Hvis du måtte velge...

[malifika]

Hadde valgt barnet mitt, uten tvil.

Har mistet en kjæreste før, det gjorde vondt som f... men, jeg kom meg over det med tiden, fant en ny og lærte å elske igjen.

Barnet mitt kan aldri erstattes.

[Bimbo]

Jeg ville gjort (nesten) hva som helst for mannen min, bortsett fra å redde ham foran et av barna mine!

Og det er da ikke fordi mannen min er lettere å erstatte, herregud... Uansett hvem av dem jeg hadde mistet så hadde jeg nok aldri blitt helt den samme igjen.

Men den viktigste jobben jeg har i livet er tross alt å holde barna mine trygge, og jeg tror verken jeg eller min mann kunne levd med meg om jeg hadde valgt ham foran dem.

[Gjest ticket]

Det kommer litt an på situasjonen. Hvis jeg hadde et barn med Downs ville jeg trolig ha valgt å redde mannen min. Ja, faktisk! Hvis mannen like vel var dødssyk pga kreft hadde jeg trolig reddet barnet.

Jeg er så sjokkert at jeg mistet ordene. Er et barn med Down mindre verd?

Jeg ble direkte kvalm faktisk.

[Gjest Swipper]

Vanskelig å svare på ja, før man selv eventuelt havner i en slik situasjon. Nå har jeg ikke barn selv, men hører jo om denne morskjærligheten da som er større enn alle ord i hele verden. Og at man ser så mye av faren i barnet, da man tross alt er to om å skape dette livet.

Tror også det kommer ann på hvor gammelt barnet er. Om det lenger er barn i det hele tatt. Skal ikke si at man ikke elsker barnet sitt like mye når det har vokst opp. Men har du en unge som har levd i massevis av år vs et nyfødt barn så har kanskje det noe å si også?

Hadde det gått ann å få barn på nytt igjen hvis man hadde valgt mannen? Hmm, merker det ble litt masse tanker her fra min side også. Men tror jeg kan summere meg til å si at jeg hadde valgt barnet.

[LukaFrost]

Jeg er så sjokkert at jeg mistet ordene. Er et barn med Down mindre verd?

Jeg ble direkte kvalm faktisk.

Jeg regnet med at en slik reaksjon ville komme. Fakta er at et barn med Downs er noe jeg virkelig ikke ønsker å ha. Heller intet barn enn et barn med Downs.

Du får bli så kvalm du bare vil.

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg regnet med at en slik reaksjon ville komme. Fakta er at et barn med Downs er noe jeg virkelig ikke ønsker å ha. Heller intet barn enn et barn med Downs.

Du får bli så kvalm du bare vil.

Jeg syns det er bra at du kan være såpass ærlig jeg! Forbered deg på kvinneguide-mafians fordømmelse og å få beskjed om at de håper for guds skyld ikke du er mor.

[Gjest Swipper]

Jeg regnet med at en slik reaksjon ville komme. Fakta er at et barn med Downs er noe jeg virkelig ikke ønsker å ha. Heller intet barn enn et barn med Downs.

Du får bli så kvalm du bare vil.

Jeg ønsker heller ikke et barn med Downs, og det tror jeg ingen vil. Alle ønsker seg et barn som er 100 % friskt. Hadde jeg kunnet velge ville jeg valgt et friskt barn i stedenfor et med Downs, og som du sier "Heller intet baarn enn et barn med Downs". Men sånn er det desverre ikke. Men tror det er vanskelig å si hva man ville gjort i en slik situasjon dersom man ikke har barn selv.

[Gjest Cosette]

Jeg regnet med at en slik reaksjon ville komme. Fakta er at et barn med Downs er noe jeg virkelig ikke ønsker å ha. Heller intet barn enn et barn med Downs.

Du får bli så kvalm du bare vil.

Jeg forstår at du føler det sånn nå, men tror du ikke at du ville tenkt annerledes om du faktisk ble mamma til en unge med Downs (forutsatt at du ikke allerede har opplevd det)?

