Dyr som familiemedlemmer

[Capricorn]

TS,

Det båndet som eksisterer mellom mennesker og dyr er helt individuelt fra person til person. kanskje du ikke forstår disse relasjonene mellom mennesker og dyr, men jeg vil iallefall oppfordre deg til å IKKE fordømme mennesker som har svært sterke bånd med dyrene sine. Det syns jeg vitner om uvitenhet og ikke minst mangel på empati. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at du sender ganske kraftige spark til noen som allerede kanskje er sårbare, og til og med latterligjør deres følelsesliv. Ikke veldig pent gjort av deg igrunnen.

Alle mennesker har sin helt egne og unike livshistorie. Også de som har dyr. Og dyr fyller utrolig mange roller som rett og slett ikke kan fylles av mennesker. Enten på grunn av interne forhold hos de enkelte menneskene, eller forhold som kan relateres til samfunnet. Jeg velger også å tro at dyr gjør oss til bedre mennesker. Undersøkelser viser faktisk at mennesker som elsker dyr donerer mer penger til veldedige organisasjoner generelt, enn det mennesker som ikke har dyr gjør.

Det er fristende å komme med noen eksempler på hva jeg mener:

Gamle Fru Jensen som ikke treffer noen andre mennesker og som derfor har stor glede av katten sin. Katta blir blir det viktigste i universet og sørger for at Fru Jensen lager seg middag og at hun står opp om morgenen, for hun må jo slippe ut katten. Jeg har truffet mange Fru Jensener der jeg har vært mer bekymret for katteeieren enn for katten om det skulle vise seg at katten hadde en alvorlig sykdom.

Kristian og hunden Karo. Golden retrieveren har vært en del av familien til Kristian så lenge han kan huske, og når Kristian var i puberteten og en litt sånn keitete gutt med kviser og dårlig selvtillit som ikke passet inn var det faktisk Karo som var hans beste venn. Når Kristian nå er 17 og Karo 14 er det en utømmelig sorg når Karo sier takk og farvel. Jeg har trøstet mange Kristianer opp igjennom årene. Det har aldri vært noen tvil hos meg om at Karoene var et høyt elsket familiemedlem, og at å ”klassifisere” graden av sorg over å miste en firbent ”bror” blir bare tullete. Om Kristian hadde en bestefar på en annen kant av landet blir han vel lei seg den dagen han går bort, men at det ikke skal være lov å sørge over hunden sin er noe som provoserer meg grenseløst!

så har du Frøken Frid på 48 som har psykiske problemer, og som har katt og hund og der det er møtene i den lokale hundeklubben som er ukas høydepunkt. Klart hundene har status som barn. Og hvorfor ikke. Dyrene fungerer ikke bare som sosialarbeidere, men også som antidepressiva og som aktiverende.

Jeg kan fortsette i det uendelige å fortelle deg om de sterke båndene som fins mellom dyr og mennesker. De er alle unike og rørende. Enkelte ganger er dyret så viktig for et menneske at eieren har behov for professjonell hjelp til å takle sorgen når dyret dør.

Dyr gir oss masse. De har sin egen rolle i samfunnet, innad i familien og som ”medarbeidere” i forhold til oppgaver andre ikke kan utføre. Kjærlighet til dyr ekskluderer ikke kjærlighet for andre mennesker.

Å komme med utsagn som fordømmer og latterligjør dette båndet syns jeg vitner om stor mangel på innsikt og forståelse for andre.

Så for å svare på dine utsagn TS: "like trist som når mennesker dør. Du klarer ikke forstå det."

Vel, jeg forstår det. Jeg har opplevd at mennesker har tatt selvmord etter at dyrene deres døde. Jeg har opplevd at menn på 70 sier ” jeg burde ikke si dette, men jeg er mer knust av å miste hunden min, enn jeg er over at min gamle klassekamerat takket for seg i forrige uke, jeg burde ikke si det, men den hunden var alt for meg”

Sorg må ikke kategoriseres. Den er all inclusive!

