Hvis du måtte velge...

[Gjest ms_kwang]

det burde du få! Og du burde ikke ha barn. Du elsker dem ikke nok, og jeg synes synd på dem. Enkelt og greit.

Jeg sa det med handa på hjertet at jeg ville valgt min mann først, og hva får jeg, bare refs fra andre.

Men nå skal det nevnes at jeg ikke har barn...så akkurat den følelsen vet jeg ikke.

Men jeg vil heller ikke bli gammel alene, og min mann betyr alt for meg.

Min mor derimot, har også sagt en gang i tiden, at hun ville valgt sin livsledsager, hun brukte nærmere 40 år på å finne han, den personen hun vil dele resten av livet sitt med, hun ville valgt han, ikke meg eller min bror.

ei annen jeg kjenner mistet begge foreldrene sine i ei ulykke, hun var enebarn, og for 2 år siden mistet hun sin siste besteforelder, hun har ikke kontakt med NOEN av sine tanter eller onkler. Hun er alene, hun har sagt i ettertid, at hun ønsker at foreldrene overlevde, at skjebnen heller kunne ta hennes liv. ikke dems.

Å hun har også sagt at om hun måtte velge mellom sin partner eller sitt barn, så ville hun valgt sin partner. fordi hun unner ikke noen å miste alle rundt seg. Å være helt pokkers alene.

Så kall meg ond, kall meg hva F dere vil..

Men jo sto iallefall ærlig fram å fortalte hva jeg ville gjort.

jeg har min "Soulmate" å jeg vil ikke miste han for alt i verden.

[Piper]

Jeg sa det med handa på hjertet at jeg ville valgt min mann først, og hva får jeg, bare refs fra andre.

Men nå skal det nevnes at jeg ikke har barn...så akkurat den følelsen vet jeg ikke.

Men jeg vil heller ikke bli gammel alene, og min mann betyr alt for meg.

Min mor derimot, har også sagt en gang i tiden, at hun ville valgt sin livsledsager, hun brukte nærmere 40 år på å finne han, den personen hun vil dele resten av livet sitt med, hun ville valgt han, ikke meg eller min bror.

ei annen jeg kjenner mistet begge foreldrene sine i ei ulykke, hun var enebarn, og for 2 år siden mistet hun sin siste besteforelder, hun har ikke kontakt med NOEN av sine tanter eller onkler. Hun er alene, hun har sagt i ettertid, at hun ønsker at foreldrene overlevde, at skjebnen heller kunne ta hennes liv. ikke dems.

Å hun har også sagt at om hun måtte velge mellom sin partner eller sitt barn, så ville hun valgt sin partner. fordi hun unner ikke noen å miste alle rundt seg. Å være helt pokkers alene.

Så kall meg ond, kall meg hva F dere vil..

Men jo sto iallefall ærlig fram å fortalte hva jeg ville gjort.

jeg har min "Soulmate" å jeg vil ikke miste han for alt i verden.

Jeg mener du ikke kan gi et korrekt svar på den problemstillingen, rett og slett fordi du ikke har barn. Du aner ikke hvordan en mor eller far føler for sitt barn, for du har aldri opplevd det. Så ut i fra din situajson forstår jeg godt at du hadde valgt din partner, for du har jo ikke barn.

Jeg forstår også at hun som har mistet sine foreldre tenker slik, men sånn tenker jeg at man kan tenke uansett hvor mange man har igjen i livet sitt. Man skulle ønske at man ikke satt igjen etter noen døde, rett og slett fordi det er så vondt å miste noen man er glad i.

[AnonymBruker]

Jeg spurte mamma en gang, hva hun mente ville være verst å miste, mannen eller et av barna. Hun mente at det ville være verst å.miste mannen. Jeg er uenig, tror jeg ville hatt problemer.med å leve videre om jeg mistet et barn. Å.miste mannen ville selvsagt være forferdelig, men pga barna så ville det gått på et vis.

Men kan man ikke da si motsatt også? At å miste et barn ville være forferdelige, men pga mannen ville det gått på et vis?

Kudos til din mor for et ærlig svar, som nok var fryktelig vondt å gi, og sikkert like vondt å få.

TS

[AnonymBruker]

Jeg svarer noe som en annen bruker svarte på en tilsvarende tråd for noen år tilbake. Hvis jeg hadde mistet mannen min, hadde jeg sørget dypt og lenge. Hvis jeg hadde mistet et av barna mine, hadde jeg gått til grunne. Hadde helt klart valgt barnet.

