Barseltid med stebarn

[Gjest snart mor]

Her kommer svar fra en stemor og kommende mor. Til alle dere som sier at det er likt i 'vanlige familier' og at man da har eldre barn å ta vare på. Dere har hatt en baby før! For min del som førstegangsfødende er alt nytt, og det er sikkert mye jeg ikke har tenkt på at kan komme med et nyfødt barn for jeg har faktisk aldri opplevd det før!

Vi (far og jeg) har avtalt med moren til stebarnet mitt at han ikke sover hos oss de første ukene etter at babyen er i hus. Hun hadde mye styr med amming og slikt selv, så faktisk hun som foreslo det. Stebarnet kommer selvsagt på dagtid og hilser på nytt småsøsken.

[leirbål]

Her kommer svar fra en stemor og kommende mor. Til alle dere som sier at det er likt i 'vanlige familier' og at man da har eldre barn å ta vare på. Dere har hatt en baby før! For min del som førstegangsfødende er alt nytt, og det er sikkert mye jeg ikke har tenkt på at kan komme med et nyfødt barn for jeg har faktisk aldri opplevd det før!

Vi (far og jeg) har avtalt med moren til stebarnet mitt at han ikke sover hos oss de første ukene etter at babyen er i hus. Hun hadde mye styr med amming og slikt selv, så faktisk hun som foreslo det. Stebarnet kommer selvsagt på dagtid og hilser på nytt småsøsken.

Dette er en god løsning synes jeg. Da føler ikke stebarnet seg avist, og ts. vil få hvile og avlastning.

[Gjest Gjest]

Ikke i denne diskusjonen nei, men i så godt som alle andre stemordiskusjoner på KG. Interessant at i denne, der stemor ønsker avstand til stebarna i en sårbar periode, så er man plutselig på lik linje med barnas biologiske mor.

Hvorfor leser en del stemødre disse diskusjonenen som djevelen leser bibelen?

Det er ingen som sier at stemor er mor, det er ingen som sier at stemor ikke skal bry seg om barna.

Det som her og flere andre steder er påpekt er at det er far som må på banen. Og barnet har to foreldre som skal samarbeide om barnet.

Jeg sitter med følelsen av at en del stemødre tror hele situasjonen dreier seg om dem. Og ja, jeg er stemor selv - men hos meg er det barna som er i sentrum.

[Gjest Gjest]

Og ja, jeg er stemor selv - men hos meg er det barna som er i sentrum.

Så fint for deg da

Det er nok lettere å være stemor og få fellesbarn når stemor også har særkullsbarn. Da vet hun jo hvordan det er å ha særkulls.

Ellers reagerer jeg på ord som krav og plikt. Enhver må finne sin egen vei. Jeg er både stemor og mor og behandler barna ulikt. Stebarna slipper å oppleve kjeft og sure miner fra meg, men fellesbarna må finne seg i litt strammere tøyler. Hadde stebarna vært yngre og nærmere i alder med fellesbarna, og hadde biomor vært ute av bildet, så hadde jeg selvsagt behandlet stebarna strengere, men slik situasjonen er nå fyller både mor og far sitt oppdrageransvar og da trenger ikke jeg komme med enda et sett regler..

Og vi har det fint sammen, selv om det tok noen år å bli innkjørt som familie:)

[Gjest La bamba]

Det er i dette tilfellet ikke snakk om å skyve fra seg førstekullsbarn eller plassere de på barnehjem.Det er snakk om å få et par uker alene m baby og pappa, rett og slett for å få nok søvn til å samle krefter,bli kjent og at far hjelper med huslige ting som vask og shopping,noe jeg ikke greier nå.

Det er heller ikke lett start på barseltid å måtte takle småskolestebarn m søvnproblem/utagerende adferd nå.Men de vet de er elsket og kommer på besøk på dagtid for å kunne venne seg til den nye familiesituasjonen.

Hva er galt med det, og hvorfor gjør det meg til en umoden person??

[Gjest Gjest_Frida_*]

Hvorfor leser en del stemødre disse diskusjonenen som djevelen leser bibelen?

Det er ingen som sier at stemor er mor, det er ingen som sier at stemor ikke skal bry seg om barna.

Det som her og flere andre steder er påpekt er at det er far som må på banen. Og barnet har to foreldre som skal samarbeide om barnet.

Jeg sitter med følelsen av at en del stemødre tror hele situasjonen dreier seg om dem. Og ja, jeg er stemor selv - men hos meg er det barna som er i sentrum.