Hilsen Dyrlege

(Jøss, er det dyrleger her?)

Så utrolig godt sagt! Hadde tenkt å skrive noe liknende selv.

Om man ikke liker dyr så burde man i det minste vise empati for at dyr betyr utrolig mye for mennesker og gir dem glede i en trist hverdag. Kan ikke ts unne dem det?

Har en gammel nabo som er svært ensom. Familien tar kanskje en tur innom i juletider, men det er det hele. Hun elsker dyr og har så lenge jeg har kjent henne hatt både hund og katt. Hun gikk lange turer hver dag og ble kjent med oss naboer på den måten. Vi skjønte noe var galt den dagen vi ikke så henne og det viste seg at hunden var død. Det var et trist syn å se henne etter det. Den stakkars dama visnet bort. Jeg foreslo å kjøre henne til omplasseringen for dyr, men hun orket ikke flere tap. En annen nabo syns hun kunne passe gatas dyr og nå stråler hun igjen

Jeg kan ikke få barn og katten min har på en måte blitt en erstatning for det. Han er nok ikke en fullverdig erstatning, men jeg skal love dere han gjør en god jobb. Han trenger meg og det er deilig.

Han kommer løpende når jeg kommer hjem fra jobb og gir meg en stor kos. Samme hver morgen. Han er der når jeg er sliten og ikke vil prate med noen. Han fordømmer ikke og avgir kun positivt. Enkelte ganger er han det eneste levende vesenet jeg orker å være sammen med. Han underholder meg og trøster meg. Han kan gjerne ha pelsen sin full av tårer.

Hvorfor er du så imot dette ts?

[budeia_89]

hehhee, jeg synes nesten ikke det jeg

hadde jeg hatt 300 sauer, 40 kuer og 30 griser, så hadde jeg aldri i liiiiivet klart å sende dem til slakteren! jeg hadde ikke hatt tid til noe annet enn å rullere mellom sausebingen, grisebingen og fjøset fordi jeg hadde kosa dem omtrent hakk-ihjæl!

Jeg skjønner hva du mener. Men det går ikke, tru meg. Jeg har vært i mange, mange fjøs rundt omkring og du koser dyra omtrent ihjel (de fleste i alle fall, og særlig kuene. For noen herlige dyr!:D) Men dyra må jo vekk når de ikke blir gamle, og hvor skal du gjøre av avkommene til disse dyra?

[Gjest HLHD]

Jeg er selvfølgelig ikke imot at folk er glade i dyra sine - de må elske de så høyt de bare vil for min del, men om de kaller seg "mamma" og "pappa" tenker jeg enten det er et savn etter barn som melder seg eller at de rett og slett ikke skjønner at et dyr faktisk er et DYR. Det tenker ikke som et menneske gjør, det er ikke et menneske. Dyr handler på instinkter og rasjonaliserer ikke på samme måte som vi gjør og skal ikke behandles som barn. Dyr blir også lykkeligere ved å ha en klar herre, ikke bare bli snakket med og smilt av når det gjør noe galt. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at dyret ikke skal elskes og behandles bra! Men bra for dyr og bra for barn er ikke det samme.

[budeia_89]

Jeg skjønner heller ikke hvorfor enkelte mener at det å anse dyra som familiemedlemmer er det samme som å sidestille dem med menneskene i familien. En familie består feks også av tante Olga du ikke har sett siden du var fire, da er det mer naturlig at hunden, som du ser hver dag og som har vært der siden du var barn er et individ du er mer knytta til, for å finne på et eksempel!

Den største sorgen jeg noen gang har opplevd var da hunden vår (som hadde vært i livet mitt fra jeg var ni år) døde for sju år siden. Det var grusomt, og jeg har aldri før eller siden sett pappa gråte. Det gikk dypt inn på hele familien.

