sitte ved siden av partner

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Har lest tråden her nå........ og jeg må bare innrømme at jeg blir provosert av: "jeg liker ikke å prate med andre", "liker ikke sosiale begiventheter", "må ha min mann ved siden av meg for å føle meg trygg" osv.

Er dere voksne folk?

Hvis du møter vanskelige situasjoner i livet - hva gjør dere da? Er det INGEN som er inne på tanken en gang at: Dette er en erfaring, dette skal jeg lære meg å takle......Savner guts til å stå i seg selv. Jeg blir så himla provosert av "pingle-holdninger" og unnfallenhet.

Jeg må få lov å returnere spørsmålet ditt... Er du voksen? Har du virkelig så lite livserfaring at du ikke har forståelse for at folk er forskjellige, og at mange faktisk sliter med dette? Jeg synes det er veldig lite modent å hisse seg opp over det. Jeg har ikke sånne problemer selv, men mener at folk må få være som de er uten at de skal bli hetset for det av forumlesende bedrevitere.

[Gjest regine ii]

Jeg må bare gi trådstarter min fulle støtte! Ikke det at jeg har arrangert så mange selskaper med bordplassering, men jeg har vært i en del. Og du verden så stor forksjell det blir på atmosfæren (i mangel av et bedre ord) når folk "tvinges" til å sittte sammen med mer perifere venner/bekjente!

Det typiske, iallfall i Norge, med nordmenn, er at man KUN snakker med de man kjenner fra før. Man setter seg også sammen med de når man får sjansen. Resultatet: de som ikke kjenner noen, eller kjenner kun noen få litt (som gjerne kjenner noen andre bedre) ender med å bli "alene og forlatt".

jeg syns og det er veldig koselig å sitte sammen med partner i en middag. Men jeg ser faktisk at det i en del sammenhenger kan være greit at heller ikke vi sitter szammen, fordi erfaringsmessig så snakker vi da mye sammen. Hyggelig for oss, men ikke nødvendigvis for de som sitter rundt.

Nå får jeg sikkert på pukkelen for å være ufølsom, men alt dette snakket om "sosial angst" gjør meg litt nuppete. Er det virkelig så mange som man kan få inntrykk av her på KG som reelt lider av det? Eller snakker vi kanskje heller om sjenanse, og litt usikkerhet i sosiale settinger, som iallfall IKKE blir bedre av at man aldri utfordres ifht. å snakke med mer eller mindre fremmede.

Jeg er ikke selv av de som underholder halve bordet og alltid har noe å snakke med sidemannen om. Men likevel tar jeg det med et smil og som en utfordring når jeg havner sammen med folk jeg ikke kjenner så godt. jeg har flere ganger blitt positivt overrasket, fordi det har vært interessant å snakke med noen jeg ikke har snakket med før. Og selvsagt, noen kjedelige middager har det blitt, men sånn er nå engang verden.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg må få lov å returnere spørsmålet ditt... Er du voksen? Har du virkelig så lite livserfaring at du ikke har forståelse for at folk er forskjellige, og at mange faktisk sliter med dette? Jeg synes det er veldig lite modent å hisse seg opp over det. Jeg har ikke sånne problemer selv, men mener at folk må få være som de er uten at de skal bli hetset for det av forumlesende bedrevitere.

Ja, jeg er voksen.

Min erfaring i livet er at for å komme videre - så må du tørre, du må ta utfordringer........og vi snakker om bordplassering ett par timer her. Hvor stor problemstilling kan det bli?

For å bli kvitt en angst - så må du også møte den. Disse holdningene med å sy puter under voksne folks armer........vi sykeliggjør jo snart den minste ting og det skal tas hensyn.........

Jeg mener at det er opp til hver og en og utfordre seg selv for å takle små bagatellmessige episoder i livet.

Når det er sagt, så er jeg imponert over trådstarter her som legger SÅ mye energi i en detalj som dette.

