Min manns sidesprang er gravid

[zuperduper]

TS her. Takk for svar.

Jeg har bestemt meg for å ta en avgjørelse om å bli eller gå i løpet av de neste dagene. Jeg orker ikke å være usikker særlig lenge, vil bare bestemme meg og så handle utifra det valget.

Hvorfor gjør denne graviditeten at du blir usikker på din mann? Dere hadde jo taklet utroskapen sammen og bestemt dere for å satse videre sammen. Kan ikke se at barnet har noe å gjøre med dette. Jeg skjønner at barnet kompliserer situasjonen på veldig mange måter, men utroskapen var jo der uansett - og den var jo tatt opp.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig visste hun det. Pleier man ikke gå rundt med giftering på fingeren sin?

Det er vanskelig å nå gjennom til deg... Jeg skrev "Hva om hun ikke visste at han var gift" Du tolket det til "Hva om hun selv er gift?" Jeg poengterte at du ikke kunne lese, og rådet deg til å gå tilbake og lese en gang til slik at du kunne bli klokere. Det har tydeligvis ikke hjulpet... Nå tror du til og med at alle gifte mennesker bruker giftering, og ikke minst at de alltid har den på. Well, surprise, svært mange menn tar den av "når det passer".

[Gjest Gjest]

Ikke missforstå. Jeg mener bare at hun burde ta en DNA-test så man vet det 100%.

Det er unødvendig å vri seg unna, det er ingen som har misforstått noe som helst, her er hva du skrev, og det er helt tydelig: "Tviler på en som driver å ligger med en kolega som har kone og barn KUN ligger med en på samme tid."

Hvis du mener andre misforstår, hva mente du EGENTLIG med denne setningen?

Man må jo være idiot om man tror du mente noe annet enn det du skrev, nemlig at kollegaen hans er en promiskuøs, løgnaktig liten hore, som du jo nevnte et annet sted i tråden.

[Gjest Gjest]

Og når ungen kommer, så får dere ta en DNA-test,

Hvem "dere"? TS er ikke part i saken. Det er utroliug hvordan noen her inne mener hun skal stå last og brast med den svikefulle mannen sin, og gå mot den gravide dama med alle midler. To mot en. Eller nei, to mot to, for det lille barnet er visst ikke så uskyldig, likevel, når man begynner å se nærmere hva en del av dere egentlig mener. TS har to valg: Hun kan gå fra mannen sin, som er den naturlige konsekvens av å gifte seg med en drittsekk, når man endelig oppdager at det er akkurat det man er. Ikke synd i ts i det hele tatt. Det andre valget hennes er å bli, men det skylde hun den nye ungen å ikke gjøre, iallfall ikke om faren skal ha samvær med barnet. TS klarer aldri å behandle dette barnet så godt som det fortjener, det vil alltid føle seg utenfor, til byr og vite at det ifølge noen ikke burde vært født, når det er hos dem. Da er det bedre at barnet slipper kontakt med denne familien dersom de har tenkt å holde sammen.

[Gjest imli]

Huff, for ein situasjon. Det blir gale dersom han ikkje har noko med barnet å gjere, og det blir gale dersom han har det. Eg trur, for å vere heilt ærleg, at eit forhald der den ene har vore utro og fått barn med ein annan, er dødsdømt. Beklager, men det er mi meining.

Lykke til, uansett val.

[Havbris]

TS her. Takk for svar.

Jeg er temmelig emosjonelt nedkjørt for tiden, har reist på besøk til min søster for at ikke barna skal skjønne at noe er på ferde. Føler jeg må finne ut av hva jeg vil før vi involverer dem.

Det var mannen min som fortalte om sidespranget, helt uoppfordret. Han la seg flat og sier han angrer som en hund. Det har vært mye som har skjedd det siste året med et av barna, og vi har ikke hatt mye tid til å pleie hverandre som ektefeller. Da jeg fikk vite om utroskapen ble jeg selvsagt helt knust, men etterhvert begynte jeg å tenke at det faktisk var det beste som kunne ha skjedd oss - plutselig forsto vi at om vi skulle ha noen sjanse, var vi nødt til å prioritere hverandre, og de siste månedene har vi kommunisert med hverandre på et nivå vi ikke har vært på lenge.

Jeg tror at jeg ennå ikke har innsett at denne graviditeten er reell, det føles helt uvirkelig at det faktisk er sant. Ser noen har nevnt dette med dna-prøve, dette har min mann sagt han skal kreve. Han sier de var uforsiktige med prevensjon et par ganger, dette visste jeg fra før og han har testet seg.