Jeg bare spør. Kjenner selv til et ungt par som fikk et barn med Downs. Under svangerskapet hadde de begge snakket om at Downs var det verste som kunne skje, men slo frykten fra seg siden det virket lite sannsynlig at en kvinne i tyveårene ville føde et funksjonshemmet barn. Da det allikevel skjedde, ble de selvsagt sjokkerte, og opplevde vel en form for ekstrem skuffelse og depresjon. Allikevel, nå er barnet noen år gammelt, og de er en veldig lykkelig familie til tross for Downs. De kunne ikke tenke seg å bytte ungen bort for noe, det er h*n som er deres elskede barn. Det er rart med det, men instinktene våre gjør at de aller fleste elsker og beskytter barna sine selv det er noe "galt" med dem.

Off topic, men jeg tror bare ikke man kan vite hvordan man reagerer på noe slikt med mindre man er i situasjonen. Samme gjelder forsåvidt spørsmålet til TS, men jeg tror - basert på hva som er menneskets instinkter - at de fleste foreldre velger ungen sin.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg ville uten tvil valgt barnet mitt! Barna mine går foran absolutt alt her i verden!

Nå er jeg singel ,men uansett mann jeg har vært sammen med og fedrene til mine barn, så hadde jeg valgt barnet uten snev av tvil!!

[kisskissbangbang]

Det kommer litt an på situasjonen. Hvis jeg hadde et barn med Downs ville jeg trolig ha valgt å redde mannen min. Ja, faktisk! Hvis mannen like vel var dødssyk pga kreft hadde jeg trolig reddet barnet.

Jeg mener ...

[Gjest Gjest]

Den viktigste i kvinners liv er barna mens den viktigste i menns liv er kona. Dette er det gjort undersøkelser på tidligere og som oftest velger mødre barna sine. Menn velger mye oftere sin partner enn det kvinner gjør.

Jeg ville valgt den som var yngst. Jeg synes det er riktigst at den som har levd kortest får størst sjanse til å leve lenger. Hvis jeg måtte velge mellom egne barn, egne barn og naboens barn o.s.v. ville jeg kun velge etter alder. Mellom mor og barn er valget enkelt. Valget mellom kone og naboens vesentlig yngre kone er heller ikke vanskelig.

[Harlekin]

Jeg ville valgt den som var yngst. Jeg synes det er riktigst at den som har levd kortest får størst sjanse til å leve lenger. Hvis jeg måtte velge mellom egne barn, egne barn og naboens barn o.s.v. ville jeg kun velge etter alder. Mellom mor og barn er valget enkelt. Valget mellom kone og naboens vesentlig yngre kone er heller ikke vanskelig.

Er du virkelig seriøs?

[AnonymBruker]

TS her.

Interessant å lese alle de forskjellige svarene som kommer inn. Fremdeles er det en absolutt overvekt av mødre som ville valgt barnet sitt. Noen få våger å svare mannen. Jeg beundrer de som er ærlige nok, både mot seg selv og oss, til å si at de faktisk ville valgt annerledes enn det forventede svaret. Personlig føler jeg fremdeles at det er vanskelig å gi et bastant svar siden jeg ikke er i situasjonen pr i dag. I hverdagen vet jeg at jeg elsker barnet mitt over alt her i verden, men de gangene jeg har vært redd for at noe har skjedd med mannen min, så har jeg vært helt knust av frykt. Redselen for å sitte igjen alene uten ham, alene med et barn som har mistet pappaen sin. Den er også veldig vanskelig føler jeg. I bunn og grunn føler jeg at livet ikke ville være verd å leve videre uten verken mannen min eller barnet mitt.

Jeg mistet selv min far tidlig. Det er kanskje noe av grunnen til at jeg tenker på sånne tragiske situasjoner. Nå var ikke min far noen snill, god og varm mann, så den tragiske sannheten er vel at familien som helhet fikk det bedre uten ham. Men jeg har allikevel ofte kjent på savnet etter en far. Ikke min biologiske far nødvendigvis, men en farsfigur. Den trygge, sterke farsfiguren som du vet vil sette verden på hodet for din skyld. Det har vært et sterkt savn. Dette ville jeg nok tenkt veldig på ifht mitt eget barn, i en slik situasjon.

Så kjenner jeg flere som har mistet barn, både små barn og voksne barn. Det er selvsagt en smerte som er helt ubeskrivelig, og man sier alltid at foreldre ikke skal behøve å begrave sine egne barn. Det er jo sant. Man skulle ikke behøve det. Det føles naturstridig.