Jeg må si det antakelig er det beste svaret jeg har lest så langt - hovedsaklig pga argumentet, ikke pga valget.

TS

[AnonymBruker]

Er det ikke fint med slike diskusjoner? Velger man barnet får man høre at man ikke elsker mannen sin som man skal, velger man mannen er man en dårlig forelder....

Helt enig, og jeg syns det er vondt og rfyktelig trist å se hvor fordømmende enkelte er overfor de som tar et annet valg enn dem selv. Vi vet ingenting om hvorfor andre ville valgt som de gjør, og vi har ingen rett til å dømme! Som trådstarter oppfordrer jeg til mer toleranse og mindre dømming!

TS

[AnonymBruker]

det burde du få! Og du burde ikke ha barn. Du elsker dem ikke nok, og jeg synes synd på dem. Enkelt og greit.

Unødvendig hard kommentar - du vet ingenting om personen eller dennes situasjon. Vis toleranse og respekt overfor mennesker som tar andre valg enn deg selv!

TS

[AnonymBruker]

Forferdelig kaldt svar må jeg si, og skal jeg dra den i samme duren vil nå jeg si at man kan fint finne seg en ny partner, for det finnes mange milliarder mennesker ute i verden, men det ene barnet vil du aldri få tilbake uansett hvor mange nye barn du lager.

Jeg mistet min mann i år, og kan med hånden på hjerte si at jeg hadde gjort alt i min makt for å prøve å redde begge, men barna mine er viktigst for meg så jeg hadde valgt barna. Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten mine barn, selv om jeg ikke klarte eller klarer å se for meg et liv uten min mann heller. Men barna kommer først

Jeg vil bare få si at det var trist å lese at du har mistet mannen din. Føler med deg.

TS

[AnonymBruker]

Jeg spurte mannen min om hva han ville ønsket hvis jeg ble satt i en slik situasjon, og han var ikke engang i tvil.

"Redd barna! Jeg kan ha en sjanse til å redde meg selv, det har ikke barna. Jeg har opplevd den store kjærligheten, og gleden ved å få barn, det har ikke barna opplevd. Jeg har mange gode år foran meg, men barna har enda flere år foran seg. En forelder skal ikke overleve sine barn hvis det kan unngås."

Og til de som sier at de ville gått til grunne uten mann eller barn.

Jeg elsker min mann og mine barn så høyt at jeg kunne gått i døden for dem.

Men jeg elsker dem også så høyt at jeg ville levd for dem, dersom jeg hadde mistet noen av dem.

Jeg vet at verken mann eller barn ville at jeg skulle gått til grunne på grunn av deres bortgang, fordi de er så glad i meg at de vil at jeg skal ha et godt liv.

[Gjest Chickpea]

Jeg regnet med at en slik reaksjon ville komme. Fakta er at et barn med Downs er noe jeg virkelig ikke ønsker å ha. Heller intet barn enn et barn med Downs.

Du får bli så kvalm du bare vil.

Men da hadde du sannsynligvis aldri hatt noe barn med Downs å "ofre" for mannen, for du hadde vel valgt det bort allerede i fosterstadiet? Skjønner ellers ikke sånne holdninger..

[LukaFrost]

Men da hadde du sannsynligvis aldri hatt noe barn med Downs å "ofre" for mannen, for du hadde vel valgt det bort allerede i fosterstadiet?

Korrekt.

[Gjest imli]

Huff, sjølv om eg og kanskje hadde valt bort eit barn med t.d DS på fosterstadiet, hadde eg aldri i verda ofra barnet når det fyrst hadde kome til verda, sjølv om han/ho var annerleis! Barna kjem fyrst, sjuke eller friske.

Endret 16. september 2011 av imli

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg mener du ikke kan gi et korrekt svar på den problemstillingen, rett og slett fordi du ikke har barn. Du aner ikke hvordan en mor eller far føler for sitt barn, for du har aldri opplevd det. Så ut i fra din situajson forstår jeg godt at du hadde valgt din partner, for du har jo ikke barn.

Jeg blir så grenseløst irritert av dere hormonelle småbarnsforeldre som må rasjonalisere bort andres meninger sånn at det skal passe deres verdenssyn.

Det er da et helt legitimt standpunkt å ha og heller velge sin partner. Som flere andre har påpekt. Min partner er min livsLEDSAGER. Jeg kommer til å dele hele mitt liv med denne personen. Selvom du er i amme-tåka og tror at dette barnet skal du være med resten av livet så er ikke det sannheten. De aller fleste har god kontakt med foreldrene sine til de flytter hjemmefra også er det hipp som happ.

