Hvis du måtte velge...

[_Malene]

"Unger kan man lage flere av" er faktisk noe av det verste jeg har hørt på en stund (i en sådan sammenheng). Er faktisk litt sjokkert.

Barn er tydeligvis bare en gruppe for enkelte, ikke egne uerstattelige personer.

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager skal man tenke slik?? Det er jo helt sykt.

Klart at sønnen/dattera og mannen/konen kan ha diverse problemer, spesielle personligheter osv, men man tar da vel ikke høyde for slikt i en slik debatt som dette?

Det blir jo bare helt merkelig.

Jeg går ut fra at de fleste tenker på barn som ikke er narkomane og ektemenn som ikke er konemishandlere.

Hvorfor det? Jeg syns det er gode poeng jeg, og det var jeg som startet tråden. I en debatt som dette er det jo nettopp meningen at man skal kunne dra inn flere momenter, og dette er jo svært gode momenter!

Jeg tror forøvrig det er riktig at de aller fleste mødrene som har svart i denne tråden er småbarnsmødre som fremdeles ser på barna sine som små og hjelpeløse (som de selvsagt også er). Dermed reagerer mange med avsky ved tanken på at noen ville la partnerens liv gå foran et lite hjelpeløst barn. Men barna dine er jo fremdeles barna dine om de er 3 eller 30. Kanskje ting stiller seg litt annerledes om det er et voksent barn det er snakk om, det vet man jo ikke. Så jeg syns det er et svært godt poeng at barnets alder, samt både barnets og partnerens "livstilstand" for å kalle det noe, absolutt kan ha noe å si.

Hva hvis barnet ditt på 32 år har kuttet hånden av deg, valgt å vie livet sitt til noe du ikke står inne for, og syns du er det verste mennesket som går på denne jord? Ville du da fremdeles velge barnet foran partneren din? Er den betingelsesløse kjærligheten man føler for barna sine når de er små like betingelsesløs når de har blitt voksne? Min erfaring tilsier at det ikke er tilfelle; selv om det kanskje burde være sånn?

TS

[Husfrua]

Hvorfor det? Jeg syns det er gode poeng jeg, og det var jeg som startet tråden. I en debatt som dette er det jo nettopp meningen at man skal kunne dra inn flere momenter, og dette er jo svært gode momenter!

Jeg tror forøvrig det er riktig at de aller fleste mødrene som har svart i denne tråden er småbarnsmødre som fremdeles ser på barna sine som små og hjelpeløse (som de selvsagt også er). Dermed reagerer mange med avsky ved tanken på at noen ville la partnerens liv gå foran et lite hjelpeløst barn. Men barna dine er jo fremdeles barna dine om de er 3 eller 30. Kanskje ting stiller seg litt annerledes om det er et voksent barn det er snakk om, det vet man jo ikke. Så jeg syns det er et svært godt poeng at barnets alder, samt både barnets og partnerens "livstilstand" for å kalle det noe, absolutt kan ha noe å si.

Hva hvis barnet ditt på 32 år har kuttet hånden av deg, valgt å vie livet sitt til noe du ikke står inne for, og syns du er det verste mennesket som går på denne jord? Ville du da fremdeles velge barnet foran partneren din? Er den betingelsesløse kjærligheten man føler for barna sine når de er små like betingelsesløs når de har blitt voksne? Min erfaring tilsier at det ikke er tilfelle; selv om det kanskje burde være sånn?

TS

saken er den, at skal man greie å svare så riktig og ærlig som mulig i en slik tråd, så må man ta utgangspunkt i situasjonen man er i idag. Ingen kan svare på hva man ville gjort dersom det var sånn eller sånn. Det blir jo helt umulig å svare på. Det er klart, hadde jeg hatt en voksen sønn, som attpåtil var psykopat, så hadde svaret mitt antageligvis vært annerledes. Men da blir ikke dette et spm noen av oss kan sitte å svare på mener jeg.

