Barseltid med stebarn

[Kontormus]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk her inne har foreslått at far tar med seg eldste på sydentur liksom og på å gi all oppmerksomhet til eldstemann. Det er derfor jeg reagerer, baby som er helt fersk trenger foreldrene sine. Begge to. Men ja, jeg synes det minste man kan forvente som helt ferskt menneske er å ha mest mulig tid med BEGGE foreldrene de første dagene. Det fikk også førstemann når hun var ny.

Men støtter hun som foreslo å involvere besteforeldre å familie så eldstemann får sommerførelsen, samtidig som far får tid til baby.

Anonymkode: af902...5e5

Det er sikkert mye en kan finne på for å møte alles behov, men det blir litt feil at særkullsbarnet skal parkeres, eller oppbevares et sted for at mor har illusjoner om at hun skal ruse seg på lykke, kjærlighet, spenning og gleden av å være midtpunkt sammen med baby og far. Har forståelse for at mor tenker slik, men nå er det engang slik at det finnes et barn fra før, som har en annen mor.

Som sagt, jeg fikk barn med en mann med to fra før. Måtte ha keisersnitt, fikk store komplikasjoner etterpå. Akkurat da så jeg det slik også, at ungene kunne holde seg unna. Men når et tar et skritt tilbake er det ikke så vanskelig å se at søsken bør få være involvert fra første time etter at en kommer hjem med babyen.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, nettopp: for mannen til ts er førstefødte like viktig som den nye babyen. For ts er ikke mannens førstefødte like viktig. Og da er det helt feil at hun skal trumfe igjennom at samvær skal utgå pga hun får baby. For mannen er det viktig å ha begge barna sine tilstede, de blir jo en familie på fire, men sånn som ts fremstiller det så er stebarnet bare noe brysomt hun vil ha bort siden hun nå mener at alt dreier seg om den nye babyen. 

Anonymkode: 32970...384

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, nettopp: for mannen til ts er førstefødte like viktig som den nye babyen. For ts er ikke mannens førstefødte like viktig. Og da er det helt feil at hun skal trumfe igjennom at samvær skal utgå pga hun får baby. For mannen er det viktig å ha begge barna sine tilstede, de blir jo en familie på fire, men sånn som ts fremstiller det så er stebarnet bare noe brysomt hun vil ha bort siden hun nå mener at alt dreier seg om den nye babyen. 

Anonymkode: 32970...384

"For mannen din er du og babyen nr 2" skrev du. 

Anonymkode: f359b...dfc

[sonush]

Jeg forstår veldig 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ønsker å ta opp en eldre tråd, da jeg venter barn denne sommeren, og stebarn skal være hos oss i to uker i strekk, litt etter fødsel.  

Vi har vanligvis barnet annenhver helg, og jeg kjenner på at jeg gruer meg til barseltiden, fordi jeg ikke vet hvordan der vil bli. Jeg er førstegangsfødende og skulle helst (som flere over her) ønske å bruke tiden med babyen og far alene i den nye tilværelsen.

Flere nevner at en ikke kunne kastet ut sitt eget barn om stebarn var mitt, men hadde stebarn vært mitt barn, hadde jeg allerede vært gjennom fødsel og barseltid. Jeg hadde visst hvordan det var og ikke hatt et like stort behov for tid til å bli kjent med babyen og samboer i en farsrolle. 

Barnet er syv år og veldig oppmerksomhetssyk. Aldri på eget rom for å leke, skal vite alt vi voksne snakker om, kan ikke være i et rom uten sin far og er veldig knyttet til han. Jeg og han får f.eks ikke gi hverandre en klem, uten at hun kommer løpende for å være med/dytte meg vekk. Hun sovner aldri og bruker opptil tre timer på vann/do/sulten/vondt et sted/etc. etter leggetid. 

Hvordan blir det da når hun får søsken? Hun er her generelt lite og skal plutselig være her to uker i strekk. Med en nyfødt. Og en sliten nybakt mor. Og en far som plutselig skal deles. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det så tidlig i barseltiden. Ja, far og barnet kan finne på ting og gå ut etc. men jeg ønsker jo også at meg og samboer skal få tid til å bli kjent med babyen, hverandre og den nye rollen vi går inn i. Med stebarnet der, vil det ikke bli ro og tid til den nye tilværelsen. Når barnet da reiser, så er far tilbake på jobb igjen, og vi får ikke noe særlig tid sammen før jeg plutselig står alene i hverdagen. 

Det er slemt å gå så langt å si at stebarnet ødelegger opplevelsen av å skulle bli foreldre, men opplever virkelig dette som stressende og skulle ønske at sommerferien kunne vært lagt opp annerledes eller at jeg ikke hadde termin i ferien, hvor barnet kunne vært her annenhver helg den første tiden, og eventuelt komme på korte dagsbesøk. Når hun er her annenhver helg, vil ikke bardeltid med henne være en del av fremtidig hverdag, og jeg merker at jeg er nervøs for det ukjente. 

