Dyr som familiemedlemmer

[Lillemeg25]

Jeg blir helt sjokkert at noen faktisk kan sammenligne et dyr med en pc/tv. Det er ikke det samme! Helt utrolig at noen her mener det.

Hundene mine (har 2) er en del av familien og hadde jeg møtt en gutt som hadde synes jeg var enkel og dum fordi jeg mente det, så hadde jeg hatt problemer med å ha et forhold til denne gutten. Jeg hadde hatt null problemer med å velge hundene mine foran mennesker (ikke barna mine eller familien) siden jeg veldig glad i mine hunder og de betyr alt for meg.

Jeg hadde blitt helt knust om de en dag døde fra meg :frown: Hadde nok sørget lenge.

[Calypso]

og synes de er litt...enkle, rett og slett...

Jeg syntes mennesker som har fått det for seg at de er mer verdt enn andre dyr (for vi er dyr vi også) er litt... enkle, rett og slett.

[Beauté]

Vi er også dyr.

Rett og slett.

En som driver en bondegård gjør dette for å leve rett og slett. I gamledager og nå til dags (ikke de ekle dyre-factory greiene)hadde/har de flere dyr som de faktisk elsker høyt. Ikke alle, men noen stikker ut. Jeg selv har jobbet på en bondegård for mange år tilbake. Og ble svært glad i et par sauer av 20-30 stk. De stakk ut og hadde personlighet og tamhet som resten ikke hadde på samme måte.

De kom løpende bort til meg og la seg i fanget mitt som lam. Lekte og koste med meg. Men som voksen måtte de altså slaktes. Dette var ikke noe jeg kunne gjøre med, men jeg visste jo det ville skje.

Den dagen slaktebilen kom, så dro jeg vekk en times tid. Og gråt mine tårer over de to lammene/sauene.

Jeg vet også at bonden på den gården jeg hjalp til i, var svært glad i kuene der og hestene. Så kjærlighet for dyr er ikke bare for de som går innendørs og koser seg.

Endret 2. juli 2011 av Beauté

[johoo]

Mine dyr er som regel en del av familien min. Jeg har en hund, to katter. hadde to andre siamesere før, måtte avlive dem ettehvert og de nye er ikke helt der enda.

Men herregud! Så jævlig. Det er det værste, det aller værste jeg har opplevd. Jeg har ingen barn enda, og selvfølgelig en hund eller katt går ikke over barnet ditt. Har heller ikke søsken. Om jeg skulle valgt mellom mine foreldre eller mine dyr, så er jeg seffølgelig mer glad i mine foreldre, og er kanskje mer glad i min samboer. Men jeg har da hatt onkler og tanter, og besteforeldre som har dødd, og for all del. Det er trist, men jeg så ikke mine besteforeldre hver dag, de lå ikke i min arm hver dag. Å miste et dyr endrer hverdagen din så enormt.

Jeg har hatt siamesere hele livet, folk forstår ikke hvorfor jeg blir så knyttet, de er jo bare katter.

Den ene katten min harr låget i armenkroken min (på venstre side) hver natt i 12 år. Sittet på badekarskanten annenhver dag i 12 år, sittet på vaskemaskinen når jeg sminket meg i 12 år. Sittet i vinduet når jeg kom hjem hver gang i 12 år. Selv om hun døde hadde jeg fremdeles to dyr, samboer og familie. Men jeg følte meg ensom, ingen i sengen, på badekaret osv.

Den som ikke sørger over dette tapet, det er den jeg ikke forstår..

Og hvorfor skal mennesker være så mye verd en dyr? er vi ikke dyr alle sammen? Tviler på at dyrene hadde tenkt det samme. Tigeren "oj shit, vi kan ikke spise det dyret, det er mye mer verdt enn oss". !

Det er ett år siden jenta mi døde, jeg tenker på henne så godt som hver dag!! Hver dag! Jeg tenker ikke på min døde farmor eller farfar, eller onkel hver dag. Hankatten min døde rett før påske, jeg gråter fremdeles minst 1 gang i uken pga dette. Jeg VET at det er andarledes med et barn. Men man kan ikke kategorisere sorg på denne måten. Sorg er individuelt!

Vil bare plusse på at jeg er et oppegående menneske, med venner, famlie og samboer, ikke en ensom jente som finner all livsgleden i mine dyr. men fyttigrisen så mye de betyr.

Nå skal jeg gå å legge meg med den herlige levende pelsen min (hunden min) GOD NATT

[Gjest Fable]

Jeg ser for meg de som sidesetter tv'er og dyr, er de samme folka som skaffer seg en søt liten pusekatt på vinteren når de kjeder seg og så kaster de i veikanten så fort sommerferien nærmer seg.

