Hvis du måtte velge...

[kisskissbangbang]

Det sier vel egentlig alt at ingen (så vidt jeg har sett?) som faktisk har barn har svart at de ville valgt ektefellen foran barnet sitt.

Og ja, det høres ovenfra-og-ned ut, men jeg tror dere som argumenterer imot vil skjønne (og endre mening) når dere selv får barn.

[Gjest Yellow Taxi]

Det sier vel egentlig alt at ingen (så vidt jeg har sett?) som faktisk har barn har svart at de ville valgt ektefellen foran barnet sitt.

Og ja, det høres ovenfra-og-ned ut, men jeg tror dere som argumenterer imot vil skjønne (og endre mening) når dere selv får barn.

Da følger du dårlig med

[kisskissbangbang]

Det er mulig. Hvor?

EDIT: Jeg har lest gjennom hele tråden på nytt, og ser at ett menneske har svart mannen sin, og også gitt svar på at hun faktisk har barn.

Ellers er det noen som har svart mannen, men som enten har sagt at de ikke har barn, eller ikke nevnt noe om det. Da går jeg ut i fra at de ikke er foreldre.

Har du barn, Yellow Taxi?

Endret 16. september 2011 av kisskissbangbang

[Gjest Yellow Taxi]

Det er mulig. Hvor?

EDIT: Jeg har lest gjennom hele tråden på nytt, og ser at ett menneske har svart mannen sin, og også gitt svar på at hun faktisk har barn.

Ellers er det noen som har svart mannen, men som enten har sagt at de ikke har barn, eller ikke nevnt noe om det. Da går jeg ut i fra at de ikke er foreldre.

Har du barn, Yellow Taxi?

AB 13, Lukafrost, Otrivin, AB 19, Mamma1 (hennes mor) og Ms Kwang. I tilegg har utallige (mange ABer) valgt sin partner. Det første innlegget som sier det har 14+. At de ikke har oppgitt at de har barn er ikke et bevis på at folk ikke kan ta det valget når de har barn.

Det er et bevis på at det er tabu og oppgi at man har barn når man har den holdningen, et tabu du i høyeste grad vedlikeholder med dine holdninger!!!

Den siste setningen din oppfatter jeg som en herketeknikk og et forsøk på å ulegitimere mine synspunkter. Men jeg skal allikevel svare; Jeg er faktisk prøver. Hvis du vil, skal jeg stikke innom denne tråden om et par års tid og bekrefte at jeg fortsatt har akkurat den samme holdningen.

[kisskissbangbang]

Jeg synes det er på sin plass at et er tabu. Og selv om man ikke elsker barnet sitt høyere enn partneren sin så har man et ansvar for det og dets liv. I mine øyne SKAL man velge barnet sitt.

Kom gjerne tilbake om et par år.

[Gjest imli]

Jeg synes det er på sin plass at et er tabu. Og selv om man ikke elsker barnet sitt høyere enn partneren sin så har man et ansvar for det og dets liv. I mine øyne SKAL man velge barnet sitt.

Kom gjerne tilbake om et par år.

Det er her kjerna ligg, føler eg. Uansett kva ein føler, så har ein eit ansvar som vaksen, som faktisk har fått eit barn, å ta vare på det barnet og verne det.

[Gjest Yellow Taxi]

Det er her kjerna ligg, føler eg. Uansett kva ein føler, så har ein eit ansvar som vaksen, som faktisk har fått eit barn, å ta vare på det barnet og verne det.

