Hvis du måtte velge...

[Piper]

Nå legger du ord i munnen på dine med-debattanter, og det er rimelig ufint. Det er da ingen av de som har sagt de ville velge mannen sin som på noen måte har sagt at de "klarer fint å se for seg et liv uten barnet sitt"?!? Skal du være såpass bastant nedsettende mot de som ville valgt annerledes enn deg, så bør du i det minste holde deg til fakta.

TS

Fakta er at de ikke ville klart seg uten partneren sin, men ville klart seg uten barnet siden de velger partneren sin. Det er ikke ufint i det hele tatt, det er rett og slett det de sier. Så får du mene at det er ufint å si noe slikt, men det er faktisk det som blir sagt når man sier man heller vil velge å redde partneren sin fremfor barnet sitt. Det kan være så bastant det bare vil, men det er slik jeg oppfatter det.

[Piper]

Det jeg liker med deg og dine innlegg, Yellow Taxi, er (foruten bildet ditt, hehe) at du stort sett klarer å forholde deg til fakta og være saklig. Selv i det innlegget der du var irritert, syns jeg at du allikevel klarte å holde deg til saklig argumentasjon, tross alt.

Og jeg støtter deg i at altfor mange her inne har en særdeles nedsettende og "stygg" holdning til de som tør å si at de faktisk ville valgt livsledsageren sin fremfor barnet sitt. At folk kan være så dømmende, og direkte stygge i sine karakteristikker av hva de mener dette sier om de som tar det valget, gjør meg både trist og sint.

At mange av de som "definitivt ville valgt barnet sitt" så kategorisk velger å se bort fra argumenter som f.eks at mange foreldre har svært redusert kontakt med barna sine fra den dagen de flytter ut, er egentlig litt skremmende. Jeg er redd disse mødrene kan få seg en vond aha-opplevelse en gang i fremtiden, når barnet/barna deres har vokst opp og ikke lenger er så veldig interessert i å "holde mamma i hånda" (ikke bokstavelig talt). Jeg kjenner mange "voksne barn" som har liten til ingen kontakt med sine foreldre; enkelte har sågar kuttet kontakten totalt. Flere av de har redusert kontakten drastisk fordi moren ikke klarer å kutte strengen rett og slett. Selvsagt er det også mange som har et godt forhold til foreldrene sine selv i voksen alder, men Yellow Taxi har et svært godt poeng når han sier at det kun er livsledsageren sin man har ved sin side til man blir gammel (det er iallfall det som er utgangspunktet når man velger livsledsager, er det ikke?).

Jeg sier ikke at jeg er enig med verken den ene eller den andre "siden" her, men jeg er enig med Yellow Taxi i at debatten til tider blir skikkelig ufin. Og dessverre er det da stort sett mødre som angriper andre foreldre som ville valgt annerledes enn dem selv. Unødvendig og ufint.

Men, siden det ser ut til å være den gjennomgående tonen her å angripe de som ville valgt mannen sin, har jeg et spørsmål til alle dere som argumenterer med at forholdet til partneren ikke kan forventes å vare livet ut. Hva slags innstilling er det å ha til det mennesket man har valgt å leve sammen med?? Går dere inn i et forhold med den kyniske tanken at dette forholdet kommer aldri i verden til å vare til vi blir gamle? Det høres litt sånn ut for meg...

Personlig har jeg en helt annen innstilling til det forholdet jeg lever i. Det tok meg noen år å finne han som skulle vise seg å være "min rette". Da vi gikk inn i et forhold og flyttet sammen, gikk vi begge inn i det med tanken om at vi skal leve sammen resten av livet. Det føler vi begge fremdeles, og i dag enda sterkere enn vi gjorde da vi flyttet sammen for snart 6 år siden! For meg virker det utrolig kynisk å være i et forhold og tenke at det sikkert uansett kommer til å ryke en gang i fremtiden... Til slutt vil jeg si at jeg aldri ville kommet med disse uttalelsene, om ikke dere "supermødre" der ute var så forbaska nedsettende mot de som ville valgt annerledes enn dere selv.