Hesten min er jeg enda nærere. Hun er bare min, og jeg har mer med henne å gjøre enn noen andre har. Jeg kan ikke engang tenke ordentlig på å en dag skulle miste henne uten å kjenne på en svart, bunnløs og tragisk sorg inni meg. Har kjent henne i 18 år, og ja, hun er langt viktigere for meg enn mange mennesker. Jeg kommer til å bli mer lei meg når hun dør enn når foreldrene mine dør, garantert. Ikke dermed sagt at jeg ikke kommer til å bli lei meg over å miste foreldrene mine, altså, men har ikke så nært bånd til dem.

Jeg pleier å si at hun er som ungen min, selv om jeg selvsagt behandler henne som en hest. Men ettersom jeg ikke har barn, kan jeg ikke vite hvordan det er å ha barn. De som har barn og ikke dette forholdet til dyr kan heller ikke vite hvordan det er. Man tolker ting utfra eget liv og egne følelser, og det man føler er riktig for den enkelte.

Hvorfor dømme andre for hvordan de oppfatter verden??

ååå <3 det er som å høre om meg og hesten min! hun er skatten min <3

[Capricorn]

Jeg er selvfølgelig ikke imot at folk er glade i dyra sine - de må elske de så høyt de bare vil for min del, men om de kaller seg "mamma" og "pappa" tenker jeg enten det er et savn etter barn som melder seg eller at de rett og slett ikke skjønner at et dyr faktisk er et DYR. Det tenker ikke som et menneske gjør, det er ikke et menneske. Dyr handler på instinkter og rasjonaliserer ikke på samme måte som vi gjør og skal ikke behandles som barn. Dyr blir også lykkeligere ved å ha en klar herre, ikke bare bli snakket med og smilt av når det gjør noe galt. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at dyret ikke skal elskes og behandles bra! Men bra for dyr og bra for barn er ikke det samme.

Akkurat dette med "mamma" og "pappa" kan han en naturlig forklaring. Jeg har vokst opp med hund. Vi var tre søsken som selvfølgelig kalte dem mamma og pappa. Dette lærte hunden seg og jeg skal love deg vi ikke måtte si: Er det pappa som kommer hjem tro? Da var det en ganske skuffa hund hvis det ikke var han.

Da ble det mer naturlig for oss å kalle dem mamma og pappa til hunden. Han kunne også skille andre navn i familien fra hverandre.

[AnonymBruker]

Alle mennesker er dyr, men ikke alle dyr er mennesker.

[AnonymBruker]

Dere som er like glad i dyra deres som i deres familiemedlemer, har dere barn?

Ja, og poenget er? Er det ikke lov til å være glad i dyra sine etter ungene er født?

[AnonymBruker]

Ganske interessant at omtrent alle her antar at jeg ikke selv har husdyr, og derfor ikke kan forstå dette båndet mellom dyr og eier. Jeg har ingen motforestillinger mot at dyr kan være godt selskap og en oppmuntring for mange, og at de gir mening i hverdagen for mange. Jeg mener likevel det er et stykke fra dette til å sidestille dyr med mennesker, og si at dyra er like mye verdt som menneskene. Det er det jeg ikke klarer å forstå.

-ts

[Gjest Fable]

Ganske interessant at omtrent alle her antar at jeg ikke selv har husdyr, og derfor ikke kan forstå dette båndet mellom dyr og eier. Jeg har ingen motforestillinger mot at dyr kan være godt selskap og en oppmuntring for mange, og at de gir mening i hverdagen for mange. Jeg mener likevel det er et stykke fra dette til å sidestille dyr med mennesker, og si at dyra er like mye verdt som menneskene. Det er det jeg ikke klarer å forstå.

-ts

Nå er det heldigvis ikke du som bestemmer hvilke verdier alt har for andre.

At JEG syns bikkja mi er mer verdt -for meg-, enn det naboens nabo er verdt for meg, er det virkelig så rart?

