sitte ved siden av partner

[Gjest Gjest]

Nå har jeg ikke lest igjennom hele tråden her. Men jeg vil si at jeg og min mann har historie som tilsvarer 14 år, snart 15. Og det skulle berre mangle at vi satt sammen. Jeg hadde reagert om vi ble plassert bort fra en annen. Og jeg vet han ville også reagert.

[Gjest Gjest]

JA - det er poenget: ALLE gjestene har krav på å ha en hyggelig kveld. Dersom det nå faktisk er sånn at med en litt forsiktig miksing av par og andre så fører det til at flere faktis FÅR en hyggelig kveld - er ikke det bra? Eller er det kun de parene som MÅ sitte oppå hverandre som skal hensyntas?

Løsningen er egentlig ganske enkel. La folk sitte der de vil

Jeg hadde egentlig ikke hørt om tvungen parsplitting før jeg begynte å ferdes på kg. Men i min familie og omgangskrets er det uhyre sjelden man i det hele tatt har selskaper med bordplassering.

[Gjest Gjest]

Nei jeg sitter ikke vedsiden av gubben. Vi har vært samboere i 14 år. Det er noe annet når du er vant til hverandre. Det er så mange som piper om sex og alt tull. Herregud, husk at det er opp til deg og mannen/dama. Ingen må fortelle deg hva som er normalt.

[Gjest TS]

Hvis du har lest tråden her så har du vel fått med deg at de som reagerer på å bli splittet opp i all hovedsak snakker om selskaper av typen bryllup der man kanskje ikke kjenner noen av de andre gjestene.

Jeg har lest tråden og jeg snakker også om bryllup og lignenede - i det siste innlegget mitt refererte jeg bare til det lille selskape jeg hadde i går og hva vi snakket om. Og hvis du har lest tråden her så hadde du lest at hvis det er en jeg ikke vet noen om så ringer jeg den de kommer i følge med angående bord plassering.

Noen type selskaper vil alltid ha noen gjester som er der kun av plikt. Sånn som store brylluper der man inviterer hele slekta og venneflokken til både brud og brudgom, med den enkeltes ektefelle/samboer/kjæreste med på gjestelista. På den måten blir det ofte "nødvendig" å gå i selskaper der man ikke kjenner andre enn den man går sammen med. Man går av høflighet, fordi man ikke vil såre noen. Synd du ikke kan se det.

Igjen - om du har lest tråden så hadde du lest at det ikke er snakk om å bli plassert blant fremmede, men å ikke sitte ved siden av partneren. Snakkeavstand har jeg aldri sagt vi ikke har.

Og jeg ser ikke at det er så mange som sier de ikke er interessert i å prate med andre. Men jeg ser mange som sier de føler det enklere å holde samtalen i gang med flere rundt bordet når de sitter sammen med noen de kjenner istedet for bare sammen med fremmede. Og jeg ser mange som gir uttrykk for at de ønsker å dele mer enn hverdagene med sin kjære, sånn som store begivenheter som et romantisk bryllup. Er det så håpløst dumt av dem?

Ja, og i våre stor selskaper så får de sitte i sammen med folk de kjenner i tillegg til noen de ikke kjenner like godt. Og vi sitter ikke til bords under hele selskapet, så til kaffe, dans osv så er det jo fritt frem. Middagen er jo bare et par timer av selskapet.

Det blir selvsagt noe helt annet når man er en stor familie eller vennegjeng der alle kjenner hverandre og man møtes til en sammenkomst.

Trist å se folk sette seg på sin høye hest og dømme folk som ser verden på en litt annerledes måte enn seg selv.

Jeg synes nå det er du som virker dømmende....jeg føler meg i allefall totalt misforstått dersom du mener det er jeg som sitter på min høye hest?

Jeg trodde det var naturlig at når man inviterer til selskap så var det aller viktigste for vertene at gjestene hadde en koselig kveld, til tross for at man er forskjellige og har forskjellige behov. Jeg tok visst feil.

