Dyr som familiemedlemmer

[AnonymBruker]

Hun som denne var rettet til vet jo forskjell, da, herregud.

Selv om man omtaler seg selv som mamma til dyra (som et kosenavn, man skjønner at man ikke ER mamma'n) sier man ikke "jeg er gravid" når hunden er det eller omtaler andres menneskeunger som annet enn barn. Man sier at andre har fått valp hvis de har fått valp og sønn hvis de har fått sønn. Man kan da for pokker skille dem selv om man heller ville redda sitt eget dyr enn en vilt fremmed person i en gitt situasjon. Jiiiiz!!

Når den personen omtaler sine dyr som sine "barn" så er det vanskelig å vite hva vedkommende mener med, "det skremmer meg at folk har lyst på barn".

Når det finnes mennesker som ser slik på dyr er det ikke rart det finnes så mye dyre-porno på nett...

[Gjest Harriet]

Dere som mener dyr er en del av familien deres, hva tenker dere om bønder som sender sauene sine til slakt hos Gilde?

Jeg har vokst opp på gård og er vant til at dyr blir slaktet. For meg er det helt normalt at slikt skjer - men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Hadde jeg et spesielt forhold til et av dyrene på gården i barndommen så sørget jeg når dyret ble slaktet.

Så selvom jeg har vært med på å få dyrene avgårde til slakter og sett høner og diverse blitt slaktet foran øynene mine så kaller jeg meg mamma for hunden min ... og mannen min er pappa Når jeg sier "Nå kommer pappa" så blir hunden helt vill Må legge til at mannen min kan ikke fordra at jeg kaller ham pappa overfor hunden - men det er en annen sak .. hehe.

Det er mange år siden jeg hadde kjæledyr sist. Jeg har det nemlig helt forferdelig i lang tid når jeg mister et av dyrene, enten det er katt eller hund. Har allerede begynt å grue meg til hunden min ikke lever lenger - tviler sterkt på at jeg klarer å gå på jobb på noen dager ... Jeg har mistet endel mennesker i mitt liv - bla mistet jeg moren min veldig tidlig .. å miste hunden vil selvsagt ikke overgå sorgen jeg hadde etter mor - eller den sorgen jeg vet det er å miste et barn ... MEN ingen skal undervurdere den følelsen man får for hunden sin. Han er et så trofast og yndig levende lite vesen, har masse personlighet og er bestandig glad. Har aldri sett ham sur eller sint. Han er den som alltid elsker meg og som alltid er glad for å se meg .. Det samme kan jeg ikke si om sønnene mine eller mannen min. De elsker meg, men de kan sannelig si ifra når de ikke er fornøyde med meg .. eller når de har en dårlig dag. Hunden min har sikkert også dårlige dager, men han har aldri til dags dato vist at han har det. Han er mamma sin gullgutt og det sier jeg til ham mange ganger hver dag

[AnonymBruker]

For jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan noen som har liknende venne- og familieforhold som det jeg har kan sette et dyr høyere enn disse menneskene.

De fleste setter dyrene like høyt som andre venner/familiemedlemmer, ikke høyere. Det er helt greit å ikke skjønne dette, men å begynne å sette diagnoser på folk eller kalle dem enkle er ikke greit.

Jeg er forøvrig en "sånn" person som anser katter som familiemedlemmer og sørger svært hardt når jeg mister dem, men jeg har verken sosial angst eller psykiske problemer. Jeg har gode venner, stor familie, er i et fast forhold og jobber som lærer, så jeg vil ikke påstå at jeg er dårlig sosialt tilpasset heller.

Et lite eksempel fra menneskeverden: jeg hadde mistet en av foreldrene mine og var selvsagt i stor sorg (ord kan ikke beskrive sorgen). Rett etterpå døde en besteforelder, og den sorgen var mye mindre. Den ble bare barnematen i forhold og begravelsen ble bare en ren formalitet. For noen ville kanskje situasjonen vært omvendt, da ikke alle har god kontakt med foreldre men kanskje har et nært forhold til besteforeldre. Ingen av delene er vel mindre empatisk enn det andre?

Det er jo forskjell på folk hvorvidt de blir sterkt knyttet til dyrene sine eller ikke, og jeg vil ikke påstå at å sørge mer over et kjært dyr enn et menneske er verre eller mindre empatisk enn å sørge mer over et nært familiemedlem enn et annet mindre nært. Manglende eller lite empati gir seg utslag i at man ikke evner å leve seg inn i andres situasjon. Kjæresten min er ingen utpreget dyreelsker, men klarer likevel å vise sterk empati for meg og mine følelser når det gjelder å være knyttet til dyr og at jeg sørger hardt når de dør.

[Fluffe]

Når den personen omtaler sine dyr som sine "barn" så er det vanskelig å vite hva vedkommende mener med, "det skremmer meg at folk har lyst på barn".

