sitte ved siden av partner

[Gjest Gjest]

Men det blir jo ikke mye til selskap hvis alle par sitter forelsket og prater med hverandre. Det er jo akkurat dette som er poenget!

[Susan Sto Helit]

Jeg har i løpet av de 30 årene jeg har levd ALDRI vært i et selskap (bursdager, konfirmasjon, bryllup, dåp og andre selskapeligheter) hvor par IKKE har blitt splittet. For meg er det helt vanlig. Hvis jeg inviterer til middag hjemme hos meg selv har jeg selvfølgelig tenkt over en bordplassering og er vant til at det er verten som plasserer folk til bords. Man ønsker jo å skape en hyggelig tone rundt bordet hvor par ikke sitter å knuger på hverandre hele kvelden.

Jeg synes det bare er hyggelig å se mannen min ha det morsomt med andre mennesker enn meg selv. Man virker veldig lite sikker på seg selv som person hvis man må ha partneren sin ved sin side i enhver sosial sammenheng.

Som sagt, jeg hadde blitt sjokkert hvis alle par satt sammen. Det høres ut som et begredelig selskap!

Du synes altså at det er viktigere at "par ikke knuger hverandre i hendene" enn at alle gjestene har det bra.

Jeg synes splitting av par kan være OK, men da bør alle kjenne noen av de de sitter i nærheten av godt. Det hjelper ikke å ha hilst på mannens kusine før, f.eks... Eller ha truffet et annet vennepar av vertskapet såvidt i forrige selskap de hadde.

Generelt synes jeg bryllup o.l. gjerne kombinerer såpass mange mennesker som kanskje ikke har møttes før, at det kan være greit å la alle ha den personen de er mest komfortabel med ved siden av seg.

Jeg er hvertfall blandt de som ser mer på slike samlinger hos venner/perifer familie som plikt, og ikke en glede. (Og mannens familie blir da hakket verre.)

[Gjest Gjest]

Hvis man ser på slike ting som plikt kan jeg forstå at man ønsker å partneren sin ved sin side. Jeg skal ikke være så bastant at å splitte par alltid er vellykket. Men i min familie og vennekrets er det alltid vellykket, men der ser jeg ikke på slike ting som plikt.

[Gjest Gjest]

nei for all del sitter vi ikke å bare prater med hverandre og er forelsket, vi er veldig sosiale, men vi liker å være sosiale sammen

[Gjest en annen gjest]

Du synes altså at det er viktigere at "par ikke knuger hverandre i hendene" enn at alle gjestene har det bra.

Jeg synes splitting av par kan være OK, men da bør alle kjenne noen av de de sitter i nærheten av godt. Det hjelper ikke å ha hilst på mannens kusine før, f.eks... Eller ha truffet et annet vennepar av vertskapet såvidt i forrige selskap de hadde.

Generelt synes jeg bryllup o.l. gjerne kombinerer såpass mange mennesker som kanskje ikke har møttes før, at det kan være greit å la alle ha den personen de er mest komfortabel med ved siden av seg.

Jeg er hvertfall blandt de som ser mer på slike samlinger hos venner/perifer familie som plikt, og ikke en glede. (Og mannens familie blir da hakket verre.)

Nå ser jo du kun på det fra par sin side. Hva med de som er enslige? Det er ikke alltid så kjekt å være enslig når folk rotter seg sammen i par, skal jeg si deg. Når det blir så veldig tydelig at du er enslig, for de andre sitter to og to. Og så blir du alene mot par, de er to, du er der alene. Alle andre sitter sammen med den de kjenner aller best. Så du må ikke tro at "alle" har det kjekt når parene får sitte sammen.

Om alle får sitte med noen de kjenner fra før, eller sammen med noen man har noe til felles med om man ikke kjenner noen, så har de fleste det kjekt om de går inn for det selv. Jeg har sosial angst selv, og blir ofte anspent i selskap, men sånn er det nå bare.

Jeg lurer litt på hvordan folk klarer seg i arbeidslivet når de ikke klarer gå i familiebesøk engang uten partneren ved sin side.

[Gjest Gjest]

Nå ser jo du kun på det fra par sin side. Hva med de som er enslige? Det er ikke alltid så kjekt å være enslig når folk rotter seg sammen i par, skal jeg si deg. Når det blir så veldig tydelig at du er enslig, for de andre sitter to og to. Og så blir du alene mot par, de er to, du er der alene. Alle andre sitter sammen med den de kjenner aller best. Så du må ikke tro at "alle" har det kjekt når parene får sitte sammen.

Da vil jeg heller si at det er noe galt med de du går i selskap med, ikke det at de kommer i par.

[Gjest Gjest]

Mange her bruker jo argumentasjonen at de har sosial angst og derfor må sitte ved siden av partneren sin. Det kan jo ikke være mennesker som fungerer godt i samfunnet...

[Gjest megvel]

Nå ser jo du kun på det fra par sin side. Hva med de som er enslige? Det er ikke alltid så kjekt å være enslig når folk rotter seg sammen i par, skal jeg si deg. Når det blir så veldig tydelig at du er enslig, for de andre sitter to og to. Og så blir du alene mot par, de er to, du er der alene. Alle andre sitter sammen med den de kjenner aller best. Så du må ikke tro at "alle" har det kjekt når parene får sitte sammen.

Om alle får sitte med noen de kjenner fra før, eller sammen med noen man har noe til felles med om man ikke kjenner noen, så har de fleste det kjekt om de går inn for det selv. Jeg har sosial angst selv, og blir ofte anspent i selskap, men sånn er det nå bare.

