Kvinner

[Steinar40]

Av og til lurer jeg på om du leser egne innlegg, og ser hvor jævlig råttent og kvalmende du uttrykker deg. Du er slem, ufordragelig og bitter, Steinar. Virkelig.

Jeg sier det akkurat som det er.

Og det er du/dere ikke vant til.

[AnonymBruker]

Jeg mener at du allerede nå bør begynne å lære deg til å klare å stå på egne ben. Veldig viktig. For alle.

Jeg konkluderer da med at du mener jeg bør kutte det eneste båndet jeg har til min bror hvis jeg får meg kjæreste? Hva argumenterer du det med?

Jeg har alltid stått på egne ben, og klarer meg fint alene. Det er ikke slik at jeg henger med disse vennene hver dag eller flere ganger i uken. Noen ganger er vi sammen og da mimrer vi ofte om min bror, og de forteller historier og ting om ham jeg ikke visste og vice versa. Jeg har ingen andre jeg kan gjøre dette med. Vi deler en felles historie, en trist og tragisk opplevelse, og føler derfor en sterk tilhørighet til hverandre. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan du kan mene dette er negativt? Argumenter, takk!

[Steinar40]

Som en siste kommentar fra min side, etter å ha kikket litt på denne tråden.

Skaff deg et liv. Omgås MENN litt mer kanskje. Kom deg vekk fra Kvinneguiden. Ta deg ei treningsøkt, litt frisk luft. Jeg er ikke noe spesiell på noen som helst måte. Jeg er en vanlig kvinne som har levd en stund. Jeg lever i et 28 år langt ekteskap.

Min alder ligger nok over resten av gjengen her inne. Jeg har arbeidet i flere typer virksomheter. Ergo har jeg erfaring med miljøer av div.art. Jeg har stor kontaktflate.

Livet er ikke sort hvitt, lille venn. Ønsker deg en riktig god jul!

Livet er ikke sort hvitt, nei. Sant nok.

Livet til ulike individer er heller ikke sammenliknbart. Alle ser livet på sin egen måte. Og lever sitt liv på sin måte.

Du har nå etter eget utsagn levd 28 år i ekteskap og vet da intet annet. Og trenger da forsåvidt ikke å vite noe annet heller.

[Gjest KateW]

Jeg sier det akkurat som det er.

Og det er du/dere ikke vant til.

Feil, du sier det sånn DU mener det er, og du sitter ikke på sannheten, langt der i fra.

Jeg er vant til at folk snakker rett ut av posen, og det gjør jeg selv også. Men både jeg og mine omgangsvenner gjør det med respekt og fornuft. Og basert på virkelig erfaring. Ikke media og sammenkokte forskrudde meninger.

[Gjest Wolfmoon]

Livet er ikke sort hvitt, nei. Sant nok.

Livet til ulike individer er heller ikke sammenliknbart. Alle ser livet på sin egen måte. Og lever sitt liv på sin måte.

Du har nå etter eget utsagn levd 28 år i ekteskap og vet da intet annet. Og trenger da forsåvidt ikke å vite noe annet heller.

Mens du selvfølgelig vet hva som gjelder for alle andre og generelt, fordi du ikke har vært i noe langvarig forhold

[Steinar40]

Jeg konkluderer da med at du mener jeg bør kutte det eneste båndet jeg har til min bror hvis jeg får meg kjæreste? Hva argumenterer du det med?

Du skriver at du mistet broren din for en stund siden. Jeg vet jo ikke hvor lenge det er. Og i en stund kan det være konstruktivt å minnes de tidligere gode tider og bearbeide sorgen på den måten.

Men etterhvert må livet ditt begynne å gå videre igjen. Du kan dessverre ikke få tilbake broren din igjennom disse vennene han hadde.

Båndet til broren din har du inne i deg selv. Og igjennom felles foreldre (hvis de lever).

Sånn ser jeg på det.

Jeg har alltid stått på egne ben, og klarer meg fint alene. Det er ikke slik at jeg henger med disse vennene hver dag eller flere ganger i uken. Noen ganger er vi sammen og da mimrer vi ofte om min bror, og de forteller historier og ting om ham jeg ikke visste og vice versa. Jeg har ingen andre jeg kan gjøre dette med. Vi deler en felles historie, en trist og tragisk opplevelse, og føler derfor en sterk tilhørighet til hverandre. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan du kan mene dette er negativt? Argumenter, takk!

