Dyr som familiemedlemmer

[Kosemose]

Det er vondt å miste et kjært dyr, og man kan savne dyret i årevis. Men det er galskap å sammenligne det å miste et kjeledyr med det å miste et barn. (jeg syns også det er galskap å sammenligne det å miste et barn med det å miste en oldefar, eller besteforeldre eller foreldre for den sakens skyld).

[AnonymBruker]

Jeg har hatt flere dyr, og spesielt hunden og katten har jeg tenkt på som familiemedlemmer på sin måte. De har imidlertid blitt behandlet som dyr, mens mennesker behandles som folk. Og selv om jeg sikkert var mer lei meg da hunden min døde enn da farfar tok kvelden (han var gammel, ventet på å dø og var et usympatisk menneske), eller kommer til å sørge mer når katten dør enn når en tilfeldig nabo dør, setter jeg likevel mennesker over dyra i "verdi" . Jeg ville reddet et ukjent menneske framfor katten min. Men jeg ville kanskje ikke reddet en jeg visste var utøvende pedofil, kaldblodig morder eller krigsforbryter framfor pusen.

[CaspertheGh0st]

På 31.7.2011 den 23.34, Ellevill skrev:

slettet

Endret 9. oktober 2016 av soffapute

[AnonymBruker]

Har du aldri mista ett dyr, vet du ikke hva du snakker om

[AnonymBruker]

Har du aldri mista ett dyr, vet du ikke hva du snakker om

[Ellevill]

Jeg vil si at de som aldri har mistet et barn ikke nødvendigvis kan vite hvordan det er,selv om de har mistet en far eller mor, for eksempel. Først når de selv også mister et barn så kan de si at de vet hvordan det føles. Så det er ikke snakk om å sammenligne kun kjæledyr med mennesker...

1) Jeg synes det er merkelig å sammenligne følelser man har for mennesker og for dyr, og tar her utgangspunkt i mennesker en er glad i og dyr en er glad i.

2) Jeg synes at det er uklokt å si til noen i sorg at man vet hvordan de har det.

3) Jeg synes det er horribelt å si til noen i sorg (etter å mistet en person som man var svært glad i) at man vet hvordan de har det, fordi en selv har opplevd å miste et kjæledyr (som man var svært glad i).

4) Jeg har selv hatt dyr som har betydd mye for meg og som nå er døde.

Jeg ble lei meg når dyrene døde. Men det er ingenting mot sorgen jeg ville føle hvis sykdom eller ulykke rammer familie eller venner.

[AnonymBruker]

1) Jeg synes det er merkelig å sammenligne følelser man har for mennesker og for dyr, og tar her utgangspunkt i mennesker en er glad i og dyr en er glad i.

2) Jeg synes at det er uklokt å si til noen i sorg at man vet hvordan de har det.

3) Jeg synes det er horribelt å si til noen i sorg (etter å mistet en person som man var svært glad i) at man vet hvordan de har det, fordi en selv har opplevd å miste et kjæledyr (som man var svært glad i).

4) Jeg har selv hatt dyr som har betydd mye for meg og som nå er døde.

Jeg ble lei meg når dyrene døde. Men det er ingenting mot sorgen jeg ville føle hvis sykdom eller ulykke rammer familie eller venner.

Herre gud..

[Ellevill]

Herre gud..

Ja, ikke sant?

[Tears.of.the.Sun]

Til Ellevill:

Kan du vær så snill å fortell meg akkurat hvorfor man ikke skal sørge like mye over tap av et kjæledyr som et menneske?

Er mennesker mer verdt enn dyr? Hvorfor kan man ikke sammenligne sorgen man føler når man mister hunden/katten som når man mister tanta si? Er det fordi hunden og katten ikke kan snakke som oss, eller ikke spiser det samme som oss, eller er det fordi at hunder og katter er underdanige mennesker og vi bestemmer over dem? Hva er greia?

Det jeg tror du ikke forstår er at alle mennesker takler sorg på hver sin måte! Alle mennesker sørger over forskjellige ting, fordi alle mennesker har forskjellige relasjoner til folkene, dyrene og tingene rundt seg. At du kanskje ikke har så nær tilknytning til en hund, betyr ikke at også jeg mangler den tilknytningen. Du ville kanskje grått deg helt ut om du mista et søskenbarn, mens jeg kanskje ville reagert på en annerledes måte med mindre sorg. Hvorfor? Jo fordi båndet og relasjonen mellom meg og mine slektninger er annerledes enn båndet og relasjonene mellom deg og dine slektninger!

Du er glad i dine dyr, greit det. Men det fins faktisk mennesker som har dyr som er terapautiske for dem, og som betyr mer for lykken deres enn noen andre mennesker. Det kan være ei gammel dame som har en nærmere tilknytning til katten sin enn til barnebarna, eller det kan være meg som har nærmere tilknytning til hunden min enn til stemora mi. Når jeg mister min hund vil jeg sannsynligvis oppleve enn verre smerte enn jeg ville gjort hvis noe skjedde med et annet familiemedlem! Hvorfor kan jeg ikke da fortelle noen at jeg skjønner sorgen deres? Har det noe å si om sorgen kommer fra tapet på et menneske eller et dyr? Hvis ja, hvorfor!!?

