Min manns sidesprang er gravid

[Gjest Gjest]

Skill deg.

Du har null krav på denne kvinnen og hennes barn. Og du er den som må sitte alene når hun ringer og ber mannen din på ultralyd. Eller når fødselen starter.

Du får neppe komme på barselsbesøk som "one big fucking happy family", med hennes familie sittende rundt og glo på deg..

Du må akseptere at hun kanskje trenger din mann i barselperioden, kolikk, sykdom etc. Kanskje han må være hos dem om natten.

Kanskje hun setter alle kluter inn på å holde deg vekk fra barnet, og det kan hun glatt greie uten problem. For du har NULL krav! Ikke glem det!

Det blir dåp...bursdager...

Glem det jenta mi. Ta ut skillsmisse og la rasshølet av en mann sitte der med skammen og ansvaret alene. Han ba om det.

[Gjest Gjest]

Føler med deg.... og jeg vet nøyaktig hva du snakker om. Har vært der. vi var riktignok ikke gift, men hadde vært sammen i 2 år.

Han var utro, hun ville ha barn for en hver pris.

Vi greide å holde sammen, men ikke uten problemer. Han ville ikke snakke om det, ville ikke ha kontakt med barnet, ville ikke fortelle det til foreldrene og ville selvfølgelig ikke ha noe med henne å gjøre.

Det var jeg som maste på at han i allefall måtte treffe ungen.

Det har vel ingen "lykkelig" slutt for så vidt, selv om vi fortsatt er sammen og har vært det i 20 år. For ungen som nå er sant 18, har dessverre aldri hatt noen far i livet sitt, selv om faren til tider har gjort noen halvhjerta forsøk.

Og det har ikke falt heldig ut for han. Tro ungen er ganske bitter og desillusjonert.

Så selv om prevensjon er like mye mannens ansvar hvis han ikke ønsker barn....så bør dere jenter som velger å få barn på denne måten faktisk tenke på hvilket ansvar dere har for hva dere gjør...mot banret!

[Gjest AnonymBruker]

Skill deg.

Du har null krav på denne kvinnen og hennes barn. Og du er den som må sitte alene når hun ringer og ber mannen din på ultralyd. Eller når fødselen starter.

Du får neppe komme på barselsbesøk som "one big fucking happy family", med hennes familie sittende rundt og glo på deg..

Du må akseptere at hun kanskje trenger din mann i barselperioden, kolikk, sykdom etc. Kanskje han må være hos dem om natten.

Kanskje hun setter alle kluter inn på å holde deg vekk fra barnet, og det kan hun glatt greie uten problem. For du har NULL krav! Ikke glem det!

Det blir dåp...bursdager...

Glem det jenta mi. Ta ut skillsmisse og la rasshølet av en mann sitte der med skammen og ansvaret alene. Han ba om det.

Den utro slasken har ingen plikt til å være med dette damemennesket når fødselen starter, heller ikke er han forpliktet til å være med henne på ultralyd om han ikke har lyst. Og når det gjelder barseltid, kolikk etc, må hun være forberedt på å klare en stor del av dette alene når hun med vitende og vilje får unge med en gift mann.

[Jumpforjoy]

Til dere som snakker dritt om både mannen og elskerinna: De er bare mennesker! Uansett hvor mye man liker å tro det, så er ingen perfekte. Man kan gjøre feil uten at det gjør en til et forferdelig menneske.

Ikke minst blir jeg overraska over at folk ser ut til å ha en tendens til å legge skylda på én part: enten mannen eller elskerinna. Det skal to til for å danse tango...

[Gjest AnonymBruker]

TS her.

Takker så uendelig mye for all støtten, er godt å få objektive meninger og råd. Min familie og venner er selvsagt "på min side" i denne saken og mener jeg bør ta ut separasjon øyeblikkelig.