Jeg sier altså ikke at dette er negativt i seg. Men du må begynne å se fremover igjen også.

Som alle må i en slik situasjon.

[AnonymBruker]

Du skriver at du mistet broren din for en stund siden. Jeg vet jo ikke hvor lenge det er. Og i en stund kan det være konstruktivt å minnes de tidligere gode tider og bearbeide sorgen på den måten.

Men etterhvert må livet ditt begynne å gå videre igjen. Du kan dessverre ikke få tilbake broren din igjennom disse vennene han hadde.

Båndet til broren din har du inne i deg selv. Og igjennom felles foreldre (hvis de lever).

Sånn ser jeg på det.

Jeg sier altså ikke at dette er negativt i seg. Men du må begynne å se fremover igjen også.

Som alle må i en slik situasjon.

Jeg har ingen søsken, og ikke gjenlevende foreldre. Det er et par år siden jeg mistet min bror. Jeg ser fremover, lever et helt normalt liv (selv om jeg selvfølgelig savner han!), og gleder meg til resten av livet. Har ingen problemer med det! Jeg lever ikke på minnene av min bror gjennom kameratene, men minnene av min bror blir levende gjennom å høre kameratene snakke om ham! Slik blir savnet litt svakere og minnene sterkere. Jeg hadde synes det var svært trist å ikke ha noen som kjente han å snakke og mimre med !

Min bror led en tragisk og uventet død, og kameratene er de eneste som var der for meg i den tiden og opplevde det sammen med meg. Ingen andre i denne verden kan forstå hva det vil si å oppleve noe slikt. Ja, de kan ha vært gjennom noe lignende, men ikke akkurat den hendelsen. Dette er også med på å knytte oss sammen, og det er godt å vite at jeg kan snakke med noen som var der gjennom det hele og vet hva det er snakk om. En kjæreste som aldri kjente min bror vil aldri kunne snakke så levende om min bror, ei heller samtale om den tragiske kvelden, slik kameratene kan.

Jeg forstår ennå ikke hvilke argumenter du har for at jeg skal kutte kontakten med dem hvis jeg får meg kjæreste??? Det har du ikke svart på. Du svarte jo bare på andre ting.

[Steinar40]

Jeg har ingen søsken, og ikke gjenlevende foreldre. Det er et par år siden jeg mistet min bror. Jeg ser fremover, lever et helt normalt liv (selv om jeg selvfølgelig savner han!), og gleder meg til resten av livet. Har ingen problemer med det! Jeg lever ikke på minnene av min bror gjennom kameratene, men minnene av min bror blir levende gjennom å høre kameratene snakke om ham! Slik blir savnet litt svakere og minnene sterkere. Jeg hadde synes det var svært trist å ikke ha noen som kjente han å snakke og mimre med !

Min bror led en tragisk og uventet død, og kameratene er de eneste som var der for meg i den tiden og opplevde det sammen med meg. Ingen andre i denne verden kan forstå hva det vil si å oppleve noe slikt. Ja, de kan ha vært gjennom noe lignende, men ikke akkurat den hendelsen. Dette er også med på å knytte oss sammen, og det er godt å vite at jeg kan snakke med noen som var der gjennom det hele og vet hva det er snakk om. En kjæreste som aldri kjente min bror vil aldri kunne snakke så levende om min bror, ei heller samtale om den tragiske kvelden, slik kameratene kan.

Jeg forstår ennå ikke hvilke argumenter du har for at jeg skal kutte kontakten med dem hvis jeg får meg kjæreste??? Det har du ikke svart på. Du svarte jo bare på andre ting.

En bra kjæreste blir din bestevenn.

En bra kjæreste kan du fortelle om din bror til.

Som sagt; du får ikke tilbake broren din igjennom vennene hans.

Jeg syns ikke det er konstruktivt å se seg tilbake i livet hele tiden.

[smilo]

Jeg må bare spørre Steinar om en ting.