Jeg kommer ikke til å oppfordre min mann til å droppe dette barnet helt, jeg klarer å tenke såpass objektivt at jeg skjønner at et barn ikke er skyldig i de voksnes feiltrinn. Allikevel klarer jeg ikke se hvordan jeg skal kunne omgås dette barnet, eller inkludere det i vår familie, alle bitre følelser kommer til overflaten bare ved tanken. Men kanskje blir dette bedre med tiden? Jeg har allerede kommet en lang vei når det gjelder å tilgi selve sidespranget, kanskje kan jeg lære meg å tilgi dette også.

Jeg har bestemt meg for å ta en avgjørelse om å bli eller gå i løpet av de neste dagene. Jeg orker ikke å være usikker særlig lenge, vil bare bestemme meg og så handle utifra det valget.

Jeg reagerer også på at denne damen ikke har fortalt om graviditeten før. Hun må da ha merket at hun var gravid. Men slik jeg leste mailen, ønsket hun å beholde barnet, så hun hadde nok gjort det uansett hva min mann hadde sagt.

Jeg har ingen problemer med å forstå hva du sliter med. Jeg har også vært gjennom en samlivskrise som ble utløst av min manns utroskap (vi har vært gift i 19 år). Vi hadde latt forholdet vårt forfalle, blitt litt for likegyldige og sluttet å se hverandre. Samlivskrisen ble en gedigen rystelse for oss begge, og satte igang en prosess som har vært god og konstruktiv for begge. Han fortalte om utroskapen selv, "la seg flat" og angrer som en hund. Det kostet mer enn det smakte.

TS, vi har det bedre idag enn vi har det på lenge, og jeg har ikke et sekund vært i tvil om at det var riktig å jobbe mot tilgivelse. Det har gitt han fred, og det har gitt meg fred.

Jeg har en venninne som har opplevd det samme som deg, hun vet jo at det andre barnet finnes, og barna hennes (med unntak av det minste barnet) vet det også. De kan selv velge om de en gang vil ha kontakt. Men venninnen min har ikke kontakt med barnet. Forholdet deres har tålt denne historien, men de gikk i parterapi en stund etterpå, pluss at begge oppsøkte psykolog for sin egen del. De har det veldig bra sammen idag.

[Havbris]

TS.

Siden jeg jeg selv har opplevd en samlivskrise (riktignok ikke med et nytt barn som resultat) utløst av utroskap, så tror jeg også jeg vet hvilket følelsesmessig kaos du lever i nå, det er ulidelig vondt og kan ta helt pusten fra deg.

Det viktigste du kan gjøre nå, er å ta vare på deg selv, og ikke ta noen avgjørelser for forholdet før du føler at du har fått hodet litt over vann. Den prosessen du er i nå er stort sett emosjonell, men den vil endre seg etterhvert. Du virker sterk, innsiktsfull og raus. Det er verdifulle egenskaper.

Jeg vet at du en dag kommer ut i den andre delen av tunellen. Jeg gjorde også det, og er ikke i tvil om at jeg valgte riktig.

[Furstina]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Furstina, mod

[Gjest hudenmin]

Du opplever nå en krise, og da bør man helst avvente med å ta beslutninger (som vil få store konsekvenser for deg og din familie). Det beste hadde vært å få sortert tankene og følelsen. Det er ikke sikkert man klarer det nå alene eller med andre som er følelsesmessig involvert. Derfor anbefaler jeg at du/dere tar kontakt med familieterapeut, familievernkontor e.l. Det går an å få samtaler både alene og ilag.

Lykke til.

[Havbris]

Ts, du må gjerne sende meg en PM hvis du trenger å kommunisere med noen som selv har opplevd det følelsesmessige koaset du opplever nå!

[Rosenrød]

[Gjest tyra]

Jeg har opplevd nøyaktig det samme som deg, og kan godt sette meg inn i din situasjon akkurat nå. Det er omtrent en av de verste følelsesmessige situasjoner man kan oppleve, vil jeg si. Hele ens verden rives i stykker, og man må møysommelig sette den sammen igjen, bit for bit.

For det første så må man prøve å beholde perspektivet og ikke gjøre overilte ting. Lettere sagt enn gjort. Ja, jeg gjorde mange dumme ting i den tiden- det innrømmer jeg. Men jeg var så bånn fortvilet, jeg følte at livet mitt var slutt omtrent.

Heldigvis så greidde jeg holde hodet over vannet fordi jeg har to skjønne barn. Sammen med ham.