Etter de siste dagenes betenkningstid, heller jeg nok mest mot dette selv også. Jeg kan liksom ikke se hvordan vi skal finne en løsning på dette som er brukbar for alle parter, om vi skal fortsette ekteskapet. Mulig jeg er blindet av sjokk og fortvilelse, men dette er en situasjon jeg føler behov for å rømme fra, ikke drive videre fremover. Jeg tenker også på våre to barn, hvordan det kommer til å bli for dem fremover med tanke på husfreden. Jeg ser for meg at dette kommer til å bli en vond og svært vanskelig krise å jobbe seg igjennom (kanskje uten resultat), og det kommer utvilsomt til å slite på oss som familie. Jeg ønsker ikke at barna skal måtte gå igjennom noe slikt.

Uansett hva som skjer, kommer jeg til å anbefale min mann å ha kontakt med dette barnet som skal komme. Hvor absurd det enn føles for meg å si det, så er han barnets far, og har medfølgende ansvar. Dessuten tviler jeg på at det ville hjulpet oss som par om han ikke hadde noen kontakt med barnet - det ville blitt en forferdelig vond klump som lå der og tæret på oss.

Selv om jeg allerede hadde tilgitt selve sidespranget, og var fast bestemt på at vi skulle komme over det, føler jeg at alt er forandret nå. Jeg elsker fortsatt min mann, men jeg kjenner jeg er usikker på om kjærlighet er nok for å takle noe slikt som dette. Hadde det bare vært snakk om sex med en annen kvinne, kunne vi ha kommet over det, måneder og år ville gått og denne kvinnen ville vært historie. Vårt familieliv ville gått videre som normalt. Nå som det er et barn inne i bildet, vil vi aldri bli ferdig med det som skjedde, jeg må mest sannsynlig forholde meg til dette barnet (og kanskje også moren) i større eller mindre grad. Og som noen skriver, kan dette innebære at min mann må stille opp for denne gravide kvinnen omtrent på linje med meg når jeg gikk gravid. Dette virker totalt unaturlig og absurd for meg å overhode tenke på. Jeg kan ikke se hvordan jeg skal kunne klare å akseptere det, det må da være grenser for hvor mye jeg skal tåle. Når jeg ser fremover i tid og tenker igjennom disse tingene, kjennes det mest logisk at jeg trekker meg fra dette ekteskapet nå for å skåne meg selv (og også dette barnet som kommer, som tross alt er uskyldig).

Det jeg bekymrer meg for akkurat nå, er hva i alle dager vi skal si til ungene. Det er klart at de merker at noe er i veien, og vi er nødt til å forklare dem hva som skjer. De vet ikke noe om min manns utroskap, da dette kom frem i vinter fortalte vi dem at mamma og pappa har det litt vanskelig for tiden, men ingen detaljer. Jeg er redd dette vil bli fryktelig sjokkerende for dem, det er tross alt et halvsøsken som er på vei - pappa skal ha barn med en dame som ikke er mamma. Hvordan i all verden skal vi forklare dette på en måte som gjør at de ikke totalt mister respekten for sin far?

Om vi går fra hverandre, vil de jo muligens måtte ha en viss kontakt med dette nye barnet uansett, og jeg ser for meg at det vil bli svært vanskelig for dem :frown:

[Gjest bente]

Jeg har en venninne som var i samme situasjon som du beskriver. De flyttet fra hverandre i en lang periode, men så valgte hun å gi han en sjanse til. Det har gått bra, men det har ikke vært uten problemer. Venninnen min måtte åpne hus og armer for barnet, men det har gått bra. Barnet er jo den uskyldige i dette.

Venninnen min hadde barn på 11 og 14 år da utroskapen skjedde og barnet ble til. Selv om barna var sinte på far var de helt klare på at de ønsket kontakt med den nye babyen.

Det kan hende forholdet deres kan reddes og at livet blir bra igjen, men det tar nok litt tid. Lykke til med valget!