Jeg syns heller ikke det blir riktig å fastslå at man ville reddet mannen sin dersom man ikke har barn, du kan svare at du tror du ville reddet mannen din, men dette kan du overhodet ikke være sikker på før du vet hva det vil si å ha barn.

[AnonymBruker]

saken er den, at skal man greie å svare så riktig og ærlig som mulig i en slik tråd, så må man ta utgangspunkt i situasjonen man er i idag. Ingen kan svare på hva man ville gjort dersom det var sånn eller sånn. Det blir jo helt umulig å svare på. Det er klart, hadde jeg hatt en voksen sønn, som attpåtil var psykopat, så hadde svaret mitt antageligvis vært annerledes. Men da blir ikke dette et spm noen av oss kan sitte å svare på mener jeg.

Jeg syns heller ikke det blir riktig å fastslå at man ville reddet mannen sin dersom man ikke har barn, du kan svare at du tror du ville reddet mannen din, men dette kan du overhodet ikke være sikker på før du vet hva det vil si å ha barn.

Jo, jeg ser poenget ditt for all del.

Men personlig kan jeg allikevel, utfra dagens situasjon, helt ærlig med hånda på hjertet si at jeg tror jeg ville velge å redde barnet mitt. Men helt sikker tror jeg ingen kan være før de evt er i en sånn umenneskelig situasjon. Uansett hva man tror og mener nå at man ville gjort.

Dermed mener jeg at det må være lov for andre å fremlegge en annen hypotetisk situasjon - siden hele tråden tross alt er basert på nettopp dette, en hypotetisk situasjon

TS

[Husfrua]

Jo, jeg ser poenget ditt for all del.

Men personlig kan jeg allikevel, utfra dagens situasjon, helt ærlig med hånda på hjertet si at jeg tror jeg ville velge å redde barnet mitt. Men helt sikker tror jeg ingen kan være før de evt er i en sånn umenneskelig situasjon. Uansett hva man tror og mener nå at man ville gjort.

Dermed mener jeg at det må være lov for andre å fremlegge en annen hypotetisk situasjon - siden hele tråden tross alt er basert på nettopp dette, en hypotetisk situasjon

TS

Men vi som både har barn og mann, har vært svært kritiske til de som sier de velger mannen fremfor barnet. Det er jo nettopp pga at vi mener vi vet hva vi prater om, mens det gjør ikke en som ikke har opplevd det å få barn. Og når vi forsøker å forklare hvorfor det er sånn, så er det noen som reagerer på dette og mener at vi må være åpne for at andre velger annerledes. Men skal man være åpne for dette valget, så må nesten forutsetningen være at de i allefall vet hva det vil si å ha barn.

[Gjest Yellow Taxi]

Men vi som både har barn og mann, har vært svært kritiske til de som sier de velger mannen fremfor barnet. Det er jo nettopp pga at vi mener vi vet hva vi prater om, mens det gjør ikke en som ikke har opplevd det å få barn. Og når vi forsøker å forklare hvorfor det er sånn, så er det noen som reagerer på dette og mener at vi må være åpne for at andre velger annerledes. Men skal man være åpne for dette valget, så må nesten forutsetningen være at de i allefall vet hva det vil si å ha barn.

Men hva med det faktum at et stort flertall av de som har den holdninger sier selv at de har langt fra et perfekt ekteskap. Da kan jo jeg si at "dere vet ikke hva dere snakker om før dere har et perfekt ekteskap", nå er det ikke det jeg faktisk mener, men jeg syns det blir et tilsvarende argument på det nivået.