Herregud, jeg kunne grine blod når jeg tenker på det nå. Dette er flere år siden og jeg ser litt annerledes på det idag. Men man er så forbaska uforberedt på at slike ting kan skje. Det er noe man leser om, og ja, noe man ser på tåpelige såpeserier.

Fikk også støtte av noen venner, men hadde ventet mer,egentlig. De fleste var bare veldig nysgjerrige på dette "spennende" som hadde skjedd.

Etterhvert gikk det opp for meg hvilken egoistisk drittsekk jeg hadde giftet meg med. Han var fortsatt forelsket i denne elskerinnen som ventet barn, og etter et år med vakling fram og tilbake, så valgte han henne. Sjølsagt gjorde han det, jeg var trist og redd i denne tiden, hun var ny og spennende.

Og når jeg sa at "vi må sette oss ned og snakke sammen" så fikk jeg alltid samme svar: "det er ikke noe å snakke om".

Våre felles barn ga han blaffen i, og gjør det fremdeles. Hjertene deres blør etter farens anerkjennelse.

Men jeg husker at han dreiv og smisket seg inn med meg i den perioden hun var gravid. Og jeg trodde virkelig på at mannen ville velge meg. I den tiden tenkte jeg ikke nøye nok over om jeg ville ha ham. Man mister gangsynet når man opplever dette.

Jeg vil si at jeg har kommet meg ut av det med æren i behold og lever et godt liv idag- uten en ustabil, kynisk og kjempeegoist av en mann.

Slik gikk det med oss. Kanskje du finner en annen vei ut av dette? Håper uansett at det blir en løsning til beste for alle involverte parter.

Det er uansett en tragedie som jeg ikke unner noen å oppleve.

[Teriyaki]

Det er vanskelig å nå gjennom til deg... Jeg skrev "Hva om hun ikke visste at han var gift" Du tolket det til "Hva om hun selv er gift?" Jeg poengterte at du ikke kunne lese, og rådet deg til å gå tilbake og lese en gang til slik at du kunne bli klokere. Det har tydeligvis ikke hjulpet... Nå tror du til og med at alle gifte mennesker bruker giftering, og ikke minst at de alltid har den på. Well, surprise, svært mange menn tar den av "når det passer".

I og med at du er så opptatt av dette med å få med seg alle detaljer osv. Så bør kanskje DU gå tilbake til førsteinnlegget hvor du ser at det står at den andre damen var smertelig klar over at mannen var gift.

TS: Dette må være helt utrolig grusomt for deg! Jeg har også opplevd utroskap, ikke i den graden der da, men gud så vondt det har gjort. Jeg har tilgitt han, men har enda ikke lagt det helt bak meg. Unner deg virkelig alt godt, for dette må være noe av det værste en kan oppleve i et samliv. Han fortjener deg virkelig ikke Jeg håper ting ender opp på den måten som er aller best for deg, enten det blir med han ved din side eller ikke.

Lykke til!

Og når det kommer til skyldspørsmålet så mange diskuterer. Denne mannen har gjort noe helt grusomt mot sin kone, han er mildt sagt en hensynsløs drittsekk og det er for meg helt ubegripelig hvordan han i det hele tatt kunne finne på å gjøre det han har gjort. Men det samme mener jeg om denne andre kvinnen. Jeg føler en helt ekstrem forakt mot de som er motparter i slike situasjoner. Hvordan i all verden kan noen få seg til å gjøre noe sånt mot et annet menneske, det kan jeg ikke forstå. Det blir dessuten bare teit å si at den andre kvinnen ikke skal trenge å bry seg fordi hun ikke har noe med ts å gjøre. Det handler nemlig om å ha litt medmenneskelighet, og en stor dose empati.

Ansvarsfraskrivelse er det verste som er.

[Ahurorah]

Det er unødvendig å vri seg unna, det er ingen som har misforstått noe som helst, her er hva du skrev, og det er helt tydelig: "Tviler på en som driver å ligger med en kolega som har kone og barn KUN ligger med en på samme tid."

Hvis du mener andre misforstår, hva mente du EGENTLIG med denne setningen?

Man må jo være idiot om man tror du mente noe annet enn det du skrev, nemlig at kollegaen hans er en promiskuøs, løgnaktig liten hore, som du jo nevnte et annet sted i tråden.

Jeg skriver at jeg "tviler" på hun. Jeg har aldri skrivd at hun har gjort det! Du får lese nøyere neste gang.

