Hvis du måtte velge...

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste menn ikke har noe problem med det. Jeg ville valgt barna fremfor kona og det er hun klar over. Det er ikke noe med at jeg er mindre glad i henne enn i barna. Barna er også fullt klar over i hvilken rekkefølge (stigende alder) som jeg ville reddet de. Dette har heller ikke noe med å gjøre at jeg er mer glad i et barn enn et annet. Denne reglen besteme jeg for mange år siden etter å ha sett "Sofies valg" lenge før jeg fikk kjæreste og barn.

Jeg har ikke sett "Sofies valg", så jeg tar ikke referansen. Men det er en real sak å ha et fornuftig og klart syn på dette. Det står det respekt av. I en situasjon som beskrevet ville du da kunne gå litt på "autopilot" og ta det valget du mener er mest fornuftig, og forhåpentligvis klare å sette det følelsesmessige aspektet i bakgrunnen. Kanskje fler burde lage seg en "regel" for slikt. Men jeg vet ikke om jeg ville klart å følge min egen regel hvis situasjonen oppsto. Men, det er jo en annen diskusjon

TS

[Gjest Swipper]

Den viktigste i kvinners liv er barna mens den viktigste i menns liv er kona. Dette er det gjort undersøkelser på tidligere og som oftest velger mødre barna sine. Menn velger mye oftere sin partner enn det kvinner gjør.

Det er fordi mannfolka ikke klarer seg uten noen til å kokkelere og vaske for seg

[Gjest Gjest]

Det er fordi mannfolka ikke klarer seg uten noen til å kokkelere og vaske for seg

Mat og vasking er neppe det største problemet. Om ikke annet kan man få kjøpt det. Problemet er vel heller at menn er mye mer interessert i XXX enn det kvinner er og at de trenger XXX for å kunne XXX.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke sett "Sofies valg", så jeg tar ikke referansen. Men det er en real sak å ha et fornuftig og klart syn på dette. Det står det respekt av. I en situasjon som beskrevet ville du da kunne gå litt på "autopilot" og ta det valget du mener er mest fornuftig, og forhåpentligvis klare å sette det følelsesmessige aspektet i bakgrunnen. Kanskje fler burde lage seg en "regel" for slikt. Men jeg vet ikke om jeg ville klart å følge min egen regel hvis situasjonen oppsto. Men, det er jo en annen diskusjon

TS

Når jødene kom til konsentrasjonsleirene fikk de velge et barn som de kunne beholde mens de øvrige barna ble drept. Hvis de ikke valgte raskt selv ble alle barna drept. Dette var selvfølgelig et grusomt valg som gikk sterkt psykisk innpå mødrene. (Også de utvalgte barna ble etterhvert drept også.) "Sofies valg" handler om en jødisk kvinne som fikk dette valget og som overlevde konsentrasjonsleiren.

[Gjest Gjest]

Sofie og de andre mødrene følte etter at de hadde tatt valget at de nærmest selv hadde drept barna som ble valgt bort. De følte også en veldig dårlig samvittighet for at de "ikke var så glad i de andre barna" som ble valgt bort. Det er vel få ting som man kan gjøre mot en mor som er verre enn å be hun velge mellom sine barn hvem som skal dø. Dette er selvfølgelig sterkt psykisk nedbrytende og mange ble selvfølgelig mer eller mindre gale av dette og det at de måtte gjøre dette valget påvirket de sterkt resten av livet.

Jeg tror at hvis man har en regel som er litt fornuftig og uavhengig av kjærlighet så vil man lettere kunne klare seg psykisk i ettertid. Dessuten er ikke reglen så gal. Hvis bilen begynner å brenne, båten går rundt, barna går i gjennom isen så er det de største barna som har størst sjanse for å klare seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg ville nok valgt kjæresten min. Er også bare en gutt i tenårene da uten barn. Er det et alternativ og la begge leve, sett at du ofrer livet ditt?

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at de som her sier at de ville ha reddet mannen sin ikke har barn, er det riktig?

Jeg ville uten tvil har valgt barna mine. Vi har faktisk "diskutert" dette og begge svarte barna.

