligvis en bedre omsorgsforelder enn meg, for det kunne ikke jeg. Jeg tror jeg ville gått gjennom ild og vann for å få mer samvær. Men 50/50 hadde jeg nok måttet levd med da, men det ville vært særs særs ubehagelig. Så jeg har ekstramotivasjon for å holde forholdet til pappaen bra

Er ellers rimelig enig med deg i dine konklusjoner. Jeg har bare så tydelige tegn på at fedre er "som mødre" (om du skjønner) i nær bekjentskapskrets, og jeg kan derfor ikke helt se at biologien egentlig er så sterk...

[Far til 2]

Jeg kunne valgt å sitere flere av de overstående innleggene, men forsøker å gjøre meg forstålig med egne ord.

Jeg er enig i mye av det Sissan beskriver. Jeg tror heller ikke at det er vesentlige forskjeller mellom menn og kvinner mht f.eks. omsorgsevne.

Jeg har også lest at kvinner har mer samvær enn fedre når det er mødrene som er samværsforeldre. Men jeg vil nødig si at det er fordi mødre på generell basis er bedre omsorgsforeldre (eller samværsforeldre om dere vil). Derimot tror jeg dette har med samfunnets forventninger, men også mødrenes forventninger til personlig kontakt med barna.

Det er ingen tvil om at mødre som lar barna bli boende hos far riskerer en del skråblikk fra naboer og kjente. Det er heller ingen tvil om at venniner har en tendens til å komme med kritiske bemerkninger om de kvinner som velger en slik løsning. Dette vet kvinnene godt selv også og er derfor flinkere til å tilkjempe seg en mulighet til å følge opp barna.

Fedrene derimot har ingen forventninger når det gjelder oppfølging av egne barn. I de mest ekstreme miljøene er det faktisk slik at fedrene er uønsket (selv om de samme miljøene av politiske årsaker ikke kan si dette høyt). Og om det er tilfeller i disse miljøene som ikke mener at far er uønsket kan det ihvertfall sies at samværsforeldre er uønsket fordi vedkommende ikke er egnet, sett utifra et subjektivt synspunkt.

Vi vet med rimlig stor sikkerhet at samværsforeldre er uønsket i enkelte eksteme aleneforeldremiljøer. Vi vet at enkelte mener at far tar altfor liten del av "bleieskift arbeidet" når barnet er lite. Men de samme personene er også mot at far skal få ta større del i barselspermisjonen for barna av vikarierende årsaker. Hadde fedrene hatt reelle muligheter til å stille opp slik mødrene har kunne tidsfordelingen sett helt anderledes ut. For når det sies at fedre ikke bruker like mye tid med små barn så har dette langt på vei en naturlig forklaring.

Slipp fedrene til i større grad enn i dag og en vil se at de faktisk tar del i det ansvaret de får mulighet til å utøve.

Men nå er vi på vei bort fra utgangspunktet mitt som var tiltenkt å ikke omhandle kjønn men funksjon.

[Gjest Mannen]

Jeg tror rett og slett flere menn må reise seg å si:

"HEI - selv om hu der er egnet, er faen meg jeg det også! Og jeg syns IKKE det er rimelig å si at siden hu er egnet skal hu få omsorg. Jeg er villig til å FIGHTE for å få MINST 50% samvær!!!".

Så lenge så mange sier:

"jaja, hun er jo en god mor, og en advokat er dyrt, og barna får det sikkert fint hos henne, så de trenger ikke meg mer enn på 7-8 samværsdager i måneden jeg"

Kanskje enkelte menn tenker slik, men det er mange som ikke tenker slik.

At økonomi eller andre faktorer skulle hindre menn å kjempe for mest mulig samvær er i beste fall en fornærmelse ovenfor mange fedre.

Følgen av resonementet ditt vil være at man får en bølge av rettssaker. Som du selv sier er du motvillig til å gi fra deg noe særlig omsorg - og slik er det nok for mange andre mødre også. Så da har du to foreldre som begge kjemper om å få mest mulig omsorg.