Kan være det vil bli mye enklere enn jeg tror og at det ikke er noe å tenke på. Men nå før termin er jeg bare trist over situasjonen og håper babyen kommer så tidlig som mulig, slik at vi får flest mulig dager alene. 

Anonymkode: 22f36...ae6

For å være ærlig burde du opprettet ny tråd. Det er for slitsomt å prøve ny kommentar, i et sju år gammel tråd. Men det er blitt sagt før, så jeg skal la det være med det. 

Jeg forstår deg veldig godt, det er ditt første barn, og alle vi som har barn forstår godt hvordan det var å være usikker, sliten, det var ved første barn. Ikke visste vi hvordan kroppen kom til å reagere, 

Men hvis det først er slik at dere ikke har noe valg, så kan dere gjøre det beste ut av situasjonen. Hvordan du forholder deg til begge barna i denne situasjonen, kan prege hele deres fremtid. Hvis 7-åringen, fra dag en, får inntrykk av at nå har dere fått et nytt barn og hun ikke er ønsket eller er i veien, kan hun føle avsky for den nye babyen. Istedenfor å føle søskenkjærlighet. 

Prøv å lage en positiv situasjon. Gjør alt klart nå. Istedenfor å vente til babyen er her. Kjøp en gave til de begge, fra de begge. Bruk bonusbarnet til å gjøre ting for babyen. Hente bleier /kluter. Passe babyen mens du går i dusjen (selv om pappa passer også på). Hente vannflaska di, mens du ammer. Selv "vanskelige, masete" barn kan brukes til noe. 

 

Gjør det beste ut av situasjonen. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hva gjør dere da TS? Skal du da ha babyen og stebarnet? 

Jeg er også førstegangsgravid (dog ikke stemor) og ville bare si at jeg skjønner deg TS. Vi får "bare" svigermor på besøk kort tid etter termin, og jeg får helt angst av å tenke på det. Hva om jeg må ta KS, får en infeksjon eller noe annet som gjør at jeg ikke klarer meg uten mannen. Hva om jeg ikke får til ammingen? Fødselsdepresjon? Dette blir en vanvittig stor overgang i seg selv,  og jeg skjønner ønsket om å kunne være litt egoistisk og kunne forvente at mannen er der for deg. 

Jeg er litt sjokkert over hvor mange som ikke viser forståelse for hvordan TS har det. Har dere ikke vært gravid for første gang og usikker på alt? Selvfølgelig skal ikke stebarnet skubbes ut i kulden,  men det må være lov å lufte tankene sine og kanskje få et godt råd av noen som har vært gjennom noe lignende. 

TS: håper du føder litt før/etter termin så dere får litt av permisjonen med stedatter og litt alene 

Anonymkode: 1b791...a84

Selvfølgelig kan TS være usikker, det er ikke det jeg reagerer på. Men tanken hennes om å endre samvær med stedatter etter fødsel, for at hun og mannen og barnet skal ha egentid. Jeg syns synd på stebarn som ikke er mer velkommen enn som så, som ikke er mer inkludert i familien av stemoren enn at stemor sitter med tanker om å skyve stebarnet mer bort fra deres hjem. 

Anonymkode: effcb...a08

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan selvsagt ikke holde barna unne deres hjem, er du klar over hvor mye dette vil såre barna og hvor utenfor de vil føle seg?? Hva om dere får flere barn, vil du nekte din førstefødte å være mye hjemme også da, eller? Prøv å sett deg inn i situasjonen om dette var dine biologiske barn, hvordan ville du løst dette da? Sannsynligvis ville du ikke tenkt så mye over dette som et problem som er vanskelig å løse, men gledet deg over at dine barn fikk seg småsøsken. 

Noe jeg dessverre har oppdaget med både stemødre og stefedre er at de ofte endrer oppførsel ovenfor stebarna når de selv får biologiske barn. Selv om de har vært supre steforeldre før virker det som mange av dem ender opp med å ønske at stebarna egentlig ikke var til, og i alle fall ikke være i veien (greit så lenge de ikke er tilstede), at det kun var det felles barnet som var der. 

Min søster og hennes mann fikk for noen måneder siden barn nr. 2, og de har også et barn som kommer ofte inn til dem på natten. De løste dette ved at far la seg inn hos dette barnet når det kom inn til dem.  Joda, det var/er noe gråt og hyling der og, men sånn er det med små barn i hus. Klart det er slitsomt, men det er bare sånn det er med barn. Søstra mi fortalte at det i hovedsak var det eldste barnet som holdt dem våken om natten, ikke babyen. Men dette er jo for en periode, og det er sikkert enklere å godta når det er egne barn som gjør dette kontra stebarn. Men du har selv valgt å være i forhold med en mann som har barn fra før, og da må du bare godta at det blir litt styr i starten også. Men dette går seg jo tross alt til etterhvert. 