Når det finnes mennesker som ser slik på dyr er det ikke rart det finnes så mye dyre-porno på nett...

Hva faen har dyreporno med dette å gjøre. Nå syntes jeg du tar debatten langt over tema.

[AnonymBruker]

Når den personen omtaler sine dyr som sine "barn" så er det vanskelig å vite hva vedkommende mener med, "det skremmer meg at folk har lyst på barn".

Når det finnes mennesker som ser slik på dyr er det ikke rart det finnes så mye dyre-porno på nett...

Gratulerer, der fikk du prisen for trådens verste lavmål. Etter den type konklusjon regner jeg med at du tenner seksuelt på alle mennesker du har et nært forhold til? Både familie og venner? Du om det, men ikke legg dine tenningsmønstre over på andre.

[Gjest Fable]

Når den personen omtaler sine dyr som sine "barn" så er det vanskelig å vite hva vedkommende mener med, "det skremmer meg at folk har lyst på barn".

Når det finnes mennesker som ser slik på dyr er det ikke rart det finnes så mye dyre-porno på nett...

Ja, for alle som er glad i dyra sine ser på dyreporno.

Akkurat som alle som er glad i barna sine ser på barneporno. (menneskebarn, siden vi visst må presisere her)

For DET gir jo mening.

Herrejesusogmaria...

[Gjest Linda sofie]

Når den personen omtaler sine dyr som sine "barn" så er det vanskelig å vite hva vedkommende mener med, "det skremmer meg at folk har lyst på barn".

Når det finnes mennesker som ser slik på dyr er det ikke rart det finnes så mye dyre-porno på nett...

Dette MÅ være noe av det dummeste jeg har lest på lenge! Er du virkelig seriøs nå?

[Tabris]

Jeg er en person som blir svært glad i mine dyr. Jeg måtte avlive min 14 år gamle hund i fjor høst, og det var noe av det verste jeg har gjort. Jeg savner henne fortsatt, og det er vondt (og litt godt) å se på bilder av henne. Hun var uforglemmelig og helt spesiell. Men den sorgen jeg følte da min far døde var noe helt annet, sorgen etter min hund ble en blek skygge i sammenligning, selv om den er vond nok i seg selv.

Jeg synes ikke det er positivt på noen som helst måte om noen behandler sine dyr som mennesker. For meg er det ikke en bra ting - det beste man kan gjøre for en katt er å behandle den som en katt. Og det samme for en hund eller hvilket som helst annet dyr. Ingenting er bedre for dyret enn om man har kunnskap og forståelse for deres egenart og behandler dem etter de behov og ønsker de har. Folk som kler opp hunder og katter og behandler dem som et menneske eller en firbent kosebamse misliker jeg sterkt. Det er respektløst ovenfor dyret.

Men samboer og jeg er fortsatt "mor" og "far" for våre dyr. Det er overhodet ikke gitt at man tror dyret er en baby, eller at man ikke klarer å behandle en katt som en katt, om man kaller seg for "mor". Hvis noen mener det gjør meg enkel, så er vel det mer deres problem en mitt.

[Fluffe]

Jeg er en person som blir svært glad i mine dyr. Jeg måtte avlive min 14 år gamle hund i fjor høst, og det var noe av det verste jeg har gjort. Jeg savner henne fortsatt, og det er vondt (og litt godt) å se på bilder av henne. Hun var uforglemmelig og helt spesiell. Men den sorgen jeg følte da min far døde var noe helt annet, sorgen etter min hund ble en blek skygge i sammenligning, selv om den er vond nok i seg selv.

Jeg synes ikke det er positivt på noen som helst måte om noen behandler sine dyr som mennesker. For meg er det ikke en bra ting - det beste man kan gjøre for en katt er å behandle den som en katt. Og det samme for en hund eller hvilket som helst annet dyr. Ingenting er bedre for dyret enn om man har kunnskap og forståelse for deres egenart og behandler dem etter de behov og ønsker de har. Folk som kler opp hunder og katter og behandler dem som et menneske eller en firbent kosebamse misliker jeg sterkt. Det er respektløst ovenfor dyret.

Men samboer og jeg er fortsatt "mor" og "far" for våre dyr. Det er overhodet ikke gitt at man tror dyret er en baby, eller at man ikke klarer å behandle en katt som en katt, om man kaller seg for "mor". Hvis noen mener det gjør meg enkel, så er vel det mer deres problem en mitt.

Må si noe her. Noen dyr trenger klær om vinteren.Så jeg ser virkelig ikke hva som er så galt med å kle opp dyr som fryser om vinteren? En ting er å kle opp en bikkje i hettegenser forde det er såååå tøft, eller putte de vesker forde Paris Hilton gjør det. Men noen hunder fryser faktisk veldig om vinteren.

