Dyr som familiemedlemmer

[AnonymBruker]

Hadde hunden tidligere reddet mitt liv eller beskyttet meg på en måte, og mennesket ikke (gjelder ikke mine nærmeste) så hadde jeg valgt hunden.

[Gjest CrazyCatlady]

Det er jo veldig vanskelig å vite hva man hadde valgt om det virkelig gjaldt,men selv om mine dyr betyr mye for meg så tror jeg nok at i en nødsituasjon der jeg ikke hadde hatt tid til å redde alle så hadde det nok blitt samboeren min og familien min som jeg hadde prioritert først.

Hadde nok gjort alt jeg kunne for å få ut dyrene også,og hadde nok sørget over dem om de hadde måtte bøte med livet.

Håper jeg aldri kommer i sånn situasjon for det hadde vært forferdelig om noen jeg hadde vært glad i hadde dødd uansett om det var dyr eller mennesker.

Jeg sørger over et dyr som jeg er glad i på samme måte som jeg sørger over et menneske som jeg er glad i for dyr er en stor del av livet de også.

Akkurat som mennesker så er jo hver enkelt av dem også unike og man trenger ikke være viggo venneløs for å knytte sterke bånd til et dyr.

[AnonymBruker]

Ser på vovsen som et familie medlem. Og jeg kan fint kalle meg for mamma.

[Gjest Jente1990:)]

Som har blitt sagt mange ganger her så får man et sterkt bånd til dyrene sine og de blir en stor del av familien. Det er mange mennesker som jeg ikke har følelser for eller bryr meg så mye om. Katten min ser jeg hver dag og han gir meg stor i glede i hverdagen. Han trøster meg når jeg er trist og han elsker å ligge i fanget mitt å kose. Jeg elsker å høre han male Det er veldig vanskelig å ikke bli utrolig glad i sitt kjæledyr og den dagen han dør, så blir jeg knust.

Husker da jeg var 11-12 da katten min ble påkjørt. Det var en av de verste dagene i mitt liv. Noen naboer hadde funnet henne ligge i veikanten og kom opp til oss for å fortelle at de hadde sett katten vår ligge dø i veikanten. Jeg hylgrein og trodde ikke det var sant. Helt forferdelig å måtte fortsette dagene som normalt uten henne. Jeg savner henne enda.

[Guriane]

Enkel fordi man er glad i og tilknyttet kjæledyrene sine? Ja ja. Da er jeg superenkel Hos meg henger det bilder oppe av både hunder og katter, og de betyr faktisk mer for meg enn mange av familiemedlemmene mine.

Jeg kaller meg ikke for mamma, men jeg duller og daller med de som om de skulle vært barna mine Elsker å komme hjem til de to herlige som møter meg med logrende haler og maling. De er glad i meg uten at jeg må anstrenge meg, og de er alltid der

[UnderCover]

Jeg er kjempekjempeglad i pusekatten min, og hun er bæbissen min, så enkelt er jeg, og så enkelt er det.

Hva andre mener om den saken, er absolutt ikke noe jeg bruker energi på å bry meg med.

Da min forrige katt døde var jeg ganske godt utrøstelig, for jeg mistet faktisk min bestevenn gjennom nesten 17 år....

[AnonymBruker]

Jeg forstår at mennesker blir glade i dyra sine, jeg blir det selv. Og de kan gi mye kos og selskap, uten tvil. Men det lukter faktisk ikke mye empati av dem som sier de prioriterer dyr over mennesker, feks i en nødsituasjon. Eller er du uenig?

Uenig. Hvorfor kan det kun kalles empati om det gjelder mennesker? Empati er jo ektefølt innlevelse i andres situasjon, og hvis et dyr betyr masse for en person vil man selvfølgelig føle mer empati for det enn et menneske man ikke kjenner. Dette er ikke annerledes enn å føle mer empati for et menneske enn et annet, selv om begge i teorien er likeverdige.

Hvorvidt det er greit å redde dyr før mennesker kommer an på øyet som ser, men at det ene valget er mer eller mindre empatisk enn det andre er jeg ikke enig i.

[Kosemose]

Det er vel ingen som på ramme alvor ville reddet en hund framfor et barn? Uansett om det var egne eller andres barn?

[Gjest Fable]

Det er vel ingen som på ramme alvor ville reddet en hund framfor et barn? Uansett om det var egne eller andres barn?

Egne barn ville jeg reddet istedet for min hund.

Andres barn....vet ikke, bryr meg ærlig talt ikke om andres barn.

[Kosemose]

Egne barn ville jeg reddet istedet for min hund.

Andres barn....vet ikke, bryr meg ærlig talt ikke om andres barn.

Neivel. Men du klarer kanskje å sette deg inn i følelsen til andre mødre, og tenke at du må redde et fremmed barn framfor din egen hund fordi dette andre barnet også har en mor, en far og en framtid?

Eller?

[Gjest Fable]

Neivel. Men du klarer kanskje å sette deg inn i følelsen til andre mødre, og tenke at du må redde et fremmed barn framfor din egen hund fordi dette andre barnet også har en mor, en far og en framtid?

Eller?

Joda, jeg kan det.

Men OM jeg velger det barnet i en krisesituasjon kan jeg ærlig talt ikke svare på før jeg er i en.

[Gjest Jente1990:)]

Det er vel ingen som på ramme alvor ville reddet en hund framfor et barn? Uansett om det var egne eller andres barn?