[Gjest imli]

Jeg synes dte er helt greit å blande folk i selskaper, men ville sørget for at alle hadde noen de kjente i nærheten! I bryllupet vårt splittet vi ingen par, men satte sammen grupper vi trodde kunne ha glede av å bli (bedre) kjent, og det gikk veldig bra. Har man en eller to man kjenner godt, går det alltids greit å prate med ukjente. Men jeg synes det er unødvendig å splitte par. Man går jo sammen i selskapet, i alle fall når det er snakk om høytideligheter som bryllup, komfirmasjon osv. Jeg selv MÅ ikke sitte sammen med mannen min, men jeg blir veldig, veldig ukomfortabel hvis jeg blir plassert sammen med masse folk og ikke kjenner noen av dem.

[Gjest snåsakjærringa]

Det typiske, iallfall i Norge, med nordmenn, er at man KUN snakker med de man kjenner fra før. Man setter seg også sammen med de når man får sjansen. Resultatet: de som ikke kjenner noen, eller kjenner kun noen få litt (som gjerne kjenner noen andre bedre) ender med å bli "alene og forlatt".

Dette lidelsen tror jeg tror det hovedsaklig er folk fra østlandet som er rammet av.

[Gjest Gjest]

Jeg liker å sitte sammen med mannen min i selskap. Det er ikke noen nødvendighet og jeg klarer å være sosial uten å sitte ved siden av ham, men samtidig føler jeg meg mer avslappet og har det koseligere når jeg sitter sammen med ham (enten ved siden av eller med ham på motsatt side av bordet). Da snakker jeg faktisk mer med de som sitter rundt meg enn om jeg satt alene sammen med masse ukjente.

I vårt bryllup satt par sammen, men vi blandet mellom vennegjengene og slektene og hadde par og single om hverandre. På slutten av kvelden satt omtrent alle "ungdommene" sammen og festet, og det var absolutt ikke slik at de bare pratet med kjentfolk. Det var kjempegøy å se.

Nøkkelen er å skape en trygg og avslappende atmosfære tror jeg, så blir det koselig. Man kan ikke tvinge folk til å kose seg, men man kan legge til rette for at de skal gjøre det

[Gjest TS]

Vi bor på øsltlandet da

Jeg er innteressert i og kjenner slekt og omgangskrets veldig godt, så for meg er det ikke så mye energi å skulle ringe å finne ut av hvor jeg skulle plassere en nyekommer i "gjengen" Jeg vil bare at alle skal føle seg som en del av fellesskapet - og med mindre jeg er helt blind - så ser det ut til at løsningen vår har fungert veldig bra. Derfor jeg ville dele den med dere her på KG.

[Susan Sto Helit]

Jeg må bare gi trådstarter min fulle støtte! Ikke det at jeg har arrangert så mange selskaper med bordplassering, men jeg har vært i en del. Og du verden så stor forksjell det blir på atmosfæren (i mangel av et bedre ord) når folk "tvinges" til å sittte sammen med mer perifere venner/bekjente!

Det typiske, iallfall i Norge, med nordmenn, er at man KUN snakker med de man kjenner fra før. Man setter seg også sammen med de når man får sjansen. Resultatet: de som ikke kjenner noen, eller kjenner kun noen få litt (som gjerne kjenner noen andre bedre) ender med å bli "alene og forlatt".

jeg syns og det er veldig koselig å sitte sammen med partner i en middag. Men jeg ser faktisk at det i en del sammenhenger kan være greit at heller ikke vi sitter szammen, fordi erfaringsmessig så snakker vi da mye sammen. Hyggelig for oss, men ikke nødvendigvis for de som sitter rundt.

Nå får jeg sikkert på pukkelen for å være ufølsom, men alt dette snakket om "sosial angst" gjør meg litt nuppete. Er det virkelig så mange som man kan få inntrykk av her på KG som reelt lider av det? Eller snakker vi kanskje heller om sjenanse, og litt usikkerhet i sosiale settinger, som iallfall IKKE blir bedre av at man aldri utfordres ifht. å snakke med mer eller mindre fremmede.

Jeg er ikke selv av de som underholder halve bordet og alltid har noe å snakke med sidemannen om. Men likevel tar jeg det med et smil og som en utfordring når jeg havner sammen med folk jeg ikke kjenner så godt. jeg har flere ganger blitt positivt overrasket, fordi det har vært interessant å snakke med noen jeg ikke har snakket med før. Og selvsagt, noen kjedelige middager har det blitt, men sånn er nå engang verden.

