Hvis du måtte velge...

[Husfrua]

Synes det er helt sykt å tenke og filosofere over dette! Det er mer nyttig å klø seg i rævva og lage seg en ostis.

Det har du vel i grunn helt rett i Er nok ikke så mange som sitter å filosoferer over dette heller...

[AnonymBruker]

Synes det er helt sykt å tenke og filosofere over dette! Det er mer nyttig å klø seg i rævva og lage seg en ostis.

Tja... både og vil jeg si. Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og tenker på dette daglig. Det var bare en tanke som slo meg, sikkert noe jeg hadde lest eller sett på TV som satte i gang tankene.

Så tenkte jeg at kanskje kan det være lurt å ha tenkt litt gjennom dette, hvis man skulle være så vanvittig uheldig å havne i den situasjonen en gang. Kanskje tar man da et valg basert på litt mer enn de følelsene man får akkurat der og da? Jeg vet ikke, og håper aldri jeg trenger å finne det ut heller.

TS

[Piper]

Virker som jeg traff en nerve der ja...

Flott for deg

[AnonymBruker]

Virker som jeg traff en nerve der ja...

Du mangler empati og sympati for andre mennesker, om det var det du klarte å lire av deg til et menneske som har mistet sin mann. Totalt usmakelig, og det verste er at du har fått en prikk for det. To mennesker her inne som er totalt usympatiske og mangler all sunn fornuft. Jeg er sjokkert rett og slett

Når diskusjonen blir viktigere for et menneske, og der man glemmer å forstå hva som egentlig blir sagt men bare skal ha siste ordet koste hva det koste vil, så blir jeg regelrett sjokkert. Trodde ikke det fantes slike mennesker, men der tok jeg feil. Du har sjokkert meg rett og slett, og jeg er måløs over hvor ille enkelte mennesker kan være.

[Gjest HunterLady]

Du mangler empati og sympati for andre mennesker, om det var det du klarte å lire av deg til et menneske som har mistet sin mann. Totalt usmakelig, og det verste er at du har fått en prikk for det. To mennesker her inne som er totalt usympatiske og mangler all sunn fornuft. Jeg er sjokkert rett og slett

Når diskusjonen blir viktigere for et menneske, og der man glemmer å forstå hva som egentlig blir sagt men bare skal ha siste ordet koste hva det koste vil, så blir jeg regelrett sjokkert. Trodde ikke det fantes slike mennesker, men der tok jeg feil. Du har sjokkert meg rett og slett, og jeg er måløs over hvor ille enkelte mennesker kan være.

Skulle gitt deg 100 + for denne.

Blir også mektig provosert over at noen må lire av seg noe så usmakelig bare for å få fram et poeng. Og hvilket poeng? At han traff en nerve? Og er enig i at de som plusser er minst like ille. Det har jeg sett veldig godt i mange tråder. Hetsende, mobbende eller slemme innlegg får masse plusser. Joda, det er betryggende å vite at det finnes slike folk.. Jadda.

[Gjest Yellow Taxi]

Du mangler empati og sympati for andre mennesker, om det var det du klarte å lire av deg til et menneske som har mistet sin mann. Totalt usmakelig, og det verste er at du har fått en prikk for det. To mennesker her inne som er totalt usympatiske og mangler all sunn fornuft. Jeg er sjokkert rett og slett

Når diskusjonen blir viktigere for et menneske, og der man glemmer å forstå hva som egentlig blir sagt men bare skal ha siste ordet koste hva det koste vil, så blir jeg regelrett sjokkert. Trodde ikke det fantes slike mennesker, men der tok jeg feil. Du har sjokkert meg rett og slett, og jeg er måløs over hvor ille enkelte mennesker kan være.

Det var da voldsomt! Det er faktisk jeg som gang gang blir anngrepet for min mening, og som får beskjed om at jeg ikke har noen rett til å uttale meg.

Jeg antyder at det er mulig noen brukere her inne er så aggresive i forhold til vi som har et alternativt syn fordi de kanskje er litt usikkre selv, også får jeg det jeg tolker som en veldig aggresiv respons og påpeker det.