Selvfølgelig har mange kjempe god kontakt, men ikke i nærheten av den kontakten du har med din ektefelle. Og påstå noe annet minner om et usunt mor-sønn/datter forhold eller et dårlig ekteskap!!!

[Gjest imli]

Jeg blir så grenseløst irritert av dere hormonelle småbarnsforeldre som må rasjonalisere bort andres meninger sånn at det skal passe deres verdenssyn.

Det er da et helt legitimt standpunkt å ha og heller velge sin partner. Som flere andre har påpekt. Min partner er min livsLEDSAGER. Jeg kommer til å dele hele mitt liv med denne personen. Selvom du er i amme-tåka og tror at dette barnet skal du være med resten av livet så er ikke det sannheten. De aller fleste har god kontakt med foreldrene sine til de flytter hjemmefra også er det hipp som happ.

Selvfølgelig har mange kjempe god kontakt, men ikke i nærheten av den kontakten du har med din ektefelle. Og påstå noe annet minner om et usunt mor-sønn/datter forhold eller et dårlig ekteskap!!!

Poenget er jo at det er greitt å veta kva ein snakkar om før ein svarar på slike spørsmål. Personar med barn og partnar veit korleis det er å ha både barn og partnar, og er dermed betre i stand til å svare enn barnlause som kun veit korleis det er å ha partnar.

Det har ingenting med å vera hormonell og gjera, mange her har store, og kanskje også vaksne ungar, er ikkje slik at alle saman sit med ein baby i armkroken og er i ammetåka. Dei fleste har god kontakt med foreldra sine livet ut. Dessutan - ein kan miste både barn og partnar i sjukdom/ulykke osv, der stiller dei likt. Men partnar har ein jo ca 50% sjangs for å bli skilt frå i tillegg... Det er ein del tiår sida "til døden skiller dere ad" gjaldt absolutt!

[Gjest HunterLady]

Jeg er 100% ærlig med meg selv og jeg ville valgt barnet mitt. Det er ingen tvil. Dette var et lett spørsmål, da jeg setter barnet mitt høyere enn meg selv.

"Man vet aldri før man havner i situasjonen"..

Jo, dette vet jeg.

[Gjest Yellow Taxi]

Poenget er jo at det er greitt å veta kva ein snakkar om før ein svarar på slike spørsmål. Personar med barn og partnar veit korleis det er å ha både barn og partnar, og er dermed betre i stand til å svare enn barnlause som kun veit korleis det er å ha partnar.

Det har ingenting med å vera hormonell og gjera, mange her har store, og kanskje også vaksne ungar, er ikkje slik at alle saman sit med ein baby i armkroken og er i ammetåka. Dei fleste har god kontakt med foreldra sine livet ut. Dessutan - ein kan miste både barn og partnar i sjukdom/ulykke osv, der stiller dei likt. Men partnar har ein jo ca 50% sjangs for å bli skilt frå i tillegg... Det er ein del tiår sida "til døden skiller dere ad" gjaldt absolutt!

Ditt siste argument går igjen på kvaliteten av ekteskapet, og jeg regner med at de som velger sin partner vet mer om sitt eget ekteskap enn de som kritserer gjør

Det du sier her er foresten noe helt annet. Det er helt greit å si at man vet sikrere hvilket standpunkt man selv har når man har både et perfekt ekteskap og et barn. Men å komme med utalelser som "du kan ikke vite hva du snakker om fordi du ikke har barn", "du har nok ikke barn som sier det", "håper du ikke har barn med de holdningene der", er av et helt annet slag. Det er i beste fall rasjonalisering og i værste fall nedlatende og dømmende!

[Gjest HunterLady]

Jeg blir så grenseløst irritert av dere hormonelle småbarnsforeldre som må rasjonalisere bort andres meninger sånn at det skal passe deres verdenssyn.

Det er da et helt legitimt standpunkt å ha og heller velge sin partner. Som flere andre har påpekt. Min partner er min livsLEDSAGER. Jeg kommer til å dele hele mitt liv med denne personen. Selvom du er i amme-tåka og tror at dette barnet skal du være med resten av livet så er ikke det sannheten. De aller fleste har god kontakt med foreldrene sine til de flytter hjemmefra også er det hipp som happ.

Selvfølgelig har mange kjempe god kontakt, men ikke i nærheten av den kontakten du har med din ektefelle. Og påstå noe annet minner om et usunt mor-sønn/datter forhold eller et dårlig ekteskap!!!