[Husfrua]

Men hva med det faktum at et stort flertall av de som har den holdninger sier selv at de har langt fra et perfekt ekteskap. Da kan jo jeg si at "dere vet ikke hva dere snakker om før dere har et perfekt ekteskap", nå er det ikke det jeg faktisk mener, men jeg syns det blir et tilsvarende argument på det nivået.

hva er et perfekt ekteskap? Jeg vil si at jeg har et "perfekt ekteskap". Mao, et helt normalt ekteskap med opp og nedturer...

samtidig syns jeg vel ikke sammenligningen er god. For her er det snakk om å faktisk å ha satt et barn til verden, kontra det å ikke ha gjort det. Og ikke om du har fått et eksemplarisk eller en sutrete unge, som ville vært en bedre sammenligning. Jeg ville dog ha valgt min sutrete unge kontra mitt perfekte ekteskap Om min mann plutselig skulle finne på å forandre seg totalt, så kan jeg nok bli like forelsket igjen. Det er ikke sånn at det finnes bare ett menneske som er riktig for oss, selv om vi liker å tro det. Men jeg kan ikke skape det samme barnet om igjen

[AnonymBruker]

Men vi som både har barn og mann, har vært svært kritiske til de som sier de velger mannen fremfor barnet. Det er jo nettopp pga at vi mener vi vet hva vi prater om, mens det gjør ikke en som ikke har opplevd det å få barn. Og når vi forsøker å forklare hvorfor det er sånn, så er det noen som reagerer på dette og mener at vi må være åpne for at andre velger annerledes. Men skal man være åpne for dette valget, så må nesten forutsetningen være at de i allefall vet hva det vil si å ha barn.

Men dere vet jo ikke at alle de som har sagt de vil velge mannen foran barnet ikke har barn. Det er bare det dere konkluderer med, fordi dere mener det er så hårreisende om en kvinne som er mor faktisk kan finne på å velge mannen sin foran barnet! Og det er der dere setter dere til doms over alle som ikke velger det samme som dere, og der jeg mener dere tråkker over noen grenser. Én ting er å ikke være enig i valget andre tar, en helt annen ting er å dømme på det groveste de som tar et annet valg, og fornærme de med uttalelser som "jeg syns synd på barna dine" osv. Som om de er dårlige mødre fordi de svarer ærlig i denne sammenhengen. Dere får det til å fremstå som at de mødrene gir totalt blanke i barna sine, ikke elsker dem, og ikke ville beskyttet dem i noen annen situasjon i livet heller. En holdning jeg tar sterk avstand fra, og misliker sterkt.

Når jeg sier "dere" mener jeg ikke nødvendigvis deg personlig, for jeg har ikke oversikt over alle innleggene du personlig har skrevet.

TS

[AnonymBruker]

hva er et perfekt ekteskap? Jeg vil si at jeg har et "perfekt ekteskap". Mao, et helt normalt ekteskap med opp og nedturer...

samtidig syns jeg vel ikke sammenligningen er god. For her er det snakk om å faktisk å ha satt et barn til verden, kontra det å ikke ha gjort det. Og ikke om du har fått et eksemplarisk eller en sutrete unge, som ville vært en bedre sammenligning. Jeg ville dog ha valgt min sutrete unge kontra mitt perfekte ekteskap Om min mann plutselig skulle finne på å forandre seg totalt, så kan jeg nok bli like forelsket igjen. Det er ikke sånn at det finnes bare ett menneske som er riktig for oss, selv om vi liker å tro det. Men jeg kan ikke skape det samme barnet om igjen

Men dette blir jo heller ikke helt riktig, argumentmessig. For du kan jo ikke finne samme mannen igjen heller. Ja, du kan elske igjen, men det er jo ikke samme mann. Og om du skulle få et nytt barn, så ville du vel elske det barnet like mye også, selv om det ikke er samme barn?

Da setter jeg det ekstremt på spissen - og la meg presisere at det er kun for argumentets skyld - men argumentene dine er ikke konsekvente, så det blir for fristende å påpeke det.

TS

[Gjest HunterLady]

Men dette blir jo heller ikke helt riktig, argumentmessig. For du kan jo ikke finne samme mannen igjen heller. Ja, du kan elske igjen, men det er jo ikke samme mann. Og om du skulle få et nytt barn, så ville du vel elske det barnet like mye også, selv om det ikke er samme barn?

Da setter jeg det ekstremt på spissen - og la meg presisere at det er kun for argumentets skyld - men argumentene dine er ikke konsekvente, så det blir for fristende å påpeke det.