[AnonymBruker]

Ganske interessant at omtrent alle her antar at jeg ikke selv har husdyr, og derfor ikke kan forstå dette båndet mellom dyr og eier. Jeg har ingen motforestillinger mot at dyr kan være godt selskap og en oppmuntring for mange, og at de gir mening i hverdagen for mange. Jeg mener likevel det er et stykke fra dette til å sidestille dyr med mennesker, og si at dyra er like mye verdt som menneskene. Det er det jeg ikke klarer å forstå.

-ts

Det kommer jo mye ann på båndet med dyret. Selv har jeg bare hatt 1 av 3 katter hvor jeg virkelig knyttet et bånd til katten, og selvfølgelig var det den som ble drept først av en bil.

[Kosemose]

Jeg er selvfølgelig ikke imot at folk er glade i dyra sine - de må elske de så høyt de bare vil for min del, men om de kaller seg "mamma" og "pappa" tenker jeg enten det er et savn etter barn som melder seg eller at de rett og slett ikke skjønner at et dyr faktisk er et DYR. Det tenker ikke som et menneske gjør, det er ikke et menneske. Dyr handler på instinkter og rasjonaliserer ikke på samme måte som vi gjør og skal ikke behandles som barn. Dyr blir også lykkeligere ved å ha en klar herre, ikke bare bli snakket med og smilt av når det gjør noe galt. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at dyret ikke skal elskes og behandles bra! Men bra for dyr og bra for barn er ikke det samme.

Herremin så arrogant og nedlatende du framstår.

Jeg har de barna jeg har lyst til å ha, hunden min er ingen barnesubstitutt, og vi sier til hunden "er det pappa som kommer" eller "kom skal mamma gå tur med deg" og lignende. Hvis du tenker og resonnerer deg fram til at jeg ikke skjønner forskjellen på dyr og menneske av den grunn, eller at jeg egentlig ønsker at hunden var barnet mitt/ønsker meg flere barn, eller at jeg behandler hunden min som et barn eller tror den tenker som et menneske, ja da er det vel heller du som mangler et par brikker å flytte rundt med, tror jeg.

[AnonymBruker]

Dere som mener dyr er en del av familien deres, hva tenker dere om bønder som sender sauene sine til slakt hos Gilde?

produksjonsdyr å kjæledyr er ikke det samme. jeg er en av de som har et kjæledyr i stua som produserer middagsmaten til meg å resten av familien(kjæledyr). disse avkommene blir behandla med samme kjælighet å respekt forde de er individer, men de er middagen min, så når de hopper rundt beina mine tenker jeg å så søte, snille, gode biffer. det er ikke pelle å snupi liksom.(de som jeg har vært så dum å sette navn på har alldri blitt middag.

Jeg ser på mennesker som betrakter dyr som viktigere eller like viktig som mennesker som dysfunksjonelle og "enkle".

kansje jeg er en av de, men det er mennesker som har gjordt meg sånn.

Ganske interessant at omtrent alle her antar at jeg ikke selv har husdyr, og derfor ikke kan forstå dette båndet mellom dyr og eier. Jeg har ingen motforestillinger mot at dyr kan være godt selskap og en oppmuntring for mange, og at de gir mening i hverdagen for mange. Jeg mener likevel det er et stykke fra dette til å sidestille dyr med mennesker, og si at dyra er like mye verdt som menneskene. Det er det jeg ikke klarer å forstå.

-ts

når mennesker har stjelt alt for har finnes av tillit å trygghet, må man få det fra en eller anna plass for å overleve. hadde fortida mi vært litt mer prega av rosa skyer kan det hende jeg hadde følt det anndreledels. men jeg trenger å elske for å overleve, er ikke det helt naturlig?