Dere behøver jo ikke å ha lyden på tven på for fullt, og det må jo gå an å finne på ting sammen med barna sånn at de ikke blir sittende foran tven fra morgen til kveld.  

Anonymkode: effcb...a08

Du svarer på et innlegg fra 2009, så babyen er vel snart skolemoden...

Anonymkode: 200ff...0c0

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hva gjør dere da TS? Skal du da ha babyen og stebarnet? 

Jeg er også førstegangsgravid (dog ikke stemor) og ville bare si at jeg skjønner deg TS. Vi får "bare" svigermor på besøk kort tid etter termin, og jeg får helt angst av å tenke på det. Hva om jeg må ta KS, får en infeksjon eller noe annet som gjør at jeg ikke klarer meg uten mannen. Hva om jeg ikke får til ammingen? Fødselsdepresjon? Dette blir en vanvittig stor overgang i seg selv,  og jeg skjønner ønsket om å kunne være litt egoistisk og kunne forvente at mannen er der for deg. 

Jeg er litt sjokkert over hvor mange som ikke viser forståelse for hvordan TS har det. Har dere ikke vært gravid for første gang og usikker på alt? Selvfølgelig skal ikke stebarnet skubbes ut i kulden,  men det må være lov å lufte tankene sine og kanskje få et godt råd av noen som har vært gjennom noe lignende. 

TS: håper du føder litt før/etter termin så dere får litt av permisjonen med stedatter og litt alene 

Anonymkode: 1b791...a84

Mannen har ferie ut fra at arbeidsplassen er stengt, så de to ukene vi har stebarnet her, er to av hans 'påtvunge' ferieuker. Om babyen kommer før, så har vi noe tid sammen til å tilpasse oss en ny hverdag. Så to av ukene med ferie blir uansett forskjøvet av permisjon, men kan ikke bli tatt ut før siden. 

 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig kan TS være usikker, det er ikke det jeg reagerer på. Men tanken hennes om å endre samvær med stedatter etter fødsel, for at hun og mannen og barnet skal ha egentid. Jeg syns synd på stebarn som ikke er mer velkommen enn som så, som ikke er mer inkludert i familien av stemoren enn at stemor sitter med tanker om å skyve stebarnet mer bort fra deres hjem. 

Anonymkode: effcb...a08

Ønsker jo ikke å skyve barnet vekk, kun ha tid etter fødsel til roen sammen med samboer. Hadde det vært mitt eget barn, hadde det jo vært annerledes, for da hadde jeg jo vært gjennom dette før. Som førstegangsfødende er alt nytt og ja, jeg ønsker virkelig å ha noen dager der vi kan få ro og ta ting i eget tempo. 

Dessverre blir det vanskelig å få familie til å avlaste, ettersom at barnet er så pappadalt at hun nekter å gå ut av huset med noen. Selv ikke besteforeldrene er gode nok. Og om hun først er ute av hus, maser hun ofte på når de skal hjem igjen. Så familien synes det er tungvindt å måtte aktivisere og holde fokuset borte fra pappa. (Om samboer drar alene til butikken, kikker hun etter bilen hans hvert 2 minutt og spør når han kommer tilbake like ofte). Og skal omtrent ha hadeklem om han går i dusjen... 

Anonymkode: 22f36...ae6

[Lou Salome]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har ikke mulighet til å ta ferie etter dette. Ja, klandrer han litt for ikke å planlegge ferien annerledes, da ha barnet før fødselen, hvor hun faktisk kan få noe ut av samværet hos oss. 

Anonymkode: 22f36...ae6

Herregud, se hva du selv skriver og hvordan du tenker! Hvordan i himmelens navn mener du at å få være inkludert og tilstede i sin egen familie når man for første gang (ja, for det er første gang for henne også) blir storesøster får man ingen ting ut av? Når far, stemor OG lillebror/søster skal kose seg hjemme sammen, finne roen og bli kjent? Den største familiebegivenheten i hennes liv? Et søsken som er bare hennes? Når hun er sjalu og klengete fra før? Skulle ikke det være noe å få ut av dette for henne? Jeg skjønner ikke hvordan hodet ditt er skrudd sammen, det må være babytunnelsyn og hormoner. Hvis dere skal forebygge sjalusi og klenging på far, er da ikke det å utelukke henne som er oppskriften? Det er du som mener det ikke er optimalt for deg selv. Ok. Men sånn er det. Jenta får et søsken! De må bli kjent og knyttet. Og faren også, han har snart to barn. Dere blir en familie på fire nå.