TS

Man vil alltid sørge over barnet man har mistet. Man vil ikke lide samme type sorg dersom man blir skilt fra mannen sin. Selvsagt kan mannen dø en grusom og tragisk død, og man kan lide en enorm sorg, men å overleve sine egne barn blir sagt å være det mest grusomme en kan oppleve i denne verden. Tror de som sier det vet hva de snakker om.

Jeg kan ikke forestille meg helt nøyaktig, men jeg er veldig sikker på at jeg ville taklet min manns og mitt barns død svært forskjellig. Hadde jeg mistet mannen, så hadde jeg klart å gå videre. Hadde jeg mistet barnet mitt, så hadde jeg mest sannsynlig aldri fungert igjen.

[Gjest Yellow Taxi]

Man vil alltid sørge over barnet man har mistet. Man vil ikke lide samme type sorg dersom man blir skilt fra mannen sin. Selvsagt kan mannen dø en grusom og tragisk død, og man kan lide en enorm sorg, men å overleve sine egne barn blir sagt å være det mest grusomme en kan oppleve i denne verden. Tror de som sier det vet hva de snakker om.

Jeg kan ikke forestille meg helt nøyaktig, men jeg er veldig sikker på at jeg ville taklet min manns og mitt barns død svært forskjellig. Hadde jeg mistet mannen, så hadde jeg klart å gå videre. Hadde jeg mistet barnet mitt, så hadde jeg mest sannsynlig aldri fungert igjen.

Ja, men hvorfor kan ikke du, og visse andre brukere, bare være fornøyd med å si at "sånn er jeg overbevist om at jeg ville følt det"? Hvorfor dette sterke behovet for å etablere det som en universiell sannhet??

Man kan jo nesten begynne å spekulere i om dere innerst inne er litt usikre selv, siden dere er så aggresive mot andre med alternative meninger.

[Gjest HunterLady]

Ja, men hvorfor kan ikke du, og visse andre brukere, bare være fornøyd med å si at "sånn er jeg overbevist om at jeg ville følt det"? Hvorfor dette sterke behovet for å etablere det som en universiell sannhet??

Man kan jo nesten begynne å spekulere i om dere innerst inne er litt usikre selv, siden dere er så aggresive mot andre med alternative meninger.

Jeg har ikke etablert det som en universell sannhet.

Grunnen til at jeg uttaler meg som jeg gjør, er rett og slett fordi jeg ikke forstår hvordan noen kan velge partner framfor barnet sitt. Jeg forstår det ikke i det hele tatt. De fleste ting kan jeg forstå uansett om jeg er uenig med vedkommende. Men dette er langt utenfor min forståelse.. Og sikkert mange andres også. Derfor opplever du svarene våre som om vi skulle vært aggressive, noe ihvertfall ikke jeg er.

Hvorfor kan ikke du godta at jeg ikke forstår?

Jeg skjønner forresten ikke hvorfor du er så ivrig i denne debatten. Du har jo ikke barn!!

[Gjest Husfrua]

Veldig enig med det Hunterlady skriver her. Det jeg mener når jeg snakker om å miste mannen kontra å miste et barn, så ville jeg nok sørget over dette på forskjellige måter. En mann kan man glemme, det vet alle. For de aller fleste av oss har vel en gang blitt forlatt og sittet igjen med en intens kjærlighetssorg? Nå skjønner jeg at det blir noe annet å miste noen i døden da.. Men har dere noen gang hørt om noen som har mistet et barn, og så glemt dette etter et par år? Sorgen blir muligens lettere å takle, men ikke helt borte. Sånn er det muligens når man mister en ektefelle også. Men mange har nok fylt dette tomrommet med en annen mann. Dog betviler jeg at du kan fylle plassen til et barn med et annet. Men har man flere barn, så lever man videre for dette barnet, og elsker selvfølgelig dette barnet like høyt. Selv om det aldri kan ta det andre barnets plass.