[Gjest Ulrikke]

Jeg kjenner faktisk en som opplevde akkurat dette - men dette var snakk om at faren hadde et sidesprang mens han "var på en snurr". Han var vel ca 10 år da det skjedde.

Jeg må innrømme at jeg ikke husker helt om han fikk vite det med en gang eller om han (og moren) fikk vite om det etter at barnet var født.

Jeg vet ihvertfall at foreldrene fortsatt holder sammen. Det er vel snart 20 år siden sidespranget. Moren til det "nye" barnet bodde ca 50 mil unna, så de så hverandre ikke så ofte. Jeg vet at faren reiste opp dit for å møte barnet innimellom, med sine andre barn og alene - men uten sin kone.

Nå er de voksne alle sammen, og "barna" har et godt forhold i dag. Og som sagt er paret fortsatt gift. Hvordan de ordnet det i praksis er jeg som sagt ikke helt sikker på, men det går tydeligvis an!

Til TS: hvis du i utgangspunktet hadde bestemt det for å tilgi, og så faktisk mente at du var i stand til å klare det, så synes jeg at du skal stå ved det. De to barna dine er også uskyldige i dette. Når det er sagt, mener jeg så klart ikke at du skal bli hos ham for enhver pris... Men alle kan gjøre feil. De fleste feilene "går over"... Her blir det et permanent minne om feilen din mann gjorde. Hvis dere får til å stå sammen om dette også (det er ikke sikkert din mann synes dette er særlig lettere enn du synes), KAN det faktisk bringe dere nærmere hverandre dette også...

Som sagt - hvis du tror det er snev av mulighet for at du skal klare å leve med dette, så synes jeg du skal det! Barna blir søsken! Uansett hvilke feil voksne har gjort, fortjener søsken å få et forhold... Og det beste hadde kanskje vært om du var der sammen med dem da?

Hva du enn finner ut, så ønsker jeg deg lykke til!!

[Gjest strykebrett]

Hei TS!

Jeg har selv valgt å gå fra en mann jeg elsket fordi jeg innnså at det ikke kunne fungere. Det er ikke lett, men det er veldig modig av deg.

Jeg tror kanskje dere kan ha nytte av å oppsøke parterapi De er ikke der bare for å hjelpe par til å bli sammen, de kan også hjelpe til med brudd for å få ting til å gå på en mest mulig ok måte. Jeg tenker spesielt på barna deres og sånn. Det som blir viktig i forold til ungene blir vel mest å ikke vise fiendlighet mellom dere to ovenfor ungene. Unger er ganske tilpasningsdyktige, så det med fysisk endring av bosted og sånn takler de sikkert helt fint. Så lenge de ikke føler seg skyldig i at dere ikke er sammen lenger så går det nok bra tror jeg.

Vil mest av alt mare gi deg en kjempeklem , lykke til videre!

[Gjest Vampen]

Jeg vil bare si at jeg på ingen måte ser det som noe must at han skal stille opp for henne på samme måte som han gjorde for deg når du var gravid. For barnet, ja, for henne, nei. Med mindre han ønsker det selv, og dere finner ut at dere er komfortable med det. For strengt tatt, barnet lider f.eks ingen skade av at far ikke er med på ul. Dette må være opp til han, dere om dere holder sammen. Jeg er enig med AB lenger opp her, når hun velger å få barn med en gift mann, så må hun også akseptere at konsekvensen er at hun må klare en del alene. Det kan hun også klare, jeg kjenner nok av de som er alene gjennom svangerskapet og klarer seg helt fint. For når alt kommer til alt, det er det hun har valgt selv. Hun ble gravid med en gift mann, og valgte å beholde uten å snakke med far. Det er hennes rett, men det at hun har valgt å bære frem et barn alene gjør også at hun får mye av ansvaret alene. Valg har konsekvenser. Barnet er uskyldig, og der bør han stille opp. Men moren har tatt sine valg helt selv, så hun må også forholde seg til konsekvensene av disse.