[Biloba]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen har ferie ut fra at arbeidsplassen er stengt, så de to ukene vi har stebarnet her, er to av hans 'påtvunge' ferieuker. Om babyen kommer før, så har vi noe tid sammen til å tilpasse oss en ny hverdag. Så to av ukene med ferie blir uansett forskjøvet av permisjon, men kan ikke bli tatt ut før siden. 

 

Ønsker jo ikke å skyve barnet vekk, kun ha tid etter fødsel til roen sammen med samboer. Hadde det vært mitt eget barn, hadde det jo vært annerledes, for da hadde jeg jo vært gjennom dette før. Som førstegangsfødende er alt nytt og ja, jeg ønsker virkelig å ha noen dager der vi kan få ro og ta ting i eget tempo. 

Dessverre blir det vanskelig å få familie til å avlaste, ettersom at barnet er så pappadalt at hun nekter å gå ut av huset med noen. Selv ikke besteforeldrene er gode nok. Og om hun først er ute av hus, maser hun ofte på når de skal hjem igjen. Så familien synes det er tungvindt å måtte aktivisere og holde fokuset borte fra pappa. (Om samboer drar alene til butikken, kikker hun etter bilen hans hvert 2 minutt og spør når han kommer tilbake like ofte). Og skal omtrent ha hadeklem om han går i dusjen... 

Anonymkode: 22f36...ae6

Nå hun treffer ham annenhver helg et det ikke så rart at hun ikke vil ha barnevakt i den tiden.

Jeg fødte min førstefødte i år, vi har ett stebarn 50%. Far hadde ikke en dag permisjon,  og avlastet ikke med babyen utenom arbeidstiden heller. Han laget middagen og gjorde mesteparten av husarbeidet. Det er null problem for den nyfødte. Far blir gradvis viktigere når baby blir mer sosial.

Alenemødre klarer sin førstefødte alene, og du klarer din førstefødte selv om far må dele oppmerksomheten litt med datteren.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen har ferie ut fra at arbeidsplassen er stengt, så de to ukene vi har stebarnet her, er to av hans 'påtvunge' ferieuker. Om babyen kommer før, så har vi noe tid sammen til å tilpasse oss en ny hverdag. Så to av ukene med ferie blir uansett forskjøvet av permisjon, men kan ikke bli tatt ut før siden. 

 

Ønsker jo ikke å skyve barnet vekk, kun ha tid etter fødsel til roen sammen med samboer. Hadde det vært mitt eget barn, hadde det jo vært annerledes, for da hadde jeg jo vært gjennom dette før. Som førstegangsfødende er alt nytt og ja, jeg ønsker virkelig å ha noen dager der vi kan få ro og ta ting i eget tempo. 

Dessverre blir det vanskelig å få familie til å avlaste, ettersom at barnet er så pappadalt at hun nekter å gå ut av huset med noen. Selv ikke besteforeldrene er gode nok. Og om hun først er ute av hus, maser hun ofte på når de skal hjem igjen. Så familien synes det er tungvindt å måtte aktivisere og holde fokuset borte fra pappa. (Om samboer drar alene til butikken, kikker hun etter bilen hans hvert 2 minutt og spør når han kommer tilbake like ofte). Og skal omtrent ha hadeklem om han går i dusjen... 

Anonymkode: 22f36...ae6

Men da trenger hun jo trygghet, trygghet, trygghet...ikke å bli sendt avgårde med andre.

Vet ikke helt hva du ser for deg skal skje i disse to magiske ukene dine, men livet blir jo sjelden som man har tenkt! Her er det din holdning til stedatter som bestemmer hvordan det blir. Åpne hjertet ditt....

Kanskje du kan sette deg ned og skrive en liten novelle sett fra sjuåringens ståsted? Eller på annen måte leve deg inn i hennes situasjon? Babyen kommer nemlig til å ha det helt fint selv om storesøster er i hus - han/hun er opptatt av mat, varme, kroppskontakt og søvn. 

Men i storesøster kan feil håndtering av denne tiden skape dype sår og sette alt på feil spor. Trå forsiktig rundt dette usikre lille barnet...

Selv fikset jeg barseltiden uten noen støttende mann. Det gikk bra det også

Anonymkode: 200ff...0c0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Lou Salome skrev:

Herregud, se hva du selv skriver og hvordan du tenker! Hvordan i himmelens navn mener du at å få være inkludert og tilstede i sin egen familie når man for første gang (ja, for det er første gang for henne også) blir storesøster får man ingen ting ut av? Når far, stemor OG lillebror/søster skal kose seg hjemme sammen, finne roen og bli kjent? Den største familiebegivenheten i hennes liv? Et søsken som er bare hennes? Når hun er sjalu og klengete fra før? Skulle ikke det være noe å få ut av dette for henne? Jeg skjønner ikke hvordan hodet ditt er skrudd sammen, det må være babytunnelsyn og hormoner. Hvis dere skal forebygge sjalusi og klenging på far, er da ikke det å utelukke henne som er oppskriften? Det er du som mener det ikke er optimalt for deg selv. Ok. Men sånn er det. Jenta får et søsken! De må bli kjent og knyttet. Og faren også, han har snart to barn. Dere blir en familie på fire nå.