TS

Jeg anser ikke meg selv som en supermor, men jeg mener det e rmin jobb å sørge for at barna vokser opp og har en trygg oppvekst. Jeg personlig anser det som en egoistisk tankegang når man ser på hva man selv skal få ut av forholdet med barna eller forholdet med partneren, for jeg blir glad om mine barn vokser opp og får seg jobb, familie og at de har et fint liv. Jeg forventer ikke noe tilbake fra de, men håper vi fortsetter å ha et bra forhold selv når de flytter hjemmefra. Min kjærlighet til de har ikke noe med hva jeg får tilbake fra de, men ønsker for dem og deres fremtid.

Jeg selv har også hatt tanker om at jeg skulle leve med min mann til vi ble gamle, men samtidig er følelsene mine når det gjelder mine barn helt annerledes, for jeg, og da mener jeg min personlige mening, noe jeg har i min fulle rett til å mene, så får du mene at man snakker nedsettende om dere som velger annerledes, ville valgt barna mine uansett. Min perosnlige mening er at man er egoistisk når man velger sin partner, fordi man ikke ønsker å være igjen alene, siden barna flytter ut og skaffer sine egne liv. Den meningen må jeg få lov til å ha, selv om du og andre føler vi snakker nedsettende om valget deres. Kanskje dere burde bare akseptere at slik er det, og flertallet mener at det er slik, men dere må også få lov til å mene det dere vil, men dere må akseptere at ikke alle like tankegangen deres. Det er slik når man velger utenfor flertallet, at man kan bli snakket om og diskutert rett og slett fordi man ikke tenker som flertallet. Er ikke dermed sagt det er feil å tenke slik, men som jeg sa, min perosnlige mening er at man er meget egoistisk når man tenker slik, fordi man selv ønsker noe igjen og mener partneren kan gi det mer enn et barn kan. Men igjen det er min mening, og heldigvis er jeg i min fulle rett til få lov til å mene hva jeg vil.

[Gjest Yellow Taxi]

Takk til TS for et støttende innlegg

Jeg noterer meg også at Piper har valgt og overse mitt svar til henne (innlegg nr 152).

Her svarte jeg på din påstand om at vi blir stadig mer egoistiske. Jeg anser også mitt svar som relevant i forhold til de andre argumentene du her nok en gang gjentar; Nemlig at det er egoistisk og velge sin mann, og og at de som mener det ikke burde få barn (sistnevnte i et annet innlegg).

Hvis det er sånn at du har oversett mitt svar til deg fordi du ser at det jeg sier stemmer, så blir mine oppfølgingspørsmål følgende:

Mener du at foreldrene opp igjennom hele historien frem til den moderne tid har vært egoistiske og uegnede til å få barn?

Nok en gang oppfordrer jeg til å faktisk lese innlegget i sin helhet (152) og linken jeg viser til.

[Piper]

Det at du nok en gang prøver å ulegitimere min og andres mening med de samme argumentene, ser jeg ikke noe poeng i å kommentere nok en gang.

Men det du sier her er i alle fal ikke sant. Denne holdningen om at man skal være villig til å offre alt for sine barn, eller så er man ikke en verdig forelder (merk: Stor forskjell på å tilfredstille alle behov og være villig til å offre alt) er i høyeste grad et moderne fenomen.

Dette var ikke normen før. Forskere har pekt på en utvikling hvor ettersom foreldre opp igjennom historien fikk stadig mindre nytteverdi av barna sine, så ble barn også stadig sett på som viktigere. - At de ga mer lykke, og at man elsket dem høyere og høyere. Det er ingen som hevder at det ikke var vanlig å være utrolig glad i sine barn før, men typen "jeg elsker mitt barn høyere enn alt" var ikke en utpreget holdning.