[AnonymBruker]

Fremdeles litt morsomt dette at mange her antar at fordi jeg sier at jeg setter mennesker over dyr så er jeg automatisk en kald og følelsesløs person som hadde vært kapabel til å sette fra meg kattemor og ungene hennes i vekanten fordi jeg ikke hadde noen til å passe dem når jeg skulle på min halvårlige charterferie.

-ts

Ps: det er jeg altså ikke

[Belima]

Jeg er veldig glad i dyr. Har hatt både katt og hund og jeg har en datter. Kjærligheten tildyrene jeg har hatt kan ikke sammenliknes medkjærligheten til min datter.

Jeg har to eksempler på hva jeg synes er galt. Har ikke rett til å dømme andre, men disse eksemplene synes jeg går langt over min grense for normalt.

1) Traff en gammel venninne som fortalte at hun hadde blitt mormor. Jeg synetes det var veldig hyggelig og spurte om det var gutt eller jente. Svaret jeg fikk ga meg et "sjokk". Til en liten guttevalp. Jeg blir ikke lett stum, men da ble jeg det. For meg er ikke et dyr et barnebarn.

2) En venninne var bedt til broren sin en julaften, men visste ikke om hun skulle gå. Spurte selvfølgelig hvorfor hun ikke takket ja. Det var på grunn av hunden hennes som ikke likte brorens hund. Dumme meg sa da: Kan ikke hunden være hjemme da så kan du kose deg noen timer?

Svaret var som følgende: Hadde du latt datteren din være alene hjemme en julaften?

Når dyr blir sett på på den måten detter jeg av lasset!

[AnonymBruker]

Hunden min er et famlilemedlem! Jeg bryr meg ikke så mye om noen mener jeg er gal eller dum pga jeg ser på hunden min som et familiemedlem. Sånn er det bare.

Måtte jeg velge mellom hunden min og noen kollegaer, bekjente osv, så hadde jeg lett valgt hunden min. Som anonym sier, så svikter de deg aldri men det gjør mennesker. Det er godt å ha en hund eller katt når en er lei seg og har det tøft.

Hadde hun dødd, så hadde jeg blitt helt knust! Har mistet et par dyr gjennom årene og det er like vondt hver gang pga du blir så knyttet til dem og glad i dem.

GRAULERER! Du er en av de få som har følelser! Jeg er helt ening med deg!

[Ellevill]

Jeg startet en tråd om det samme temaet her på KG for noen år siden. Det utartet til en skikkelig krangletråd.

Der var det flere som hevdet at de ville reddet kjælesyret sitt fremfor å redde et barn, i en gitt situasjon der du bare kunne redde en. Ei påsto hardnakket gjennom hele tråden at om huset hun bodde i brant ned, ville hun redde marsvinet sitt først og deretter søsteren om det var tid til det.

I gitt situasjon hadde kanskje menneskene likevel gått foran dyrene, men likevel sier disse utsagnene en del om verdisyn.

Jeg diskuterte dessuten senest for et par uker siden med ei som måtte gi bort to hunder da hun fikk en kjæreste som var allergisk. Hun sa at det var så grusomt, "Det er faktisk som om du skulle gitt fra deg barna dine!!". Eh, nei, det er det ikke, og slike utsagn provoserer meg enormt.

At dyr blir tatt hensyn til som en del av husstanden er en selvfølge, og at man spøkefult kaller sag mamma/pappa har jeg ikke noen sterke meninger om (selv om jeg tror at det hadde vært unaturlig for meg).

Jeg tror de fleste som har kjæledyr har et sunt forhold til disse, men jeg tror absolutt at noen nesten får et syklig forhold til dyret.

- Og ja, jeg er glad i dyr og jeg har hatt mange dyr selv gjennom årene.

[Ellevill]

Dumme meg sa da: Kan ikke hunden være hjemme da så kan du kose deg noen timer?

Svaret var som følgende: Hadde du latt datteren din være alene hjemme en julaften?

Ha ha, det er akkurat sånne tilfeller jeg mener hvor det har klikket litt.

Endret 2. juli 2011 av Ellevill

[Spoven]

(...)

Jeg hadde nok aldri sagt at jeg har 6 barn om noen spurte, men at jeg har tre barn OG tre katter. De er inkludert i familien, men er fremdeles katter. Enig i at det var litt spesielt å si man er blir mormor når datteren har skaffet seg hund. Søsteren min kaller seg for tante *navn* til kattene her i huset, men det er bare for intern bruk, om man kan si det slik. Tror ikke hun går rundt og forteller at hun er tante til tre katter.

Men jeg har fått være "gudmor" for katten til ei venninne. Det er en koseligere tittel enn "hun-som-kommer-innom-for-å-ta-en-kaffekopp-og-kose-med-katten-og-av-og-til-være-kattepasser". :)Men igjen- det også er delvis i spøk, og kun for internt bruk. Og noen dåp har det selvfølgelig ikke vært, for den som måtte lure på det.