Måtte jeg velge mellom å redde katten min eller å redde mine eller andres barn, så hadde jeg nok reddet barnet selv om jeg hadde fått kjempe dårlig sanvittighet for jeg ikke reddet katten min. Hadde følt meg helt jævlig for at jeg lot han bli brent i hjel. Hvis jeg måtte velge, så hadde jeg som sagt reddet ungen, men kunne jeg redde de begge to hadde jeg selvsagt gjort det!

[Kosemose]

Joda, jeg kan det.

Men OM jeg velger det barnet i en krisesituasjon kan jeg ærlig talt ikke svare på før jeg er i en.

OK. Da håper jeg virkelig at barna mine aldri havner i en krisesituasjon sammen med deg og din hund. Eller noen av ditt kaliber. Det er faktisk litt skremmende å tenke på.

Jeg ville reddet barnet ditt og latt min kjære, søte, fine hund omkomme istedenfor. Hadde ikke nølt engang. Selv om jeg er utrolig glad i hunden min, og ikke kjenner barnet ditt. Bare så du vet det.

[Gjest Fable]

OK. Da håper jeg virkelig at barna mine aldri havner i en krisesituasjon sammen med deg og din hund. Eller noen av ditt kaliber. Det er faktisk litt skremmende å tenke på.

Jeg ville reddet barnet ditt og latt min kjære, søte, fine hund omkomme istedenfor. Hadde ikke nølt engang. Selv om jeg er utrolig glad i hunden min, og ikke kjenner barnet ditt. Bare så du vet det.

Jeg håper virkelig ingen kommer i den situasjonen med meg heller, for man vet aldri hvordan man reagerer før man er i situasjonen. Kanskje jeg blir en "mean lean fighting machine" og drar alt som kryper og går med meg ut av bygningen og redder dagen. Kanskje jeg redder bare hunden, kanskje jeg redder en unge, kanskje jeg redder gamle fru fransen som ikke klarer å gå på egenhånd, kanskje jeg får total panikk og driter i alle og redder meg selv eller kanskje jeg fryser fast og dør.

Jeg har ikke hund og jeg er steril, så unger blir det ikke uansett. Men var jo bare en "what if" scenario.

(kan også nevne at jeg reddet en unge fra å drukne mens foreldrene sto helt stive uten å klare å reagere, så HELT ond er jeg da ikke.)

Endret 2. juli 2011 av Fable

[Troilltøva]

Jeg forsto heller ikke det der før familien min fikk hund, og jeg forsto det enda bedre når jeg selv skaffet meg en hund når jeg flyttet for meg selv og skulle ta meg av han helt alene.

Jeg har alltid vært en dyrevenn og er veldig glad i dyr og dyremisshandling er det verste jeg ser.

Men trodde aldri at man kunne få så sterke følelser for et dyr som med hunden min, men han betyr virkelig så utrolig mye for meg.

Den dagen han som valp brakk foten i en lekeulykke med en større hund, og hadde mye smerter og pep og hadde det vondt så strigråt jeg. Det var forferdelig å se at han hadde det så vondt! Men da forsto jeg også hvor mye han betydde for meg. Klarer ikke å tenke på den dagen han går bort!

Men katter, hester og andre dyr forstår jeg ikke hvordan man kan bli så glad i på lik linje med en hund. Selv om jeg er oppvokst med katter og diverse smågnagere så har jeg ikke følt sånn ovenfor de. Men jeg har forståelse for at folk føler sterkt for sine dyr selv om ikke jeg forstår følelsene for andre dyr enn hund, så er det helt sikkert på lik linje med det jeg føler for min hund.

Så min konklusjon er at man må selv ha et dyr for å forstå det

[Skylines]

Jeg har et veldig nært forhold til den ene hesten min. Han er en nervøs type som jeg har måttet jobbe mye med for å vinne tillit. Når han ser bilen min, vrinsker han. Snakker jeg til han, vrinsker han. Følger etter meg overalt, "snakker" til meg hele tiden. Elsker kos, kommer inn i armene mine for å kose.

Gruer meg inderlig til den dagen han er borte, og jeg vet at jeg hadde reddet han før jeg hadde reddet en fremmed person.

Mislik meg for det, men jeg har aldri vært så knyttet til hverken dyr eller menneske som denne hesten.

[AnonymBruker]

Jeg begynte å gråte da hunden min ble bedøvet hos dyrlegen, så kommer til å bli helt ødelagt den dagen han faktisk dør..

(Det var på grunn av selve bedøvelsen, hva det gjorde med han, ikke grunnen til bedøvelse. Skulle bare rense ørene)

[AnonymBruker]

Jeg begynte å gråte da hunden min ble bedøvet hos dyrlegen, så kommer til å bli helt ødelagt den dagen han faktisk dør..

(Det var på grunn av selve bedøvelsen, hva det gjorde med han, ikke grunnen til bedøvelse. Skulle bare rense ørene)

Hvordan reagerte du når du fikk vite om det som skjedde 11 september 2001?

[Troilltøva]

Jeg hadde helt klart reddet et barn/menneske fremmfor min hund. Men jeg tror jeg ville først prøvd å redde begge, men måtte jeg velge så har jeg valgt mennesket/barnet. Jeg ville hatt det utrolig vondt langt inne i hjerterota i lang tid, men jeg ville hatt det mye verre om jeg ikke hadde reddet mennesket, og spesielt om det hadde vært et barn.

[bertelina]

Jeg er kjempekjempeglad i pusekatten min, og hun er bæbissen min, så enkelt er jeg, og så enkelt er det.

Hva andre mener om den saken, er absolutt ikke noe jeg bruker energi på å bry meg med.

Da min forrige katt døde var jeg ganske godt utrøstelig, for jeg mistet faktisk min bestevenn gjennom nesten 17 år....

signerer denne jeg