Barnet er ditt for alltid, død eller levende.

En "livsledsager" er uforutsigbart og utrygt da du aldri vet hvor lenge dere er sammen som ett.

Å påstå at du står nærmere ektefellen din enn barnet ditt vitner om et usunt far-datter/sønn forhold.

Er ikke dette en idiotisk påstand? Like idiotisk som din.

Og ta å ro deg ned noen hakk. Trenger ikke å bli så sinna for at noen setter barnet sitt høyest.

[Gjest imli]

Ditt siste argument går igjen på kvaliteten av ekteskapet, og jeg regner med at de som velger sin partner vet mer om sitt eget ekteskap enn de som kritserer gjør

Det du sier her er foresten noe helt annet. Det er helt greit å si at man vet sikrere hvilket standpunkt man selv har når man har både et perfekt ekteskap og et barn. Men å komme med utalelser som "du kan ikke vite hva du snakker om fordi du ikke har barn", "du har nok ikke barn som sier det", "håper du ikke har barn med de holdningene der", er av et helt annet slag. Det er i beste fall rasjonalisering og i værste fall nedlatende og dømmende!

Eg har ikkje kome med "håper ikkje du har barn" eller noko i den retning. Men eg trur mange som ikkje har barn, kan ha vanskeleg for å førestille seg korleis den kjærleiken er. Uansett kor perfekt eit ekteskap er, vil dei fleste alltid setje ungane høgast i ein slik situasjon.

[Gjest Yellow Taxi]

Barnet er ditt for alltid, død eller levende.

En "livsledsager" er uforutsigbart og utrygt da du aldri vet hvor lenge dere er sammen som ett.

Å påstå at du står nærmere ektefellen din enn barnet ditt vitner om et usunt far-datter/sønn forhold.

Er ikke dette en idiotisk påstand? Like idiotisk som din.

Og ta å ro deg ned noen hakk. Trenger ikke å bli så sinna for at noen setter barnet sitt høyest.

Selvfølgelig er barnet ditt ditt uansett, men det er allikevel unaturlig og gjennom livet ha et nærere forhold til sitt barn enn sin ektefelle. Det er vel rimelig innlysende?

Jeg ble ikke sinna fordi noen setter barne sitt høyest. Jeg blir sinna når noen ikke kan godta at andre ikke deler deres syn, og dermed kommer med dømmende utsagn og rasjonaliseringer.

Og igjen, jeg antar at de som har valgt sin livsledsager vet mer om sine egne forhold enn andre her på forumet, så argumentet med at folk skiller seg blir helt meningsløst.

Endret 16. september 2011 av Yellow Taxi

[Gjest imli]

Selvfølgelig er barnet ditt ditt uansett, men det allikevel unaturlig og gjennom livet ha et nærere forhold til sitt barn enn sin ektefelle. Det er vel rimelig innlysende?

Jeg ble ikke sinna fordi noen setter barne sitt høyest. Jeg blir sinna når noen ikke kan godta at andre ikke deler deres syn, og dermed kommer med dømmende utsagn og rasjonaliseringer.

Og igjen, jeg antar at de som har valgt sin livsledsager vet mer om sine egne forhold enn andre her på forumet, så argumentet med at folk skiller seg blir helt meningsløst.

Ein vil jo ofte ha eit nærare forhold til ektefelle, viss du tenkjer på om ein kan snakke med kvarandre om alt osv. Det gjer ein jo som regel ikkje med barna sine sjølv om dei er vaksne. Det er to heilt ulike forhold og to ulike formar for kjærleik. Ein kan elske partnaren sin og barna like høgt, men samtidig velje barna i ein situasjon som TS skisserar. Rett og slett fordi det er naturleg for mennesker å beskytte ungane sine.

[Gjest Yellow Taxi]

Ein vil jo ofte ha eit nærare forhold til ektefelle, viss du tenkjer på om ein kan snakke med kvarandre om alt osv. Det gjer ein jo som regel ikkje med barna sine sjølv om dei er vaksne. Det er to heilt ulike forhold og to ulike formar for kjærleik. Ein kan elske partnaren sin og barna like høgt, men samtidig velje barna i ein situasjon som TS skisserar. Rett og slett fordi det er naturleg for mennesker å beskytte ungane sine.

Selvfølgelig... Jeg sier bare at det er OGSÅ et fullstendig rasjonelt valg å velge sin partner, og det er tåpelig av visse brukere her og være nedsettende eller tvile på at folk kan ta ett slikt valg.