Så derfor forventer du at barna skal være sentrum i alles liv?

Jeg har stebarn. Jeg er glad i dem, jeg vil at de skal ha det godt, jeg er opptatt av deres velferd. Men de er IKKE sentrum i mitt liv. Til det har de to foreldre.

Det betyr ikke at jeg tror at hele verden dreier seg om meg, men jeg utsletter ikke meg selv og mine behov av hensyn til stebarna. Jeg har ingen egne barn ennå, men den dagen jeg sitter som fersk førstegangsmamma, så vil jeg sette stor pris på å få lov til å si at jeg har behov for ro og fred i starten. Og det er ikke alltid far kan sørge for denne roen og freden, selv om han tar ansvaret for barna sine. Jeg vet ikke om jeg ville følt behov for mindre samvær en kortere periode, men om jeg følte det så synes jeg ikke det hadde vært en hårreisende fæl holdning.

Som flere har påpekt: Har man eldre biologiske barn så er man jo ikke førstegangsfødende. Og jeg tror at de fleste med flere barn vil kunne innrømme at første gang var veldig mye mer sårbar enn de neste. Og tenk over om dere i tillegg til usikkerheten og sårbarheten skulle vært nødt til å forholde dere til noen andres barn som kanskje utagerer pga sjalusi. Og dette er barn du ikke føler du har rett til å irettesette, så dersom far er på jobb, ute med søpla, på toalettet eller i dusjen, så MÅ du forholde deg til barna samtidig som du skal håndtere din egen usikkerhet og nye blandede følelser.

Jeg sier ikke at det MÅ være vanskelig i forhold til stebarn. Jeg gjetter på at i mitt tilfelle vil det gå greit, og det vil det sikkert i de fleste tilfeller. Men jeg synes det må være rom for at for noen så blir dette en vanskelig setting, og det betyr ikke at stemor er selvsentrert eller egoistisk som person. Men i enkelte sammenhenger bør også en stemor få lov til å sette sine behov først, og om ikke barseltiden med den førstefødte er en sånn sammenheng så vet ikke jeg.

Det er ikke dermed sagt at barna skal frarøves tid med far og lillebror/lillesøster. Det går an å redusere samværet i hjemmet, ved at barna ikke er der på like mange overnattinger som vanlig, men at far tar med barna på aktiviteter utenfor hjemmet i større grad. Barna må selvsagt også få tilbringe tid med sitt nye søsken, men det trenger ikke bety at barna må være der hele tiden.

[Gjest Gjest]

Jeg synes egentlig du er ganske moden jeg, som tørr å ta ansvar for dine egne behov i den nye fasen av livet ditt. Ikke hør på alle klagene fra folk her om at du plutselig ikke skulle være et verdig nok familiemedlem for dine stebarn.

Jeg føder snart selv mitt andre barn sammen med min nye mann. Muligens keisersnitt. Jeg sier jatakk til avlastning hos mine foreldre den første tiden, nettopp fordi ammingen gikk i dass sistgang og jeg endte opp med fødselsdepresjoner. Jeg tar forbehold om at ikke alt blir så idyllisk som kan ønsker, men har ikke svartmalt en eneste ting.

[Gjest Gjest_Frida_*]

Det er i dette tilfellet ikke snakk om å skyve fra seg førstekullsbarn eller plassere de på barnehjem.Det er snakk om å få et par uker alene m baby og pappa, rett og slett for å få nok søvn til å samle krefter,bli kjent og at far hjelper med huslige ting som vask og shopping,noe jeg ikke greier nå.

Det er heller ikke lett start på barseltid å måtte takle småskolestebarn m søvnproblem/utagerende adferd nå.Men de vet de er elsket og kommer på besøk på dagtid for å kunne venne seg til den nye familiesituasjonen.

Hva er galt med det, og hvorfor gjør det meg til en umoden person??

Det er ikke noe galt med det, og det gjør deg ikke til en umoden person. Det gjør deg til et menneske som iblant har egne behov.

Jeg tror at de som reiser bust over denne problemstillingen ikke klarer å sette seg inn i din situasjon. Mange har lett for å idyllisere barn og mener at man alltid skal bøye av for barnas behov framfor egne. Jeg mener det må være lov i enkelte sammenhenger å sette den voksnes behov først. Det er jo ikke snakk om at barna skal miste faren sin, bare at de skal ha litt redusert samvær en kortere periode.

