Dyr som familiemedlemmer

[Gjest odisi73]

Jo mer jeg blir kjent med mennesker jo mer liker jeg hund å katt

[AnonymBruker]

I min familie ble den første hesten min betraktet som et familiemedlem i aller høyeste grad. De to andre hestene har aldri kommet inn i den samme varmen. Den første hesten ble avlivet ifjor, noe som ble knalltøft for både meg og min far. Vi mistet bestefar noen år tidligere, og far sa faktisk at det -nesten- var tøffere å se meg miste hesten enn hva det var å miste bestefar. Dette er de to eneste gangene jeg har sett den store, sterke faren min gråte. Jeg holdt bestefar i hånden da han døde, og jeg satt ved hesten min da den døde. jeg vet ikke hva som var værst. Nå har ikke jeg barn, så det kan jeg ikke sammenligne med. Men såklart foreldre og søsken kommer foran dyrene, selv om dyrene er med på familiebilder.

[AnonymBruker]

Dere som er like glad i dyra deres som i deres familiemedlemer, har dere barn?

[budeia_89]

Om man har gård, så blir de jo annerledes.

Men det betyr ikke at man ikke kan knytte seg til en sau/ku/gris eller fjørfe. =)

Men skjønner poenget ditt.

Og ts, ja, jeg hadde lett valgt å redde hunden min istedet for et menneske jeg ikke hadde noe relasjon til.

var jo det jeg mente da.. Er jo ikke spesielt mange bønder som har en eller to kuer/griser/sauer. De har da som regel, nå til dags fler enn 50 av de

[AnonymBruker]

Jeg synes det er like trist som når et menneske dør, og graden av trist etter hvor nært det mennesket stod meg. Få mennesker står meg så nært som dyret mitt, jeg kan si alt til han og han vil meg ikke noe vondt (bonusen jeg får er selskap og trygghet, bonusen han får er mat og lekekamerat). Men det er ikke likestilt som ved søsteren min og foreldrene mine, disse har jeg et annet spesielt bånd til.

Tross for mine syn på saken ville jeg aldri i livet funnet på å si til noen som har mistet en person de var glad i at jeg vet hvordan det føles fordi jeg gikk gjennom det samme da "fluffy" døde.

Når det er sagt så behandler jeg dyret mitt som et dyr. Jeg nussedusser ikke på det og kler det heller ikke i rosa gensere.

[budeia_89]

Jo mer jeg blir kjent med mennesker jo mer liker jeg hund å katt

signerer denne! Er så mange som bare vil folk vondt.

[Gjest NozMonster]

Sau er litt annerledes enn en hund da.. kjære vene.. når du har 300 sauer, så får du ikke forhold til dem. Dessuten er sau/ku/gris/fjørfe produksjonsdyr.

hehhee, jeg synes nesten ikke det jeg

hadde jeg hatt 300 sauer, 40 kuer og 30 griser, så hadde jeg aldri i liiiiivet klart å sende dem til slakteren! jeg hadde ikke hatt tid til noe annet enn å rullere mellom sausebingen, grisebingen og fjøset fordi jeg hadde kosa dem omtrent hakk-ihjæl!

[AnonymBruker]

hehhee, jeg synes nesten ikke det jeg

hadde jeg hatt 300 sauer, 40 kuer og 30 griser, så hadde jeg aldri i liiiiivet klart å sende dem til slakteren! jeg hadde ikke hatt tid til noe annet enn å rullere mellom sausebingen, grisebingen og fjøset fordi jeg hadde kosa dem omtrent hakk-ihjæl!

Rett i ovnen med seg!

[Windsor]

Hmm, når jeg omtaler hunden som familiemedlem så handler det egentlig ikke om verdi. Jeg er uansett ikke særlig opptatt av hvor mange lillestøstre det går på en storebror osv. Det handler mer om dagliglivet og de små tingene. Det som gjør en familie til en familie i hverdagen. Så handler det også litt om hvor godt vi leser hverandre, et resultat av hvor mye tid vi bruker sammen.