[Ellevill]

Til Ellevill:

Kan du vær så snill å fortell meg akkurat hvorfor man ikke skal sørge like mye over tap av et kjæledyr som et menneske?

Hmmm....

Jeg har vel ikke sagt hvor mye du får lov til å sørge?

Jeg skriver altså at jeg ikke føler samme sorg over å miste et familiemedlem som står meg nær eller et dyr som står meg nær. Rett og slett fordi følelsene for disse ikke kan sammenlignes - slik jeg ser det. Og ja, huff a' meg, som ikke sidestiller en katt og mine barn, men sånn er det nå altså.

Jeg tror vi bare får være enige om at vi har et veldig ulikt syn på mennesker. Og jeg kan love deg at den dagen ditt kjæledyr dør, skal ikke jeg si til deg at jeg vet hvordan du har det, siden jeg har mistet et barn. Ikke av respekt for deg, men av sunn fornuft og anstendighet.

Endret 1. august 2011 av Ellevill

[Tears.of.the.Sun]

Greit å høre mer om ditt synspunkt, selv om at jeg ikke fikk et svar på hvorfor. At man ikke kan sammenligne følelsene for dyr og mennesker mener jeg er tull. Da kan man i så fall ikke sammenligne følelsene mennesker i mellom heller.

Vi er og blir uenige. Men det er jo helt greit.

[AnonymBruker]

Våre dyr er familiemedlem, både katten og hesten. Vi har ikke dyr for status eller sport, de er en del av familien.

[Luckyme]

Nå er vi mennesker ganske forskjellige, og måten vi reagerer på ved sorg og ikke minst hvordan vi knytter oss til både mennesker og dyr. Dersom f.eks man kommer fra et hjem uten omsorg og har vanskeligheter med å knytte seg til mennesker, vil kanskje følelsene til en hund være sterkere.

Jeg sidestiller ikke min hærlige sønn med våres hund. Men jeg har fått et eget "hundehjerte" og elsker min hund, og blir varm om hjerte ved å tenke på henne. Jeg vet at om noen år kommer hun til å dø, og at hund ikke er et menneske. Men mine følelser er fortsatt ekte, og jeg kommer nok til å sørge på ganske lik linje over å miste noen nære. Det er et dyr med sjel, som man har rundt seg hele tiden 24/7. Såklart at en endring i hverdagen da blir ganske markant, og at en sorgreaksjon og savn vil oppstå. Men min samboer og sønn går foran vår hund. En hund er hund, men jeg kan forstå de som er alene, eller har vanskeligheter med å knytte seg til mennesker vil sidestille en hund fremfor sine menneskelige relasjoner. Så det å se ned på mennesker som har sterke bånd til sine dyr, har kanskje i mine øyne, ikke opplevd den gode følelsen av å ha et dyr å være glad i

[AnonymBruker]

Sau er litt annerledes enn en hund da.. kjære vene.. når du har 300 sauer, så får du ikke forhold til dem. Dessuten er sau/ku/gris/fjørfe produksjonsdyr.

Sauer er faktisk overraskende hengivne og kjæledyr-aktige. Om man tar vare på de fra de er små (hvis de mister mor), blir de kjempetamme, sinnsykt kosete, fotfølger deg rundt, legger seg ned og sover inntil deg, tygger drøv i flokk rundt deg. Skjønne :D Og utrolig koselig! Voksne sauer blir også ganske kosete, om man opprettholder kontakten selvsagt. Blir ikke det samme etter sauen har vært på fjellet i 2mnd.

Men jeg skjønner logikken din altså, ville bare dele litt om sau jeg

Jeg ser på dyr som familiemedlem - men ikke sidestilt med menneskene. Det blir på et annet plan, på en måte. Jeg blir trist når katta dør, feller noen tårer - men har vokst opp på gård, så har blitt litt blasert på det området. Det går over, jeg slutter å være trist. Tenker på noen av dyrene vi har hatt innimellom oppgjennom årene, men langt fra ofte.

[Lunivere]

Sauer er faktisk overraskende hengivne og kjæledyr-aktige. Om man tar vare på de fra de er små (hvis de mister mor), blir de kjempetamme, sinnsykt kosete, fotfølger deg rundt, legger seg ned og sover inntil deg, tygger drøv i flokk rundt deg. Skjønne :D Og utrolig koselig! Voksne sauer blir også ganske kosete, om man opprettholder kontakten selvsagt. Blir ikke det samme etter sauen har vært på fjellet i 2mnd.

Helt sant! Mamma og pappa har sauer, og de er veldig tamme alle sammen. De kommer alltid springende når de ser oss, de elsker å få kos og fotfølger oss overalt. Hadde et flaskelam for noen år siden, og det var så tamt at vi ikek trengte å ha det inngjerdet engang. Sauer er utrolig skjønne dyr!