For å forklare det med nytteverdi: Dette viser til at i så godt som hele historien så var det å få barn en investering som ga betydelig materiell avkastning (merk: materiell avkastning, vi snakker ikke om følelsesmessig), i form av arbeidskraft. Det var rett og slett en fornuftig inverstering.

Dette har gitt utgangspunkt for "parental-investment theory", som har blitt støttet av psykologisk forskning (http://pss.sagepub.com/content/22/2/203.abstract)

For å forklare enkelt hva den går utpå: Fordi foreldre i dagens samfunn gjør en så enorm investering i sine barn og får så lite igjen, så oppstår det som kalles "cognitive dissonance". Man klarer ikke finne en logisk grunn for hvorfor man gjør dette, så man drar en underbevisst konklusjon om at "siden jeg offrer så mye for mitt barn, og vil få så lite igjen, så må det være fordi barnet mitt gir meg så enormt mye tilbake følelsesmessig. - Barne mitt gjør mer utrolig lykkelig. Jeg elsker barne mitt over alt på jord."

Merk at dette er en simplistisk forum-vennlig fremstilling, men teorien er støttet av forskning (kilde i link) og jeg forventer et saklig svar hvis du skal argumentere mot det.

Samfunnet forandrer seg, og med det alle menneskene i det. Før var det vanlig å få mange barn, spesielt om man hadde en gård, for da kunne barna hjelpe til på gårdene. Sånn er det ikke i dag, for samfunnet er ikke lagt opp slik lengre. Der det var vanlig før at mor var hjemmeværende, er mor i dag ute i arbeid hun også. Vi skaffer ikke barn i dag for å få noe igjen av de, men fordi vi elsker barn og ønsker å dele livene våre med barna. Jeg har ikke skaffet barn, for at de skal gi meg noe tilbake, men fordi jeg selv ønsket meg barn. Som jeg har skrevet tidligere, så forventer jeg ikke annet fra mine barn. Så jeg tror ikke de fleste foreldre forventer noe tilbake fra sine barn, men skaffer barn fordi de selv ønsker å få barn. Og barna gir en mye følelsesmessig.

Jeg skaffer meg heller ikke en partner for andre grunner enn at han tilførte meg noe positivt følelsesmessig, og det både på den ene og andre måten. Et bonus var at vi da kunne dele på utgifter, husarbeid ol, men de tingene klarte jeg meg fint før jeg møtte min nå avdøde mann. Selv om jeg elsket min mann, så er mine følelser for mine barn på et helt annet nivå. Selv han som ikke var biologisk far til mine barn, ville valgt barna fremfor meg. Vi har nemlig snakket om sånne ting før.

Når man velger basert på hva som gir en mest tilbake, så er det en egoist handling, enten man velger barnet eller partneren sin. Vi mennesker er egoistiske av natur, og selv om vi prøver å vise at vi ikke er det, så er vi det likevel.

[Mamma1]

Man KAN ikke svare på et slik spørsmål med mindre man har både mann og barn,eller har hatt. Det blir som å si at jeg liker te bedre enn kaffe, men jeg har aldri smakt kaffe da..

Jeg tror pappaen til datteren min ville hatet meg om jeg satte hans liv foran barnet. Jeg ville ikke klart å forholde meg til ham om han satte meg før henne.

Man skal ikke overleve sine barn, det strider i mot naturen. Men å overleve sin mann, ja det et ganske sannsynlig at vi gjør det.