Ja, det er helt klart et godt argument. Men det blir akkurat like meningsløst å betvile at noen med barn kan ha disse meningene. Det som provoserte meg og samtlige av de andre som var negative til dere som velger barna, var ikke fordi vi mente det var feil. Vi syns bare det var urimelig med en nedlatende og tvilende holdning til våre meninger. Nå er jeg klar over at du ikke har vært så ille i forhold til sånne kommentarer så, denne er ment i forhold til debatten generelt

[Gjest imli]

Ja, det er helt klart et godt argument. Men det blir akkurat like meningsløst å betvile at noen med barn kan ha disse meningene. Det som provoserte meg og samtlige av de andre som var negative til dere som velger barna, var ikke fordi vi mente det var feil. Vi syns bare det var urimelig med en nedlatende og tvilende holdning til våre meninger. Nå er jeg klar over at du ikke har vært så ille i forhold til sånne kommentarer så, denne er ment i forhold til debatten generelt

Eg tykkjer det er feil å velje partaren, men det er fyrst og fremst fordi eg meiner ein har ansvar for å verne barnet sitt når ein er forelder.

[Aerah]

Har ikke partner. Men om valget sto mellom å redde meg selv eller barnet, hadde jeg uten tvil valgt barnet. Jeg hadde uansett ikke greid å leve videre uten han.

[Jysla]

Uff, det må være en ubegripelig situasjon å havne i!

Jeg har ikke barn enda, men måtte jeg velge hadde jeg valgt barnet, og det tror jeg kjæresten ville ønsket også-

[Piper]

Selvfølgelig er barnet ditt ditt uansett, men det er allikevel unaturlig og gjennom livet ha et nærere forhold til sitt barn enn sin ektefelle. Det er vel rimelig innlysende?

Jeg ble ikke sinna fordi noen setter barne sitt høyest. Jeg blir sinna når noen ikke kan godta at andre ikke deler deres syn, og dermed kommer med dømmende utsagn og rasjonaliseringer.

Og igjen, jeg antar at de som har valgt sin livsledsager vet mer om sine egne forhold enn andre her på forumet, så argumentet med at folk skiller seg blir helt meningsløst.

Og jeg syns rett og slett det blir tåpelig å svare på noe slikt, om man ikke har barn i det hele tatt. Jeg vil tro at 99 % ville valgt å redde barna sine, for det er naturlig for foreldre å beskytte barna sine. Det er ikke snakk om at man elsker barna mer enn sin partner, men den kjærligheten man ahr til sine barn er noe helt annet enn den man har for partneren sin.

Men igjen, det blir rett og slett for dumt for meg når noen skal argumentere så sterkt for at man skal kunne velge partneren sin, når man ikke har barn i det hele tatt. Når man ikke har barn, har man aldri opplevd hva det vil si å føle den kjærligheten og få den beskyttertrangen man får når man får barn. Derfor blir det rett og slett for dumt å si at man vil velge partneren sin, uten at man har barn i det hele tatt.

Som foreldre er det din jobb å sørge for at barnet er trygt, kan du ikke gi barnet dette får du heller velge å ikke få barn. Klarer du nå å si at du ville ha reddet partneren din før barnet ditt, så bør du rett og slett ikke få barn, rett og slett fordi du da ikke kan tilby barnet det barnet behøver nemlig den tryggheten om at mor og far ville gjort alt i sin makt for at barnet skulle være trygg. De som velger partneren sin er forferdelig egoistiske, for de velger basert på at de ikke vil være alene. De klarer ikke å se for seg et liv uten partneren sin, men klarer fint å se for seg et liv uten barnet sitt. De setter seg selv høyere enn noen andre, og de er viktigst for det viktigste for de er å ikke bli alene. En forferdelig egoistisk tankegang, som beklageligvis blir mer og mer fremtredende i det kalde samfunnet vi har vært med å bygge opp og som helt sikkert bare blir verre og verre med årene.

Men jeg klarer ikke i min villeste fantsi forstå at noen velger sin partner fremfor sitt eget barn, men det igjen er meg og mine tanker rundt det.

[Gjest Yellow Taxi]

En forferdelig egoistisk tankegang, som beklageligvis blir mer og mer fremtredende i det kalde samfunnet vi har vært med å bygge opp og som helt sikkert bare blir verre og verre med årene.

Det at du nok en gang prøver å ulegitimere min og andres mening med de samme argumentene, ser jeg ikke noe poeng i å kommentere nok en gang.