Men det var denne døden da. Det mange hundeeiere nok innser er at dersom hunden dør så har det stor innvirkning på *eget liv* og det setter den i en litt spesiell posisjon.

[AnonymBruker]

Kastrerer/steriliserer dere "familimedlemmet" deres? Gjør dere det samme med barn/ektefelle?

[Rayanne]

Dere som mener dyr er en del av familien deres, hva tenker dere om bønder som sender sauene sine til slakt hos Gilde?

Det er forskjell på kjæledyr og produksjonsdyr. Bønder kan fint ha et personlig forhold til dyra i fjøset, men fordi man vet fra starten av at de skal bli biff bygger man automatisk et litt mer praktisk forhold til dem. Det hender også at når enkelte dyr utmerker seg velger man å la dem gå videre til avl, istedet for å slaktes.

Kastrerer/steriliserer dere "familimedlemmet" deres? Gjør dere det samme med barn/ektefelle?

Ja, det gjør jeg med dyra, men mennesker kan jo ta det valget selv. Jeg kastrerer dyra fordi det er det beste for dem, og jeg hadde også gjort det med meg selv, dersom jeg var 100% sikker på at jeg ikke skulle ha (flere) barn.

Jeg regner dyra mine som familiemedlemmer, men det betyr ikke at jeg sidestiller dem med mennesker, og jeg skjønner ikke helt hvor det premisset kommer fra. Vi er alle en del av familien, både dyr og mennesker, men har ulike rettigheter, på lik linje med at barn har begrensede rettigheter i forhold til en voksen, selv om de er en del av samme familie.

[Gjest NozMonster]

Kastrerer/steriliserer dere "familimedlemmet" deres? Gjør dere det samme med barn/ektefelle?

eeehm? det var en kjempefin sammenlikning du!

jeg må si at broren min, pappa og mamma har litt mere vett til å bruke kondom, og ikke bli gravide hver gang de har mulighet for befruktning...imotsetning til min hund som blir humpet på dag inn og dag ut når hun har løpetid..........

[Rainbow]

Jeg skjønner heller ikke hvorfor enkelte mener at det å anse dyra som familiemedlemmer er det samme som å sidestille dem med menneskene i familien. En familie består feks også av tante Olga du ikke har sett siden du var fire, da er det mer naturlig at hunden, som du ser hver dag og som har vært der siden du var barn er et individ du er mer knytta til, for å finne på et eksempel!

Den største sorgen jeg noen gang har opplevd var da hunden vår (som hadde vært i livet mitt fra jeg var ni år) døde for sju år siden. Det var grusomt, og jeg har aldri før eller siden sett pappa gråte. Det gikk dypt inn på hele familien.

Hesten min er jeg enda nærere. Hun er bare min, og jeg har mer med henne å gjøre enn noen andre har. Jeg kan ikke engang tenke ordentlig på å en dag skulle miste henne uten å kjenne på en svart, bunnløs og tragisk sorg inni meg. Har kjent henne i 18 år, og ja, hun er langt viktigere for meg enn mange mennesker. Jeg kommer til å bli mer lei meg når hun dør enn når foreldrene mine dør, garantert. Ikke dermed sagt at jeg ikke kommer til å bli lei meg over å miste foreldrene mine, altså, men har ikke så nært bånd til dem.

Jeg pleier å si at hun er som ungen min, selv om jeg selvsagt behandler henne som en hest. Men ettersom jeg ikke har barn, kan jeg ikke vite hvordan det er å ha barn. De som har barn og ikke dette forholdet til dyr kan heller ikke vite hvordan det er. Man tolker ting utfra eget liv og egne følelser, og det man føler er riktig for den enkelte.

Hvorfor dømme andre for hvordan de oppfatter verden??