Nei, igjen- om du har lest tråden så er jeg absolutt ute etter å gi gjestene en god opplevelse - og ettersom stemningen har blitt bedre i selskapene de siste årene etter at vi startet med å slutte denne parringen - ja, så ser det ut som at gjestene har mer enn en koslig kveld

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer litt på at mange er overrasket over at det finnes mange med sosial angst her inne. Man tror jo gjerne at man ikke kjenner noen med sosial angst i rl. Men det er jo ikke akkurat noe man går og reklamerer for i selskapelig sammenheng. Og på samme måte med alle som er overbevist om at alle deres gjester har hatt en fantastisk kveld. Hvor mange svarer egentlig nei på et sånt spørsmål, uansett hvor mye de måtte mene det?

[Gjest Agathe]

Jeg reagerer litt på at mange er overrasket over at det finnes mange med sosial angst her inne. Man tror jo gjerne at man ikke kjenner noen med sosial angst i rl. Men det er jo ikke akkurat noe man går og reklamerer for i selskapelig sammenheng. Og på samme måte med alle som er overbevist om at alle deres gjester har hatt en fantastisk kveld. Hvor mange svarer egentlig nei på et sånt spørsmål, uansett hvor mye de måtte mene det?

To veldig gode poenger her.

Jeg liker ikke å splittes opp, men jeg ville ALDRI sagt det til noen som inviterer til selskap og spør. Særlig ikke hvis jeg får inntrykk av at andre trives med ordningen. Og jeg vil aldri si at jeg har hatt det kjipt i et selskap. Ved et par anledninger har jeg hatt det kjempekjipt pga noe i måten vertene har arrangert selskapet på, men jeg har alltid holdt maska og takket for et flott selskap. Om noen har merket at jeg ikke hadde det helt bra så har jeg unnskyldt meg med en begynnende forkjølelse eller lignende. Oppdragelsen mine foreldre har gitt meg gjør at jeg ser det som svært uhøflig å kritisere vertene som gjør alt i beste mening, selv om det skaper vonde følelser for meg.

Jeg skulle ønske man kunne vise forståelse for at ikke alle er like. Hva med å la gjestene velge selv om de vil sitte sammen med partner eller splittes? Det kan man jo svare på samtidig som man svarer på innbydelsen.

[Gjest Agathe]

To veldig gode poenger her.

Jeg liker ikke å splittes opp, men jeg ville ALDRI sagt det til noen som inviterer til selskap og spør.

Her falt halve setninga ut. Det skulle stå:

Jeg liker ikke å splittes opp, men jeg ville ALDRI sagt det til noen som inviterer til selskap og spør etterpå om jeg trivdes med denne måten å gjøre det på.

[Gjest TS]

Jeg reagerer litt på at mange er overrasket over at det finnes mange med sosial angst her inne. Man tror jo gjerne at man ikke kjenner noen med sosial angst i rl. Men det er jo ikke akkurat noe man går og reklamerer for i selskapelig sammenheng. Og på samme måte med alle som er overbevist om at alle deres gjester har hatt en fantastisk kveld. Hvor mange svarer egentlig nei på et sånt spørsmål, uansett hvor mye de måtte mene det?

Jeg lagde denne tråden fordi dette har fungert veldig bra i våre selskaper - men som sagt tidliger så KREVER det at vi kjenner de vi inviterer eller gjør en ekstra innsats før selskapet dersom det er noen vi ikke kjenner. Dette fungerer tro det eller ei for oss! Men det kan godt hende at vi er mer åpene enn andre - vi har lav takhøyde for å si i fra om noe plager oss. Og min bror har schizofreni og sliter veldig sosialt, han kommer nok aldri til å ha en partner å sitte ved siden av, men han og et par andre som jeg vet er litt mer sjenerte tar vi ekstra hensyn til når vi har bordplassering. Et par ganger har jeg sett at noen er litt tause, og da har jeg faktisk byttet plass for å forsikre meg om at alt er bra.

Dette har egentlig ikke noe med saken å gjøre, men jeg har selv hatt en depresjon, og det var et par fremmede jenter jeg kom på studiet sammen med som "reddet" meg. Så jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av at de jeg er glad i skal ha et nettverk rundt seg. Og et nettverk er mer enn en partner - forhold kan faktisk ta slutt;)

[Gjest Frøken Heidi Heidi]

Et bryllup varer gjerne en hel dag. Jeg syns det er litt rart å si at man ikke deler den med sin kjære om man ikke har hverandre til bords under middagen.