[Gjest Yellow Taxi]

Samfunnet forandrer seg, og med det alle menneskene i det. Før var det vanlig å få mange barn, spesielt om man hadde en gård, for da kunne barna hjelpe til på gårdene. Sånn er det ikke i dag, for samfunnet er ikke lagt opp slik lengre. Der det var vanlig før at mor var hjemmeværende, er mor i dag ute i arbeid hun også. Vi skaffer ikke barn i dag for å få noe igjen av de, men fordi vi elsker barn og ønsker å dele livene våre med barna. Jeg har ikke skaffet barn, for at de skal gi meg noe tilbake, men fordi jeg selv ønsket meg barn. Som jeg har skrevet tidligere, så forventer jeg ikke annet fra mine barn. Så jeg tror ikke de fleste foreldre forventer noe tilbake fra sine barn, men skaffer barn fordi de selv ønsker å få barn. Og barna gir en mye følelsesmessig.

Jeg skaffer meg heller ikke en partner for andre grunner enn at han tilførte meg noe positivt følelsesmessig, og det både på den ene og andre måten. Et bonus var at vi da kunne dele på utgifter, husarbeid ol, men de tingene klarte jeg meg fint før jeg møtte min nå avdøde mann. Selv om jeg elsket min mann, så er mine følelser for mine barn på et helt annet nivå. Selv han som ikke var biologisk far til mine barn, ville valgt barna fremfor meg. Vi har nemlig snakket om sånne ting før.

Når man velger basert på hva som gir en mest tilbake, så er det en egoist handling, enten man velger barnet eller partneren sin. Vi mennesker er egoistiske av natur, og selv om vi prøver å vise at vi ikke er det, så er vi det likevel.

Jeg klarer ikke helt å forstå svaret ditt, jeg føler du bare gjenntar ting du har sagt tidligere.

I ditt første avsnitt sier du at samfunnet forandrer seg. Og at foreldre i dag får barn uten å tenke på noen nytteverdi.

- Ja, det er jo det parentel-investment theory bygger på. Og resultatet er altså at vi føler en mye større følelsesmessig tilknytting til barna våre i dag enn man gjorde tidligere. Du hevdet at min holdning var egoistisk og et resultat av en usunn moderne utvikling. Dette har jeg altså motbevist.

Ditt andre avsnitt snakker du om dine personlige følelsesmessig erafringer med barn og mann. Du sier at dine følelser for din mann kan ikke sammenlignes med følelsene for dine barn.

- Neiveil, hva har det med saken å gjøre? Du har dine følelser, andre har sine. Hvorfor gjør det oss til egoistiske mennesker som ikke burde få barn?

På slutten konkluderer du med at det uansett er feil å velge sin mann fordi dette er et valg basert på hva man selv får tilbake.

- Men du har jo nettopp sagt at du har større følelser for ditt barn enn din mann. - Da er jo det å velge ditt barn i ditt tilfelle det egoistiske valget (valget som er mest følelsesmessig appelerende til deg).

[Piper]

Jeg glemte tydleigvis å skrive at jeg velger basert på mine følelser, og selvfølgelig blir de egoistiske også.

[Husfrua]

Jeg klarer ikke helt å forstå svaret ditt, jeg føler du bare gjenntar ting du har sagt tidligere.

I ditt første avsnitt sier du at samfunnet forandrer seg. Og at foreldre i dag får barn uten å tenke på noen nytteverdi.

- Ja, det er jo det parentel-investment theory bygger på. Og resultatet er altså at vi føler en mye større følelsesmessig tilknytting til barna våre i dag enn man gjorde tidligere. Du hevdet at min holdning var egoistisk og et resultat av en usunn moderne utvikling. Dette har jeg altså motbevist.

Ditt andre avsnitt snakker du om dine personlige følelsesmessig erafringer med barn og mann. Du sier at dine følelser for din mann kan ikke sammenlignes med følelsene for dine barn.

- Neiveil, hva har det med saken å gjøre? Du har dine følelser, andre har sine. Hvorfor gjør det oss til egoistiske mennesker som ikke burde få barn?

På slutten konkluderer du med at det uansett er feil å velge sin mann fordi dette er et valg basert på hva man selv får tilbake.