Når jeg sier at de fleste som svarer at de ville valgt mannen/dama ikke har barn, så er det fordi jeg har fått inntrykk av at majoriteten som sier dette faktisk ikke har barn. I det siste er det yellowtaxi som har vært mest ivrig her, og han har bl.a ikke barn. Det handler ikke nødvendigvis om å overbevise andre om at det er sånn eller sånn, men uansett så må man ha barn for å ha noen formening om hva du ville valgt. Og som hun over meg, så har heller ikke jeg forståelse for at noen ville valgt mannen/dama. Man må gjerne tro hva man vil. Men jeg tror faktisk at svaret ville vært noe annet når dere har fått barn.

Jeg ante i allefall ikke hva det ville si å være glad i noen før jeg fikk barn.

Og nei, yellowtaxi, jeg forsøker ikke å overbevise fordi jeg er usikker på mitt valg!

[AnonymBruker]

Veldig enig med det Hunterlady skriver her. Det jeg mener når jeg snakker om å miste mannen kontra å miste et barn, så ville jeg nok sørget over dette på forskjellige måter. En mann kan man glemme, det vet alle. For de aller fleste av oss har vel en gang blitt forlatt og sittet igjen med en intens kjærlighetssorg? Nå skjønner jeg at det blir noe annet å miste noen i døden da.. Men har dere noen gang hørt om noen som har mistet et barn, og så glemt dette etter et par år? Sorgen blir muligens lettere å takle, men ikke helt borte. Sånn er det muligens når man mister en ektefelle også. Men mange har nok fylt dette tomrommet med en annen mann. Dog betviler jeg at du kan fylle plassen til et barn med et annet. Men har man flere barn, så lever man videre for dette barnet, og elsker selvfølgelig dette barnet like høyt. Selv om det aldri kan ta det andre barnets plass.

Når jeg sier at de fleste som svarer at de ville valgt mannen/dama ikke har barn, så er det fordi jeg har fått inntrykk av at majoriteten som sier dette faktisk ikke har barn. I det siste er det yellowtaxi som har vært mest ivrig her, og han har bl.a ikke barn. Det handler ikke nødvendigvis om å overbevise andre om at det er sånn eller sånn, men uansett så må man ha barn for å ha noen formening om hva du ville valgt. Og som hun over meg, så har heller ikke jeg forståelse for at noen ville valgt mannen/dama. Man må gjerne tro hva man vil. Men jeg tror faktisk at svaret ville vært noe annet når dere har fått barn.

Jeg ante i allefall ikke hva det ville si å være glad i noen før jeg fikk barn.

Og nei, yellowtaxi, jeg forsøker ikke å overbevise fordi jeg er usikker på mitt valg!

Tro meg, hvis mannen din dør fra deg, så glemmer du heller ikke ham etter et par-tre år. Selv ikke når du har "erstattet" ham med en annen mann. Og hvis du virkelig mener at en livspartner er så lett å glemme og erstatte med en ny, så syns jeg personlig at det er et svært kynisk syn på kjærligheten mellom to mennesker. Jeg er helt enig i at man ikke kan fylle tomrommet etter et barn man har mistet med et nytt barn. Men det kan du faktisk ikke når det gjelder livspartneren din heller! Tomrommet etter den partneren du har mistet vil alltid være der. Ingen kan fylle det rommet. Det er trist at du faktisk mener det.

Og du - jeg har barn. Jeg føler også at jeg ville gjort hva som helst i verden for å beskytte barnet mitt. Selvsagt gjør jeg det. Jeg elsker barnet mitt dypt og inderlig. Og jeg elsker mannen min dypt og inderlig. To forskjellig type kjærlighet ja, men like intense på hver sin måte. Derfor klarer ikke jeg å si med 100% sikkerhet at jeg ville valgt barnet mitt. Selv om jeg håper det. Selv om jeg innser at alle mener at man burde det. Men for meg handler denne enorme beskyttertrangen man har overfor barnet om så mye mer. For meg handler den beskyttertrangen også om hvordan det vil påvirke barnets liv at jeg har valgt å redde dette barnet og latt mannen min dø. Hva vil det valget gjøre med meg og min psyke, og dermed min forutsetning for å være en god mor for barnet mitt? Vil det udiskutabelt være til barnets beste at jeg tar det valget? Det er det jeg ikke er sikker på. Ikke hvis man tenker litt lenger enn akkurat selve situasjonen. Hvis man tenker på konsekvensene dette valget kan få for en selv og barnet, på kort sikt, og på lang sikt. Det er ikke gitt at valget er riktig, selv om det ses på som det valget som er mest moralsk riktig.