[Kosemose]

Har du aldri mista ett dyr, vet du ikke hva du snakker om

Jeg har mista mange dyr, og har grått og sørget over dyr jeg har vært glad i. Jeg had aldri mistet et barn (bank i bordet!) og ville ofret livet mitt hvis det kunne reddet barnet mitt. Noe jeg tror gjelder de fleste foreldre faktisk. Jeg kjenner egentlig ingen som ville ofret livet sitt for "Passopp 15 år", selv om han er verdens elskeligste hund og kjæreste familiemedlem.

Jeg våger å påstå at ALLE som har barn og dyr skjønner at det er en helt annen dimensjon å miste et barn kontra å miste et kjæledyr. Jeg drister meg til å påstå at de som mener det er like fælt å miste barnet sitt som at hunden eller katten sin dør, de har ikke barn.

[AnonymBruker]

Jeg har mista mange dyr, og har grått og sørget over dyr jeg har vært glad i. Jeg had aldri mistet et barn (bank i bordet!) og ville ofret livet mitt hvis det kunne reddet barnet mitt. Noe jeg tror gjelder de fleste foreldre faktisk. Jeg kjenner egentlig ingen som ville ofret livet sitt for "Passopp 15 år", selv om han er verdens elskeligste hund og kjæreste familiemedlem.

Jeg våger å påstå at ALLE som har barn og dyr skjønner at det er en helt annen dimensjon å miste et barn kontra å miste et kjæledyr. Jeg drister meg til å påstå at de som mener det er like fælt å miste barnet sitt som at hunden eller katten sin dør, de har ikke barn.

Der tar du feil. Finnes helldigvis folk som ikke mener det samme som deg.

[AnonymBruker]

Jeg vet hva det er å miste et barn.

Ligge fastlåst i fosterstilling uten å makte å røre seg.

Fullstendig miste fotfestet og føle et bunnløst ras av sorg.

Gå ned kilo på kilo - til man tilslutt ser fullstendig utsultet ut.

Føle man ikke var der for å beskytte når det gjaldt som mest.

Bebreide seg selv, hver eneste våkne time. Hvis bare.

Ikke få sove skikkelig, selv ikke med sovetabletter.

Ikke klare å konsentrere seg, kortidsminnet svikter - jobb er en umulighet en lang periode.

Bla gjennom fotoalbum på fotoalbum, ligge i barnets seng, forvilet lukte på barnets klær.

Tenke på alle fremtidsplanene som brast, alle de kommende milepæler.

Forsøke terapi for å få kroppen, hjertet og hodet i gang igjen.

Løpe mil etter mil for å forsøke å løpe fra alt det vonde - til man brekker seg, gråter og skjønner at dett kan man aldri komme seg unna.

Hvis noen mener de selv har opplevd det samme ved å miste katten sin, tenker jeg at de rett og slett har manglende sjelsevner.

Jeg har hatt dyr hele mitt liv. Det er trist og leit når de blir syke eller de dør. Jeg gråter og jeg sørger på et vis. Men det er ikke det samme som når mennesker jeg er glad i dør. Det kan på ingen måte sammenlignes.

[AnonymBruker]

Jeg vet hva det er å miste et barn.

Ligge fastlåst i fosterstilling uten å makte å røre seg.

Fullstendig miste fotfestet og føle et bunnløst ras av sorg.

Gå ned kilo på kilo - til man tilslutt ser fullstendig utsultet ut.

Føle man ikke var der for å beskytte når det gjaldt som mest.

Bebreide seg selv, hver eneste våkne time. Hvis bare.

Ikke få sove skikkelig, selv ikke med sovetabletter.

Ikke klare å konsentrere seg, kortidsminnet svikter - jobb er en umulighet en lang periode.

Bla gjennom fotoalbum på fotoalbum, ligge i barnets seng, forvilet lukte på barnets klær.

Tenke på alle fremtidsplanene som brast, alle de kommende milepæler.

Forsøke terapi for å få kroppen, hjertet og hodet i gang igjen.

Løpe mil etter mil for å forsøke å løpe fra alt det vonde - til man brekker seg, gråter og skjønner at dett kan man aldri komme seg unna.

Hvis noen mener de selv har opplevd det samme ved å miste katten sin, tenker jeg at de rett og slett har manglende sjelsevner.

Jeg har hatt dyr hele mitt liv. Det er trist og leit når de blir syke eller de dør. Jeg gråter og jeg sørger på et vis. Men det er ikke det samme som når mennesker jeg er glad i dør. Det kan på ingen måte sammenlignes.

Trist at du har mistet ett barn, men trenger du virkelig være nedlatene mot andre?

[Kosemose]

Trist at du har mistet ett barn, men trenger du virkelig være nedlatene mot andre?

Jeg tror de som har mistet et barn opplever det som et hån når noen sier at det å miste et barn er som å miste katten sin. Jeg kjenner mennesker som har mistet et barn, og jeg har selv sett hvordan de aldri kommer helt over det, og hvordan de bærer sorgen med seg også 10 år etter. Jeg syns egentlig det er helt sprøtt at jeg i det hele tatt deltar i en sånn debatt. Surrealistisk.