Par sitter sammen under vielsen, de kan være sammen mellom vielse og middag, og etter at middagen er over. Dersom man i tillegg sitter på en sånn måte at man har snakke/blikk-kontakt syns jeg det blir litt sutrete å klage på at man ikke har hatt mulighet til å holde hverandre i hendene de timene middagen varer.

Ser at mange foretrekker å sitte sammen med partner fordi det er hyggelig, trygt og romantisk - men at de også kan ha en fin og hyggelig middag ved å ha noen andre til bords. Jeg syns kanskje det blir litt egoistisk å alltid kreve det som er hundre prosent optimalt for SEG dersom man ved å gå for det nest beste gjør at middagen totalt sett blir en bra opplevelse for alle.

[Gjest Agathe]

TS, du skriver: jeg føler meg i allefall totalt misforstått dersom du mener det er jeg som sitter på min høye hest?

Vel, jeg synes du setter deg på din høye hest når du sier at DINE venner er sånn og ikke slik, og du er glad for at de her inne som er uenig med deg ikke er blant dine venner osv.

Det KAN tenkes at du har venner som sliter, kanskje til og med en av dine venner er blant dem som skriver her at de synes det er ubehagelig å bli plassert borte fra partneren sin. Det er ganske arrogant å tro at man vet alt om dem man kjenner. Det er utrolig hvor lite man kan vite selv om man tror man kjenner folk godt.

[Tante]

To veldig gode poenger her.

Jeg liker ikke å splittes opp, men jeg ville ALDRI sagt det til noen som inviterer til selskap og spør. Særlig ikke hvis jeg får inntrykk av at andre trives med ordningen. Og jeg vil aldri si at jeg har hatt det kjipt i et selskap. Ved et par anledninger har jeg hatt det kjempekjipt pga noe i måten vertene har arrangert selskapet på, men jeg har alltid holdt maska og takket for et flott selskap. Om noen har merket at jeg ikke hadde det helt bra så har jeg unnskyldt meg med en begynnende forkjølelse eller lignende. Oppdragelsen mine foreldre har gitt meg gjør at jeg ser det som svært uhøflig å kritisere vertene som gjør alt i beste mening, selv om det skaper vonde følelser for meg.

Jeg skulle ønske man kunne vise forståelse for at ikke alle er like. Hva med å la gjestene velge selv om de vil sitte sammen med partner eller splittes? Det kan man jo svare på samtidig som man svarer på innbydelsen.

Er det ikke bedre for deg å bare sende en sms eller noe å si at du gjerne ønsker å sitte sammen med noen du kjenner? Slik blir kvelden bedre for deg, og jeg er sikker på at vertskapet setter pris på å kunne ta hensyn til gjestene. Jeg ville ihvertfall ikke tatt det som kritikk. Kjenner jeg blir litt lei meg på dine vegne at du skal ha det kjipt i slike tilstelninger fordi vertskapet velger å ha løsninger som ikke fungerer. Det er kanskje litt uhøflig å kritisere, og man kan ikke bestemme hvordan vertskapet vil ha det, men å si fra på forhånd regner ihvertfall ikke jeg som kritikk.

Jeg har stor forståelse for at ikke alle er like, men man kan heller aldri gjøre alle til lags. Og det gjelder jo andre veien også. Folk som er gjester bør også forstå at kanskje vertskapet er vant til å splitte par og ikke kan tenke seg at noen har problemer med det. Man kan ikke vite hva andre tenker uten at noen forteller dem det.

Min familie er tradisjonell, og i bryllupet har vi tenkt til at par ikke skal ha hverandre til bords. Vi ville satt stor pris på om folk som hadde problemer med det sa fra på forhånd og da tar vi selvfølgelig hensyn til det. Men vi skal ikke ha fri plassering. Det ville ihvertfall blitt misnøye med de aller fleste om brudgommens litt fjerne vennepar med småbarn slengte seg ned ved siden av oss, slik at bestemor måtte sitte på en ende og ikke se oss engang.