Så du er villig til å ødelegge barndommen til din egne barn - for å bevise at DU har RETT?

De fleste barn blir faktisk mer eller mindre merket av slike saker som kjøres gjennom rettssystemet - noe som fort blir både langvarig og utmattende for de som er innvolvert.

Og selvfølgelig er du sikker på at det beste for barna er å tilbringe mest tid hos deg. Og det samme mener kanskje faren. Og ingen av dere har monopol på sannheten - så dere står på hver deres kant og "fighter" om mest mulig omsorg for barna.

[Gjest Violetta]

Nå må mannfolk slutte å sutre. Det sies de er det sterke kjønn, men det gjelder jammen ikke når det gjelder barna!

Igjen ser jeg en far som sier "slipp oss til så blir alt så mye bedre". Hvorfor er det igjen kvinnene som skal ta ansvar for at dere fedre skal slippe til? Hva er de vi gjør som gjør det umulig for fedre å ta seg av barna sine?

Dersom mor sier at du som far ikke skal være til stede på et idrettsarrangement, et 17. mai-tog eller lignende, hva kan hun egentlig gjøre for å hindre deg?

Jeg synes alt for mange menn i dag inntar en martyrrolle i barnefordelingssaker. De sitter på gjerdet og sutrer over hvor fæle barnets mor er mot dem, men gjør de noe med det, annet enn å sutre? Nei!

Jeg sier ikke at ikke mødre gjør det samme. Men ikke hverken ti ville hester eller mitt barns far, bestefar og oldefar kunne hindret meg i å se henne i 17. mai-toget om jeg ville, ei heller noe idrettsarrangement eller lignende.

Og ja, jeg ser at jeg har brutt en hel haug med spilleregler i denne debatten, men jeg gidder ikke leke samværsforelder/bostedsforelder-leken i dette innlegget.

[Gjest Mannen]

Rettspraksis må uansett endres' date=' og det skjer bare ved rettsaker og rettsaker og enda fler. Og hva må til for å få til det? Fedre som er villige til å ta dem.[/quote']

Alternativet er selvfølgelig at kvinner er villige til å gi slipp på en del av rollen som hovedomsorgsperson for barn - både før og etter et eventuelt brudd.

Og selvfølgelig at menn er villige til å ta denne rollen.

Det er ikke slik at man MÅ dra flest mulig barn gjennom en slik prosess for å endre praksis.

Det snakkes mye om likestilling på andre områder - men på akkurat dette området tviholder man på de skjeve rollene.

Det er kommet en rekke, som regel ubegrunnede og svevende, hentydninger om at mor er en bedre omsorgsperson for barn enn menn.

Denne typen argumentasjon er ikke bedre enn den som antyder at kvinner ikke egner seg som ledere og i styrerom.

[Gjest Turi]

Oj - her var det masse

Først Far til 2:

Jeg syns det er en grov fornærmelse når du sier at kvinner er flinkere til å tilkjempe seg en mulighet til å følge opp barna fordi de vet at om de velger andre løsninger får de skråblikk fra naboer og kritiske bemekninger fra venninner. Mødre kjemper for å følge opp barna for egen og barnas del, ikke for å unngå at en venninne sier noe.

Videre trenger man ikke være i ekstreme aleneforeldremiljøer for å se at mange fedre tar for liten del av bleieskiftarbeidet. Jeg syns det, og er verken ekstrem eller aleneforelder. Jeg syns det om min mann og jeg syns det om mange andre menn jeg ser.. Jeg syns det er ALT FOR LETT å først "ikke ha mulighet til" å ta større del av permisjonen fordi "mor ikke slipper meg til" eller "arbeidsgiver tillater det ikke" for deretter å skylde på denne manglende permisjonen resten av bleieperioden til poden.