Men jeg kjenner også de som har mistet livspartneren sin så altfor tidlig i livet. Og den smerten virker ikke mindre ubeskrivelig, eller mindre altomfattende. Å miste det mennesket du skulle dele hele livet ditt med, bli gammel sammen med, nyte pensjonisttilværelsen sammen med. Det er en annen smerte, men er den noe "lettere" å bære, enn smerten over å ha mistet et barn?

Uansett hvor mye jeg tenker på denne hypotetiske situasjonen, føler jeg at jeg ikke har noe svar. Jeg "burde" kanskje være like bastant som så mange andre her inne og si at "selvfølgelig ville jeg valgt barnet, noe annet er utenkelig". Men sannheten er at jeg vet ikke. Selv om jeg elsker barnet mitt uendelig høyt! Tanken på å miste barnet mitt tar pusten fra meg! Men det gjør også tanken på å miste mannen min...

Jeg syns vi alle skal respektere det valget hver enkelt her sier de ville tatt. Vi har ingen rett til å dømme! Vi vet ikke foranledningen til at de ville valgt som de ville valgt! Så jeg syns man skal holde seg for god til å rakke ned på de som ville valgt annerledes.

[Gjest Gjest]

Er du virkelig seriøs?

Synes du ikke alder er et godt kriterium? Er det ikke rimelig at den som har levd kortest får lov til å leve lenger og kanskje like lenge som de eldre? Dessuten er alder rimelig nøytralt så slipper man å vurdere eventuell kjærligheten mot den ene opp mot kjærligheten til den andre. I en krisesituasjon har du dårlig tid og kan ikke bruke for lang tid på valget. Da er det greit med en fast og enkel regel.

[AnonymBruker]

Den viktigste i kvinners liv er barna mens den viktigste i menns liv er kona. Dette er det gjort undersøkelser på tidligere og som oftest velger mødre barna sine. Menn velger mye oftere sin partner enn det kvinner gjør.

TS igjen.

Akkurat dette hadde jeg en teori om, men visste ikke at det er gjort undersøkelser på dette. Men det er liksom det inntrykket jeg har, at menn i mye større grad ville velge å redde partneren sin.

Mon tro hva menn da føler om at det ser ut til at flesteparten av kvinnene mener at de ville valgt å redde barnet/barna fremfor ham?

[Gjest Best]

Barnet mitt!!! (Min mann har såret meg så mange ganger at valget hadde vært enkelt).

[Gjest Gjest]

Er du virkelig seriøs?

Jeg glemte en regel som står over: kvinner og barn først! Så i valget mellom naboen og naboens kone ville jeg alltid ofret mannen foran kona selv om han hadde vært yngre enn henne.

[AnonymBruker]

Barnet mitt!!! (Min mann har såret meg så mange ganger at valget hadde vært enkelt).

Det er klart, det vil spille inn. Når det er sagt, må du antakelig forvente at også barnet ditt kan komme til å såre deg mange ganger opp gjennom årene. Bevisst eller ubevisst.

Når barnet en gang blir voksen, er det ofte begrenset hvor mye du ser til ditt da voksne barn, fordi det da har fått seg et eget liv der det på sett og vis ikke er plass til deg. Iallfall ikke så mye plass som du ønsker og håper. Sånn er det for veldig mange foreldre iallfall, i dagens samfunn.

TS

[Gjest Gjest]

TS igjen.

Akkurat dette hadde jeg en teori om, men visste ikke at det er gjort undersøkelser på dette. Men det er liksom det inntrykket jeg har, at menn i mye større grad ville velge å redde partneren sin.

Mon tro hva menn da føler om at det ser ut til at flesteparten av kvinnene mener at de ville valgt å redde barnet/barna fremfor ham?

Jeg tror de fleste menn ikke har noe problem med det. Jeg ville valgt barna fremfor kona og det er hun klar over. Det er ikke noe med at jeg er mindre glad i henne enn i barna. Barna er også fullt klar over i hvilken rekkefølge (stigende alder) som jeg ville reddet de. Dette har heller ikke noe med å gjøre at jeg er mer glad i et barn enn et annet. Denne reglen besteme jeg for mange år siden etter å ha sett "Sofies valg" lenge før jeg fikk kjæreste og barn.

[Gjest Gjest]

Barnet mitt!!! (Min mann har såret meg så mange ganger at valget hadde vært enkelt).

Hm. Jeg tror nok de fleste opplever mye mer skuffende oppførsel fra barna enn fra partneren. Men vi har bare så mye større evne til å tilgi og akseptere barna enn vi har til andre voksne.