Slik som flere skriver, så blir ferien dritkjedelig for henne, nettopp fordi jeg tydeligvis var 'dum nok' til ikke å planlegge termin bedre. 

Det jeg mener er at hun kommer inn i en spesiell setting, hvor det vil bli mye hensyn å ta, mye stilletid og kjedelig i lengden. Vi har ikke særlig med familie som kan avlaste, og ferien hennes vil da bestå av å henge i huset med oss som prøver å knote oss frem i den nye tilværelsen. 

3 minutter siden, Biloba skrev:

Nå hun treffer ham annenhver helg et det ikke så rart at hun ikke vil ha barnevakt i den tiden.

Alenemødre klarer sin førstefødte alene, og du klarer din førstefødte selv om far må dele oppmerksomheten litt med datteren.

Nei, det r jo selvsagt forståelig.  Men synes ikke det er normalt at er barn gjemmer seg i fanget på far eller meg når vi får besøk av hennes nærmeste familie og er skeptisk hver gang hun møter farmor, farfar, tanter og onkler. 

Jeg er ikke alenemor og skal derfor ikke ha barnet alene. Ergo synes jeg det er greit at far og jeg SAMMEN blir kjent med den lille, hvordan vi fungerer i starten og knytter bånd til babyen. 

Anonymkode: 22f36...ae6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik som flere skriver, så blir ferien dritkjedelig for henne, nettopp fordi jeg tydeligvis var 'dum nok' til ikke å planlegge termin bedre. 

Det jeg mener er at hun kommer inn i en spesiell setting, hvor det vil bli mye hensyn å ta, mye stilletid og kjedelig i lengden. Vi har ikke særlig med familie som kan avlaste, og ferien hennes vil da bestå av å henge i huset med oss som prøver å knote oss frem i den nye tilværelsen. 

Nei, det r jo selvsagt forståelig.  Men synes ikke det er normalt at er barn gjemmer seg i fanget på far eller meg når vi får besøk av hennes nærmeste familie og er skeptisk hver gang hun møter farmor, farfar, tanter og onkler. 

Jeg er ikke alenemor og skal derfor ikke ha barnet alene. Ergo synes jeg det er greit at far og jeg SAMMEN blir kjent med den lille, hvordan vi fungerer i starten og knytter bånd til babyen. 

Anonymkode: 22f36...ae6

Har du i det hele tatt tenkt på at det kanskje ikke passer for moren til stedatteren din å ha barnet i far sine ferieuker? 

De fleste legger faktisk planer når barna skal til den andre forelderen. Kanskje hun har bestilt seg en sydentur de to ukene datteren skal til dere? Mener du at mor skal avbryte ferien hun evt har planlagt for seg selv pga deg? Hva om moren skal jobbe masse de ukene jenta skal til faren? 

Hvis jeg hadde fått spørsmål om ungen kunne være til meg i far sine ferieuker pga stemor vil ha huset for seg selv sammen med baby og barnas far så hadde jeg faktisk sagt blankt nei. Ikke pga jeg hadde måtte avbryte eller endre planer, men nettopp pga det ville ikke vært riktig ovenfor datteren min at hun skulle bli utestengt på den måten der. Jenta vil garantert føle på at hun ikke er en del av faren sin familie, hun vil føle seg uønsket og ikke velkommen. Garantert. Hun viser jo allerede nå tegn til usikkerhet og sjalusi mtp den "klengingen" du skriver om. 

Anonymkode: 32970...384

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med det helt ferske mennesket da? Helt ny i verden. Burde ikke det barnet egentlig bli prioritert de aller første dagene babyen puster?

Anonymkode: af902...5e5

Babyen lider ingen nød. Den trenger rene bleier, søvn og mat. Og den tiden den er våken (som faktisk ikke er mange timer i døgnet den første tiden), kommer du eller far til å bære rundt på den. Og babyer er mye mindre skjøre enn man skulle tro, så benytt anledningen til å lære det eldre søskenet hvordan babyer skal håndteres helt fra starten av, med at hen får delta i bleieskift og bading, byssing og kosing. Det forebygger også søskensjalusi. 

Anonymkode: 930d8...7f7

[Gjest UhuruPeak]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært prøvere i lengre tid. Planlegging av graviditet? Det er ikke slik det fungerer. At jeg i det hele tatt går svangerskapet ut er vi svært takknemlig for etter tre SA. 