Jeg sier bare at hun er ikke 100% sikker før hun har tatt en DNA-test, det er alt jeg prøver å si.

[Gjest Mahareth]

Hvorfor tror du det? Vi har da fri abort her i landet.

Sist jeg sjekka var det fri abort inntil uke 12.

[Gjesten]

Huff, TS, dette er virkelig en utrolig vond situasjon dere har kommet i. Jeg må allikevel si meg enig med "zuperduper" om at graviditeten ikke endrer så mye. Du hadde bestemt deg for å tilgi din mann, og det virker som han har lagt absolutt alle kortene på bordet. Graviditeten er selvfølgelig en kjempeskuffelse, men afferen er ikke noe mindre avsluttet. Det var selvfølgelig dumt av dem å være uforsiktige med prevensjon, men du visste jo det også.

Om du orker å bli i forholdet er selvfølgelig opp til deg, men jeg vil tro dere kan klare å jobbe dere gjennom dette, siden dere allerede hadde lagt forholdet bak dere. Prat ut og åpent om hvordan dere skal håndtere situasjonen, og hør med din mann hva han tenker. Husk at barnet er uskyldig, og selv om det kanskje er den aller vanskeligste delen for deg, så har dette nye barnet også rett til å ha samvær med sin far.

Lykke til med alt

[Gjest AnonymBruker]

Å Gud, for en skrekkhistorie!

Minner meg litt om Glenn Close og Michael Douglas i "Fatal Attraction"...

[Pinkee]

At det nye barnet har krav på en far, er udiskutabelt, og det er ts klar over. Men, er det bare jeg som mener at barna til ts også har krav på å kjenne det som blir søster/broren deres??

Hvis faren nekter samvær med barnet, så nekter han jo også barna sine en søster/bror, det synes jeg faktisk er ganske ille.

[Gjest AnonymBruker]

alle stempler kvinnen dom promiskuøs og skyldig?

vi vet ingenting om henne, eller henne graviditetsforløp.

det er fullestendig likegyldig hvorfor de gjorde det uten prevenensjon - nå er konsekvensen uansett en realitet.

poenget er at her kommer det til å vokse opp et barn som har like stor rett på kontakt med mor og far som alle andre barn. dette er ikke noe annenrangs-barn som kan behandles dårlig fordi foreldrene var noen store idioter.

mannen har vært egoistisk, således har den andre kvinnen.

dersom ts vet at hun kommer til å behandle dette barnet veldig annerledes, eller ikke takler tanken på at far skal være tilstedeværende, så er kanksje skilsmisse det beste.

ts kan ikke styre hva som har skjedd, men hun kan styre hvordan hun håndterer situasjonen nå.

stakkars barn som alltid vil føle seg som "utenfor" og skyld i noe......h*n vil alltid være den som egentlig ikke skal være der.........

Hvem er skilsmisse det beste for?

Hva med barna har har med TS?

Skal de oppleve den sorgen og opprivende opplevelsen ved en splittet familie?

Elskerinnen er udyret i dette tilfellet. Hun har mest sannsynlig prøvd å få mannen på kroken for å bli gravid.

Det finnes utrolig mange kvinner som kommer i "panikkalderen", klokken tikker og de er alene .. så istedet for å gjøre det på en redelig måte så velger de å "lure" en mann. Ofte en mann med bra utseende og grei økonomi. Vedkommende har da ingen tanke for barnet som må vokse opp uten en tilstedeværende far. Kjenner faktisk et par menn som er blitt fedre takket være slike kvinner. Mennene betaler bidrag til barnet er 18, utover det, null kontakt. I begge tilfellene jeg kjenner til så hadde kvinnen god tid til å velge abort, men valgte å bære fram barnet selvom hun visste at faren ikke ville delta.

Lettlurte menn vil det alltid finnes - men det verste er kvinner som med fullt overlegg blir gravid mot mannens ønske.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke dere som mener at barnet ikke forandrer noe, det forandrer jo alt! Man vil aldri kunne legge bak seg utroskap som har resultert i et barn, det vil i minste fall ha økonomiske følger, og mest sannsynlig vil man jo måtte forholde seg til barnet mtp samvær. Ellers går det jo faktisk an å 'glemme' utroskap, bli ferdig med det og gå videre, men her har man en konstant påminnelse resten av livet. Jeg hadde nok ikke klart å fortsette et slikt forhold, det sviket hadde gjort altfor vondt...

Lykke til, TS, håper det ordner seg på best mulig måte for dere, enten du nå velger å bli eller gå