At hun har mistet noen er selvfølgelig trist det, men jeg ser ikke sammenhengen med diskusjonen og valgte derfor å holde det utenfor. Hvis det er en forbrytelse så er jeg skyldig

[AnonymBruker]

I dagens situasjon, gitt de forholdene vi har i dag, og gitt at man elsket både sitt barn og sin partner, ville en normal person, med et normalt utviklet følelsesliv, valgt å redde sitt barn foran sin partner. Man ville ikke trengt å tenke over dette på forhånd, filosofere i timesvis, dagesvis, sjekke ut nettfora mm på forhånd...

Hva en slik avgjørelse er basert på, vet jeg ikke, men tror det har mye å gjøre med beskytterinstinktet overfor et lite, forsvarsløst barn.

Har man barn er dette lettere å sette seg inn i, da har man gjerne opplevd små-farlige situasjoner, der instinktene har kommet rått og uhemmet til uttrykk. Har man ikke barn, kan det være vanskelig å sette seg inn i, da har man ingenting reellt å relatere det til, bare selve ideen.

Og ja, det er en vesensforskjell mellom kjærligheten til sine barn, og kjærligheten til sin partner.

[AnonymBruker]

I dagens situasjon, gitt de forholdene vi har i dag, og gitt at man elsket både sitt barn og sin partner, ville en normal person, med et normalt utviklet følelsesliv, valgt å redde sitt barn foran sin partner. Man ville ikke trengt å tenke over dette på forhånd, filosofere i timesvis, dagesvis, sjekke ut nettfora mm på forhånd...

Hva en slik avgjørelse er basert på, vet jeg ikke, men tror det har mye å gjøre med beskytterinstinktet overfor et lite, forsvarsløst barn.

Har man barn er dette lettere å sette seg inn i, da har man gjerne opplevd små-farlige situasjoner, der instinktene har kommet rått og uhemmet til uttrykk. Har man ikke barn, kan det være vanskelig å sette seg inn i, da har man ingenting reellt å relatere det til, bare selve ideen.

Og ja, det er en vesensforskjell mellom kjærligheten til sine barn, og kjærligheten til sin partner.

Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og tenker på dette daglig. Det var bare en tanke som slo meg, sikkert noe jeg hadde lest eller sett på TV som satte i gang tankene.

Så tenkte jeg at kanskje kan det være lurt å ha tenkt litt gjennom dette, hvis man skulle være så vanvittig uheldig å havne i den situasjonen en gang. Kanskje tar man da et valg basert på litt mer enn de følelsene man får akkurat der og da? Jeg vet ikke, og håper aldri jeg trenger å finne det ut heller.

TS

[Gjest Tuba]

Jeg håper virkelig at ALLE velger ungen.

Hvorfor?

Jeg ville valgt ungen men jeg tror det er mest riktig og velge pappaen, da er det vi som må leve i sorgen og ikke barnet. Et barn som mister sine foreldre sies og være det vondeste ett menneske kan oppleve og det er også disse som sliter mest både med selvmord med mer.

Dette er slikt spørsmål som ikke blir bra samme hva en velger.

[Gjest Tuba]

Jeg ville helst valgt ungen. Det er det hjertet mitt ville ha valgt. Men skulle jeg valgt med hodet tror jeg det ville blitt pappaen.

[MaxUflax]

TS her.

Jeg ser jo at flertallet svarer det samme som jeg instinktivt føler, at jeg ville reddet barnet mitt. Som en av dere sier, den kjærligheten jeg føler for barnet mitt er en helt annen enn den jeg føler for noen andre, inkl partneren min. Samtidig tenker jeg at AB 11:02 har et poeng. Kanskje vil man se annerledes på det hvis man faktisk havner i den situasjonen?