[Gjest TS]

Må også legge til at vi heller ikke er fanatisk på annenhver mann og kvinne heller

Også blir jeg litt oppgitt over alle martyrene her som ikke tørr å svare ærlig. Om det er en vert dere ikke kjenner, og dere blir spurt så andre hører det - ja da forstår jeg en hvit løgn. MEN dersom du hadde vært en av mine nære og jeg dro deg til side for å høre om du synes det var greit å sitte uten parnteren ved din side - og du LYVER meg rett opp i ansiktet. Ja da hadde jeg blitt veldig skuffet og lei meg - for jeg tror ikke min nære lyver til meg om noe så banalt! Og om du lyver til meg, da får jeg jo ikke gjort det bedre for deg heller?

[Gjest Gjest]

Også blir jeg litt oppgitt over alle martyrene her som ikke tørr å svare ærlig. Om det er en vert dere ikke kjenner, og dere blir spurt så andre hører det - ja da forstår jeg en hvit løgn. MEN dersom du hadde vært en av mine nære og jeg dro deg til side for å høre om du synes det var greit å sitte uten parnteren ved din side - og du LYVER meg rett opp i ansiktet. Ja da hadde jeg blitt veldig skuffet og lei meg - for jeg tror ikke min nære lyver til meg om noe så banalt! Og om du lyver til meg, da får jeg jo ikke gjort det bedre for deg heller?

Hadde du spurt meg om jeg ville sitte med partneren så ville jeg selvsagt svart ja. Men om du uten å spørre hadde splittet oss og på slutten av kvelden hadde spurt hadde du en fin kveld, så hadde jeg neppe fått meg til å sagt nei.

[Gjest TS]

Jeg har som sagt en bror som sliter VIRKELIG, og han og mange andre som sliter med sosiale settinger vil kanskje aldri ha en partner. Min bror er en av de som har kommet seg i selskapene og følt seg bedre (ikke til dagelig, men i selskapene) etter at vi sluttet med parringen.

ALLE sitter sammen med noen de kjenner - så det er ikke de med sosial angst som ville ha mislikt vår plassering!

Og jeg kan ikke lese tankene til folk - men jeg har hatt mange tunge samtaler med venner og familie, så jeg vet jeg er en person som de fleste tørr å åpne seg for og gråte med.

Vi setter jo folk sammen slik at de kjenner noen og i tillegg har mulighet til å bli bedre kjent med andre. Og dette er to timer to tre ganger i løpet av et år. Så om det er noen jeg ikke har skjønt at sliter i våre selskaper - så er det utrolig trist! Men da har de i tilfelle problemer som stikker så dypt, at de to timene ved borden nok er en dråpe i havet? Og til de som sliter og har en partner - de kan i allfall ta partnerens hånd etter de to timene. DET kan ikke de som ikke har noen partner.

[Gjest The Mask]

Jeg lagde denne tråden fordi dette har fungert veldig bra i våre selskaper - men som sagt tidliger så KREVER det at vi kjenner de vi inviterer eller gjør en ekstra innsats før selskapet dersom det er noen vi ikke kjenner. Dette fungerer tro det eller ei for oss! Men det kan godt hende at vi er mer åpene enn andre - vi har lav takhøyde for å si i fra om noe plager oss.

Jeg er litt forbauset over denne sterke overbevisningen om at man vet alt om sine venner og familie.

Jeg oppfattes som en åpen og harmonisk person. Ingen tror jeg har noen særlige problemer, jeg tar alt på strak arm (ser det ut som) og når jeg tidligere i år fikk vite at bryllupet jeg var invitert til var av sorten splitt-opp-parene-for-at-familiene-skal-bli-kjent-med-hverandre tok jeg imot beskjeden med et strålende smil og roset bruden for en god ide. Det hun ikke visste - og fortsatt ikke vet - var at jeg øyeblikkelig begynte å lete etter muligheter for å slippe unna hele bryllupet. Jeg tenkte at kanskje jeg ikke kunne få fri fra jobb, eller at jeg kunne spille syk. Men jeg klarte ikke å skuffe henne med vilje, så jeg gikk i bryllupet. Det var vondt, jeg hadde det ikke koselig. Under middagen prøvde jeg å holde samtalen gående med de jeg var plassert nært. Samboeren min var ikke langt unna, men det var unaturlig å prate med han der han satt. Da middagen var over kunne jeg sitte sammen med han igjen, men da hadde jeg vært anspent så lenge at jeg hadde mest lyst å dra hjem og legge meg under dyna i et mørkt rom.