Nå har ikke jeg sosial angst. Men jeg har sterke tendenser i den retningen.

Når jeg utfordrer meg selv, så er det gjerne i en-til-en situasjoner. Og det å takle disse gir meg gjerne et mer positivt selvbilde. Fordi jeg føler at jeg taklet og tok kontroll over en situasjon jeg missliker og gruer meg veldig til.

Mens det å skulle utfordre meg selv i en setting det det er mange ukjente, det er langt vanskeligere for meg. Og sjansen for at jeg får et mer negativt selvbilde etterpå er høy.

Ofte er det jo sånn at de fleste rundt meg nok tror jeg har en hyggelig kveld, mens jeg hele tiden går rundt og føler på alle de negative tankene mine.

kanskje blir deler av kvelden hyggelig, mens deler av den ikke blir det. I mitt hode vil jeg da i stor grad huske det jeg oppfattet som negativt, og det vil bli det som påvirker mitt selvbilde mest.

Hadde vertskapet spurt hvordan jeg oppfattet kvelden/bordplasseringen hadde jeg klistret på et stort smil, og fremhevet det jeg anså som mest positivt.

Og litt av grunnen til dette er jo at jeg gjør mitt aller beste for å skjule min angst og usikkerhet.

[Gjest balla]

Har opplevd flere ganger at konene blir surere og surer og stillere og stiller jo høyere promille og morsommere mannen har det. Ser ut som om mange av de sitter å "passer på" partneren sin.

Men dette gjelder SELVFØLGELIG ikke alle par! Bare en liten observasjon

He,he det er jo like vanlig at menn er den som blir sjalu og sur..

[Gjest Gjest]

Jeg har i løpet av de 30 årene jeg har levd ALDRI vært i et selskap (bursdager, konfirmasjon, bryllup, dåp og andre selskapeligheter) hvor par IKKE har blitt splittet. For meg er det helt vanlig. Hvis jeg inviterer til middag hjemme hos meg selv har jeg selvfølgelig tenkt over en bordplassering og er vant til at det er verten som plasserer folk til bords. Man ønsker jo å skape en hyggelig tone rundt bordet hvor par ikke sitter å knuger på hverandre hele kvelden.

Jeg synes det bare er hyggelig å se mannen min ha det morsomt med andre mennesker enn meg selv. Man virker veldig lite sikker på seg selv som person hvis man må ha partneren sin ved sin side i enhver sosial sammenheng.

Som sagt, jeg hadde blitt sjokkert hvis alle par satt sammen. Det høres ut som et begredelig selskap!

[Gjest Gjest]

Som sagt, jeg hadde blitt sjokkert hvis alle par satt sammen. Det høres ut som et begredelig selskap!

Hvorfor det? Er mannen din så kjedelig?

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal par absolutt sitte ved siden av hverandre i konfirmasjoner, bryllupp osv? Ser ikke disse nok til hverandre ellers? Hadde det ikke vært hyggelig og enkler å bli kjent med flere dersom man ikke satt som par? Og ikke minst lettere for de som ikke er i par å blende inn I vår familie splitter vi bevist opp alle par når vi har selskaper - og synes at slekten har blitt mer åpen og sammensveiset etter dette - og flere av de andre har også gjort det etter oss.

Hva er formålet med å splitte opp? Er det å sørge for at jeg får nye venner?

Ellers liker jeg jo å feire ting med min kjære og skjønner ikke at f eks bryllupet blir bedre om jeg sitter til bords med en totalt ukjent kvinne enn min kjære.

[Gjest Gjest]

Mannen min er selvfølgelig ikke kjedelig. Men jeg har som sagt ALDRI vært i et selskap hvor par ikke er splittet, og hadde lurt på hva slags merkelig skikk det var å sitte sammen.

Jeg synes i tillegg at det er merkelig at det er så mange som reagerer på å skulle sitte på en annen ende av bordet enn mannen sin. Dere må ha lite tillitsfulle og veldig kvelende forhold. Hva skjer om dere må være borte fra hverandre et par uker/måneder i forbindelse med jobb?