Når det gjelder et evt valg mellom mitt eget liv og mitt barns liv (som Mirabella76 nevner), så er også det instinktive svaret at jeg selvsagt ville reddet barnet mitt. Men legen min sa noe en gang som gjør at kanskje valget allikevel ikke er så opplagt: "Men et barn trenger sin mor, og det i langt større grad enn noe annet menneske i livet sitt, uansett hva man sier. Far, søsken, familie, venner - de er alle også svært viktige. Men en mor er det desidert viktigste mennesket i livet til et barn." Da snakket han om små barn, for å presisere det. Utfra den sammenhengen blir kanskje ikke valget så opplagt allikevel? Med det sagt, ville jeg allikevel uten å nøle ofret meg selv for barnet mitt. Noe annet føles helt utenkelig.

Ikke er jeg mor og ikke kan jeg bli av anatomiske årsaker som mann..

Det jeg reflekterer over når jeg leser dette (opplyser om at dette er tanker og fiiosofi på høyt nivå, ikke skyt meg takk)

jeg har selv vært i en situasjon i mitt liv hvor jeg først overlevde en hendelse som i seg selv kunne kostet meg livet sammen med flere andre i det øyeblikket.. skremmende og veldig intens opplevelse, jeg måtte fysisk bruke kroppen hardt, muskler, pine meg selv gjennom handlinger som gav ren fysisk smerte på kropp, for å flytte meg fra en sikker død på denne plassen, for å nå et sikrere mål. En plass hvor jeg kunne være trygg for en liten stund til før jeg måtte finne en ny egnet plass. For å kunne nå denne plassen måtte jeg gjennom/passere flere andre i min situasjon, da i en alder av 16 lærte jeg masse, veldig masse. Om meg selv, andre og hva vi mennesker er og står for. Utallige tanker har i mange uker tatt plass hoss meg rundt dette basert på hva jeg lærte om meg selv spesielt og andre det øyeblikket.. I ren frykt for eget liv etter å bevitne andres død like forran oss kjempet alle om samme mål, her kom instinktene fram, overlevelses innstinktet til mennesket, feige, egosentriske til minste detalje og alle rundt deg betydde ikke NOE i dette øyeblikk. Gammell som unge preste jeg meg gjennom, var dem i veien fjernet jeg dem, dytet dem vekk, rev dem over ende, trakket på noen, slet løs en hånd som grep meg i genseren på armen og ba om hjelp, hun skulle barehjelpes opp fra gulvet etter å ha falt.. Hva gjør jeg? jo river meg løs og snur ryggen til, fortsetter min kamp, for mitt liv. Det å nå målet fort var nødvendi grunnet liten plass og ikke kjangs for at mer en halvparten fikk plass der.. så fort fram var alfa omega for en rettferdig kjangs for videre liv, i dør åpningen var det "fullt" igjenn viser jeg meg selv og direkte river personen ut fra sin plass og tar den selv, vel vitende om at person jeg rev bort havnet der inne alle ville ut i fra.. Dette var responsen til de fleste, dem som var i sjokk bare sto der og spurte, "hva skjer", hvor skal vi?.. Når dette var "over" kom neste sekvens, hvor jeg fikk tid til å tenke.. Nesten 1 time blant store bølger og en bade temp på 7 grader med 22 i vindstyrke mister kroppen mye krefetr og "bedøves".. klar i hode og ingenting annet å gjøre på en å tenke.. Hva skjedde der? hva har jeg gjort? hva i alle dager feiler meg? Lever jeg? Skal jeg dø? er dette alt? +++

Ble noe langdradd dette men poenget er følgende;

Uansett hva du sier her inne om at du uten tvil velger barnet, at du på ingen måte hadde tenkt noe annet en å ofre deg forran ditt barn, eller at alle burde velge barnet før seg selv er helt greit.

Alle vil vel si det, alle vil jo det vil jeg tro. Meg selv også, klart jeg ville reddet mitt barn som fortjener livet mer en meg..