Men det du sier her er i alle fal ikke sant. Denne holdningen om at man skal være villig til å offre alt for sine barn, eller så er man ikke en verdig forelder (merk: Stor forskjell på å tilfredstille alle behov og være villig til å offre alt) er i høyeste grad et moderne fenomen.

Dette var ikke normen før. Forskere har pekt på en utvikling hvor ettersom foreldre opp igjennom historien fikk stadig mindre nytteverdi av barna sine, så ble barn også stadig sett på som viktigere. - At de ga mer lykke, og at man elsket dem høyere og høyere. Det er ingen som hevder at det ikke var vanlig å være utrolig glad i sine barn før, men typen "jeg elsker mitt barn høyere enn alt" var ikke en utpreget holdning.

For å forklare det med nytteverdi: Dette viser til at i så godt som hele historien så var det å få barn en investering som ga betydelig materiell avkastning (merk: materiell avkastning, vi snakker ikke om følelsesmessig), i form av arbeidskraft. Det var rett og slett en fornuftig inverstering.

Dette har gitt utgangspunkt for "parental-investment theory", som har blitt støttet av psykologisk forskning (http://pss.sagepub.com/content/22/2/203.abstract)

For å forklare enkelt hva den går utpå: Fordi foreldre i dagens samfunn gjør en så enorm investering i sine barn og får så lite igjen, så oppstår det som kalles "cognitive dissonance". Man klarer ikke finne en logisk grunn for hvorfor man gjør dette, så man drar en underbevisst konklusjon om at "siden jeg offrer så mye for mitt barn, og vil få så lite igjen, så må det være fordi barnet mitt gir meg så enormt mye tilbake følelsesmessig. - Barne mitt gjør mer utrolig lykkelig. Jeg elsker barne mitt over alt på jord."

Merk at dette er en simplistisk forum-vennlig fremstilling, men teorien er støttet av forskning (kilde i link) og jeg forventer et saklig svar hvis du skal argumentere mot det.

Endret 17. september 2011 av Yellow Taxi

[She_Leiva]

Jeg hadde uten tvil valgt barnet. Selv om det ikke hadde vert mitt barn engang, så hadde jeg nok tatt barnet før jeg hadde tatt kjæresten. Er ett eller annet med instinkt...

[Gjest HunterLady]

AB 13, Lukafrost, Otrivin, AB 19, Mamma1 (hennes mor) og Ms Kwang. I tilegg har utallige (mange ABer) valgt sin partner. Det første innlegget som sier det har 14+. At de ikke har oppgitt at de har barn er ikke et bevis på at folk ikke kan ta det valget når de har barn.

Det er et bevis på at det er tabu og oppgi at man har barn når man har den holdningen, et tabu du i høyeste grad vedlikeholder med dine holdninger!!!

Den siste setningen din oppfatter jeg som en herketeknikk og et forsøk på å ulegitimere mine synspunkter. Men jeg skal allikevel svare; Jeg er faktisk prøver. Hvis du vil, skal jeg stikke innom denne tråden om et par års tid og bekrefte at jeg fortsatt har akkurat den samme holdningen.

Jeg venter i spenning på den dagen du kommer tilbake med nytt svar på spørsmålet..

[altflyter]

Syntes det er et umulig spørsmål. Satser på at jeg aldri må velge

[AnonymBruker]

jeg synest det er verdt å huske på at ikke alle lever i sunne gode forhold. Og om du stilte meg det spørsmålet her for 3 år siden, så hadde jeg nok vært mer i tvil, og kanskje hellet mot min mann.

Nå, alle de her årene senere, så er ikke mannen min så fantastisk som jeg forestilte meg 5 år siden. Tid og erfaring forandrer ofte ditt syn på en partner. Et barn har i det minste i utgangspunktet en bunnløs kjærlighet til deg.

Min tidligere partner som døde av sykdom, han hadde jeg valgt foran hva som helst når som helst. Jeg er også per dags dato villig til å gjøre hva som helst bare jeg får se han og snakke med han en gang til.