[Gjest Gjest]

Nå skal jeg i første omgang svare på denne tråden fra ett stebarns synspunkt.

Jeg er født til 2 hjem, samværet har aldri vært noe problem. Min daværende stemor steppet inn hvis pappa plutselig måtte reise i forbindelse med jobb. Hun hadde også ett barn fra før. De fikk aldri felles barn og forholdet tok slutt da jeg var 9.

Da jeg var 10 giftet pappa seg med min nåværende stemor. Hun hadde 2 barn fra før på 2 og 4 år. Allerede før jeg fylte 11, ble samværet kuttet ned til 1 helg i mnd fordi det ble for slitsomt for min stemor.

Da jeg var 12, fikk jeg beskjed om at de ventet sitt første barn og at mitt samvær måtte kuttes ned til 1 lørdag i mnd uten overnatting av hensyn til de andre barna.

I løpet av det neste året så jeg faren min 2 ganger, og min brors fødsel leste jeg om i avisen.

Rett før min 13 årsdag fikk jeg brev fra min stemor: min far trivdes ikke i farsrollen og ville ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Jeg håper virkelig at min historie er unik, men jeg tror desverre ikke at den er det.

Jeg var stebarnet som ikke passet inn i den idylliske familien min stemor ønsket seg, og hun lyktes med å få meg vekk, jammen skrøt hun ikke av det også på toppen av det hele.

Mitt råd blir egentlig bare å tenke gjennom alle sider av saken og alle parters følelser og legge en handlingsplan ut fra det. Lykke til.

[Gjest Gjest_Frida_*]

Nå skal jeg i første omgang svare på denne tråden fra ett stebarns synspunkt.

Jeg er født til 2 hjem, samværet har aldri vært noe problem. Min daværende stemor steppet inn hvis pappa plutselig måtte reise i forbindelse med jobb. Hun hadde også ett barn fra før. De fikk aldri felles barn og forholdet tok slutt da jeg var 9.

Da jeg var 10 giftet pappa seg med min nåværende stemor. Hun hadde 2 barn fra før på 2 og 4 år. Allerede før jeg fylte 11, ble samværet kuttet ned til 1 helg i mnd fordi det ble for slitsomt for min stemor.

Da jeg var 12, fikk jeg beskjed om at de ventet sitt første barn og at mitt samvær måtte kuttes ned til 1 lørdag i mnd uten overnatting av hensyn til de andre barna.

I løpet av det neste året så jeg faren min 2 ganger, og min brors fødsel leste jeg om i avisen.

Rett før min 13 årsdag fikk jeg brev fra min stemor: min far trivdes ikke i farsrollen og ville ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Jeg håper virkelig at min historie er unik, men jeg tror desverre ikke at den er det.

Jeg var stebarnet som ikke passet inn i den idylliske familien min stemor ønsket seg, og hun lyktes med å få meg vekk, jammen skrøt hun ikke av det også på toppen av det hele.

Mitt råd blir egentlig bare å tenke gjennom alle sider av saken og alle parters følelser og legge en handlingsplan ut fra det. Lykke til.

Det er kjempetrist, det du har opplevd. For en råtten far og stemor du har. Men det lar seg vel neppe sammeligne med det ts spør om her?

TS er førstegangsfødende og føler behov for litt tid uten stebarnet på overnatting helt i starten. Det er faktisk ufint av deg å sammenligne ts sin situasjon med din ekstremsituasjon.

[Gjest Gjest]

Så fint for deg da

Det er nok lettere å være stemor og få fellesbarn når stemor også har særkullsbarn. Da vet hun jo hvordan det er å ha særkulls.

Ellers reagerer jeg på ord som krav og plikt. Enhver må finne sin egen vei. Jeg er både stemor og mor og behandler barna ulikt. Stebarna slipper å oppleve kjeft og sure miner fra meg, men fellesbarna må finne seg i litt strammere tøyler. Hadde stebarna vært yngre og nærmere i alder med fellesbarna, og hadde biomor vært ute av bildet, så hadde jeg selvsagt behandlet stebarna strengere, men slik situasjonen er nå fyller både mor og far sitt oppdrageransvar og da trenger ikke jeg komme med enda et sett regler..

Og vi har det fint sammen, selv om det tok noen år å bli innkjørt som familie:)

Her har vi felles regler i felles hjem. Vi legger oss ikke opp i hvordan barnas andre hjem har det, her er våre regler. Om det er jeg eller sambo som irettesetter barna spiller ingen rolle. Det er to voksne i familien - og det er vi som bestemmer her i vårt hus.