Jeg har et vennepar. De ble jeg (og min x-mann) kjent med for 17 år siden. Vi har fulgt hverandre i alle disse årene. Nå er jeg alene og de er fortsatt mine venner. (Jeg understreker venner for det har aldri vært annet enn platonisk vennskap) Jeg omgås begge like mye. Mener du at jeg skal kutte ut mannen i dette forholdet hvis jeg finner meg en ny kjæreste eller skulle jeg aldri hatt noe med denne mannen å gjøre selv om de var et vennePAR av oss?

Hvordan skal jeg eventuelt kunne besøke min venninne uten å treffe ham? Eller mener du at jeg burde kutte ut begge to? Hva om jeg treffer han på butikken og han kommer bort og vil snakke med meg? skal jeg springe og gjemme meg?

[Steinar40]

Jeg må bare spørre Steinar om en ting.

Jeg har et vennepar. De ble jeg (og min x-mann) kjent med for 17 år siden. Vi har fulgt hverandre i alle disse årene. Nå er jeg alene og de er fortsatt mine venner. (Jeg understreker venner for det har aldri vært annet enn platonisk vennskap) Jeg omgås begge like mye. Mener du at jeg skal kutte ut mannen i dette forholdet hvis jeg finner meg en ny kjæreste eller skulle jeg aldri hatt noe med denne mannen å gjøre selv om de var et vennePAR av oss?

Hvordan skal jeg eventuelt kunne besøke min venninne uten å treffe ham? Eller mener du at jeg burde kutte ut begge to? Hva om jeg treffer han på butikken og han kommer bort og vil snakke med meg? skal jeg springe og gjemme meg?

Jeg mener at du bør fortsette å treffe dem som et par. Altså bare når begge er tilstede.

At du tilfeldigvis treffer på folk er noe helt annet enn å avtale å treffes.

[Gjest Eurodice]

Jeg mener at du allerede nå bør begynne å lære deg til å klare å stå på egne ben. Veldig viktig. For alle.

Hvordan kan du skrive noe så kaldt til en jente som sørger over sin bror? Har du ikke evne til empati? Er det din oppriktige mening at en ung jente skal måtte være alene i sorgen og ikke ha venner å støtte seg til?

[Steinar40]

Hvordan kan du skrive noe så kaldt til en jente som sørger over sin bror? Har du ikke evne til empati? Er det din oppriktige mening at en ung jente skal måtte være alene i sorgen og ikke ha venner å støtte seg til?

Kanskje du burde lese alt jeg skrev først?

[AnonymBruker]

En bra kjæreste blir din bestevenn.

En bra kjæreste kan du fortelle om din bror til.

Som sagt; du får ikke tilbake broren din igjennom vennene hans.

Jeg syns ikke det er konstruktivt å se seg tilbake i livet hele tiden.

Hvem har sagt noe om å få min bror tilbake? Jeg vet jo det ike vil skje. Vi treffes jo på den andre siden uansett... Ja, jeg fortelle min nye kjæreste om min bror, men det vil aldri være det samme. Han kjente han ikke og var der ikke og sitter ikke med de samme inntrykkene og opplevelsen som kameratene og jeg gjør. Jeg ville ikke kunne ha en samtale med han om min bror slik jeg kan med vennene.

Greit, my point proven: Ikke du, eller noen andre, kan forstå det jeg og kameratene har vært gjennom. Men jeg regner da med at de fleste oppegående folk har såpass empati og innsikt i mennesker at de kan forstå hvorfor jeg ønsker å ha kontakt med disse kameratene. Og det helt uten at de tenker sånn som du; at jeg lever i fortia og tror min bror kommer tilbake!

Klarer ikke du å se alt dette, og forstå hvorfor det er viktig for meg å ha disse personene i livet mitt? Hvis "nei", hva er dine argumenter for at jeg ikke skal/ bør ha det hvis jeg får meg kjæreste?(Håper du kan svare skikkelig på disse to spørsmåleene nå, og slutte å si at jeg lever i fortia og tror min bror kommer tilbake osv. osv., for det gjør jeg ikke!)

[Steinar40]

Hvem har sagt noe om å få min bror tilbake? Jeg vet jo det ike vil skje. Vi treffes jo på den andre siden uansett... Ja, jeg fortelle min nye kjæreste om min bror, men det vil aldri være det samme. Han kjente han ikke og var der ikke og sitter ikke med de samme inntrykkene og opplevelsen som kameratene og jeg gjør. Jeg ville ikke kunne ha en samtale med han om min bror slik jeg kan med vennene.