[Gjest AnonymBruker]

Og som noen skriver, kan dette innebære at min mann må stille opp for denne gravide kvinnen omtrent på linje med meg når jeg gikk gravid. Dette virker totalt unaturlig og absurd for meg å overhode tenke på. Jeg kan ikke se hvordan jeg skal kunne klare å akseptere det, det må da være grenser for hvor mye jeg skal tåle.

Jeg kan ikke se at mannen din skal behøve å stille opp for denne kvinnen under verken graviditet eller fødsel. Hun har selv valgt å ikke involvere mannen din før det var for sent for en event abort, og da må hun selv stå for ansvaret.

Det jeg bekymrer meg for akkurat nå, er hva i alle dager vi skal si til ungene. Det er klart at de merker at noe er i veien, og vi er nødt til å forklare dem hva som skjer. De vet ikke noe om min manns utroskap, da dette kom frem i vinter fortalte vi dem at mamma og pappa har det litt vanskelig for tiden, men ingen detaljer. Jeg er redd dette vil bli fryktelig sjokkerende for dem, det er tross alt et halvsøsken som er på vei - pappa skal ha barn med en dame som ikke er mamma. Hvordan i all verden skal vi forklare dette på en måte som gjør at de ikke totalt mister respekten for sin far?

Om vi går fra hverandre, vil de jo muligens måtte ha en viss kontakt med dette nye barnet uansett, og jeg ser for meg at det vil bli svært vanskelig for dem :frown:

For barna hadde nok den beste løsningen vært å se mor og far sammen løse dette på en god måte, og fortsette samlivet. Da ville det å skulle bli storesøsken på denne måten blitt godtatt uten mye om og men.

Velger du å gå, kan barna føle at de kommer i en vanskelig lojalitetskonflikt mellom deg og faren.

Men det er selvfølgelig mye å forlange av deg, og ikke noe man kan forvente. Føler du at dette blir helt feil, skal du for både din og mannens del gå. Ingen av dere er tjent med et halvveis samliv.

Jeg synes at du bør kontakte familievernkontoret for å få litt proff hjelp til å rydde tankene, og få råd i forhold til hvordan barna skal informeres.

[Gjest Miam]

Når det gjelder barna deres, så ville jeg absolutt ikke sagt noe om at de skal få et nytt søsken. Dere VET jo ikke garantert om det faktisk er han som er faren. Akkurat det synes jeg dere burde vente med til barnet er født, og dere/han/du (hvordan dere nå enn løser dette) har DNA-testen i hånda. Det er opprivende nok for barna om mamma og pappa skal skilles, om de ikke skal få et nytt søsken, også plutselig er ikke h*n søskenet deres allikevel...

Dere/du bør heller ikke legge skylden på far, det vil de iallfall ikke ha noe godt av, om de vil ha et forhold til ham. Akkurat hva dere bør si, aner jeg ikke... Må være utrolig vanskelig.

Huff, tenker bare på hvor vanskelig det må være for deg dette her...

[Gjest Gjest]

Hei TS,

Jeg har selv opplevd utroskap, og selv om det er mange år siden dette kom for dagen nå, kjenner jeg fortsatt hvordan de vonde følelsene veller opp når jeg leser dette.

Jeg valgte å bli, og vi er fortsatt sammen, syv år senere. Jeg valgte å skrive "bli" framfor "tilgi", "glemme" el. Jeg kunne skanskje strukket meg til "forsonet meg med". 100 % tror jeg aldri man klarer å tilgi noe sånt, i alle fall har jeg brukt både tid, utallige samtaler samt psykolog for å komme fram til en slags forsoning.

Hadde det blitt barn ut av utroskapen hadde jeg aldri kunnet bli. Det hadde vært en konstant påminnelse, og de som skriver at barnet ikke har noe å si for beslutningen kan virkelig ikke ha opplevd utroskap. Og for meg ville det ikke bare vært det at barnet i seg selv var en påminnelse, barnet ville jo også gjort det nødvendig at "hele verden" visste om dette. Barna våre. Foreldrene mine. Sånn som det er nå, trenger jeg ikke å forklare for barna hvorfor pappa valgte å p***e en annen dame den gangen, eller forsikre foreldrene mine om at svigersønnen deres ikke er en 100 % drittsekk selv om han gjorde noe usedvanlig dumt.