Som sagt har jeg et ønske om at jeg og far skal få mulighet til å bli kjent i den nye tilværelsen, noe som jeg frykter blir avbrutt fordi stebarn skal være her så lenge sammenhengende. 

Det vil ikke bli noe avlastning av familie, ettersom at barnet hylgriner om hun skal være en natt hos noen andre (selv besteforeldre). Selv på dagtid er det vanskelig for noen å få barnet med seg på aktiviteter dersom ikke far skal være med. 

Ja, er fint inneforstått med at han har barn fra før, men hadde også et ønske om å få oppleve barseltid der meg og samboer kunne bli kjent med hverandre som foreldre, få inn litt rutiner etc. Det får vi ikke nå som hans barn skal være der. At hun ikke er en del av hverdagen generelt gjør det jo ikke enkelt... Og som sagt, når hun reiser hjem, begynner far på jobb og hverdagen begynner. 

Anonymkode: 22f36...ae6

Synes det er trist at du har denne holdningen. Selvom barnet ikke er hos dere i ukedagene er hun fortsatt en del av hverdagen til far! Du må forstå at det ikke er du far og ny baby som er en familie men du far ny baby og fars tidligere barn! Dere alle sammen som familie må bli vant til denne nye situasjonen. At hun får tilbringe mye tid med ny baby i starten er jo gull for søsken forholdet.  Hun føler seg inkludert. Her er det mye deg deg deg. Du glemmer vi og oss. Og at vi og oss ikke bare er deg, far og nytt barn MEN deg, far, nytt barn og jenta på 7. Hva som er best for henne (jenta) er viktiger en hva du ønsker deg.

[Biloba]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik som flere skriver, så blir ferien dritkjedelig for henne, nettopp fordi jeg tydeligvis var 'dum nok' til ikke å planlegge termin bedre. 

Det jeg mener er at hun kommer inn i en spesiell setting, hvor det vil bli mye hensyn å ta, mye stilletid og kjedelig i lengden. Vi har ikke særlig med familie som kan avlaste, og ferien hennes vil da bestå av å henge i huset med oss som prøver å knote oss frem i den nye tilværelsen. 

Nei, det r jo selvsagt forståelig.  Men synes ikke det er normalt at er barn gjemmer seg i fanget på far eller meg når vi får besøk av hennes nærmeste familie og er skeptisk hver gang hun møter farmor, farfar, tanter og onkler. 

Jeg er ikke alenemor og skal derfor ikke ha barnet alene. Ergo synes jeg det er greit at far og jeg SAMMEN blir kjent med den lille, hvordan vi fungerer i starten og knytter bånd til babyen. 

Anonymkode: 22f36...ae6

Så du mener at barnet har en unormal oppførsel fordi hun selv er unormal, ikke at det er en reaksjon på den livssituasjonen hennes nærmeste har satt henne i fra tidlig barndom?

Jeg tror ikke det er noen som ikke har fått med seg at du vil ha monopol på partneren når ditt eget barn kommer, og at begrunnelsen med at alt er så "usikkert og nytt" ikke holder vann. Der det ikke er hjerterom er det heller ikke husrom, ser det ut til. 

[Gjest UhuruPeak]

TS var det du som tidligere hadde en tråd der du mente at barnet ikke kunne være hos dere fordi du var så nær termin? Og ville avlyse samværet helt i den perioden?

[Lou Salome]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik som flere skriver, så blir ferien dritkjedelig for henne, nettopp fordi jeg tydeligvis var 'dum nok' til ikke å planlegge termin bedre. 

Det jeg mener er at hun kommer inn i en spesiell setting, hvor det vil bli mye hensyn å ta, mye stilletid og kjedelig i lengden. Vi har ikke særlig med familie som kan avlaste, og ferien hennes vil da bestå av å henge i huset med oss som prøver å knote oss frem i den nye tilværelsen. 

Nei, det r jo selvsagt forståelig.  Men synes ikke det er normalt at er barn gjemmer seg i fanget på far eller meg når vi får besøk av hennes nærmeste familie og er skeptisk hver gang hun møter farmor, farfar, tanter og onkler. 

Jeg er ikke alenemor og skal derfor ikke ha barnet alene. Ergo synes jeg det er greit at far og jeg SAMMEN blir kjent med den lille, hvordan vi fungerer i starten og knytter bånd til babyen. 

Anonymkode: 22f36...ae6

Ja, hun er hos dere nettopp i en veldig spesiell setting, en setting som er helt unik. Vi snakker om to uker her, helsøsken må leve med det der i hele babytiden, det tas hensyn, det stelles og hysjes og mates og koses. Hvorfor tror du hun ønsker å gå glipp av det, eller vil ha vondt av det? Hun skal også knote seg fram i den nye tilværelsen. Hun er en del av den. Det er helt spesielt. Ikke bare disse ukene, dere tre har jo nok av tid alene hele tiden, hvorfor vil du ta fra henne to uker? 