Greien er jo den at oppi en slik hendelse, ja så tror jeg det er ytterst få som med hånden på hjerte si at dem faktisk kunne levd opp til sin vilje og sterke ønske, trist og vanskelig å forst og for flere ser jeg for meg sitter å rister på hodet nå og tenker "dust" klart jeg hadde gjort sånn og sånn, det vet jeg jo best selv" osv og det forstår jeg utmerket.

Jeg har måtte bruke lang tid på å fikse meg selv etter dette, jeg skuffet meg selv, andre, framsto som egoistisk, gådig epati løs uten noe form for etisk ansvar og nestekjærlighet. Følte meg dårlig og råtten.. Tenk om min grådighet, som gav meg muligheten til å sitte her nå å jabbe i vei om noe dere ikke bryr dere om engang,har kostet en annen persons liv, noens far,mor,bror,søster etc.. Svir å tenke på dette men greien er enkel.. Når ditt liv er i direkte fare og kroppen sanser dette, pumpes det ut absurde mengder adrenalin, effedrin og dopamin blant annet, dette gir deg et høygir ingen har sett før, en vanvittig styrke fra ingen plasse og en ekstrem viljestyrke med 110% skjerpet fokus, alt dette jobber sammen om EN ting.. nemlig DITT liv..

Så siden du spør og det er satt opp en fiktiv hendelse og dette med å ofre eget liv før banets under en hendels hvor et liv skulle velges.. vel dette er mitt syn.. og håper oprikktig at noen aldri noengang havner i en slik setting for det unner jeg ingen på noen måte.

[Husfrua]

Ikke er jeg mor og ikke kan jeg bli av anatomiske årsaker som mann..

Det jeg reflekterer over når jeg leser dette (opplyser om at dette er tanker og fiiosofi på høyt nivå, ikke skyt meg takk)

jeg har selv vært i en situasjon i mitt liv hvor jeg først overlevde en hendelse som i seg selv kunne kostet meg livet sammen med flere andre i det øyeblikket.. skremmende og veldig intens opplevelse, jeg måtte fysisk bruke kroppen hardt, muskler, pine meg selv gjennom handlinger som gav ren fysisk smerte på kropp, for å flytte meg fra en sikker død på denne plassen, for å nå et sikrere mål. En plass hvor jeg kunne være trygg for en liten stund til før jeg måtte finne en ny egnet plass. For å kunne nå denne plassen måtte jeg gjennom/passere flere andre i min situasjon, da i en alder av 16 lærte jeg masse, veldig masse. Om meg selv, andre og hva vi mennesker er og står for. Utallige tanker har i mange uker tatt plass hoss meg rundt dette basert på hva jeg lærte om meg selv spesielt og andre det øyeblikket.. I ren frykt for eget liv etter å bevitne andres død like forran oss kjempet alle om samme mål, her kom instinktene fram, overlevelses innstinktet til mennesket, feige, egosentriske til minste detalje og alle rundt deg betydde ikke NOE i dette øyeblikk. Gammell som unge preste jeg meg gjennom, var dem i veien fjernet jeg dem, dytet dem vekk, rev dem over ende, trakket på noen, slet løs en hånd som grep meg i genseren på armen og ba om hjelp, hun skulle barehjelpes opp fra gulvet etter å ha falt.. Hva gjør jeg? jo river meg løs og snur ryggen til, fortsetter min kamp, for mitt liv. Det å nå målet fort var nødvendi grunnet liten plass og ikke kjangs for at mer en halvparten fikk plass der.. så fort fram var alfa omega for en rettferdig kjangs for videre liv, i dør åpningen var det "fullt" igjenn viser jeg meg selv og direkte river personen ut fra sin plass og tar den selv, vel vitende om at person jeg rev bort havnet der inne alle ville ut i fra.. Dette var responsen til de fleste, dem som var i sjokk bare sto der og spurte, "hva skjer", hvor skal vi?.. Når dette var "over" kom neste sekvens, hvor jeg fikk tid til å tenke.. Nesten 1 time blant store bølger og en bade temp på 7 grader med 22 i vindstyrke mister kroppen mye krefetr og "bedøves".. klar i hode og ingenting annet å gjøre på en å tenke.. Hva skjedde der? hva har jeg gjort? hva i alle dager feiler meg? Lever jeg? Skal jeg dø? er dette alt? +++

Ble noe langdradd dette men poenget er følgende;

Uansett hva du sier her inne om at du uten tvil velger barnet, at du på ingen måte hadde tenkt noe annet en å ofre deg forran ditt barn, eller at alle burde velge barnet før seg selv er helt greit.