Jeg tror å bli vil være en utrolig stor belastning for stoltheten, selvbildet, selvsikkerheten.

Men det er bare du som kan finne ut av dette, så jeg kan bare ønske deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Huff, for en situasjon du har kommet opp i!

Skjønner godt at du ikke aner hva du skal gjøre nå, bare det å tilgi utroskapen har sikkert kostet nok, det vet jeg selv.

Min første tanke er:

Du elsker mannen din, og vil ha han.

Du kommer ikke ifra dette uten at ungene får vite det, og at det blir sladder blant venner og bekjente. Man kunne jo prøvd å holde sånt hemmelig, men det kommer alltid ut en gang.

Så hva jeg ville gjort er å bite i det sure eplet; tatt for meg (du og han) unger, venner og familie, og deretter visse bekjente, og fortalt hvordan situasjonen er. Saklig og greit, uten store utbrudd og utskjelling av elskerinne osv. At dere har innfunnet dere med situasjonen, og tror dere skal takle det bra etterhvert. Det blir en mindre interessant historie å fortelle videre da.

I forhold til ungen tenker jeg følgende: Akkurat nå vil du helst ikke vite av ungen, og har sikkert ikke lyst til å se den engang, når tiden kommer. Men istedenfor å vite at det går en unge rundt omkring der ute, være redd for å treffe på den og moren på butikken osv...hvorfor ikke møte det onde med det gode? Det er din manns unge også, og dermed også litt "din" og dine barns. Krev heller å få ha ungen hos dere, enten 50/50, eller vanlig samvær. Det føles sikkert rart i begynnelsen, og krever sikkert VELDIG mye tanker og følelser hos deg, men jeg tror at etter en stund blir situasjonen faktisk normal, og den blir en del av familien. Alternativet som jeg sa, en unge du nesten er redd for å møte på, vil sikkert aldri bli normalt. Dere vil alltid tenke på det.

Siden denne damen helt bevisst har hatt et forhold til en gift mann, og tydeligvis ikke hatt noe imot å bli gravid og føde hans barn, så synes jeg faktisk hun kan ofre litt også. At hun må dele barnet sitt med deg og deres barn har hun nok ikke tenkt på. Synes hun fortjener dette! Og for barnet sin del så synes jeg han fortjener å ha en far, og de halvsøsknene som han faktisk har. Og en ekstra mamma er jo bare en bonus.

[Gjest Gjest]

hun kan ofre litt også. At hun må dele barnet sitt med deg og deres barn har hun nok ikke tenkt på. Synes hun fortjener dette!

Akkurat ja, hun fortjener å brenne? korsfestes? Vet du hva, simple menneske, det eneste denne kvinnen fortjener er å slippe å ha noe som helst med den kødden av en barnefar å gjøre. Han har helt sikkert løyet for henne, hatt et langt forhold til henne og latt som om han var ingteressert i å ha et livslangt forhold med henne. Eller, det er kanskje utenkelig for dere drittkjerringer som ser det som deres hovedoppgave å forsvare en svikefull mann som har satt sin kollega i en nærmest umulig situasjon?

[Gjest Bin there]

Min mann hadde en kort affære med en kollega i vinter. Han la etterhvert kortene på bordet for meg og avsluttet forholdet. Etter noen ukers betenkningstid bestemte jeg meg for å tilgi ham, og vi har den seneste tiden fått en ny giv i ekteskapet vårt. Vi har vært fast bestemt på å ikke la dette knekke oss og vår familie. Vi har to barn på 12 og 8 år.