- Men du har jo nettopp sagt at du har større følelser for ditt barn enn din mann. - Da er jo det å velge ditt barn i ditt tilfelle det egoistiske valget (valget som er mest følelsesmessig appelerende til deg).

Selvfølgelig velger man først og fremst ut i fra følelser, og vi som har fått barn, vet forskjellen på følelsene for våre barn kontra følelsen for vår mann.

Altså, de aller fleste elsker sine barn helt betingelsesløst, vi krever mao ingenting tilbake fra dem. Vi gir og gir, selv om vi kanskje ikke alltid får den responsen vi kunne tenke oss. Med mannen er det annerledes. Her forventer vi noe for å kunne være i stand til å elske/være glad i personen. Det hjelper ikke bare at han er den han er, vi krever også noe tilbake når vi gir, hvis ikke vil kjærligheten mest trolig dø ut tilslutt..

Når man ikke har fått barn, så har man aldri følt på denne betingelsesløse kjærligheten før, derfor er man også inhabil til å svare i denne tråden.

Hvor mange som har svart mannen her, har ikke vært forelsket før og trodd at man aldri ville skilles eller klare seg uten denne personen? De aller fleste har vært i den situasjonen, og hva vet dere om at det dere har nå er mere spesielt enn de forrige gangene. Selvfølgelig kan man sammenligne og si at nå er man eldre og vet bedre osv. Men plutselig skjer det noe som gjør at følelsene forsvinner, f.eks utroskap. Sånn er det ikke med barna. Den tilknytningen er helt annerledes, og som sagt ubetinget.

Så da kunne det jo være interessant å vite om du har barn yellow taxi?

Endret 18. september 2011 av Husfrua

[Gjest Yellow Taxi]

Absolutt alt du skriver har blitt skrevet før, du må nesten lese diskusjonen hvis du skal hive deg på...

[Gjest Gjest]

Fakta er at de ikke ville klart seg uten partneren sin, men ville klart seg uten barnet siden de velger partneren sin. Det er ikke ufint i det hele tatt, det er rett og slett det de sier. Så får du mene at det er ufint å si noe slikt, men det er faktisk det som blir sagt når man sier man heller vil velge å redde partneren sin fremfor barnet sitt. Det kan være så bastant det bare vil, men det er slik jeg oppfatter det.

Jeg synes din tolkning er ganske ekstrem og svart/hvitt. Jeg ville valgt barna fremfor ektefellen fordi jeg mener det er riktig. Det har ingen ting med hvem jeg kan klare meg best uten. Egentlig er det vel kanskje slik at jeg klarer meg bedre uten barna enn uten ektefellen.

[_Malene]

Absolutt alt du skriver har blitt skrevet før, du må nesten lese diskusjonen hvis du skal hive deg på...

Synes også det ville være interessant å vite om du har barn, Yellow Taxi..

De som ikke har barn, kan overhodet ikke svare absolutt på dette spørsmålet.

[Husfrua]

Absolutt alt du skriver har blitt skrevet før, du må nesten lese diskusjonen hvis du skal hive deg på...

Så du mener at dere nå diskuterer noe helt annet?

jada, JEG har blandt annet skrevet dette i denne tråden før. men mener det fortsatt er det mest vesentlige, og det som ligger til grunn for det de fleste svarer i denne tråden.. Men ser ikke at noen av dere som mener det motsatte kan gi noe motsvar på akkurat dette.

Men du svarte allikevel ikke på spm. Mulig du har svart tidligere, men det begynner å bli noen sider i denne tråden..

[LukaFrost]

Jeg ser at de fleste kategorisk velger barnet her. Vi det si uansett hvor gammelt barnet er? Hva om barnet er 25 år og heroinmisbruker på syvende året? Hva om man ønsker å redde begge, men den ene er det ikke mulig å redde på noe slags vis. Hva om en redning bare vil være midlertidig? Du kan redde livet til barnet, men det vil uansett dø innen et år eller to? Er det da så kynisk å velge å redde mannen?