Mannen:

Du sier ikke mange menn tenker at siden mor er en god omsorgsforelder, tar de ikke kampen. Vel - jeg er uenig. Jeg har ingen statistikk på det, men jeg har hørt det mange mange ganger, jeg har bare sett én rettssak. Jeg har også hørt det økonomiske bli trukket frem, både i nær omgangskrets og i utallige avisskriverier. Det som ofte trekkes frem i avisene er at mor tjener så lite at hun får fri rettshjelp, mens far går nærmest konkurs.

Jeg sier det ikke for å fornærme, men fordi jeg oppfatter det som fakta.

Følgen av resonnementet mitt er en bølge av rettsaker ja. Det må til for å endre rettspraksis.

De fleste barn blir merket av samlivsbrudd mellom foreldrene uansett om det er rettssak eller ikke. Jeg kjenner mennesker som er adskillig mer merket av at de følte far "ikke var interessert i dem", en tanke man ville sluppet om de aktuelle fedrene var villige til å kjempe ihvertfall bittelitt.

Og om flere "normale fedre" uten de store krisene i forholdet til barnemoren gikk rettens vei for å få mer samvær, er det ikke sikkert de rettsakene ville være så "stygge" som de du ser når bare helt fastlåste situasjoner når retten.

Og til de fedrene som ikke føler de slipper til. Hva i all verden gjør vi mødre som gjør at det er så umulig å komme inn i forelder-barn situasjonen? Hva er det som truer dere så sterkt at dere ikke våger å gå inn? For jeg skulle likt å se denne argumentasjonen brukt andre steder. Jeg tror mange mødre ønsker mer involvering fra sin bedre halvdel, helhjertet, på mannens egne premisser, og helst hver eneste dag.

[Gjest Mannen]

Mannen:

Du sier ikke mange menn tenker at siden mor er en god omsorgsforelder, tar de ikke kampen. Vel - jeg er uenig. Jeg har ingen statistikk på det, men jeg har hørt det mange mange ganger, jeg har bare sett én rettssak. Jeg har også hørt det økonomiske bli trukket frem, både i nær omgangskrets og i utallige avisskriverier. Det som ofte trekkes frem i avisene er at mor tjener så lite at hun får fri rettshjelp, mens far går nærmest konkurs.

Jeg sier det ikke for å fornærme, men fordi jeg oppfatter det som fakta.

Følgen av resonnementet mitt er en bølge av rettsaker ja. Det må til for å endre rettspraksis.

De fleste barn blir merket av samlivsbrudd mellom foreldrene uansett om det er rettssak eller ikke. Jeg kjenner mennesker som er adskillig mer merket av at de følte far "ikke var interessert i dem", en tanke man ville sluppet om de aktuelle fedrene var villige til å kjempe ihvertfall bittelitt.

Og om flere "normale fedre" uten de store krisene i forholdet til barnemoren gikk rettens vei for å få mer samvær, er det ikke sikkert de rettsakene ville være så "stygge" som de du ser når bare helt fastlåste situasjoner når retten.

Og til de fedrene som ikke føler de slipper til. Hva i all verden gjør vi mødre som gjør at det er så umulig å komme inn i forelder-barn situasjonen? Hva er det som truer dere så sterkt at dere ikke våger å gå inn? For jeg skulle likt å se denne argumentasjonen brukt andre steder. Jeg tror mange mødre ønsker mer involvering fra sin bedre halvdel, helhjertet, på mannens egne premisser, og helst hver eneste dag.

Med hensyn til økonomi vil jeg bare si at min oppfatning er den motsatte. Noen få foreldre setter en slik "prislapp" på sine barn - enten det gjelder bidrag eller kostnader ved en eventuell rettssak for å få mer samvær.

Jeg synes egentlig en slik holdning sier ganske mye - Selvsagt vil ikke økonomi være noe vesentlig poeng i forhold til det å få se barna sine. Når det er sagt så kan faktisk en slik rettsprosess være såpass dyr at man nærmest kan ruineres.

Med hensyn til rettssaker er også min oppfatning motsatt.