Min mann har ikke hatt kontakt med denne kollegaen etter at han avsluttet forholdet, de jobber i ulike avdelinger og trenger derfor sjelden å forholde seg til hverandre på jobb. Hun har heller ikke plaget ham med forsøk på kontakt. Min mann sier at han tror denne damen også ser på affæren som et avsluttet kapittel.

For noen dager siden tikket det inn en mail på min manns private mailadresse. Han så at det var sendt fra denne damens addresse, og lot meg lese den (dette er en av betingelsene jeg har satt etter det som skjedde). Hun skriver at hun er gravid i 14. uke og skal beholde barnet. Hun skriver også at hun vil gi min mann tid til å ta dette innover seg før de diskuterer praktiske detaljer.

De siste dagene har mildt sagt vært et følelsesmessig kaos, det har begynt å gå opp for meg at denne affæren aldri vil bli et avsluttet kapittel. Det er faktisk et barn på vei, som min mann er far til. Har gått mange runder med meg selv om hvorvidt jeg kan bli i dette ekteskapet eller om jeg bør pakke sakene, ta med meg ungene og flytte ut.

Jeg har foreløpig kommet frem til at jeg ikke orker å bryte ut. Jeg elsker virkelig min mann, og bortsett fra denne fadesen, har han alltid vært en god partner. Vi deler et helt liv sammen, og har to barn. Jeg vet også at hadde vi ikke fått denne nyheten slengt i trynet, hadde vi helt sikkert holdt sammen og fortsatt vårt ekteskap. Tanken på skilsmisse er helt utrolig vond, og jeg kan ikke se for meg et liv uten min mann.

Jeg føler jeg er fanget i en såpeopera, uten noen som helst form for lykkelig slutt. Om vi holder sammen, hva skal vi si til våre barn og øvrige familie/venner?? Hvordan skal vi forholde oss til denne kvinnen og dette barnet, når den tid kommer? Kommer jeg i praksis til å bli stemor for dette barnet?

Jeg trenger vel neppe å spørre om noen har lignende erfaringer, jeg kan umulig se for meg at dette er noe som ofte skjer. Jeg aner virkelig ikke hvordan vi skal kunne få dette til å fungere. Setter pris på alle råd og innspill. Kanskje kan vi faktisk lappe dette sammen, etterhvert som mine følelser roer seg?

Og hvilke betingelser bør vi stille denne kvinnen? Kan hun forvente seg at vi stiller opp fullt og helt?? Hun har jo tross alt blitt gravid med en mann som er gift og har barn. Dette var hun fullt klar over når affæren pågikk.

[Gjest bin there]

Jeg har vært i dine sko, og føler med deg. Fikk vite at min daværende mann ventet barn med en bekjent av oss. Hun var da 5-6 mndr på vei.

Min mann sa han hadde rotet seg opp i noe han aldri kom til å komme seg ut av. Vi prøvde familieterapi...innstilt på at dette skulle vi klare. Dessverre ble det ikke slik for vår del. Han ville være med på fødsel, trøste dama, forsi hun hadde det tøft osv. Det hele endte med at jeg tok med meg barna og flyttet. Det tok meg 2 mndr og 30 kg ned i vekt å innse at dette ikke var bra for oss.

Klart det har vært tøffe år, det er ikke å legge sjul på. Men alt i alt har jeg blitt sterkere. Jeg har bygget meg hus aleine, og samarbeidet vårt går greitt.

Ungene var sinte og vanskelig en tid, der jeg fikk skyld i det hele, siden det var jeg som valgte å flytte, men alt i alt har jeg det mye bedre nå.

Jeg kom fram til at jeg alltid kom til å bli påminnet utroskapen, og at barnet kom til å bli sett på som en konnsekvens...noe som ikke blir rett, da barnet er en uskyldig pårt i det hele. Ja jeg var egoistisk og ikke orket mer...både for min del, og for barnet som var på vei, så valgte jeg å bryte ekteskapet.