Det er jo ulike situasjoner der man kan risikere å velge, huset brenner, bilulykke, behov for organdonasjon.

Siden jeg ikke har barn og i følge enkelte ikke er meningsberettiget kan jeg skissere et annet scenario. Hva om jeg plutselig får valget mellom å redde søstera mi eller barnet hennes? Hadde valget vært mellom mannen hennes og barnet hadde jeg valgt barnet om jeg ikke kunne redde begge. Valget mellom søstera mi og barnet er verre. Om jeg måtte redde den ene av de to foreldrene mine hadde valget vært vanskelig siden begge er ved god helse og det ikke er noe som tilsier at den ene burde reddes forran den andre. Om jeg måtte velge mellom den ene foreldren min og søstra mi hadde jeg valgt søstera mi. Hun har livet forran seg og er mor. Foreldrene mine har levd mesteparten av livene sine, selv om jeg håper vi har dem med oss i mange år enda.

Poenget mitt er at jeg vil ta et slikt valg utifra ulike forutsetninger. Så fremt man ikke må reagere nærmest impulsivt er der flere faktorer man må ta hensyn til i en slik situasjon.

[_Malene]

Jeg ser at de fleste kategorisk velger barnet her. Vi det si uansett hvor gammelt barnet er? Hva om barnet er 25 år og heroinmisbruker på syvende året? Hva om man ønsker å redde begge, men den ene er det ikke mulig å redde på noe slags vis. Hva om en redning bare vil være midlertidig? Du kan redde livet til barnet, men det vil uansett dø innen et år eller to? Er det da så kynisk å velge å redde mannen?

Det er jo ulike situasjoner der man kan risikere å velge, huset brenner, bilulykke, behov for organdonasjon.

Siden jeg ikke har barn og i følge enkelte ikke er meningsberettiget kan jeg skissere et annet scenario. Hva om jeg plutselig får valget mellom å redde søstera mi eller barnet hennes? Hadde valget vært mellom mannen hennes og barnet hadde jeg valgt barnet om jeg ikke kunne redde begge. Valget mellom søstera mi og barnet er verre. Om jeg måtte redde den ene av de to foreldrene mine hadde valget vært vanskelig siden begge er ved god helse og det ikke er noe som tilsier at den ene burde reddes forran den andre. Om jeg måtte velge mellom den ene foreldren min og søstra mi hadde jeg valgt søstera mi. Hun har livet forran seg og er mor. Foreldrene mine har levd mesteparten av livene sine, selv om jeg håper vi har dem med oss i mange år enda.

Poenget mitt er at jeg vil ta et slikt valg utifra ulike forutsetninger. Så fremt man ikke må reagere nærmest impulsivt er der flere faktorer man må ta hensyn til i en slik situasjon.

Jeg svarte utifra den situasjonen jeg er i idag. Da velger jeg barnet. Synes det du nevner her, er interessant. Hvis man skal gå utover denne problemstillingen, og tenke på flere valg, blir det litt vanskeligere. Jeg hadde valgt samboeren min foran alle andre (bortsett fra datteren min). Når det gjelder å velge mellom min mor og min halvsøster (fars datter), er det verre. Logisk sett burde jeg velge halvsøster, siden hun enda er et barn. Men rent egoistisk så trenger jeg moren min fortsatt (og datteren min trenger henne..), og det er jo hun som er mest tilstedet i livet mitt.

[Gjest HunterLady]

Jeg ser at de fleste kategorisk velger barnet her. Vi det si uansett hvor gammelt barnet er? Hva om barnet er 25 år og heroinmisbruker på syvende året? Hva om man ønsker å redde begge, men den ene er det ikke mulig å redde på noe slags vis. Hva om en redning bare vil være midlertidig? Du kan redde livet til barnet, men det vil uansett dø innen et år eller to? Er det da så kynisk å velge å redde mannen?