[KatyP]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik som flere skriver, så blir ferien dritkjedelig for henne, nettopp fordi jeg tydeligvis var 'dum nok' til ikke å planlegge termin bedre. 

Det jeg mener er at hun kommer inn i en spesiell setting, hvor det vil bli mye hensyn å ta, mye stilletid og kjedelig i lengden. Vi har ikke særlig med familie som kan avlaste, og ferien hennes vil da bestå av å henge i huset med oss som prøver å knote oss frem i den nye tilværelsen. 

Nei, det r jo selvsagt forståelig.  Men synes ikke det er normalt at er barn gjemmer seg i fanget på far eller meg når vi får besøk av hennes nærmeste familie og er skeptisk hver gang hun møter farmor, farfar, tanter og onkler. 

Jeg er ikke alenemor og skal derfor ikke ha barnet alene. Ergo synes jeg det er greit at far og jeg SAMMEN blir kjent med den lille, hvordan vi fungerer i starten og knytter bånd til babyen. 

Anonymkode: 22f36...ae6

Jeg forstår deg Ts. Som førstegangsfødende er man usikker og redd og vil gjøre alt riktig. Og jeg forstår at du vil ha samboeren din der hele tiden. Du får sterke reaksjoner her da du åpner med å ville sende vekk ditt stebarn for å få ro med din samboer og babyen. Det er ikke rart folk reagerer, det gjorde jeg også. Men jeg evner å forstå din tankegang. Selv om man er glad i stebarnet er det ikke alltid like lett å forholde seg til situasjonen og når stebarnet krever pappa hele tiden kan det føles litt tungt. Ikke sjalusi eller noe, men kanskje det at man prøver å være der for barnet men barnet søker pappa konstant. Når første biologiske barn også kommer forstår jeg at det kan bli et følelsesmessig kaos. Likevel må du forholde deg til at hun kommer og skal være der. Og hun må forstå at det kan bli litt kjedelig siden dere er hjemme hele tiden. Men det at hun får være der helt fra begynnelsen er gull verdt og som folk sier, kan avverge for mye sjalusi. Og det lærer henne at nå er det en til som krever pappas oppmerksomhet uten at det betyr at han er mindre glad i henne. De to kan jo også dra ut på kino eller noe slikt bare de to også for å sikre far-datter tid. Mitt råd er at også du gjør noe slikt. Mener ikke at du skal dra ut uten babyen, men la pappa passe og feks perle, tegne, spille, se en film o.l bare du og din stedatter. Så minner du henne på at også du fortsatt ser og er glad i henne. La henne hjelpe til litt med stell, la henne sitte og se TV sammen med deg når du ammer, eller dere kan høre på lydbok. La henne legge dyna rundt babyen og synge for han/hun. Gjør mye av dette sammen med henne er mitt råd. Slik er hvertfall mine tanker rundt dette da jeg nesten er i samme situasjon bortsett fra at jeg har et barn som bor 100% sammen med oss og et stebarn som er her annenhver uke. 

Jeg håper dere finner ut av det og løser det på en måte som gagner alle parter.

[Mousj]

Jo mer du skriver om det eldste barnet, jo mer vondt får jeg av henne. Her er overhodet ikke problemet at dere trenger tid alene med en baby, men at et lite menneske ikke har det noe bra, og allerede ser faren sin for sjelden. Jeg har vært i akkurat den samlivssituasjonen som du er i, med lik aldersforskjell, men det falt meg aldri inn at ikke det eldste barnet skulle være inkludert fra dag 1. Jeg kan bare ikke fatte og begripe at du ikke lytter til noen som helst av de mange, mange inspillene her som prøver å fortelle deg at de grepene som du tar nå, kommer til å bli veldig viktige fremover. Alt du beskriver som irriterende ved henne, er jo bare forsøk på å bli sett!

[AnonymBruker]

Hvis du ikke overdriver om stebarnet (og jeg ikke blander sammen innlegg av anonyme og ikke anonyme osv. her) så syns jeg virkelig synd på henne. Hun er jo usigelig utrygg. Hun er redd for at du skal stikke av med pappaen eller at han ikke skal komme tilbake, du får ikke klemme han. Mer enn hun gleder seg til å være sammen med han virker det som hun er livredd for at han skal forsvinne.Og det må være veldig vondt for en liten sjel, og vanskelig å sette ord på. Hun kan neppe fortelle hvorfor hun føler det slik, og da blir det opp til dere voksne og legge opp til en forutsigbar hverdag der hun etterhvert klarer å føle seg trygg. 2 uker mellom hvert samvær er veldig lenge. Da tenker jeg at tiden dere er sammen sikkert preges av hennes ønske om å være der, og at hun ikke slapper av, fordi hun snart skal hjem til moren uansett. Da er det heller ikke lett å skape trygghet.