Heldigvis greier jeg meg helt fint alene, både på jobb og i sosiale settinger. Hverken jeg eller mannen er avhengig av hverandre, men selvfølgelig trives vi i hverandres selskap.

[Gjest Gjest]

Hva er formålet med å splitte opp? Er det å sørge for at jeg får nye venner?

Ellers liker jeg jo å feire ting med min kjære og skjønner ikke at f eks bryllupet blir bedre om jeg sitter til bords med en totalt ukjent kvinne enn min kjære.

Kanskje det er for lettere få lagd litt intiger?

[Gjest TS]

Å ikke sette par sammen er bare godt ment, hvorfor skulle det skape intriger? Og formålet mitt med å splitte par er at folk skal bli bedre kjent, og fint om de vlir venner ja helt rett! Er DET galt?

[Gjest megvel]

I min familie splittes ikke par i selskaper. Jeg er ikke interessert i å begynne med det heller, men er åpen for å sette sammen nye kombinasjoner av mennesker.

Hvorfor skal man splitte par egentlig? Det er langt ifra alltid det er noen man har noe til felles med. Sist jeg var i bryllup ble jeg plassert langt unna de jeg kjente godt. Hadde en onkel jeg ikke kjenner stort i nærheten, ellers satt jeg sammen med brudens tanter, som var 30 år eldre enn med og ikke på noen måte hadde noe til felles med meg.

Skjønner virkelig ikke hvorfor noen på død og liv skal ha meg til å bli kjent med mennesker jeg aldri kommer til å se igjen, langt mindre ønske å se igjen.

[Gjest TS]

Jeg plasserer ingen hvor de ikke kjenner noen! Og hvofor gå i selskap om man ikke er villig til å sosialisere seg litt med andre? Da kan de heller holde seg hjemme... neida... vil jo at de skal komme, og komme på bedre tanker

[Gjest Gjest]

Å splitte par krever enormt mye av de som plasserer til bords. Man er jo nødt til å tenke over hvem man plasserer ved isden av hverandre. Det ville ikke falt meg inn å plassere venner i nærheten av kjipe familiemedlemmer. Men å plassere folk sammen utifra interesser og kanskje folk som har felles kjente. Folk man kan tenke seg trives i hverandres selskap, skaper etter min erfaring bare god stemning!

[Gjest Gjest]

Mannen min er selvfølgelig ikke kjedelig. Men jeg har som sagt ALDRI vært i et selskap hvor par ikke er splittet, og hadde lurt på hva slags merkelig skikk det var å sitte sammen.

Jeg synes i tillegg at det er merkelig at det er så mange som reagerer på å skulle sitte på en annen ende av bordet enn mannen sin. Dere må ha lite tillitsfulle og veldig kvelende forhold. Hva skjer om dere må være borte fra hverandre et par uker/måneder i forbindelse med jobb?

Heldigvis greier jeg meg helt fint alene, både på jobb og i sosiale settinger. Hverken jeg eller mannen er avhengig av hverandre, men selvfølgelig trives vi i hverandres selskap.

Jeg klarer meg fint alene jeg også Har vært borte fra mannen min i flere måneder i strekk pga jobb, og selv om vi savnet hwerandre så gikk det jo bra. Hverken han eller jeg er sjalu av oss, vi kan gå på fest eller på byen hver for oss og det er lite intriger å spore i forholdet vårt. Likvel, tro det eller ei, synes vi det er koselig å sitte sammen i selskap

[Gjest Gjest]

Jeg er si jeg nyter å gå i selskap med min mann, synes vi har en annen tone ovenfor hverandre, enn til hverdags, ikke at vi har det dårlig, merker bare at vi kanskje er mer observant og høffelig mot hverandre. Synes alltid forelskelsen blomster når vi for eksempel er i selskap. Jeg hadde vel derfor blitt ganske skuffet om jeg ble plassert på andre enden av bordet. Vi tilbringer mye tid sammen,jobber sammen tilogmed, men jeg har aldri følt forholdet verken kvelende eller lite tillitsfullt.