Når jeg sier barna er sentrum så er det fordi vi faktisk tar hensyn til dem. Selvfølgelig har vi våre behov og ønsker. Og vi følger også dem. Men vi kunne aldri satt et av barna til side på grunn av et av de andre.

For oss er det viktig at de ungene som bor her fast har samme regler for de som bare bor her delvis. Det er ikke snakk om å ha egne regler for alle de voksne. Og når vi som voksne ikke klarer det så er det ikke å ha barna i sentrum.

Så derfor forventer du at barna skal være sentrum i alles liv?

Jeg har stebarn. Jeg er glad i dem, jeg vil at de skal ha det godt, jeg er opptatt av deres velferd. Men de er IKKE sentrum i mitt liv. Til det har de to foreldre.

Det betyr ikke at jeg tror at hele verden dreier seg om meg, men jeg utsletter ikke meg selv og mine behov av hensyn til stebarna. Jeg har ingen egne barn ennå, men den dagen jeg sitter som fersk førstegangsmamma, så vil jeg sette stor pris på å få lov til å si at jeg har behov for ro og fred i starten. Og det er ikke alltid far kan sørge for denne roen og freden, selv om han tar ansvaret for barna sine. Jeg vet ikke om jeg ville følt behov for mindre samvær en kortere periode, men om jeg følte det så synes jeg ikke det hadde vært en hårreisende fæl holdning.

Som flere har påpekt: Har man eldre biologiske barn så er man jo ikke førstegangsfødende. Og jeg tror at de fleste med flere barn vil kunne innrømme at første gang var veldig mye mer sårbar enn de neste. Og tenk over om dere i tillegg til usikkerheten og sårbarheten skulle vært nødt til å forholde dere til noen andres barn som kanskje utagerer pga sjalusi. Og dette er barn du ikke føler du har rett til å irettesette, så dersom far er på jobb, ute med søpla, på toalettet eller i dusjen, så MÅ du forholde deg til barna samtidig som du skal håndtere din egen usikkerhet og nye blandede følelser.

Jeg sier ikke at det MÅ være vanskelig i forhold til stebarn. Jeg gjetter på at i mitt tilfelle vil det gå greit, og det vil det sikkert i de fleste tilfeller. Men jeg synes det må være rom for at for noen så blir dette en vanskelig setting, og det betyr ikke at stemor er selvsentrert eller egoistisk som person. Men i enkelte sammenhenger bør også en stemor få lov til å sette sine behov først, og om ikke barseltiden med den førstefødte er en sånn sammenheng så vet ikke jeg.

Det er ikke dermed sagt at barna skal frarøves tid med far og lillebror/lillesøster. Det går an å redusere samværet i hjemmet, ved at barna ikke er der på like mange overnattinger som vanlig, men at far tar med barna på aktiviteter utenfor hjemmet i større grad. Barna må selvsagt også få tilbringe tid med sitt nye søsken, men det trenger ikke bety at barna må være der hele tiden.

Ja setter du barn til verden så forventer jeg at barna er sentrum i ditt liv, enkelt og greit.

Så om barn har samvær annenhver helg så skal de plutselig ikke få komme på overnatting? De er der ikke mye da.

Eller om de er der 50 %? Da bor de like mye der som hos den andre. Skal de da plutselig flytte? Og har du som stemor rett til å gjøre inngripen i den andre familiens liv slik du da gjør?

Og hva om mor til barna skal ha ny baby? Tar du da stebarna dine hjem til deg flere uker for at mor skal få fred og ro med den nye babyen?

[Gjest Gjest]

Jeg blir bare så kjempeforbanna på fedre som tillater noe slikt mot sitt eget barn. Like umenneskelig som Askepott og de tre nøttene.

[Gjest Gjest]

Det er kjempetrist, det du har opplevd. For en råtten far og stemor du har. Men det lar seg vel neppe sammeligne med det ts spør om her?

TS er førstegangsfødende og føler behov for litt tid uten stebarnet på overnatting helt i starten. Det er faktisk ufint av deg å sammenligne ts sin situasjon med din ekstremsituasjon.

Det er faktisk og dessverre ingen ekstremsituasjon hun beskriver. Det er mange barn som opplever dette. Og et sted starter det alltid. Fra nå trenger jeg litt fri... til nå vil vi ikke ha deg i det hele tatt.