TS

[AnonymBruker]

Man vil alltid sørge over barnet man har mistet. Man vil ikke lide samme type sorg dersom man blir skilt fra mannen sin. Selvsagt kan mannen dø en grusom og tragisk død, og man kan lide en enorm sorg, men å overleve sine egne barn blir sagt å være det mest grusomme en kan oppleve i denne verden. Tror de som sier det vet hva de snakker om.

Jeg kan ikke forestille meg helt nøyaktig, men jeg er veldig sikker på at jeg ville taklet min manns og mitt barns død svært forskjellig. Hadde jeg mistet mannen, så hadde jeg klart å gå videre. Hadde jeg mistet barnet mitt, så hadde jeg mest sannsynlig aldri fungert igjen.

Man klarer å gå videre etter å ha mistet et barn også. Det er den brutale sannheten. Jeg kjenner flere som har mistet barn, både små barn og voksne barn. Og de har klart å gå videre. De fungerer helt normalt igjen. Midt oppi den største sorgen tror man at man skal dø selv - man vil dø selv. Men så, sakte men sikkert, så plukker man sammen bitene av det som engang var en selv, og går videre. Lever videre. Begynner å smile igjen, le igjen, glede seg over ting igjen. Det er helt sant. Savnet er der, det vil alltid være der, men det endrer seg, og blir mindre smertefullt.

Men jeg forstår hvorfor du sier det du sier. For man tror virkelig ikke man vil klare å leve videre hvis man skulle miste barnet sitt. Jeg har akkurat de samme tankene selv. "Hvis jeg mister barnet mitt, tror jeg ikke jeg klarer å leve selv". Men virkeligheten er brutal og barmhjertig på én gang, og gjør det mulig å leve videre, til tross for et grusomt tap og en knusende sorg.

Dette var ikke ment som noe argument for noen side i "saken", men rett og slett bare en respons på de 2 siste setningene i innlegget ditt.

TS

[Husfrua]

Tro meg, hvis mannen din dør fra deg, så glemmer du heller ikke ham etter et par-tre år. Selv ikke når du har "erstattet" ham med en annen mann. Og hvis du virkelig mener at en livspartner er så lett å glemme og erstatte med en ny, så syns jeg personlig at det er et svært kynisk syn på kjærligheten mellom to mennesker. Jeg er helt enig i at man ikke kan fylle tomrommet etter et barn man har mistet med et nytt barn. Men det kan du faktisk ikke når det gjelder livspartneren din heller! Tomrommet etter den partneren du har mistet vil alltid være der. Ingen kan fylle det rommet. Det er trist at du faktisk mener det.

Og du - jeg har barn. Jeg føler også at jeg ville gjort hva som helst i verden for å beskytte barnet mitt. Selvsagt gjør jeg det. Jeg elsker barnet mitt dypt og inderlig. Og jeg elsker mannen min dypt og inderlig. To forskjellig type kjærlighet ja, men like intense på hver sin måte. Derfor klarer ikke jeg å si med 100% sikkerhet at jeg ville valgt barnet mitt. Selv om jeg håper det. Selv om jeg innser at alle mener at man burde det. Men for meg handler denne enorme beskyttertrangen man har overfor barnet om så mye mer. For meg handler den beskyttertrangen også om hvordan det vil påvirke barnets liv at jeg har valgt å redde dette barnet og latt mannen min dø. Hva vil det valget gjøre med meg og min psyke, og dermed min forutsetning for å være en god mor for barnet mitt? Vil det udiskutabelt være til barnets beste at jeg tar det valget? Det er det jeg ikke er sikker på. Ikke hvis man tenker litt lenger enn akkurat selve situasjonen. Hvis man tenker på konsekvensene dette valget kan få for en selv og barnet, på kort sikt, og på lang sikt. Det er ikke gitt at valget er riktig, selv om det ses på som det valget som er mest moralsk riktig.