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg vil tro at de som her sier at de ville ha reddet mannen sin ikke har barn, er det riktig?

Jeg ville uten tvil har valgt barna mine. Vi har faktisk "diskutert" dette og begge svarte barna.

Ja for det jeg jo utenkelig at noen kan ha et annet syn enn deg, da er det best å rasjonalisere det.

[AnonymBruker]

Jeg ville nok valgt kjæresten min. Er også bare en gutt i tenårene da uten barn. Er det et alternativ og la begge leve, sett at du ofrer livet ditt?

Da er det naturlig nok at du ville valgt kjæresten

I denne tenkte situasjonen er ikke det et alternativ nei. Isåfall tror jeg vel de aller aller fleste ville ofret sitt eget liv for å redde de andre. Det ville iallfall jeg gjort, uten å nøle. Jeg ville aldri klart å sette mitt eget liv over noen jeg elsker.

Når det er sagt, kunne jeg også funnet på å ofre livet mitt for å redde et helt ukjent menneske; barn eller voksen hadde ikke spilt noen rolle.

TS

[Harlekin]

Synes du ikke alder er et godt kriterium? Er det ikke rimelig at den som har levd kortest får lov til å leve lenger og kanskje like lenge som de eldre? Dessuten er alder rimelig nøytralt så slipper man å vurdere eventuell kjærligheten mot den ene opp mot kjærligheten til den andre. I en krisesituasjon har du dårlig tid og kan ikke bruke for lang tid på valget. Da er det greit med en fast og enkel regel.

Jeg hadde valgt mine nære og kjære, uansett hvor gamle de er. Jeg hadde ikke valgt en person som ikke var meg nær over en person som faktisk var det, selv om sistnevnte skulle være eldst. Dessuten er alder bare et tall, det er utrolig mange flere ting som spiller inn.

Jeg glemte en regel som står over: kvinner og barn først! Så i valget mellom naboen og naboens kone ville jeg alltid ofret mannen foran kona selv om han hadde vært yngre enn henne.

Hvorfor? Er kvinner verd mer enn menn? Eller er det fordi de kan bære barn frem og trenger bare et fåtalls menn for å føre slekten videre?

[AnonymBruker]

Mannen min.

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at de som her sier at de ville ha reddet mannen sin ikke har barn, er det riktig?

Jeg ville uten tvil har valgt barna mine. Vi har faktisk "diskutert" dette og begge svarte barna.

Er det så utenkelig for deg at noen ville valgt mannen sin fremfor barna, at du mener at de umulig kan ha barn de som har sagt de ville reddet mannen sin? Er det i dine øyne kun det valget du ville tatt som er akseptabelt, dersom man har barn? (Jeg spør av nysgjerrighet, og ikke som en spydighet)

TS

[AnonymBruker]

Sofie og de andre mødrene følte etter at de hadde tatt valget at de nærmest selv hadde drept barna som ble valgt bort. De følte også en veldig dårlig samvittighet for at de "ikke var så glad i de andre barna" som ble valgt bort. Det er vel få ting som man kan gjøre mot en mor som er verre enn å be hun velge mellom sine barn hvem som skal dø. Dette er selvfølgelig sterkt psykisk nedbrytende og mange ble selvfølgelig mer eller mindre gale av dette og det at de måtte gjøre dette valget påvirket de sterkt resten av livet.

Jeg tror at hvis man har en regel som er litt fornuftig og uavhengig av kjærlighet så vil man lettere kunne klare seg psykisk i ettertid. Dessuten er ikke reglen så gal. Hvis bilen begynner å brenne, båten går rundt, barna går i gjennom isen så er det de største barna som har størst sjanse for å klare seg selv.

Og det forklarer hvorfor jeg ikke har sett filmen. Jeg blir helt nedbrutt psykisk av slike filmer... Det tok meg lang tid å komme over Schindlers liste da jeg så den for mange mange år siden på kino.

Det må være noe av det grusomste man kan gjøre mot en mor, ja.