[antibac]

Hunden min er som et familiemedlem. Jeg var sønderknust da den forrige hunden min døde, og sørget i flere måneder. Derimot vet jeg at jeg ville blitt tristere hadde jeg mistet et familiemedlem eller en god venn. Selv om hunden min er som et familiemedlem og jeg er fryktelig glad i ham, er han en hund, og familiemedlemmer og gode venner vil alltid komme først.

[AnonymBruker]

Jeg ser på mennesker som betrakter dyr som viktigere eller like viktig som mennesker som dysfunksjonelle og "enkle".

[Gjest Tirkes]

Har hørt at det kan være verre å miste et kjæledyr enn et menneske nær seg (eks venn/slektning) fordi man som regel har et helt ukomplisert forhold med dyret mens menneskeforhold er mer ambivalente. Var dradd sammenligning med mer perifære menneskeforhold.

Er dyreglad, men ville aldri falt meg inn å tilrettelegge mer for mine dyr enn mennesker, ei heller at andre skulle respektere mine dyr som fullverdige familiemedlemmer. Er for allergiske så holder jeg dyret i annet rom (eller helst i den andre etasjen) selv om han liker best å være rundt folk og der det skjer.

Har himlet med mitt indre øye over folk som synes det er råsøtt at lille bikkja sitter på en stol ved spisebordet og tigger og legger labben på bordet. "Nommen skal du også sitte her og prate litt?" og følger opp med å samtale med dyret. Der har grensen gått for lenge siden.

Men elsker katten min i småbiter likevel.

[Gjest Fable]

Jeg ser på mennesker som betrakter dyr som viktigere eller like viktig som mennesker som dysfunksjonelle og "enkle".

Og jeg ser på slike som deg som grunne og uten evne til å forstå nyanser.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg er den eneste som synes det er merkelig når folk sidestiller kjæledyret sitt med et familiemedlem. Søt - ja, godt selskap - ja, trist når de dør - ja, definitivt! Men at det er like trist som når et menneske dør? Det klarer jeg ikke med min beste vilje å forstå... Må innrømme at jeg hadde blitt kraftig forbanna hvis noen prøvd å trøste meg etter tapet av en familiemedlem med at de hadde opplevd "noe lignende" i tapet av et kjæledyr.

Jeg er glad i dyr og mener at de fortjener å bli behandlet godt, og synes dyremishandling er forferdelig, men i mitt hode kommer alltid mennesker foran dyr hvis hensyn skal tas.

Jeg lurer rett og slett på om jeg kanskje har fordommer mot folk som gjør dette, og synes de er litt...enkle, rett og slett...

TS,

Det båndet som eksisterer mellom mennesker og dyr er helt individuelt fra person til person. kanskje du ikke forstår disse relasjonene mellom mennesker og dyr, men jeg vil iallefall oppfordre deg til å IKKE fordømme mennesker som har svært sterke bånd med dyrene sine. Det syns jeg vitner om uvitenhet og ikke minst mangel på empati. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at du sender ganske kraftige spark til noen som allerede kanskje er sårbare, og til og med latterligjør deres følelsesliv. Ikke veldig pent gjort av deg igrunnen.

Alle mennesker har sin helt egne og unike livshistorie. Også de som har dyr. Og dyr fyller utrolig mange roller som rett og slett ikke kan fylles av mennesker. Enten på grunn av interne forhold hos de enkelte menneskene, eller forhold som kan relateres til samfunnet. Jeg velger også å tro at dyr gjør oss til bedre mennesker. Undersøkelser viser faktisk at mennesker som elsker dyr donerer mer penger til veldedige organisasjoner generelt, enn det mennesker som ikke har dyr gjør.

Det er fristende å komme med noen eksempler på hva jeg mener:

Gamle Fru Jensen som ikke treffer noen andre mennesker og som derfor har stor glede av katten sin. Katta blir blir det viktigste i universet og sørger for at Fru Jensen lager seg middag og at hun står opp om morgenen, for hun må jo slippe ut katten. Jeg har truffet mange Fru Jensener der jeg har vært mer bekymret for katteeieren enn for katten om det skulle vise seg at katten hadde en alvorlig sykdom.