Alle vil vel si det, alle vil jo det vil jeg tro. Meg selv også, klart jeg ville reddet mitt barn som fortjener livet mer en meg..

Greien er jo den at oppi en slik hendelse, ja så tror jeg det er ytterst få som med hånden på hjerte si at dem faktisk kunne levd opp til sin vilje og sterke ønske, trist og vanskelig å forst og for flere ser jeg for meg sitter å rister på hodet nå og tenker "dust" klart jeg hadde gjort sånn og sånn, det vet jeg jo best selv" osv og det forstår jeg utmerket.

Jeg har måtte bruke lang tid på å fikse meg selv etter dette, jeg skuffet meg selv, andre, framsto som egoistisk, gådig epati løs uten noe form for etisk ansvar og nestekjærlighet. Følte meg dårlig og råtten.. Tenk om min grådighet, som gav meg muligheten til å sitte her nå å jabbe i vei om noe dere ikke bryr dere om engang,har kostet en annen persons liv, noens far,mor,bror,søster etc.. Svir å tenke på dette men greien er enkel.. Når ditt liv er i direkte fare og kroppen sanser dette, pumpes det ut absurde mengder adrenalin, effedrin og dopamin blant annet, dette gir deg et høygir ingen har sett før, en vanvittig styrke fra ingen plasse og en ekstrem viljestyrke med 110% skjerpet fokus, alt dette jobber sammen om EN ting.. nemlig DITT liv..

Så siden du spør og det er satt opp en fiktiv hendelse og dette med å ofre eget liv før banets under en hendels hvor et liv skulle velges.. vel dette er mitt syn.. og håper oprikktig at noen aldri noengang havner i en slik setting for det unner jeg ingen på noen måte.

Jeg skjønner dette med at overlevelsesinstinktet vårt er veldig sterkt. Og i din situasjon hadde ikke jeg eller noen andre gjort noe annet. Men tror du ikke at situsjonen ville vært annerledes dersom barnet ditt var tilstedet? Tror du at du ville gjort alt du kunne for å redde deg selv uten å tenke på barnet i hele tatt? Eller ville det første som dukket opp i hodet ditt være å først og fremst få barnet i sikkerhet?

[MaxUflax]

Jeg skjønner dette med at overlevelsesinstinktet vårt er veldig sterkt. Og i din situasjon hadde ikke jeg eller noen andre gjort noe annet. Men tror du ikke at situsjonen ville vært annerledes dersom barnet ditt var tilstedet? Tror du at du ville gjort alt du kunne for å redde deg selv uten å tenke på barnet i hele tatt? Eller ville det første som dukket opp i hodet ditt være å først og fremst få barnet i sikkerhet?

Basert på min mindre stolte ærfaring som har gitt meg et par diagnoser og tøffe år kan jeg sitte her å si at; Selvklart hadde jeg tatt barnet og pushet det først og gitt min plass i trygeste omgivelse for størst kjangs for å få leve.. Helt klart, jeg mener av hele mitt hjerte at jeg VILLE ha gjort det slik, uten tvil.