I det man bringer saken inn for rettsapparatet er "meglingsfasen" over. Hensikten med slike saker er nettopp å argumentere for at den ene parten er en bedre "omsorgsperson" for barna enn den andre. Som regel innebærer dette å så mest mulig tvil om den andre foreldrens egnethet - kort sagt så ender en slik sak fort opp med å påpeke mest mulig negative sider ved motparten.

Og situasjonen er per def fastlåst når begge foreldre helst vil ha mest mulig omsorg - og det vil uansett hvordan man vrir og vrenger på det være vanskelig å finne en løsning.

Jeg har ikke sett mange foreldre eller barn som er kommet ut etter en slik rettssak og vært mer lykkelige eller fornøyde - snarere tvert imot.

Men du unngikk spørsmålet mitt - hvorfor er ikke kvinner villige til å gi fra seg en del av rollen som hovedomsorgsperson? Er det slik at dere ser på dere selv som mer egnet? Ønsker dere at alle saker skal gå gjennom retten?

En forutsetning er selvfølgelig at man har en far som har stilt opp 100 % for barnet hele tiden, og virkelig ønsker å gjøre det.

Og med hensyn til foreldre-barn relasjonen så tror jeg mange menn, meg selv inkludert, føler at man er på rett vei. Det er mer akseptert for menn å ta del i barnas liv og kvinner har tildels åpnet for at vi skal få lov til dette.

Samtidig er det et "glasstak" her også. Det er fortsatt en forståelse, muligens rotfestet i kjønnsrollene, som tilsier at kvinner "kan" dette med barn bedre enn menn.

Noe som stadfestes i denne tråden ved at mange antyder at kvinner per definisjon er bedre omsorgspersoner for barn, være seg rotfestet i biologi eller kjønnsroller.

Dette manifisterer seg ved alt fra at mor automatisk tar kontroll fra fødselen til at rettsvesenet fortsatt muligens favoriserer mor i barneomsorgsfordelingssaker.

Selvsagt ligger det her mye ansvar på faren for faktisk å TA det ansvaret, og den jobben de er, å følge opp barnet - og gjerne allerede ved fødselen.

Og jeg forstår veldig godt at kvinner føler at dette er noe som er deres ansvar, det har tross alt vært det i uminnelige tider. Likevel må dere være villige til å se på far som likebyrdig i omsorg og oppdragelse av barn - la han få halvparten av ansvaret - ta halvparten av jobben og halvparten av beslutningene.

[Gjest Turi]

Med hensyn til økonomi vil jeg bare si at min oppfatning er den motsatte. Noen få foreldre setter en slik "prislapp" på sine barn - enten det gjelder bidrag eller kostnader ved en eventuell rettssak for å få mer samvær.

Jeg synes egentlig en slik holdning sier ganske mye - Selvsagt vil ikke økonomi være noe vesentlig poeng i forhold til det å få se barna sine. Når det er sagt så kan faktisk en slik rettsprosess være såpass dyr at man nærmest kan ruineres.

Jeg har ikke sagt at de fleste foreldre setter prislapp på sine barn. Jeg sa "jeg har også hørt det økonomiske bli trukket frem". Og da er det jo nettopp det du sier i den siste setningen som er poenget, man kan ruineres. Ikke at foreldre ikke VIL bruke pengene, men at de rett og slett ikke har dem. Sånn sett burde man kanskje jobbe for at det skulle være mulig å få dekket slike kostnader. Det kunne jo være en del av en barneforsikring, slik saksomkostninger ved mangler ved boliger dekkes av hjemforsikringer. Synd at økonomien skal stoppe noen , og det TROR jeg det gjør i dag.

Med hensyn til rettssaker er også min oppfatning motsatt.

I det man bringer saken inn for rettsapparatet er "meglingsfasen" over. Hensikten med slike saker er nettopp å argumentere for at den ene parten er en bedre "omsorgsperson" for barna enn den andre.

Der ser du hvor mye jeg vet. Jeg trodde hensikten var å finne den beste løsningen for barna jeg....

Og situasjonen er per def fastlåst når begge foreldre helst vil ha mest mulig omsorg - og det vil uansett hvordan man vrir og vrenger på det være vanskelig å finne en løsning.