TS

nei, jeg mente ikke at man bare glemmer mannen så lett etter et dødsfall heller. trodde jeg greide å forklare det når jeg skrev at jeg skjønte det ville være annerledes om han døde.

Men jeg mener fortsatt at dette ikke kan sammenlignes med tapet av et barn. Og det tro jeg vel de aller fleste fedre og mødre var enige med meg i. Men det vil alltid finnes unntak, deriblandt du

Spurte min mann her om dagen, og han svarte også barna, uten at jeg ble noe redd for at han skulle føle noe mindre for meg av den grunn.

Endret 20. september 2011 av Husfrua

[Piper]

Ja, men hvorfor kan ikke du, og visse andre brukere, bare være fornøyd med å si at "sånn er jeg overbevist om at jeg ville følt det"? Hvorfor dette sterke behovet for å etablere det som en universiell sannhet??

Man kan jo nesten begynne å spekulere i om dere innerst inne er litt usikre selv, siden dere er så aggresive mot andre med alternative meninger.

Jeg syns du bør avslutte denne diskusjonen, da det er helt umulig for deg å vite hva du ville ha gjort, siden du faktisk IKKE har barn. Du kan ha et så perfekt ekteskap du bare vil, men du kan ikek sette deg inn i det det er å ha barn, så jeg syns egentlig du bare er tåpelig som bare må argumentere så sterkt for den siden som skal redde partneren. og da snakker jeg ut i fra at du ikke har barn, og har INGEN forutsening å kunne si noe om hvordan det føles å ha barn.

Jeg selv hadde det man kan kalle et perfekt forhold, også ut i fra hva andre observerte. Men likevel klarer jeg å si at jeg ville reddet mine barn. Jeg trodde aldri jeg ville klare å overleve min mann, men av en eller annen merkelig grunn er det akkurat det jeg må gjøre. På en måte føler jeg det som om det er verre for meg å miste min mann, enn det er for hans mor å miste han nå, rett og slett fordi jeg mister hverdagen min med han mens hun mister den kontakten de hadde med hverandre to til tre ganger i uken. Men jeg forstår at hun ville gjort hva som helst for å kunne redde han, noe hun selv har sagt at hun skulle ønske hun kunne. Hun ville rett og slett byttet sitt liv sånn at han fikk leve videre, og det er da man egentlig forstår hva morskjærlighet egentlig er. Så får du være så bastant du bare vil i dine uttalelser, og for min del må du redde partenren din så mye du bare klarer. Men kom ikke her og snakk i mot andre, når du selv ikke har peiling på hva du snakker om. og du har ikke peiling, for du har IKKE barn.

[Piper]

Tro meg, hvis mannen din dør fra deg, så glemmer du heller ikke ham etter et par-tre år. Selv ikke når du har "erstattet" ham med en annen mann. Og hvis du virkelig mener at en livspartner er så lett å glemme og erstatte med en ny, så syns jeg personlig at det er et svært kynisk syn på kjærligheten mellom to mennesker. Jeg er helt enig i at man ikke kan fylle tomrommet etter et barn man har mistet med et nytt barn. Men det kan du faktisk ikke når det gjelder livspartneren din heller! Tomrommet etter den partneren du har mistet vil alltid være der. Ingen kan fylle det rommet. Det er trist at du faktisk mener det.