Når det gjelder julaften, så gir vi pakker til kattene, de får litt juletorsk (kjøpt til dem) til middag og er med på feiringen sånn sett. Men om vi skulle bli invitert bort en julaften, så hadde jeg neppe hatt problemer med å la de være hjemme alene den tiden. Selv om vi synes det er koselig å se dem leke med julegavepapiret og legge beslag på pappesker og julegaver som faller i smak, så tror jeg ikke de ville sitte hjemme og være lei seg en julaften.

[PaperFlower]

Jeg tror dette er veldig individuelt. Har hatt dyr, og har også noen for øyeblikket, som jeg ser på som familiemedlemmer. Og når jeg sier det mener jeg at de betyr like mye for meg som familiemedlemmene mine. Jeg kjøper ikke julegaver til de, kaller de "barna mine" eller noe sånt... Men jeg hadde kastet meg foran en buss for broren min, og jeg hadde kastet meg foran en buss for hunden min. Jeg er like glad i begge.

Men det betyr ikke at hvert eneste kjæledyr jeg har (hatt), har betydd like mye for meg som et familiemedlem. Dyr er forskjellige. Noen dyr har man et sterkere bånd til enn andre, og dermed kan det ikke bare variere fra person til person men også dyr til dyr.

Så ja, jeg tror det er mulig å se på dyr som familiemedlemmer, men det er nok veldig individuelt. Bare fordi en person ikke har hatt et slikt bånd til et dyr før, betyr ikke at en annen person ikke kan ha det.

[Gjest]

Jeg har psykisk problemer og jeg har null problemer med å f.eks velge hunden min over flere av vennene mine. Nettopp fordi hunden har hjulpet meg mer enn de, mens igjen de fleste vennene går over katten fordi han er litt sær og ikke vært til like stor hjelp...

Hvor mye de er "verdt" går mer på hvor mye de har hjulpet meg enn hva de er! Det var mye mer forferdelig for meg at katten min døde, enn når bestemor døde.

[Omega]

Litt enkle? Du mener at folk med f.eks. syv års universitetsutdannelse er litt "enkle" når de ser på dyret sitt som et familiemedlem? Jaja, kanskje det er du som er litt enkel.

Mine dyr betyr veldig mye for meg. Måtte jeg velge mellom dyrene mine og familien min hadde jeg fått et problem, selv om jeg nok hadde valgt familien min.

Måtte jeg velge mellom dyrene mine og diverse klassekamerater jeg hadde i barndommen hadde jeg valgt dyrene mine. Dyrene mine betyr mye for meg. Noen mennesker betyr SVÆRT LITE for meg og da ville jeg ikke valgt de over noen jeg er glad i.

Et slikt valg har ikke bare konsekvenser for _deg_. Kanskje du hadde trengt et åttende år på universitetet.

Man må kunne klare å se forbi sine egne preferanser av og til. Èn ting er å redde sin egen mor fremfor en tidligere klassekamerat. Men å redde sin egen katt fremfor en tidligere klassekamerat? You've gotta be kiddig me.

Det er vel heldigvis her de fleste faller av lasset mht. å betrakte et dyr som like "verdifullt" som et menneske. Klassekameraten betyr garantert mer for sin familie, enn katten din betyr for deg. Og dersom du hadde valgt dine foreldre og søsken fremfor dyrene dine i en liv/død-situasjon, burde du kunne ha forutsett hvilken sorg foreldre og søsken til din tidligere klassekamerat ville måtte gjennomgå, og dermed prioritert å redde klassekameraten fremfor katten din.

[Omega]

Jeg har psykisk problemer og jeg har null problemer med å f.eks velge hunden min over flere av vennene mine.

....

[cellar]

Jeg pleier å kalle hunden min for bebisen min, for han er jo det! Inntil jeg får en sønn eller datter så forblir han det. Skulle jeg ha valgt mellom å redde en kollega/bekjent/fjern slektning og hunden min, hadde jeg selvfølgelig valgt hunden min!!

Han hopper og spretter rundt hver gang jeg kommer hjem (selv om jeg bare var ute med søpla), blir lei seg når jeg går...han er glad i meg uansett hvordan jeg ser ut, hvordan jeg oppfører meg, selv om jeg er litt sint på han. Hvilket menneske har disse kvalitetene? Han er en bestevenn, rett og slett. Er aldri for sliten til å bli med på tur, eller leke, blir glad om jeg bråker litt så han våkner, og er verdens gladeste når vi våkner om morgenen

De som ikke har hund (eller et annet dyr selv) har vanskelig for å forstå denne kjærligheten mellom eier og hund har jeg fått inntrykk av.