Selv om noen "behandler" de som mennesker betyr ikke det at man gir de menneskemat og lar bikkja si gjøre hva de vil.

Endret 4. juli 2011 av mirandaa

[Tabris]

Jeg snakker ikke om nytteklær som dekken for dyr som fryser og slikt.

[Vulpes]

De fleste setter dyrene like høyt som andre venner/familiemedlemmer, ikke høyere. Det er helt greit å ikke skjønne dette, men å begynne å sette diagnoser på folk eller kalle dem enkle er ikke greit.

Jeg er forøvrig en "sånn" person som anser katter som familiemedlemmer og sørger svært hardt når jeg mister dem, men jeg har verken sosial angst eller psykiske problemer. Jeg har gode venner, stor familie, er i et fast forhold og jobber som lærer, så jeg vil ikke påstå at jeg er dårlig sosialt tilpasset heller.

Et lite eksempel fra menneskeverden: jeg hadde mistet en av foreldrene mine og var selvsagt i stor sorg (ord kan ikke beskrive sorgen). Rett etterpå døde en besteforelder, og den sorgen var mye mindre. Den ble bare barnematen i forhold og begravelsen ble bare en ren formalitet. For noen ville kanskje situasjonen vært omvendt, da ikke alle har god kontakt med foreldre men kanskje har et nært forhold til besteforeldre. Ingen av delene er vel mindre empatisk enn det andre?

Det er jo forskjell på folk hvorvidt de blir sterkt knyttet til dyrene sine eller ikke, og jeg vil ikke påstå at å sørge mer over et kjært dyr enn et menneske er verre eller mindre empatisk enn å sørge mer over et nært familiemedlem enn et annet mindre nært. Manglende eller lite empati gir seg utslag i at man ikke evner å leve seg inn i andres situasjon. Kjæresten min er ingen utpreget dyreelsker, men klarer likevel å vise sterk empati for meg og mine følelser når det gjelder å være knyttet til dyr og at jeg sørger hardt når de dør.

Jeg har ikke satt diagnose på enkeltfolk, jeg har derimot kommet med et generelt utsagn - dessuten skrev jeg mange, og ikke alle. Dermed er det ingen grunn til å føle seg tråkket på tærne, om du gjør det, spesielt siden mitt innlegg handlet om de som setter dyrene enda høyere, for slike personer finnes. Dessuten har jeg ikke kalt noen for enkle.

At man kan se på en hund eller en katt som et slags familiemedlem er forståelig. Det betyr ikke at man ikke klarer å se forskjellen mellom dyr og menneske. Jeg kaller rottene for "babyene mine", og jeg er ufattelig glad i dem. Det er helt irrelevant til det innlegget mitt handlet om.

Det at du sørget mer over tapet av en forelder enn tapet av en besteforelder er da helt naturlig. Skjønner ikke hva du ville frem til med dette eksempelet. Jeg har heller aldri snakket om mangel på empati, for jeg tror ikke det handler om det i det hele tatt. Det handler vel derimot for noen om at de ikke klarer å stole på andre mennesker, eller kommunisere og binde seg til dem på vanlig måte. Dermed blir det lettere å knytte seg til dyr i stedet for, som en slags erstatning. Jeg har ingen utdannelse innen psykologi, men for meg høret dette ut som en plausibel forklaring for noen av de "sånne" jeg snakket om i mitt forrige innlegg.

For de jeg vet om som har litt for ekstremt forhold til dyrene sine, oppfyller min beskrivelse relativt bra, på ene eller andre måten.

[AnonymBruker]

Mye rart her nå

Jeg må si at om jeg ser en film eller serie, så blir jeg mer lei meg når dyr og små barn dør, enn når ungdommer/voksne dør.. Er nok fordi dyrene (eller de små barna) ikke har så mye å beskytte seg med, og ikke alltid forstår hva som skjer. Hunder kan ikke prate.. Så sitter jeg der og griner da! Hunden min er likestilt med samboer,foreldre og søsken, men rager over de fleste andre. Prinsen min

[AnonymBruker]

Jeg har ikke satt diagnose på enkeltfolk, jeg har derimot kommet med et generelt utsagn - dessuten skrev jeg mange, og ikke alle. Dermed er det ingen grunn til å føle seg tråkket på tærne, om du gjør det, spesielt siden mitt innlegg handlet om de som setter dyrene enda høyere, for slike personer finnes. Dessuten har jeg ikke kalt noen for enkle.

At man kan se på en hund eller en katt som et slags familiemedlem er forståelig. Det betyr ikke at man ikke klarer å se forskjellen mellom dyr og menneske. Jeg kaller rottene for "babyene mine", og jeg er ufattelig glad i dem. Det er helt irrelevant til det innlegget mitt handlet om.

