Dyr som familiemedlemmer

[Ellevill]

Jeg tror de som har mistet et barn opplever det som et hån når noen sier at det å miste et barn er som å miste katten sin. Jeg kjenner mennesker som har mistet et barn, og jeg har selv sett hvordan de aldri kommer helt over det, og hvordan de bærer sorgen med seg også 10 år etter. Jeg syns egentlig det er helt sprøtt at jeg i det hele tatt deltar i en sånn debatt. Surrealistisk.

Jeg er så enig.

Det er noen utrolige meninger som kommer fram her...

[AnonymBruker]

Greit å ikke forstå hvor knyttet folk faktisk kan bli til kjæledyret sitt, men å komme med beskyldninger om "manglende sjelsevner" er mer enn drøyt. Jeg vil nok ikke riktig sammenligne ei katts død med et barns død (bare nesten), men jeg kan skrive under på at sorgreaksjoner kan bli svært sterke om man mister et kjæledyr. Jeg tror det er mer et tegn på velutviklede sjelsevner og sterk empati enn manglende sjelsevner.

forøvrig synes jeg uttrykket "jeg vet akkurat hvordan du har det" er like teit uansett hvem man har mistet. Folk reagerer forskjellig, så man kan faktisk ikke vite akkurat hvordan folk har det i sorgen. "Jeg føler med deg" er mye bedre. Hva med å vise respekt for hverandre, uansett hvilken sorg man har å hanskes med? Jeg synes det er tegn på manglende sjelsevner å føle behov for å rakke ned på folk og deres måte å sørge eller trøste andre på.

[AnonymBruker]

Jeg tror de som har mistet et barn opplever det som et hån når noen sier at det å miste et barn er som å miste katten sin. Jeg kjenner mennesker som har mistet et barn, og jeg har selv sett hvordan de aldri kommer helt over det, og hvordan de bærer sorgen med seg også 10 år etter. Jeg syns egentlig det er helt sprøtt at jeg i det hele tatt deltar i en sånn debatt. Surrealistisk.

Jeg opplever det som ett direkte hån når dere sier dyr og mennesker ikke kan sammelignes.

[Kosemose]

Jeg opplever det som ett direkte hån når dere sier dyr og mennesker ikke kan sammelignes.

Men da må du lese litt bedre, for jeg sier at "å miste et BARN (sitt eget barn) og å miste kjeledyret sitt ikke kan sammenlignes", selv om jeg inderlig godt vet hvor vondt det er å miste en kjær dyrevenn. Ser du forskjellen??

Jeg sier at jeg ville sørget mer hvis katten min døde enn hvis "perifere tante Agda" døde.

[AnonymBruker]

Men da må du lese litt bedre, for jeg sier at "å miste et BARN (sitt eget barn) og å miste kjeledyret sitt ikke kan sammenlignes", selv om jeg inderlig godt vet hvor vondt det er å miste en kjær dyrevenn. Ser du forskjellen??

Jeg sier at jeg ville sørget mer hvis katten min døde enn hvis "perifere tante Agda" døde.

Ja og jeg ser på det som ett hån.

[Kosemose]

Ja og jeg ser på det som ett hån.

OK, så du mener altså at moren din hadde blitt like lei seg hvis du hadde dødd som hvis katten deres hadde dødd?

Eller at en mor like gjerne kunne reddet katten framfor barnet sitt som omvendt?

Og hvis katten din dør så ligger du i fosterstilling i ett år og bruker kanskje et par år (eller resten av livet?) på å klare å komme deg tilbake til et nogenlunde fungerende arbeidsliv igjen?

Jeg håper virkelig ikke at dette er noe du går rundt og sier i møte med noen som faktisk har mistet et barn.

Btw, jeg klarer faktisk ikke å ta deg helt på alvor, og tror ikke du er helt ærlig, men ute etter å provosere. Enten det, eller du er veldig ung. Og du har definitivt ikke barn, og du har definitivt ikke sett på nært hold noen du er glad i ha mistet ungen sin.

Endret 6. august 2011 av Kosemose

[AnonymBruker]

OK, så du mener altså at moren din hadde blitt like lei seg hvis du hadde dødd som hvis katten deres hadde dødd?

Eller at en mor like gjerne kunne reddet katten framfor barnet sitt som omvendt?

Og hvis katten din dør så ligger du i fosterstilling i ett år og bruker kanskje et par år (eller resten av livet?) på å klare å komme deg tilbake til et nogenlunde fungerende arbeidsliv igjen?

Jeg håper virkelig ikke at dette er noe du går rundt og sier i møte med noen som faktisk har mistet et barn.

Btw, jeg klarer faktisk ikke å ta deg helt på alvor, og tror ikke du er helt ærlig, men ute etter å provosere. Enten det, eller du er veldigung. Og du har definitivt ikke barn, og du har definitivt ikke sett på nært hold noen du er glad i ha mistet ungen sin.

Jeg har vannskeligheter med å ta deg seriøs nå. Prøver du å slenge mest mulig dritt? "hvis du ikke er troll, så er du ihvertfall troll bla bla bla"

Kan svare på innlegget ditt, når du får en litt annen holdning og ikke er så nedlatene.

[Alvina]

Dyr ER familiemedlemmer, men tapet av et dyr man er glad i, kan ikke sammenlignes med tapet av en man er glad i og har kjent siden man var født. Jeg mistet faren min, han døde i fjor. Jeg har også mistet andre, men sorgen over pappa var uvirkelig på mange måter. Jeg visste han var syk, men han skulle jo leve i alle fall over sommeren...da skulle vi dra til et ørretvann på fjellheimen.