Det er jo ulike situasjoner der man kan risikere å velge, huset brenner, bilulykke, behov for organdonasjon.

Siden jeg ikke har barn og i følge enkelte ikke er meningsberettiget kan jeg skissere et annet scenario. Hva om jeg plutselig får valget mellom å redde søstera mi eller barnet hennes? Hadde valget vært mellom mannen hennes og barnet hadde jeg valgt barnet om jeg ikke kunne redde begge. Valget mellom søstera mi og barnet er verre. Om jeg måtte redde den ene av de to foreldrene mine hadde valget vært vanskelig siden begge er ved god helse og det ikke er noe som tilsier at den ene burde reddes forran den andre. Om jeg måtte velge mellom den ene foreldren min og søstra mi hadde jeg valgt søstera mi. Hun har livet forran seg og er mor. Foreldrene mine har levd mesteparten av livene sine, selv om jeg håper vi har dem med oss i mange år enda.

Poenget mitt er at jeg vil ta et slikt valg utifra ulike forutsetninger. Så fremt man ikke må reagere nærmest impulsivt er der flere faktorer man må ta hensyn til i en slik situasjon.

Hvorfor i alle dager skal man tenke slik?? Det er jo helt sykt.

Klart at sønnen/dattera og mannen/konen kan ha diverse problemer, spesielle personligheter osv, men man tar da vel ikke høyde for slikt i en slik debatt som dette?

Det blir jo bare helt merkelig.

Jeg går ut fra at de fleste tenker på barn som ikke er narkomane og ektemenn som ikke er konemishandlere.

[Gjest Yellow Taxi]

Synes også det ville være interessant å vite om du har barn, Yellow Taxi..

De som ikke har barn, kan overhodet ikke svare absolutt på dette spørsmålet.

Igjen, hvis dere faktisk leser tråden før dere slenger dere med i tråden så kan dere se at noen allerede har kommet med det poenget og jeg har svart

Og til husfrua: Innlegget ditt var nærsmest identisk med en annen bruker sitt som jeg svarte detaljert på.... Jeg gidder da ikke sitte å kopiere og skrive ting om igjen fordi dere ikke orker å bla 2-3 sider tilbake. Vil dere bare rope ut deres mening eller vil dere delta i diskusjonen? Helt greit å bare ville si sin mening, men da får du ikke noe svar tilbake når jeg allerede har skrevet det....

Endret 18. september 2011 av Yellow Taxi

[_Malene]

Har vært med i tråden lenge jeg.

Ser nå at du er prøver, at du altså ikke har barn.

Da mener jeg at du ikke kan gi et absolutt svar.

[Husfrua]

jeg har også vært med i tråden lenge, selv om jeg ikke har lest de siste sidene. Og jeg ser ikke at svaret jeg gav ikke har noe med diskusjonen som pågår å gjøre. Om noen har skrevet noe tilnærmet likt, så er det vel en person som tenker nokså likt som meg tenker jeg. Ikke noe feil i å påpeke noe flere ganger

og enig med hun over, kom med et svar igjen når du har fått barn. Så får vi se hva du svarer da. Det hadde vært spennende om du gav et likt svar

[LoneWolf]

Partneren min. Unger kan man lage flere av

Må nesten si meg enig her, selv om det nok ikke er et enkelt valg å ta i den situasjonen.

(Edit: det er selvfølgelig veldig skarpt sagt av Yellow Taxi, men jeg sier meg fortsatt enig med han og er enig med hans argumentasjon for detsynspunktet).

Endret 18. september 2011 av LoneWolf

[Gjest HunterLady]

Må nesten si meg enig her, selv om det nok ikke er et enkelt valg å ta i den situasjonen.

"Unger kan man lage flere av" er faktisk noe av det verste jeg har hørt på en stund (i en sådan sammenheng). Er faktisk litt sjokkert.

Endret 18. september 2011 av HunterLady