Men så er det dette , jeg nå vet om meg selv da.. Det som er frustrasjonen er jo at fra jeg forsto at NÅ er det snakk om kansje max minuttet før dette går gale.. så økte pulsen noe ekstremt og når jeg sier at fornuft, empati,etisk grunnlag og følelser bare forsvant så.. ja tor meg, det fantes ikke en take i hode, kroppen handlet i ren affekt som et innstinkt uten kontroll.. Den døde mannen som fikk en noe minre pen død like forran deg betydde ikke noe, kunne like godt vært en bamse eller en skitten gulvfille noen kastet fra seg,man så og opfattet og det var det hele, dette gjelder samtlige personer jeg så, selv En kar med lillebroren på slep, skubbet bare lillebroren bakover så han datt på bakenmenst storebror bare tvingte seg framover uten å kaste et blikk bakover.. Den lille guten var en av dem som døde.. Alle bare sprang forbi han.. Så du ser, I dag, nå, her jeg sitter trygg og glad for mitt liv og nye kjangse vil som de aller fleste si Barnet mitt.. soleklart.. Innerst i mitt sinn? Jeg lurer bare meg selv med å si det høyt. Kan ikke garanteres på noe vis, derfor med hele mit hjerte mener jeg oprikktig at jeg aldri vil oppleve en slikt ting igjenn, hvertfall ikke med eget barn i mitt ansvar.. E redd jeg ikke hadde klart å leve med det eventuelle valget etterpå. Så la oss håpe ingen må ta dette valget og bruk tiden med barn å mann best mulig, for en dag sitter man i saksen kansje å da er det bare tilfeldigheter som avgjør desverre.

[AnonymBruker]

Basert på min mindre stolte ærfaring som har gitt meg et par diagnoser og tøffe år kan jeg sitte her å si at; Selvklart hadde jeg tatt barnet og pushet det først og gitt min plass i trygeste omgivelse for størst kjangs for å få leve.. Helt klart, jeg mener av hele mitt hjerte at jeg VILLE ha gjort det slik, uten tvil.

Men så er det dette , jeg nå vet om meg selv da.. Det som er frustrasjonen er jo at fra jeg forsto at NÅ er det snakk om kansje max minuttet før dette går gale.. så økte pulsen noe ekstremt og når jeg sier at fornuft, empati,etisk grunnlag og følelser bare forsvant så.. ja tor meg, det fantes ikke en take i hode, kroppen handlet i ren affekt som et innstinkt uten kontroll.. Den døde mannen som fikk en noe minre pen død like forran deg betydde ikke noe, kunne like godt vært en bamse eller en skitten gulvfille noen kastet fra seg,man så og opfattet og det var det hele, dette gjelder samtlige personer jeg så, selv En kar med lillebroren på slep, skubbet bare lillebroren bakover så han datt på bakenmenst storebror bare tvingte seg framover uten å kaste et blikk bakover.. Den lille guten var en av dem som døde.. Alle bare sprang forbi han.. Så du ser, I dag, nå, her jeg sitter trygg og glad for mitt liv og nye kjangse vil som de aller fleste si Barnet mitt.. soleklart.. Innerst i mitt sinn? Jeg lurer bare meg selv med å si det høyt. Kan ikke garanteres på noe vis, derfor med hele mit hjerte mener jeg oprikktig at jeg aldri vil oppleve en slikt ting igjenn, hvertfall ikke med eget barn i mitt ansvar.. E redd jeg ikke hadde klart å leve med det eventuelle valget etterpå. Så la oss håpe ingen må ta dette valget og bruk tiden med barn å mann best mulig, for en dag sitter man i saksen kansje å da er det bare tilfeldigheter som avgjør desverre.

En oppriktig takk til deg, for at du deler din erfaring med oss. Jeg får vondt i hjertet mitt på dine vegne, for det du har opplevd og det du fremdeles går gjennom. Det kan ikke være lett. Men du viser en enorm selvinnsikt, og en stor vilje til å la andre få vite at ting ikke er så svart-hvitt som man tror.

Jeg håper at man med dine flotte innlegg nå kan legge avslutte denne debatten.

En stor og varm klem til deg, AHVH

TS

[MaxUflax]

En oppriktig takk til deg, for at du deler din erfaring med oss. Jeg får vondt i hjertet mitt på dine vegne, for det du har opplevd og det du fremdeles går gjennom. Det kan ikke være lett. Men du viser en enorm selvinnsikt, og en stor vilje til å la andre få vite at ting ikke er så svart-hvitt som man tror.