Greit, my point proven: Ikke du, eller noen andre, kan forstå det jeg og kameratene har vært gjennom. Men jeg regner da med at de fleste oppegående folk har såpass empati og innsikt i mennesker at de kan forstå hvorfor jeg ønsker å ha kontakt med disse kameratene. Og det helt uten at de tenker sånn som du; at jeg lever i fortia og tror min bror kommer tilbake!

Klarer ikke du å se alt dette, og forstå hvorfor det er viktig for meg å ha disse personene i livet mitt? Hvis "nei", hva er dine argumenter for at jeg ikke skal/ bør ha det hvis jeg får meg kjæreste?(Håper du kan svare skikkelig på disse to spørsmåleene nå, og slutte å si at jeg lever i fortia og tror min bror kommer tilbake osv. osv., for det gjør jeg ikke!)

En bra kjæreste vil gi deg et nytt fokus.

[AnonymBruker]

Hvem har sagt noe om å få min bror tilbake? Jeg vet jo det ike vil skje. Vi treffes jo på den andre siden uansett... Ja, jeg fortelle min nye kjæreste om min bror, men det vil aldri være det samme. Han kjente han ikke og var der ikke og sitter ikke med de samme inntrykkene og opplevelsen som kameratene og jeg gjør. Jeg ville ikke kunne ha en samtale med han om min bror slik jeg kan med vennene.

Greit, my point proven: Ikke du, eller noen andre, kan forstå det jeg og kameratene har vært gjennom. Men jeg regner da med at de fleste oppegående folk har såpass empati og innsikt i mennesker at de kan forstå hvorfor jeg ønsker å ha kontakt med disse kameratene. Og det helt uten at de tenker sånn som du; at jeg lever i fortia og tror min bror kommer tilbake!

Klarer ikke du å se alt dette, og forstå hvorfor det er viktig for meg å ha disse personene i livet mitt? Hvis "nei", hva er dine argumenter for at jeg ikke skal/ bør ha det hvis jeg får meg kjæreste?(Håper du kan svare skikkelig på disse to spørsmåleene nå, og slutte å si at jeg lever i fortia og tror min bror kommer tilbake osv. osv., for det gjør jeg ikke!)

En bra kjæreste vil gi deg et nytt fokus.

Igjen: Du svarte ikke på spørsmålene mine (Til informasjon: De er uthevet i det siste avsnittet.)

[Gjest KateW]

Feil, du sier det sånn DU mener det er, og du sitter ikke på sannheten, langt der i fra.

Jeg er vant til at folk snakker rett ut av posen, og det gjør jeg selv også. Men både jeg og mine omgangsvenner gjør det med respekt og fornuft. Og basert på virkelig erfaring. Ikke media og sammenkokte forskrudde meninger.

[Steinar40]

Igjen: Du svarte ikke på spørsmålene mine (Til informasjon: De er uthevet i det siste avsnittet.)

Jeg kan forstå at du har hatt behov for å ha disse personene i livet ditt i en periode, ja.

[Steinar40]

Feil, du sier det sånn DU mener det er, og du sitter ikke på sannheten, langt der i fra.

Jeg er vant til at folk snakker rett ut av posen, og det gjør jeg selv også. Men både jeg og mine omgangsvenner gjør det med respekt og fornuft. Og basert på virkelig erfaring. Ikke media og sammenkokte forskrudde meninger.

Mener du virkelig at du viser meg mye respekt når du påstår at jeg ikke har virkelige erfaringer men bare media og sammenkokte forskrudde meninger?

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at du har hatt behov for å ha disse personene i livet ditt i en periode, ja.

Så slike situasjoner er unntaket fra regelen din om å ha mannlige kamerater? Hva om jeg ønsker å ha dem gjennom hele livet mitt?

[Steinar40]

Så slike situasjoner er unntaket fra regelen din om å ha mannlige kamerater? Hva om jeg ønsker å ha dem gjennom hele livet mitt?

Nei. Så lenge du er singel så er det ikke noe problem for noen.