Et dyr kan jo erstattes, på en måte (krig, jeg mener ikke det), men en bastion som en forelder eller søsken eller livsledsager du mister, er hakket verre. Verre er det jo ikke, alle er jo døde.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, har mistet mange venner, bestevenninne døde i overdose, familie, og også dyr...men jeg valgte selv å ta hunden min til veterinæren når den ble syk og hadde kreft.

Jeg følte henne etterpå, i mange år. NOen ganger lot jeg bildøra stå litt åpen par sekudner sånn at hun kunne hoppe inn hvis hun ville, men det var ikke plagsomt.

Jeg tror jeg plaget meg selv mye med å følge henne til det siste, pappa spurte meg om jeg var så sterk, jeg svarte at jeg er det.

Det var ikke lett og jeg fikk sjokk. Det var mitt første møte med døden.

Jeg slet og sliter enda med dårlig samvittighet, jeg føler meg som en morder. Men jeg vet jo logisk at jeg måtte (noen måtte).

Helst ville jeg hatt henne her i dag, hun var så god og så fiiin.

Forstår at pappa mente han skulle følge henne, siden han har avlivet kattunger siden vi var fem år og dro med oss alle katter hjem. Han sa at han var lei, han orket ikke mer, han var ikke en som vi kunne stole på som bare ville, og da tok vi ikke flere katter...

Men han sa det i frustrasjon, jeg ble også frustert når jeg fikk kattunger i en pose som sprellet i dødskramper og med beskjeden at ja... din j... dyrelsker.

Da var det ekkelt, jeg og venninnene hadde sykler og vi syklet til nærmeste søppelplass. Mens enda dødskrampene pågikk. Men de sluttet jo raskt.

Vi kastet litt brennvæske og det tok fyr.

dyr er familiemedlemmer, men man kan slå ihjel dyr på en human måte.

Jeg setter større pris på dyr som jeg kjenner og ikke kjenner enn på alle jeg tar forgitt av mennsker.

Vi gjorde det ikke, men vi fikk oppdraget, helt skånelsløs, vi var vant til unngå virkeligheten, bare en valp, to kattunger osv.

Endret 6. august 2011 av Alvina

[Tears.of.the.Sun]

Det som jeg tror at noen her glemmer er at noen dyr er faktisk barnet! For de som kanskje ikke kan få barn, eller dem som ikke har barn av andre årsaker og som har en hund - den hunden havner i samme plass som barnet, om noen skjønner det. Jeg har ingen barn så hunden min er den jeg tar meg av, vasker og grer, tar vare på rett og slett. Selv om at hun har pels er hun like fult det kjæreste familiemedlemmet. Hun følger meg overalt.

Jeg kjenner en mann på 70 år som hadde en hund for 30 år siden. Han snakker om denne hunden enda!! Og savner den like mye hver dag.

[altflyter]

Jeg syntes det er søtt at folk blir så glad i kjæledyrne sine, jeg:) Gidder ikke frustrere meg over at folk har "for mye" kjærlighet å gi:)

[Alvina]

Det er et familiemedlem, samme om det er hest hund eller katt.

Hva mere lurer ungdommen her på kg på`?

Tilgi meg at jeg nevnte ungdommer, jeg mente alle de andre osv.

Endret 6. august 2011 av Alvina

[Kosemose]

Det som jeg tror at noen her glemmer er at noen dyr er faktisk barnet! For de som kanskje ikke kan få barn, eller dem som ikke har barn av andre årsaker og som har en hund - den hunden havner i samme plass som barnet, om noen skjønner det. Jeg har ingen barn så hunden min er den jeg tar meg av, vasker og grer, tar vare på rett og slett. Selv om at hun har pels er hun like fult det kjæreste familiemedlemmet. Hun følger meg overalt.

Jeg kjenner en mann på 70 år som hadde en hund for 30 år siden. Han snakker om denne hunden enda!! Og savner den like mye hver dag.

Jeg skjønner godt at for mange er hunden eller katten "barnet" og det kjæreste de har. Og jeg skjønner godt at man kan sørge intenst over et dødt dyr. Jeg hadde en katt da jeg vokste opp som jeg enda blir lei meg for når jeg tenker på den, og som jeg enda kan ta meg i å savne. Og jeg har dyr selv som jeg stuller og steller med, og som har en veldig naturlig og selvsagt plass i familien, som fungerer som et familiemedlem og som "er med". Og jeg gruer meg til dette dyret skal dø, enda den er ung, for slike dyr har jo en begrenset levetid. Men jeg ser ikke for meg at livet mitt skal bli ødelagt når dyret mitt dør. Jeg ser for meg savn, sorg og mange tårer, men jeg ser ikke for meg flere års sykemelding, terapi og et egentlig på mange måter ødelagt liv som aldri vil bli helt det samme igjen.

Kall meg gjerne ufin, nedlatende og dum fordi jeg mener det er hårreisende å mene at det er sidestilt å miste sitt eget barn, kontra å miste den kjære katten eller hunden sin. Men jeg lover dere: Spør 100 random personer som har både barn og kjeledyr om hva som ville vært det største tapet og hvem de ville valgt hvis den ene måtte dø. Jeg vet hva alle 100 ville svart.

Endret 6. august 2011 av Kosemose