[AnonymBruker]

Og jeg syns rett og slett det blir tåpelig å svare på noe slikt, om man ikke har barn i det hele tatt. Jeg vil tro at 99 % ville valgt å redde barna sine, for det er naturlig for foreldre å beskytte barna sine. Det er ikke snakk om at man elsker barna mer enn sin partner, men den kjærligheten man ahr til sine barn er noe helt annet enn den man har for partneren sin.

Men igjen, det blir rett og slett for dumt for meg når noen skal argumentere så sterkt for at man skal kunne velge partneren sin, når man ikke har barn i det hele tatt. Når man ikke har barn, har man aldri opplevd hva det vil si å føle den kjærligheten og få den beskyttertrangen man får når man får barn. Derfor blir det rett og slett for dumt å si at man vil velge partneren sin, uten at man har barn i det hele tatt.

Som foreldre er det din jobb å sørge for at barnet er trygt, kan du ikke gi barnet dette får du heller velge å ikke få barn. Klarer du nå å si at du ville ha reddet partneren din før barnet ditt, så bør du rett og slett ikke få barn, rett og slett fordi du da ikke kan tilby barnet det barnet behøver nemlig den tryggheten om at mor og far ville gjort alt i sin makt for at barnet skulle være trygg. De som velger partneren sin er forferdelig egoistiske, for de velger basert på at de ikke vil være alene. De klarer ikke å se for seg et liv uten partneren sin, men klarer fint å se for seg et liv uten barnet sitt. De setter seg selv høyere enn noen andre, og de er viktigst for det viktigste for de er å ikke bli alene. En forferdelig egoistisk tankegang, som beklageligvis blir mer og mer fremtredende i det kalde samfunnet vi har vært med å bygge opp og som helt sikkert bare blir verre og verre med årene.

Men jeg klarer ikke i min villeste fantsi forstå at noen velger sin partner fremfor sitt eget barn, men det igjen er meg og mine tanker rundt det.

Nå legger du ord i munnen på dine med-debattanter, og det er rimelig ufint. Det er da ingen av de som har sagt de ville velge mannen sin som på noen måte har sagt at de "klarer fint å se for seg et liv uten barnet sitt"?!? Skal du være såpass bastant nedsettende mot de som ville valgt annerledes enn deg, så bør du i det minste holde deg til fakta.

TS

[AnonymBruker]

Det at du nok en gang prøver å ulegitimere min og andres mening med de samme argumentene, ser jeg ikke noe poeng i å kommentere nok en gang.

Men det du sier her er i alle fal ikke sant. Denne holdningen om at man skal være villig til å offre alt for sine barn, eller så er man ikke en verdig forelder (merk: Stor forskjell på å tilfredstille alle behov og være villig til å offre alt) er i høyeste grad et moderne fenomen.

Dette var ikke normen før. Forskere har pekt på en utvikling hvor ettersom foreldre opp igjennom historien fikk stadig mindre nytteverdi av barna sine, så ble barn også stadig sett på som viktigere. - At de ga mer lykke, og at man elsket dem høyere og høyere. Det er ingen som hevder at det ikke var vanlig å være utrolig glad i sine barn før, men typen "jeg elsker mitt barn høyere enn alt" var ikke en utpreget holdning.

For å forklare det med nytteverdi: Dette viser til at i så godt som hele historien så var det å få barn en investering som ga betydelig materiell avkastning (merk: materiell avkastning, vi snakker ikke om følelsesmessig), i form av arbeidskraft. Det var rett og slett en fornuftig inverstering.

Dette har gitt utgangspunkt for "parental-investment theory", som har blitt støttet av psykologisk forskning (http://pss.sagepub.com/content/22/2/203.abstract)

For å forklare enkelt hva den går utpå: Fordi foreldre i dagens samfunn gjør en så enorm investering i sine barn og får så lite igjen, så oppstår det som kalles "cognitive dissonance". Man klarer ikke finne en logisk grunn for hvorfor man gjør dette, så man drar en underbevisst konklusjon om at "siden jeg offrer så mye for mitt barn, og vil få så lite igjen, så må det være fordi barnet mitt gir meg så enormt mye tilbake følelsesmessig. - Barne mitt gjør mer utrolig lykkelig. Jeg elsker barne mitt over alt på jord."