Det at du sørget mer over tapet av en forelder enn tapet av en besteforelder er da helt naturlig. Skjønner ikke hva du ville frem til med dette eksempelet. Jeg har heller aldri snakket om mangel på empati, for jeg tror ikke det handler om det i det hele tatt. Det handler vel derimot for noen om at de ikke klarer å stole på andre mennesker, eller kommunisere og binde seg til dem på vanlig måte. Dermed blir det lettere å knytte seg til dyr i stedet for, som en slags erstatning. Jeg har ingen utdannelse innen psykologi, men for meg høret dette ut som en plausibel forklaring for noen av de "sånne" jeg snakket om i mitt forrige innlegg.

For de jeg vet om som har litt for ekstremt forhold til dyrene sine, oppfyller min beskrivelse relativt bra, på ene eller andre måten.

Jeg glemte å presisere at ikke hele innlegget var rettet mot deg og ditt innlegg. Det var ment som generelle tanker i forhold til det TS og andre har skrevet om empati o.l. Og nei, jeg føler meg ikke tråkket på tærne.

Hvis du ikke skjønte hvor jeg ville med sammenligningen min med forskjellige familiemedlemmer og hvem som betyr mest for meg, så skjønner jeg jo hvorfor du ikke forstår hvordan noen kan rangere dyrene sine over enkelte mennesker.

[AnonymBruker]

Dere som sier at dere ville valgt hunden deres over en kollega eller en perifer bekjent - hva mener dere egentlig?

La oss tenke oss en situasjon hvor du var nødt til å sende én av to i døden - hunden din eller kollegaen din. En ganske søkt tanke, men likevel. Greit nok at du ville savnet hunden din mer enn kollegaen din, og at du er nærmere knyttet til hunden din enn til kollegaen din, men ville du virkelig ofret et menneskes liv for at hunden din skulle få leve?

[AnonymBruker]

Dere som sier at dere ville valgt hunden deres over en kollega eller en perifer bekjent - hva mener dere egentlig?

Gaaad, er det mulig å være tungforstått!? Vi mener "egentlig" nettopp det du skriver i spørsmålet at vi sier.

Hvis du hadde måttet velge mellom å sende bestemoren din eller en kollega i døden, hvem hadde du valgt da? Og uansett valg, hadde du syntes det hadde vært lett å leve med det etterpå? Sånne dødsvalg er like jævlige uansett og et liv er et liv.

[AnonymBruker]

Det at du sørget mer over tapet av en forelder enn tapet av en besteforelder er da helt naturlig.

Det er kanskje ikke like naturlig for noen som har lite med foreldre å gjøre, og har vokst opp hos besteforeldre. Folk er forskjellige så det du synes er mest naturlig er ikke nødvendigvis det som er mest naturlig for andre.

[AnonymBruker]

Gaaad, er det mulig å være tungforstått!? Vi mener "egentlig" nettopp det du skriver i spørsmålet at vi sier.

Hvis du hadde måttet velge mellom å sende bestemoren din eller en kollega i døden, hvem hadde du valgt da? Og uansett valg, hadde du syntes det hadde vært lett å leve med det etterpå? Sånne dødsvalg er like jævlige uansett og et liv er et liv.

Tungforstått?

Her er temaet menneskeliv vs. dyreliv. Ergo blir det irrelevant om du kommer trekkende med bestemødre og kolleger, og setter dem opp mot hverandre.

"Et liv er et liv", sier du. Det er jo nettopp det denne debatten handler om; kan et dyreliv sidestilles med menneskeliv? Jeg reagerer på at noen i så måte hadde "valgt" hunden sin framfor et menneske, selv om dette var et menneske de ikke kjente overhodet.

Så "gaaaad", jeg vet ikke hvem som er den "tungforståtte" her...

[AnonymBruker]

kan et dyreliv sidestilles med menneskeliv?

Jeg stemmer ja. Et liv er et liv.

Jeg synes fremdeles det er du som er litt tungforstått.

[AnonymBruker]

Jeg stemmer ja. Et liv er et liv.

Jeg synes fremdeles det er du som er litt tungforstått.

Og hvorfor synes du at jeg er "tungforstått"? Jeg regner med at du med det oppkonstruerte ordet mener at jeg har tungt for det, at jeg ikke skjønner hva som diskuteres i tråden? Eller mener du noe annet?

[AnonymBruker]

Gaaad, er det mulig å være tungforstått!? Vi mener "egentlig" nettopp det du skriver i spørsmålet at vi sier.

Hvis du hadde måttet velge mellom å sende bestemoren din eller en kollega i døden, hvem hadde du valgt da? Og uansett valg, hadde du syntes det hadde vært lett å leve med det etterpå? Sånne dødsvalg er like jævlige uansett og et liv er et liv.

"Sånne dødsvalg"?