Jeg har ikke sett mange foreldre eller barn som er kommet ut etter en slik rettssak og vært mer lykkelige eller fornøyde - snarere tvert imot.

Hadde det ikke vært vanskelig å finne en løsning, ville det jo ikke vært noen rettsak. Og selv om foreldre og barn ikke er lykkelige og fornøyde etter en slik rettsak, har du vel ikke grunnlag for å si at de ville vært lykkeligere uten? Uten rettsaken ville jo samværet kanskje vært annerledes enn med, og dermed livssituasjonen helt annerledes.

Men du unngikk spørsmålet mitt - hvorfor er ikke kvinner villige til å gi fra seg en del av rollen som hovedomsorgsperson? Er det slik at dere ser på dere selv som mer egnet? Ønsker dere at alle saker skal gå gjennom retten?

En forutsetning er selvfølgelig at man har en far som har stilt opp 100 % for barnet hele tiden, og virkelig ønsker å gjøre det.

Nei, jeg unngikk det ikke, jeg glemte det, etter å ha svart på tre andre innlegg.

Jeg kan jo bare svare for meg selv, og det gir deg nok ikke det du vil høre. Jeg ser meg ikke mer egnet som hovedomsorgsperson enn pappaen til Vesla. Han har alt tilnærmet delt omsorg (40%) for sitt barn fra tidligere forhold, og det funker veldig bra. Jeg ville ønsket samme løsning.

MEN - jeg er ikke villig til å gi fra meg rolle som omsorgsperson, slik mange fedre er i dag.

Jeg vil ikke at alle saker skal gjennom retten, men om man skal nå full likestilling i omsorgsroller etter samlivsbrudd, tror jeg vi trenger rettspraksis i tillegg til slike som min mann og hans ex som frivillig velger delte løsninger. Og for å få rettspraksis må man ha rettssaker. Man kan selvsagt vente på at samfunnet selv justerer dette, men da må man vente til dagens fedre er minst bestefedre tror jeg.

Og med hensyn til foreldre-barn relasjonen så tror jeg mange menn' date=' meg selv inkludert, føler at man er på rett vei. Det er mer akseptert for menn å ta del i barnas liv og kvinner har tildels åpnet for at vi skal få lov til dette. [/quote']

Jeg er enig i det første. Og syns synd på dere som har måttet "vente på å få lov". Godt at vi hespetrær av noen mødre nå er ute i arbeidslivet så dere får lov til å være hjemme med syke barn da...

Regner med at denne ikke var til meg, for jeg kjenner meg ikke igjen i de meningene som fremmes her?

[Gjest Marianna Panna]

Jeg kunne ikke levd med samvær annenhver helg, uansett hvor god pappaen til Vesla er.

Det kunne jeg ha gjort om alternativet var at vi ikke ble enige om omsorg og ingen ville gi seg. Da ville jeg heller la pappaen ha omsorgen i det daglige for å slippe å utsette barnet mitt for alt denne "kranglingen" ville medføre.

(Basert på mine erfaringer med hvordan mannen min er med sønnen vår vel og merke.)

[Gjest *Fiona*]

hvorfor er ikke kvinner villige til å gi fra seg en del av rollen som hovedomsorgsperson?

Vi vil det beste for barna. Folk har oppfatninger ut fra de rollemodellene de er vokst opp med. Hvilke rollemodeller er vi vokst opp med, de fleste av oss som er i alderen at vi har barn? Jo, en skjevfordeling av oppgaver og at mange mødre er dobbelt og trippelarbeidende. Det er et faktum.

Så finner vi oss en partner, ofte ikke helt ulik det mønsteret vi er vokst opp med. Hvis vi skilles, ser vi for oss at barnet må vokse opp med en mann som er slik vi underbevisst oppfatter ham - en som må forklares at tøy må vaskes, oppvask skal vaskes opp og et utall andre mer eller mindre åpenbare selvfølgeligheter. Når en mann da synes det er så himla greit, egentlig, å bli godt stelt med og ha en som tenker på alt, så bidrar ikke det heller i riktig retning, akkurat.