Merk at dette er en simplistisk forum-vennlig fremstilling, men teorien er støttet av forskning (kilde i link) og jeg forventer et saklig svar hvis du skal argumentere mot det.

Det jeg liker med deg og dine innlegg, Yellow Taxi, er (foruten bildet ditt, hehe) at du stort sett klarer å forholde deg til fakta og være saklig. Selv i det innlegget der du var irritert, syns jeg at du allikevel klarte å holde deg til saklig argumentasjon, tross alt.

Og jeg støtter deg i at altfor mange her inne har en særdeles nedsettende og "stygg" holdning til de som tør å si at de faktisk ville valgt livsledsageren sin fremfor barnet sitt. At folk kan være så dømmende, og direkte stygge i sine karakteristikker av hva de mener dette sier om de som tar det valget, gjør meg både trist og sint.

At mange av de som "definitivt ville valgt barnet sitt" så kategorisk velger å se bort fra argumenter som f.eks at mange foreldre har svært redusert kontakt med barna sine fra den dagen de flytter ut, er egentlig litt skremmende. Jeg er redd disse mødrene kan få seg en vond aha-opplevelse en gang i fremtiden, når barnet/barna deres har vokst opp og ikke lenger er så veldig interessert i å "holde mamma i hånda" (ikke bokstavelig talt). Jeg kjenner mange "voksne barn" som har liten til ingen kontakt med sine foreldre; enkelte har sågar kuttet kontakten totalt. Flere av de har redusert kontakten drastisk fordi moren ikke klarer å kutte strengen rett og slett. Selvsagt er det også mange som har et godt forhold til foreldrene sine selv i voksen alder, men Yellow Taxi har et svært godt poeng når han sier at det kun er livsledsageren sin man har ved sin side til man blir gammel (det er iallfall det som er utgangspunktet når man velger livsledsager, er det ikke?).

Jeg sier ikke at jeg er enig med verken den ene eller den andre "siden" her, men jeg er enig med Yellow Taxi i at debatten til tider blir skikkelig ufin. Og dessverre er det da stort sett mødre som angriper andre foreldre som ville valgt annerledes enn dem selv. Unødvendig og ufint.

Men, siden det ser ut til å være den gjennomgående tonen her å angripe de som ville valgt mannen sin, har jeg et spørsmål til alle dere som argumenterer med at forholdet til partneren ikke kan forventes å vare livet ut. Hva slags innstilling er det å ha til det mennesket man har valgt å leve sammen med?? Går dere inn i et forhold med den kyniske tanken at dette forholdet kommer aldri i verden til å vare til vi blir gamle? Det høres litt sånn ut for meg...

Personlig har jeg en helt annen innstilling til det forholdet jeg lever i. Det tok meg noen år å finne han som skulle vise seg å være "min rette". Da vi gikk inn i et forhold og flyttet sammen, gikk vi begge inn i det med tanken om at vi skal leve sammen resten av livet. Det føler vi begge fremdeles, og i dag enda sterkere enn vi gjorde da vi flyttet sammen for snart 6 år siden! For meg virker det utrolig kynisk å være i et forhold og tenke at det sikkert uansett kommer til å ryke en gang i fremtiden... Til slutt vil jeg si at jeg aldri ville kommet med disse uttalelsene, om ikke dere "supermødre" der ute var så forbaska nedsettende mot de som ville valgt annerledes enn dere selv.

TS

[AnonymBruker]

Det jeg liker med deg og dine innlegg, Yellow Taxi, er (foruten bildet ditt, hehe) at du stort sett klarer å forholde deg til fakta og være saklig. Selv i det innlegget der du var irritert, syns jeg at du allikevel klarte å holde deg til saklig argumentasjon, tross alt.