Mange av oss som sliter i sosiale sammenhenger har lært oss å skjule det godt. Det er nemlig fortsatt mange fordommer mot psykiske lidelser. Jeg klarer å skjule mine problemer. Det er kun samboeren min, min aller beste venninne, moren min og ene søsteren min som vet om det. Alle andre tror jeg har selvtillit i alle sammenhenger. For det ser jo sånn ut. Det er bare det at svært få vet hvor mye det koster meg å holde fasaden.

Neste gang jeg blir invitert til et "splittet" bryllup er sjansen stor for at jeg uteblir, dessverre.

[Gjest Gjest]

Folk som er gjester bør også forstå at kanskje vertskapet er vant til å splitte par og ikke kan tenke seg at noen har problemer med det.

Tanken ville aldri slått meg, før jeg fant ut (på kg) at dette tydeligvis er vanlig i visse kretser.

[Gjest Gjest]

Jeg er litt forbauset over denne sterke overbevisningen om at man vet alt om sine venner og familie.

Nettopp. Jeg kjenner ingen homofile, ingen transer, ingen med spiseforstyrrelser, og ingen med angst. Hvor stor er sjansen for at jeg har rett?

[Gjest TS]

Nå begynner jeg å gjenta meg selv til det kjedsommelig her, så dette blir mitt siste innlegg

Jeg har tatt det opp dette med bordplassering privat med flere under fire øyne etter de første gangene vi sluttet med parringen. Det er ikke det samme som å spørre om de har hatt det fint på vei ut av døra.

Vi kommer til å splitte par på konfirmasjonen som kommer, men min mann og jeg kommer til å være ekstra på vakt overfor de vi kjenner minst for å se om vi har vært blinde. For vi vil ikke at noen skal ha det vanskelig, selvfølgelig ikke!

[Gjest Gjest]

Jeg har tatt det opp dette med bordplassering privat med flere under fire øyne etter de første gangene vi sluttet med parringen. Det er ikke det samme som å spørre om de har hatt det fint på vei ut av døra.

Vi kommer til å splitte par på konfirmasjonen som kommer, men min mann og jeg kommer til å være ekstra på vakt overfor de vi kjenner minst for å se om vi har vært blinde. For vi vil ikke at noen skal ha det vanskelig, selvfølgelig ikke!

Det kan godt hende at folk har det fint i dine selskaper. Det de fleste svarer på er jo åpningsinnlegget, der du spør hvorfor folk "absolutt" skal sitte sammen. Så du må jo ha vært borti problemstillingen? Og hvis du da lar folk som vil sitte sammen gjøre det, så er det jo ikke noe problem for dine gjester.

[Gjest Gjest]

Og til de som sliter og har en partner - de kan i allfall ta partnerens hånd etter de to timene. DET kan ikke de som ikke har noen partner.

Jeg sliter i sosiale sammenhenger, og jeg har partner. Men jeg var singel i mange år, og måtte klare meg uten ei hånd å holde i. Og da sa jeg oftere nei til innbydelser. Og jeg mistrivdes veldig. Nå, med partner, har jeg det litt lettere. Og jeg skjønner ikke hvordan det skal hjelpe noen at jeg lider meg gjennom en selskapelighet fordi det finnes andre som aldri har ei hånd å holde i?

Det blir litt som å si at du ikke skal være lei deg for at du brekker armen, for det finnes jo andre som mister hele armen. Selvsagt, i det store bildet er armbruddet en bagatell, men der og da kan det være tøft nok fordi det er vondt og skaper problemer akkurat nå. Det vil alltid finnes noen som har det verre enn en selv.