Jeg beklager, men det er jo sånn (og dette var bare bilder, ikke nødvendigvis konkrete situasjoner, for jeg tror ikke et barn får traumer av oppvask i stabler, men dere skjønner bildet?) - og når en mann må "passes på" og følges opp ellers, hvordan i all verden skal han kunne bli en god NOK omsorgsperson, og ikke en som gjør all ting på halv tolv, når han er så innmari villig til å la kvinnen ta hoveddelen av hjem og relasjoner til familie?(hvem husker bursdager hjemme hos dere, f.eks? til og med svigermor sin?).

Igjen - jeg sier ikke at alle menn av idag er sånn. Jeg sier at bildet av menn er blitt sånn av en grunn, og menn får jo også gidde å vise at de er i stand til å være annet enn store spedbarn. Jeg kjenner mange menn som er like vanlig oppegående som deg og meg, men jeg kjenner også de som bor i en svinesti og fortsatt foretrekker å spise middag hjemme hos mamma når han er singel... Jeg beklager, men JA; dette er med på å farge bildet av menns omsorgsevne. Endringene må dere faktisk stå for selv; dere kan ikke sitte der og forvente at alle andre skal endre oppfatning og SÅ bevise det. Dere er ikke sandkassebarn. Tiden ER i endring, vi ser det jo hver dag, men det tar tid. Dere snakker om forventninger, at det forventes mer av mødre - hvem styrer disse forventningene?

Og, by the way, Sissan - mht å kjempe for mer samvær. Jeg sa jeg ville heller ta det savnet selv heller enn å utsette ungen for en kamp eller noe i den retning, og du mente jeg måtte være en bedre omsorgforelder enn deg, det tror jeg ikke - jeg vil bare presisere at jeg ikke sa noe m hvordan jeg ville ha det ;-) jeg ville selvsagt savnet voldomt, ville tenkt masse, savnet, sikkert grått noen salte tårer, men poenget var at JEG vil heller ta det enn å se barnet mitt som kasteball. Men selvsagt, hvis vi bodde i nærheten av hverandre og alt annet lå til rette for det, er det ingenting som ville hindret meg i å ha mest MULIG kontakt og samvær. Mener bare at foreldre bør ta støyten for egne valg, og la barna slippe. At man FØLER noe, er ikke retningsgivende for hva som er best for barn, nødvendigvis, og voksne følelser må jo voksne takle.

[Gjest Mannen]

Der ser du hvor mye jeg vet. Jeg trodde hensikten var å finne den beste løsningen for barna jeg....

Hensikten for retten er å finne den beste løsningen for barna. De to partene i retten vil så argumentere for å fremme sin egen sak, som i prinsipp vil si å sverte motparten og fremheve seg selv i størst mulig grad.

På bakgrunn av dette tar retten en avgjørelse.

Den som har vært med på en slik sak kan sikkert skrive under på at dette ikke er noen positiv opplevelse - for noen parter(ikke der og da i alle fall).

Og med hensyn til foreldre-barn relasjonen så tror jeg mange menn' date=' meg selv inkludert, føler at man er på rett vei. Det er mer akseptert for menn å ta del i barnas liv og kvinner har tildels åpnet for at vi skal få lov til dette. [/quote']

Jeg er enig i det første. Og syns synd på dere som har måttet "vente på å få lov". Godt at vi hespetrær av noen mødre nå er ute i arbeidslivet så dere får lov til å være hjemme med syke barn da...

Jeg undres litt over at mange kvinner reagerer så sterkt når det nevnes at dere må "gi fra dere ansvar" i forhold til barneomsorg.

Jeg får inntrykk av at flere forventer at vi skal ta dette ansvaret - til tross for at dere ikke vil gi det fra dere.

Det er en mor og far - og begge må bidra til deling av ansvar. Gi og ta, enkelt og greit.

Ellers er jeg stort sett enig i det andre du sier.