[Rainbow]

Jeg er selvfølgelig ikke imot at folk er glade i dyra sine - de må elske de så høyt de bare vil for min del, men om de kaller seg "mamma" og "pappa" tenker jeg enten det er et savn etter barn som melder seg eller at de rett og slett ikke skjønner at et dyr faktisk er et DYR. Det tenker ikke som et menneske gjør, det er ikke et menneske. Dyr handler på instinkter og rasjonaliserer ikke på samme måte som vi gjør og skal ikke behandles som barn. Dyr blir også lykkeligere ved å ha en klar herre, ikke bare bli snakket med og smilt av når det gjør noe galt. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at dyret ikke skal elskes og behandles bra! Men bra for dyr og bra for barn er ikke det samme.

Det at man kaller seg mamma og pappa betyr jo ikke at man tror dyret er en unge. Det er kosenavn, det er en hyggeligere måte å si ting på. Man sier da ikke til hunden "kom til eier'n! Jaa, flink gutt, kom til eier'n!!" Eller bruker folks navn. Om hunden blir vant til å høre mamma og pappa reagerer den på "navnet".

Vi behandler ikke dyra våre som barn fordi vi kaller oss mamma. Hesten min blir ikke med meg inn i huset, for eksempel, men jeg er "mammaen" hennes likevel. Man er jo lederen til dyret til tross for dette, de skjønner jo uansett ikke ordets betydning. Jeg skjønner godt at hun er et dyr. Men jeg mener at jeg (utfra mine forutsetninger ettersom jeg ikke har menneskebarn) at hun er SOM EN datter for meg.

ååå <3 det er som å høre om meg og hesten min! hun er skatten min <3

Aww, så bra! Det er godt å høre om flere som elsker hesten sin så høyt. Min er skatten min også! Helt vilt hvor sterk kjærlighet jeg føler for henne! Så koselig at du har det sånn også!

Ganske interessant at omtrent alle her antar at jeg ikke selv har husdyr, og derfor ikke kan forstå dette båndet mellom dyr og eier. Jeg har ingen motforestillinger mot at dyr kan være godt selskap og en oppmuntring for mange, og at de gir mening i hverdagen for mange. Jeg mener likevel det er et stykke fra dette til å sidestille dyr med mennesker, og si at dyra er like mye verdt som menneskene. Det er det jeg ikke klarer å forstå.

-ts

Klart et dyr man er glad i og som man kjenner godt er mer verdt for det enkelte mennesket enn naboen, en fremmed kar på tv eller en fjern slektning for den saks skyld. Folk begynner jo ikke å grine eller går gjennom sorgprosesser når folk de ikke har noe forhold til dør. Da er det naturlig at det dyret man elsker har høyere verdi enn vilt fremmede mennesker.

[Alvina]

Jeg lurer på om jeg er den eneste som synes det er merkelig når folk sidestiller kjæledyret sitt med et familiemedlem. Søt - ja, godt selskap - ja, trist når de dør - ja, definitivt! Men at det er like trist som når et menneske dør? Det klarer jeg ikke med min beste vilje å forstå... Må innrømme at jeg hadde blitt kraftig forbanna hvis noen prøvd å trøste meg etter tapet av en familiemedlem med at de hadde opplevd "noe lignende" i tapet av et kjæledyr.

Jeg er glad i dyr og mener at de fortjener å bli behandlet godt, og synes dyremishandling er forferdelig, men i mitt hode kommer alltid mennesker foran dyr hvis hensyn skal tas.

Jeg lurer rett og slett på om jeg kanskje har fordommer mot folk som gjør dette, og synes de er litt...enkle, rett og slett...

Hva har du fordommer mot? Sorg?.... du bør ikke uttale deg når du ikke vet og når du ikke har et forhold til dyr.

[Gjest Cipheria]

Dere som mener dyr er en del av familien deres, hva tenker dere om bønder som sender sauene sine til slakt hos Gilde?

Jeg blir lei meg om en i familien dør, men om 100 mennesker dør i flom på den andre siden av jordkloden- tenker jeg ikke noe over det.

[Explosive]

Jeg har vokst opp med flere hunder og har selv bla hund og hest nå. Alle dyrene våre er en del av familien og kommer alltid til å være det. Jeg kaller meg ikke mamma/søster til dyrene og det gjør ingen andre her heller men de er like fullt en stor del av vår familie og de har kommet for å bli!