Jeg håper at man med dine flotte innlegg nå kan legge avslutte denne debatten.

En stor og varm klem til deg, AHVH

TS

Takk så mye, er sltid godt å høre at andre kan få en ny tanke basert på min elendighet,betyr bare at jeg kan fortjenne den kjangsen jeg fikk på en måte.

Jeg har absolutt ingen grunn til å ikke dele mine opplevelser. Jeg ser det på mer som min plikt. Hvordan skal man kunne forlange eller ønske forståelse og støtte fra andre uten å fortelle så dem kan få sette seg inn i ting.

Ingen hemligheter i mitt liv, derfor bare en glede om jeg kan bruke en tragedie for mange og traume for meg til noe som kan gi andre innsyn og forståelse.

Så takk igjenn, verden er absolutt ikke sort/hvit.. Det er et hvitt ark med alle regnbuens farger og DU er kunstneren som velger motivet..

[Kosemose]

Du havner i en situasjon der både livsledsageren din og barnet ditt er i livsfare. Skjebnen vil det slik at du kun kan redde en av dem. Avgjørelsen ligger på deg, og du må velge å redde enten livsledsageren din eller barnet ditt. Hvem velger du, og hvorfor?

Jeg ville først og fremst reddet hunden min, for den er like kjær som noen for meg. Deretter vet jeg ikke helt?

Jeg ville selvsagt reddet et hvilket som helst barn foran en hvilke som helst voksen. Noe annet kunne jeg ikke levd med.

[Kosemose]

Takk så mye, er sltid godt å høre at andre kan få en ny tanke basert på min elendighet,betyr bare at jeg kan fortjenne den kjangsen jeg fikk på en måte.

Jeg har absolutt ingen grunn til å ikke dele mine opplevelser. Jeg ser det på mer som min plikt. Hvordan skal man kunne forlange eller ønske forståelse og støtte fra andre uten å fortelle så dem kan få sette seg inn i ting.

Ingen hemligheter i mitt liv, derfor bare en glede om jeg kan bruke en tragedie for mange og traume for meg til noe som kan gi andre innsyn og forståelse.

Så takk igjenn, verden er absolutt ikke sort/hvit.. Det er et hvitt ark med alle regnbuens farger og DU er kunstneren som velger motivet..

Hm, jeg vil også si takk for at du deler historien din, AVHV. Det var sterk lesing og ga mye ettertanke. Og jeg tror du har rett; ingen av oss vet hvordan vi faktisk ville reagert i en krise. Og jeg tror også du har rett i at overlevelsesinstinktet er veldig sterkt i de aller fleste. Det er nok få som ville latt andre ta sin plass hvis det dreier seg om leve eller dø.

[MaxUflax]

Spennende svar Kosemose.

Dette er du 100% sikker på uansett situasjon og utfall av din handling uten unntak?

[MaxUflax]

Hm, jeg vil også si takk for at du deler historien din, AVHV. Det var sterk lesing og ga mye ettertanke. Og jeg tror du har rett; ingen av oss vet hvordan vi faktisk ville reagert i en krise. Og jeg tror også du har rett i at overlevelsesinstinktet er veldig sterkt i de aller fleste. Det er nok få som ville latt andre ta sin plass hvis det dreier seg om leve eller dø.

Takk for det

Ingen vet desverre, derfor kan man kun si at man tror man ville desvrre. Alle ville jo valgt det unge rike før det gamle slitte

[Kosemose]

Spennende svar Kosemose.

Dette er du 100% sikker på uansett situasjon og utfall av din handling uten unntak?

Nei

Jeg leste innleggene dine etter at jeg hadde skrevet mitt første, og nå er jeg ikke så sikker lenger .

Men jeg vet at jeg ønsker at jeg reddet et hvilket som helst barn foran en hvilken som helst voksen, her jeg sitter trygt og godt i sofaen min.

Tusen takk for noen nye tanker!