Håper du klarer å finne ut av hva du ønsker...er sikkert noen som har klart å finne ut av det, men jeg var desverre ikke en av de.

[Gjest AnonymBruker]

Separasjon er ikke ensbetydende med skilsmisse. Jeg tror jeg vil råde deg til å ta ut separasjon nå, flytt ut og jobb videre med forholdet. Dersom forholdet reddes kan separasjonen oppheves.

Det kan være veldig sunt å få litt luft rundt deg nå, både for din, din manns og dine barns skyld. Dere kan alltids redde forholdet og prøve på nytt etter at den verste stormen har lagt seg.

Jeg vet det kan være tøft å se dette nye barnet regelmessig, men dette er et uskyldig vesen som fortjener all kjærlighet og omsorg - også fra deg om du velger å bli i ekteskapet.

Ønsker deg all mulig lykke til videre framover. Klem.

[Gjest maja]

Jeg syns så synd i deg, ungene dine og mannen din. Så syns jeg synd i ungen som skal komme til verden.

Jeg og min mann har 3 barn sammen, men jeg aner ikke hvordan jeg ville klart å forholdt meg til situasjonen du beskriver.

Kanskje løsningen er å ta en seperasjon, komme et stykke fra hverandre for så å kunne vurdere en "gradvis gjenforening" når barnet er kommet til?

På denne måten får du det kanskje mer på avstand og du vil stå friere til hvordan du ønsker å forholde deg til han og det nye barnet når det er kommet. Det vil da kanskje bli som å starte forholdet på nytt, etter en pause.

Uansett hva du velger håper jeg det beste for dere alle.

[Gjest Bianca26]

Jeg syns så synd i deg, ungene dine og mannen din. Så syns jeg synd i ungen som skal komme til verden.

Jeg og min mann har 3 barn sammen, men jeg aner ikke hvordan jeg ville klart å forholdt meg til situasjonen du beskriver.

Kanskje løsningen er å ta en seperasjon, komme et stykke fra hverandre for så å kunne vurdere en "gradvis gjenforening" når barnet er kommet til?

På denne måten får du det kanskje mer på avstand og du vil stå friere til hvordan du ønsker å forholde deg til han og det nye barnet når det er kommet. Det vil da kanskje bli som å starte forholdet på nytt, etter en pause.

Uansett hva du velger håper jeg det beste for dere alle.

Jeg syns bare synd på ts og ungen. Mannen har bare seg selv å takke. If you make your bed you have to lay in it.

[allover]

For en raus kvinne du er

Noen "vise" har fortalt meg at det tar omlag 2 år å komme seg etter et svik som det skilsmissen gir en.

Jeg fikk ikke helt taket på hvor lenge siden det er siden dette skjedde dere.. men antar det er ganske nytt...

Hmm.. har ingen gode råd.

Du skriver at du elsker ham. At dere har funnet tilbake til den "gode samtalen"..

Du høres jo ut som en reflektert og ansvarsfull dame. Du virker alt annet enn moraliserende og "bedrevitende".. og du er forståelsesfull.

Hvis du går må det bli for at du ikke ønsker å bli.

-ikke for at "de rundt deg" syns du MÅ forlate ham.

DE kjenner ikke til "deres boble".. de vet ikke hva du føler i hjertet når du ser mannen din.. når han hjelper minstemann med lekser.. eller når han ser på deg og uttrykker anger for det han har gjort.

Det er ingen av dem som kan komme å dekke savnet ditt etter nærhet og godhet og den gode samtalen.. når du sitter alene i leiligheten til sommeren..

Ingen valg er enkle - men det må være ditt valg.

Kan du ikke ta tiden til hjelp?

Kan ikke han flytte ut.. For en periode?

Slik at du kan få "betenkningstid".. ?

Kanskje du trenger tid for deg selv.. kjenne på hvordan det føles.. og ikke ha han så nær den første tiden fremover..?

Kanskje du skal la han bo ute til etter at den andre babyen er født?

Hmmm.. sender en