Kristian og hunden Karo. Golden retrieveren har vært en del av familien til Kristian så lenge han kan huske, og når Kristian var i puberteten og en litt sånn keitete gutt med kviser og dårlig selvtillit som ikke passet inn var det faktisk Karo som var hans beste venn. Når Kristian nå er 17 og Karo 14 er det en utømmelig sorg når Karo sier takk og farvel. Jeg har trøstet mange Kristianer opp igjennom årene. Det har aldri vært noen tvil hos meg om at Karoene var et høyt elsket familiemedlem, og at å ”klassifisere” graden av sorg over å miste en firbent ”bror” blir bare tullete. Om Kristian hadde en bestefar på en annen kant av landet blir han vel lei seg den dagen han går bort, men at det ikke skal være lov å sørge over hunden sin er noe som provoserer meg grenseløst!

så har du Frøken Frid på 48 som har psykiske problemer, og som har katt og hund og der det er møtene i den lokale hundeklubben som er ukas høydepunkt. Klart hundene har status som barn. Og hvorfor ikke. Dyrene fungerer ikke bare som sosialarbeidere, men også som antidepressiva og som aktiverende.

Jeg kan fortsette i det uendelige å fortelle deg om de sterke båndene som fins mellom dyr og mennesker. De er alle unike og rørende. Enkelte ganger er dyret så viktig for et menneske at eieren har behov for professjonell hjelp til å takle sorgen når dyret dør.

Dyr gir oss masse. De har sin egen rolle i samfunnet, innad i familien og som ”medarbeidere” i forhold til oppgaver andre ikke kan utføre. Kjærlighet til dyr ekskluderer ikke kjærlighet for andre mennesker.

Å komme med utsagn som fordømmer og latterligjør dette båndet syns jeg vitner om stor mangel på innsikt og forståelse for andre.

Så for å svare på dine utsagn TS: "like trist som når mennesker dør. Du klarer ikke forstå det."

Vel, jeg forstår det. Jeg har opplevd at mennesker har tatt selvmord etter at dyrene deres døde. Jeg har opplevd at menn på 70 sier ” jeg burde ikke si dette, men jeg er mer knust av å miste hunden min, enn jeg er over at min gamle klassekamerat takket for seg i forrige uke, jeg burde ikke si det, men den hunden var alt for meg”

Sorg må ikke kategoriseres. Den er all inclusive!

Hilsen Dyrlege

[Gjest Doh]

Katten vår er en del av familien. Og vi kaller hverandre mor og far. Det er jo myyye lettere enn å kalle hverandre matmor og matfar Da hesten min plutselig ble syk og måtte avlives på juleaften var det det verste som har skjedd meg. Jeg har ikke mistet noen familiemedlemmer så kan jo ikke sammenlikne det med noe, men mamma sa at dette var tyngre for meg enn det kom til å bli når hun dør. Tror ikke helt på det da, men hun så hvor trist jeg var. Og jeg ble sykemeldt pga depresjon, noe jeg nå syns er littegranne flaut men legen så på meg ett sekund før han skrev sykemelding(fikk forresten sovetabletter i tilegg).

Så muligens jeg er litt sart når det gjelder sånt, men jeg kunne ikke hatt et dyr uten å bli utrolig glad i det. Bestemor sørget forresten over den ene hunden deres i flere mnd, kunne ikke snakke om den før tårene kom. Så veit hvor jeg har det fra

[AnonymBruker]

Jeg ser på mennesker som betrakter dyr som viktigere eller like viktig som mennesker som dysfunksjonelle og "enkle".

Og jeg ser på mennekser som synes dyr er mindreverd som dysfunksjonelle og "enkle".