Og kanskje det er pga kjennskap til slike historier som denne vi andre mener man må trå veldig varsomt når det er snakk om å skyve barn unna. For den følelsen av at far ikke bryr seg mer den sitter dypt i et barnesinn.

[Mangopai]

Det virker som det er veldig mange som overser at dette er TS sitt første barn, athun vil fokusere på barseltiden sammen med mannen sin, få i gang rutiner etc høres for meg helt naturlig ut, og er noe helt annet enn om dette var hennes barn nr 2 eller 3 Hun har aldri gjort dette før, selv om hun har stebarn så har de kommet inn i livet på et senere tidspunkt enn når de var nyfødte...

Jeg syns løsningen med å la stebarna være tilstedet på dagtid hørtes fornuftig ut, uansett ville jeg prøvd å få til en åpen dialog med moren til stebarna, hun har kanskje noen gode innspill hun også

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det virker som det er veldig mange som overser at dette er TS sitt første barn, athun vil fokusere på barseltiden sammen med mannen sin, få i gang rutiner etc høres for meg helt naturlig ut, og er noe helt annet enn om dette var hennes barn nr 2 eller 3 Hun har aldri gjort dette før, selv om hun har stebarn så har de kommet inn i livet på et senere tidspunkt enn når de var nyfødte...

Jeg syns løsningen med å la stebarna være tilstedet på dagtid hørtes fornuftig ut, uansett ville jeg prøvd å få til en åpen dialog med moren til stebarna, hun har kanskje noen gode innspill hun også

Lykke til!

For meg ser det ut til at mange glemmer at far faktisk har barn fra før. Og at han også har et like stort ansvar for disse etter at det nye barnet kommer.

For far er ikke dette første gang.

[Gjest Gjest]

Det er kjempetrist, det du har opplevd. For en råtten far og stemor du har. Men det lar seg vel neppe sammeligne med det ts spør om her?

TS er førstegangsfødende og føler behov for litt tid uten stebarnet på overnatting helt i starten. Det er faktisk ufint av deg å sammenligne ts sin situasjon med din ekstremsituasjon.

Det er ufint av deg å si at jeg sammenligner for det gjør jeg over hode ikke.

Men som en annen skriver ett sted starter det alltid. Det jeg mener er at de må finne en måte å få det til å funke for både stebarn, stemor, far og familien som en helhet. Hvordan de gjør det er jo helt opp til dem. Men glem ikke at det er veldig enkelt for ett stebarn å føle seg skøvet unna og at man også må tenke på hvordan man løser og forklarer det.

[Gjest Gjest]

Det er faktisk og dessverre ingen ekstremsituasjon hun beskriver. Det er mange barn som opplever dette. Og et sted starter det alltid. Fra nå trenger jeg litt fri... til nå vil vi ikke ha deg i det hele tatt.

Og kanskje det er pga kjennskap til slike historier som denne vi andre mener man må trå veldig varsomt når det er snakk om å skyve barn unna. For den følelsen av at far ikke bryr seg mer den sitter dypt i et barnesinn.

Så rart at jeg ikke kjenner til en eneste sånn situasjon, enda jeg kjenner til en hel haug med stefamilier. :klø:

[Gjest Gjest]

Og hva om mor til barna skal ha ny baby? Tar du da stebarna dine hjem til deg flere uker for at mor skal få fred og ro med den nye babyen?

Det kunne jeg godt ha gjort. Hvorfor ikke? Og det til tross for at en sånn situasjon ville vært veldig annerledes enn det som diskuteres i denne tråden. Det er nemlig stor forskjell på å være usikker førstegangsfødende og det å få barn nr. 2 eller 3. Det er også stor forskjell å måtte hanskes med egne barn enn med stebarn i en sårbar situasjon. Men som sagt, det hadde likevel vært greit om mine stebarn måtte bo hos oss i et par uker (som er det ts snakker om) for at moren skulle få litt ro rundt seg pga et nytt barn.

[Gjest Gjest]

For meg ser det ut til at mange glemmer at far faktisk har barn fra før. Og at han også har et like stort ansvar for disse etter at det nye barnet kommer.

For far er ikke dette første gang.

Nei, men så er det heller ikke far som tar hovedansvaret for en nyfødt baby, naturlig nok.

[Gjest Gjest]

Jeg blir bare så kjempeforbanna på fedre som tillater noe slikt mot sitt eget barn. Like umenneskelig som Askepott og de tre nøttene.

Litt drama queen eller?

To ukers fred og ro for en nybakt førstegangsmamma er vel ikke for mye å be om?