Jeg kommer til å bli totalt knust den dagen han ikke er her mer, JA, mer enn når tanter og onkler forsvinner. Jeg tilbringer tross alt hver dag sammen med hunden, og vi deler ALT. I motsetning til onkel som jeg ser én gang i året eller så.

[AnonymBruker]

Et slikt valg har ikke bare konsekvenser for _deg_. Kanskje du hadde trengt et åttende år på universitetet.

Man må kunne klare å se forbi sine egne preferanser av og til. Èn ting er å redde sin egen mor fremfor en tidligere klassekamerat. Men å redde sin egen katt fremfor en tidligere klassekamerat? You've gotta be kiddig me.

Det er vel heldigvis her de fleste faller av lasset mht. å betrakte et dyr som like "verdifullt" som et menneske. Klassekameraten betyr garantert mer for sin familie, enn katten din betyr for deg. Og dersom du hadde valgt dine foreldre og søsken fremfor dyrene dine i en liv/død-situasjon, burde du kunne ha forutsett hvilken sorg foreldre og søsken til din tidligere klassekamerat ville måtte gjennomgå, og dermed prioritert å redde klassekameraten fremfor katten din.

Her forutsetter du empati, innlevelsesevne, forståelse, omtanke... Dette er egenskaper som er vanskelig å lære en voksen person. Når man ikke lærer disse egenskapene som barn så er det vanskelig å forstå de som voksen. Det er flere i denne tråden som tenker, "meg - meg - meg", det gjelder hele KG for øvrig forresten. Dette er mennesker som ikke har fått lære seg noe av det mest vesentlige i oppveksten, det å forstå og se ting fra andre menneskers side. De ser kun seg selv. Noen har litt empati og forstår at andre kan ha et annet synspunkt, men de har ikke noe interesse for det - for det er fortsatt de selv som er det viktigste her i verden.

Jeg diskuterte for øvrig med en dame i går som er litt opp i årene, om hvordan det var "før i tiden". Da brydde folk seg om (ikke med) i langt større grad. Hvis du ikke hadde stått opp og dratt opp gardinene på en vanlig hverdag så kunne en nabo banke på og spørre hvordan det gikk med deg, om du var syk, for h*n hadde lagt merke til at gardinene dine fortsatt var dradd for selv om det var langt ut på dag.

I dag skal man helst ikke vise interesse for annet enn sin egen lille verden...

Så det er ikke rart mennesker blir slik. Og da blir det til at de ser på dyr, til og med gullfisker, som viktigere enn mennesker.

[smalls]

Man må kunne klare å se forbi sine egne preferanser av og til. Èn ting er å redde sin egen mor fremfor en tidligere klassekamerat. Men å redde sin egen katt fremfor en tidligere klassekamerat? You've gotta be kiddig me.

Hvorfor skal jeg velge en gammel klassekamerat jeg ikke har noe kontakt med fremfor min hund som jeg elsker og som er med meg hver dag? Nei jeg kødder ikke. Å hunden min har også en familie som er glad i henne å Hunden betyr MYE mer for meg enn mange andre mennesker gjør og jeg hadde lett valgt hunden min fremfor alle disse menneskene. Selv om noen synes det er vanskelig å skjønne at noen her hadde faktisk valgt hunden eller katten sin fremfor fremmende mennesker osv.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal jeg velge en gammel klassekamerat jeg ikke har noe kontakt med fremfor min hund som jeg elsker og som er med meg hver dag? Nei jeg kødder ikke. Å hunden min har også en familie som er glad i henne å Hunden betyr MYE mer for meg enn mange andre mennesker gjør og jeg hadde lett valgt hunden min fremfor alle disse menneskene. Selv om noen synes det er vanskelig å skjønne at noen her hadde faktisk valgt hunden eller katten sin fremfor fremmende mennesker osv.

Fy f*** så forbanna jeg hadde blitt dersom jeg fant ut at en av mine nærmeste kunne vært reddet fra feks en brann, men at redningsmannen prioriterte å redde hunden sin i stedet. Forhåpentligvis hadde jeg fått støtte fra påtalemyndighetene, da det ikke er lov å etterlate mennesker i hjelpeløs tilstand.

[AnonymBruker]

Fy f*** så forbanna jeg hadde blitt dersom jeg fant ut at en av mine nærmeste kunne vært reddet fra feks en brann, men at redningsmannen prioriterte å redde hunden sin i stedet. Forhåpentligvis hadde jeg fått støtte fra påtalemyndighetene, da det ikke er lov å etterlate mennesker i hjelpeløs tilstand.

Jeg vedder på hun hadde blitt like forbannet dersom hun var på et hotell og det begynte å brenne og noen kom ut med hunden og sa, "sorry, valget sto mellom datteren din og hunden min, jeg har hatt hunden lenger enn du har hatt datteren"...