[AnonymBruker]

Hva har du fordommer mot? Sorg?.... du bør ikke uttale deg når du ikke vet og når du ikke har et forhold til dyr.

Jeg har et godt forhold til dyr, men jeg ser på dem som nettopp dét og ikke som mennesker med pels. Det er trist når de dør men jeg blir absolutt ikke like lei meg som når et menneske jeg kjenner dør. Kanskje du ikke bør gjøre så mange antagelser om meg? Jeg spurte fordi jeg tenkte kanskje noen skulle klare å forklare meg hvorfor de føler slik de gjør men så langt har de aller fleste svarene gått langt i å bekrefte fordommene mine.

[Capricorn]

Jeg har et godt forhold til dyr, men jeg ser på dem som nettopp dét og ikke som mennesker med pels. Det er trist når de dør men jeg blir absolutt ikke like lei meg som når et menneske jeg kjenner dør. Kanskje du ikke bør gjøre så mange antagelser om meg? Jeg spurte fordi jeg tenkte kanskje noen skulle klare å forklare meg hvorfor de føler slik de gjør men så langt har de aller fleste svarene gått langt i å bekrefte fordommene mine.

Hva spør du om? I ditt første innlegg syns jeg du bare var bombastisk ved å kalle dyreelskere enkle.

Jeg syns mange har svart på dette i tråden. Et dyr blir et familiemedlem for noen fordi dyret er det eneste de har her i livet! Et barn som vokser opp med en hund vil ikke vite om noe annet, elske hunden og se på den som et familiemedlem. Hjemme hos oss bor mannen min, jeg og pus. Han bor der sammen med oss og er ikke en ting på lik linje med sofaen. Han er et levende vesen som er en del av min familie. Han er bare en annen art. Hva er galt i det?

Når det gjelder å sette dyr og mennesker på lik linje kan vi diskutere dette i evig tid og aldri bli enige. Jeg hadde selvfølgelig valgt mine nærmeste mennesker foran katten, men det finnes mange mennesker på denne jorda som IKKE kommer foran katten.

Når det gjelder sorg så kan ikke det måles. Da må man først kunne måle kjærlighet siden de to henger sammen og i det store og hele er det samme.

Jeg har mistet mennesker jeg har vært utrolig glad i og sorgen har vært så dyp at jeg nesten ikke har holdt ut. Jeg har også mistet dyr og jeg kan ikke si helt hvilken følelse som var verst. Menneskene var gamle og døde forventet. Det ene dyret mitt var sjokk i tillegg. Det eneste jeg vet er at sorgen over menneskene varte bare mye lengre, selv om jeg den dag i dag savner alle som er borte uansett hva slags art de er.

[Gjest CrazyCatlady]

Er man enkel fordi man får et forhold til dyra sine?Jeg kaller ikke meg selv for mamma,men jeg ser på dem som fullverdige familiemedlemmer og jeg får sterke bånd med dyrene jeg har og har hatt.

Jeg har alltid vært glad i dyr og når jeg var liten så hadde vi hund og jeg var en rar unge med få venner og hunden var omtrent den beste vennen jeg hadde.Tilbrakte mye tid med den hunden og fikk et sterkt bånd med han.Når han døde så var jeg veldig trist for han var jo en viktig del av livet mitt.

Alle dyr er forskjellige individer og har sine forskjellige personligheter og når man får et dyr tett inn på seg så får man jo naturlig nok et sterkere bånd til dette dyret og jeg ser på det som helt naturlig at dyret blir en del av familien.

[Gjest Badabing]

Hos oss er dyrene familiemedlemmer. Her henger det bilder både av oss mennesker, og dyrene.

Kjenner folk som kaller seg mamma og pappa til dyrene sine også, og det er ikke "enkle" mennesker.

Noen er nok bare enda litt mer dyrekjære enn andre.