Og du - jeg har barn. Jeg føler også at jeg ville gjort hva som helst i verden for å beskytte barnet mitt. Selvsagt gjør jeg det. Jeg elsker barnet mitt dypt og inderlig. Og jeg elsker mannen min dypt og inderlig. To forskjellig type kjærlighet ja, men like intense på hver sin måte. Derfor klarer ikke jeg å si med 100% sikkerhet at jeg ville valgt barnet mitt. Selv om jeg håper det. Selv om jeg innser at alle mener at man burde det. Men for meg handler denne enorme beskyttertrangen man har overfor barnet om så mye mer. For meg handler den beskyttertrangen også om hvordan det vil påvirke barnets liv at jeg har valgt å redde dette barnet og latt mannen min dø. Hva vil det valget gjøre med meg og min psyke, og dermed min forutsetning for å være en god mor for barnet mitt? Vil det udiskutabelt være til barnets beste at jeg tar det valget? Det er det jeg ikke er sikker på. Ikke hvis man tenker litt lenger enn akkurat selve situasjonen. Hvis man tenker på konsekvensene dette valget kan få for en selv og barnet, på kort sikt, og på lang sikt. Det er ikke gitt at valget er riktig, selv om det ses på som det valget som er mest moralsk riktig.

TS

Du kan snu den tankegangenr undt, og spørre deg selv hva det hadde gjort med forholdet ditt, om du valgte år edde mannen i stedet for barnet. Jeg vet jeg ikke ahdde klart å tilgi meg selv, og min mann hadde også hatt store problemer med å tilgitt et slikt valg. Så jeg tror man kan leve bedre med å fortsette å være mor for barnet, enn å leve i et forhold der man har valgt vekk sitt eget barn. Det tror nå jeg da

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg syns du bør avslutte denne diskusjonen, da det er helt umulig for deg å vite hva du ville ha gjort, siden du faktisk IKKE har barn. Du kan ha et så perfekt ekteskap du bare vil, men du kan ikek sette deg inn i det det er å ha barn, så jeg syns egentlig du bare er tåpelig som bare må argumentere så sterkt for den siden som skal redde partneren. og da snakker jeg ut i fra at du ikke har barn, og har INGEN forutsening å kunne si noe om hvordan det føles å ha barn.

Jeg selv hadde det man kan kalle et perfekt forhold, også ut i fra hva andre observerte. Men likevel klarer jeg å si at jeg ville reddet mine barn. Jeg trodde aldri jeg ville klare å overleve min mann, men av en eller annen merkelig grunn er det akkurat det jeg må gjøre. På en måte føler jeg det som om det er verre for meg å miste min mann, enn det er for hans mor å miste han nå, rett og slett fordi jeg mister hverdagen min med han mens hun mister den kontakten de hadde med hverandre to til tre ganger i uken. Men jeg forstår at hun ville gjort hva som helst for å kunne redde han, noe hun selv har sagt at hun skulle ønske hun kunne. Hun ville rett og slett byttet sitt liv sånn at han fikk leve videre, og det er da man egentlig forstår hva morskjærlighet egentlig er. Så får du være så bastant du bare vil i dine uttalelser, og for min del må du redde partenren din så mye du bare klarer. Men kom ikke her og snakk i mot andre, når du selv ikke har peiling på hva du snakker om. og du har ikke peiling, for du har IKKE barn.

Virker som jeg traff en nerve der ja...

[Gjest Gjest]

Jeg har to stebarn, ingen barn selv. Er sinnsykt glad i stebarna mine og de er bare 2 og 4 år. Hvis jeg hadde reddet dem ville jeg på en måte både mistet mannen min og dem (tviler på at moren demmes ville kommet på besøk med barna sine til meg så ofte...), men hadde jeg vagt å redde mannen min ville det vært fryktelig for han da jeg er sikker på at han ville at jeg skulle ha reddet dem.

Elsker mannen min så utrolig høyt og klarer ikke å tenke meg et liv uten han uten å begynne å gråte. Men å redde barna hans ville kanskje vært den største kjærlighetserklæringen jeg kunne gitt han...

Uff, ble lei meg av å tenke på dette...

Synes det er helt sykt å tenke og filosofere over dette! Det er mer nyttig å klø seg i rævva og lage seg en ostis.