Jeg forstår at dette kan være vanskelig, veldig vanskelig, og jeg skjønner usikkerheten ved at det er ditt første barn og ikke hans første barn (kjenner på den selv), og dette med å finne hverandre i en ny rolle (barnet er ditt ansvar også). Men som med så mange andre slike tråder så opplever jeg at problemet ikke er barnet, selvom barnet er symptomet. Det handler om kommunkiasjon, og forståelse for hverandre. Det må snakkes og snakkes og snakkes enda mer. Mange menn er jo ikke så glade i det og da må man begynne tidlig. Det har ikke dere gjort, så da får du heller presse han til å snakke unormalt mye tror jeg. Vi har snakket oss i hjel omtrent, om hva som forventes, hvordan vi skal løse ditt og datt, og veldig mye om dette med at han har et barn fra før og det har ikke jeg. At vi må finne løsninger så hans barn føler seg inkludert. Og jeg føler at vi blir en familie på 4, og jeg tenker at når eldstebarnet finnes så er det min jobb, som det ikke er ubetinget glad i å få fortalt det at jeg er ubetinget glad i det

Litt utenfor temaet, men vi løste dette med litt sjalu  bonusbarn som ville ha oppmerksomhet om vi klemmet eller kysset med å inkludere barnet i en gruppeklem og lage litt tøys av det, etterhvert kommer da barnet selv og ønsker seg en gruppeklem og bryr seg ellers lite om vi er fysisk nære hverandre.

Anonymkode: 31b7a...933

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ønsker å ta opp en eldre tråd, da jeg venter barn denne sommeren, og stebarn skal være hos oss i to uker i strekk, litt etter fødsel.  

Vi har vanligvis barnet annenhver helg, og jeg kjenner på at jeg gruer meg til barseltiden, fordi jeg ikke vet hvordan der vil bli. Jeg er førstegangsfødende og skulle helst (som flere over her) ønske å bruke tiden med babyen og far alene i den nye tilværelsen.

Flere nevner at en ikke kunne kastet ut sitt eget barn om stebarn var mitt, men hadde stebarn vært mitt barn, hadde jeg allerede vært gjennom fødsel og barseltid. Jeg hadde visst hvordan det var og ikke hatt et like stort behov for tid til å bli kjent med babyen og samboer i en farsrolle. 

Barnet er syv år og veldig oppmerksomhetssyk. Aldri på eget rom for å leke, skal vite alt vi voksne snakker om, kan ikke være i et rom uten sin far og er veldig knyttet til han. Jeg og han får f.eks ikke gi hverandre en klem, uten at hun kommer løpende for å være med/dytte meg vekk. Hun sovner aldri og bruker opptil tre timer på vann/do/sulten/vondt et sted/etc. etter leggetid. 

Hvordan blir det da når hun får søsken? Hun er her generelt lite og skal plutselig være her to uker i strekk. Med en nyfødt. Og en sliten nybakt mor. Og en far som plutselig skal deles. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det så tidlig i barseltiden. Ja, far og barnet kan finne på ting og gå ut etc. men jeg ønsker jo også at meg og samboer skal få tid til å bli kjent med babyen, hverandre og den nye rollen vi går inn i. Med stebarnet der, vil det ikke bli ro og tid til den nye tilværelsen. Når barnet da reiser, så er far tilbake på jobb igjen, og vi får ikke noe særlig tid sammen før jeg plutselig står alene i hverdagen. 

Det er slemt å gå så langt å si at stebarnet ødelegger opplevelsen av å skulle bli foreldre, men opplever virkelig dette som stressende og skulle ønske at sommerferien kunne vært lagt opp annerledes eller at jeg ikke hadde termin i ferien, hvor barnet kunne vært her annenhver helg den første tiden, og eventuelt komme på korte dagsbesøk. Når hun er her annenhver helg, vil ikke bardeltid med henne være en del av fremtidig hverdag, og jeg merker at jeg er nervøs for det ukjente. 

Kan være det vil bli mye enklere enn jeg tror og at det ikke er noe å tenke på. Men nå før termin er jeg bare trist over situasjonen og håper babyen kommer så tidlig som mulig, slik at vi får flest mulig dager alene. 

Anonymkode: 22f36...ae6

Hvis dette er din førstefødte er det store muligheter for at du går over tiden også,  14 dager er slett ikke uvanlig, da er problemet løst.
Jeg forstår deg på en måte, men samtidig så har du ikke så mye valg på det. Du vet jo ikke når du føder for det første, og så er det nå en del av pakken når du får barn med en mann som har barn fra før,
Jeg føler at du sliter litt med dette ellers også, og det er jo leit.

Anonymkode: 1e926...213