Og jeg støtter deg i at altfor mange her inne har en særdeles nedsettende og "stygg" holdning til de som tør å si at de faktisk ville valgt livsledsageren sin fremfor barnet sitt. At folk kan være så dømmende, og direkte stygge i sine karakteristikker av hva de mener dette sier om de som tar det valget, gjør meg både trist og sint.

At mange av de som "definitivt ville valgt barnet sitt" så kategorisk velger å se bort fra argumenter som f.eks at mange foreldre har svært redusert kontakt med barna sine fra den dagen de flytter ut, er egentlig litt skremmende. Jeg er redd disse mødrene kan få seg en vond aha-opplevelse en gang i fremtiden, når barnet/barna deres har vokst opp og ikke lenger er så veldig interessert i å "holde mamma i hånda" (ikke bokstavelig talt). Jeg kjenner mange "voksne barn" som har liten til ingen kontakt med sine foreldre; enkelte har sågar kuttet kontakten totalt. Flere av de har redusert kontakten drastisk fordi moren ikke klarer å kutte strengen rett og slett. Selvsagt er det også mange som har et godt forhold til foreldrene sine selv i voksen alder, men Yellow Taxi har et svært godt poeng når han sier at det kun er livsledsageren sin man har ved sin side til man blir gammel (det er iallfall det som er utgangspunktet når man velger livsledsager, er det ikke?).

Jeg sier ikke at jeg er enig med verken den ene eller den andre "siden" her, men jeg er enig med Yellow Taxi i at debatten til tider blir skikkelig ufin. Og dessverre er det da stort sett mødre som angriper andre foreldre som ville valgt annerledes enn dem selv. Unødvendig og ufint.

Men, siden det ser ut til å være den gjennomgående tonen her å angripe de som ville valgt mannen sin, har jeg et spørsmål til alle dere som argumenterer med at forholdet til partneren ikke kan forventes å vare livet ut. Hva slags innstilling er det å ha til det mennesket man har valgt å leve sammen med?? Går dere inn i et forhold med den kyniske tanken at dette forholdet kommer aldri i verden til å vare til vi blir gamle? Det høres litt sånn ut for meg...

Personlig har jeg en helt annen innstilling til det forholdet jeg lever i. Det tok meg noen år å finne han som skulle vise seg å være "min rette". Da vi gikk inn i et forhold og flyttet sammen, gikk vi begge inn i det med tanken om at vi skal leve sammen resten av livet. Det føler vi begge fremdeles, og i dag enda sterkere enn vi gjorde da vi flyttet sammen for snart 6 år siden! For meg virker det utrolig kynisk å være i et forhold og tenke at det sikkert uansett kommer til å ryke en gang i fremtiden... Til slutt vil jeg si at jeg aldri ville kommet med disse uttalelsene, om ikke dere "supermødre" der ute var så forbaska nedsettende mot de som ville valgt annerledes enn dere selv.

TS

La meg forresten understreke at jeg ikke med dette mener at man skal barna gå for lut og kaldt vann og sette partneren fremst i alt. Selvsagt skal man, så godt man kan, beskytte og ta vare på barna sine. Men jeg mener fremdeles at i en situasjon der man ble tvunget til å velge, er det ikke nødvendigvis gitt at man velger barnet. Uansett hvor hardnakket mange her inne påstår at det gjør man på rent instinkt osv. Jeg tror ærlig talt ikke at virkeligheten er så enkel...

Og jeg mener at ingen har rett til å DØMME og være NEDSETTENDE mot de som velger annerledes enn en selv!

TS

[Husfrua]

Jeg syns faktisk, til tross for hva dere sier og forskningsresultater dere kommer med, at det er forkastelig å velge noe annet enn sitt barn. Dette er min mening!!!

Og jeg antar at de aller fleste som har svart noe annet, faktisk ikke har barn. Jeg har ikke gått tilbake i tråden og lest alle svarene, men det hadde vært ineressant å vite hvor mange som faktisk har barn, som sier de ville velge bort barnet sitt.

Dersom du ikke har barn, så er dette et spm du ikke er kapabel til å svare på...