TS

[Husfrua]

Er det så utenkelig for deg at noen ville valgt mannen sin fremfor barna, at du mener at de umulig kan ha barn de som har sagt de ville reddet mannen sin? Er det i dine øyne kun det valget du ville tatt som er akseptabelt, dersom man har barn? (Jeg spør av nysgjerrighet, og ikke som en spydighet)

TS

For meg er det faktisk et helt utenkelig valg. Jeg aksepterer at noen sier det motsatte, men jeg greier faktisk ikke å forstå det.

Nå er sønnen min fortsatt veldig liten og uskyldig, mulig det hadde vært annerledes om han var eldre, men det tviler jeg veldig sterkt på. Han er jo mitt eget kjøtt og blod, en jeg har skapt. Det er ikke mannen min

[Gjest Okusan]

Hvis mannen min hadde valgt meg framfor barna, så hadde jeg drept ham

Selvsagt hadde jeg reddet barnet mitt, og det hadde han vært 100% enig i. Det er ikke et diskusjonstema en gang, vi vet begge hvor vi har hverandre.

Barna imellom, så er det vel naturgitt at du må gi beskyttelse til dem som er minst i stand til å greie seg selv. Nå vil jeg heller bli spist levende enn å velge mellom barna, men hadde jeg vært i en tvangssituasjon hadde jeg reddet de yngste og håpet at de eldste var fornuftige nok til å klare seg.

[LukaFrost]

Jeg syns det er bra at du kan være såpass ærlig jeg! Forbered deg på kvinneguide-mafians fordømmelse og å få beskjed om at de håper for guds skyld ikke du er mor.

Når man får barn forventes det fra omverdenen at man som mor skal leve i en evig lykkerus og elske barnet sitt høyest av alt og alle i hele verden. Det finnes like vel mange nok bevis på at det ikke skjer. Et sykt barn (jeg nevner ingen spesifikke sykdommer eller lidelser her) kan ta knekken på en. Hvor mange sliter vel ikke med fødselsdepresjoner. Andre igjen evner ikke å ta vare på barnet sitt.

Samme hvor mye hakeslepp folk får her inne står jeg for det jeg har sagt.

[LukaFrost]

Jeg forstår at du føler det sånn nå, men tror du ikke at du ville tenkt annerledes om du faktisk ble mamma til en unge med Downs (forutsatt at du ikke allerede har opplevd det)?

Mulig det hadde endra seg om jeg hadde fått et barn med Downs. Skulle jeg noen gang bli gravid vil jeg gjøre det jeg kan for å sjekke ut dette. Abort vil absolutt være et alternativ i så måte.

[Gjest otrivin]

Jeg har ikke barn, men er faktisk redd for at jeg kunne funnet på å velge kjæresten min. Det er jo vanskelig å si, for det avhenger vel også av situasjon. Snakker vi om et brennende hus hvor sannsynligheten for å kunne redde mann er 80% og barnet 10% går jeg for mannen. Definitivt. Men har tenkt mange ganger at jeg ville valgt hunden min istedenfor han, mens andre ganger omvendt. Men jeg føler det blitt litt kynisk å i det hele tatt svare på. Uansett hva jeg ville svart om jeg hadde barn ville jeg fått dårlig samvittighet for den jeg hadde etterlatt.

[Caramba]

Hvis man ikke har barn så er det vanskelig å forestille seg morskjærlighet og det voldsomme beskyttelsesinstinktet man kjenner for dette lille barnet.

Endret 7. september 2011 av Caramba

[Husfrua]

hadde min mann valgt meg foran vårt barn, så tror jeg muligens jeg ville vært i stand til å avsluttet med han etterpå dessverre. Jeg tror ikke jeg ville greie å leve med hans avgjørelse, eller uten min sønn for den sags skyld. Men hvem vet hva som ville skjedd i en sånn situasjon..

Du må i allefall ha barn før du er i stand til å svare på en sånn tråd. For den morskjærligheten man føler for et barn, er ikke i nærheten av det du har følt for noen tidligere.. Hvordan det er å være far, vet jeg ikke, men håper den kjærligheten er like sterk..