Jeg lurer litt på hvordan folk klarer seg i arbeidslivet når de ikke klarer gå i familiebesøk engang uten partneren ved sin side.

Det er ikke alle familiebesøk/selskaper som er enkle å gå i selv om man ikke har sosial angst. Personlig har jeg en familiesammensetning som gjør at større selskap går jeg ikke alene i. Det ville være en belastning å dele par opp i mange sammenhenger for oss. Det er flere i familien min jeg ikke vil sitte ved samme bord som, og enkelte jeg helst ikke vil være i samme rom med engang. Hadde noen da kommet på den geniale ideen å splitte opp par, sånn at jeg ikke fikk sitte med ett av de få menneskene i rommet jeg følte meg trygg på, hadde jeg blitt sint.

Hadde vært mer komfortabel med å splittes opp i familiesammenhenger med min forlovede.

[Gjest Gjest]

men da er du i selskapet av pliktfølelse, ikke for å ha det morsomt. Det er annerledes. Det finnes seff anledninger (og par) som ikke bør splittes.

[Gjest Gjest]

Mange her bruker jo argumentasjonen at de har sosial angst og derfor må sitte ved siden av partneren sin. Det kan jo ikke være mennesker som fungerer godt i samfunnet...

Jeg ønsker da at gjestene mine skal ha det bedre i mitt selskap enn å bare fungere.

Siden jeg er singel, er ikke medbrakt partner noe alternativ for meg, men jeg setter aldri pris på at vertskapet tror at alle blir perlevenner med dem de sitter med kun fordi de er fysisk avskåret fra de andre av gjestene som de faktisk kjenner og liker.

Det er ikke alltid så lett for vertskapet å vite hvem som er engstelige og hvem som er der av plikt.

[Nyxe]

Folk med sosial angst kan klare seg helt fint i selskap, men de vil klare seg enda bedre om de har sin partner ved sin side.

For meg høres det helt fjernt ut at folk bare sitter med partneren sin og hvisker. Selv venner som har sosial angst (Som ikke er i jobb på grunn av det) sitter med partneren sin og etterhvert varmer litt opp og deltar i sammtaler på andre siden av bordet uten sin mann.

Og de veldig få jeg har sett som er slik som beskrevet er jo fryktelige sjenerte mennesker, som sikkert har det kjempe morro i selskap der hvor de blir splittet.. Når du er så sjenert så sier du ikke akkurat i fra om å få kunne bytte plass eller at du ikke likte bord ordningen.

Tror dere som liker å splitte par at folk vil på død og liv sitte med sin make for å slippe å snakke med noen andre ? Det er jo bare fullstendig normalt å ønske noe kjent og tryggt i sosiale sammenheng. Og kommer du med mannen din så har jo du den muligheten, begynner du i ny jobb så er det ikke alltid noen du kjenner der.

Men hadde det vært det så hadde det nok vært naturlig å sitte ved dem i lunsjen..

[Gjest Gjest]

nei for all del sitter vi ikke å bare prater med hverandre og er forelsket, vi er veldig sosiale, men vi liker å være sosiale sammen

Par som er sosiale sammen, er mitt store mareritt i bryllup eller andre store selskaper. Jeg hater å snakke til to personer samtidig, der de gjerne snakker i munnen på hverandre eller fullfører hverandres setninger. Har opplevd dette mange ganger. Man begynner å prate med den ene parten, deretter er plutselig også den andre med i samtalen. Dette gjelder selvsagt dersom jeg som kvinne starter en samtale med den mannlige parten. Tar aldri lang tid før kona melder seg inn i samtalen, utrolig slitsomt.

Jeg synes derfor det er helt topp å delta i selskaper der parene splittes. Mer avslappet stemning og bedre samtaler rundt bordet. Det verste er å være singel og barnløs samt bli plassert med kun gifte småbarnsforeldre. Opplevde dette i ett bryllup og har hatt angst for brylluper siden den gang.

[Gjest Gjest]

Par som er sosiale sammen, er mitt store mareritt i bryllup eller andre store selskaper. Jeg hater å snakke til to personer samtidig, der de gjerne snakker i munnen på hverandre eller fullfører hverandres setninger. Har opplevd dette mange ganger. Man begynner å prate med den ene parten, deretter er plutselig også den andre med i samtalen. Dette gjelder selvsagt dersom jeg som kvinne starter en samtale med den mannlige parten. Tar aldri lang tid før kona melder seg inn i samtalen, utrolig slitsomt.

Jeg synes derfor det er helt topp å delta i selskaper der parene splittes. Mer avslappet stemning og bedre samtaler rundt bordet. Det verste er å være singel og barnløs samt bli plassert med kun gifte småbarnsforeldre. Opplevde dette i ett bryllup og har hatt angst for brylluper siden den gang.

Det er det som er mitt problem også. Om par sitter sammen, så er det som å snakke med et tohodet troll. Man må snakke med begge to samtidig, det føles på en måte som to-mot-en.

[Gjest Gjest]

Det er det som er mitt problem også. Om par sitter sammen, så er det som å snakke med et tohodet troll. Man må snakke med begge to samtidig, det føles på en måte som to-mot-en.

Ut i fra dette virker det som det finnes flere typer sosial angst. Noen vil helst ikke at andre skal sitte i par, for da føler de seg ikke komfortable, andre vil helst ikke at par skal splittes for da føler de seg ikke komfortable. Forstår at det kan bli vanskelig å bestemme hvilken "angst" man skal ta mest hensyn til...

[Nyxe]

Det er det som er mitt problem også. Om par sitter sammen, så er det som å snakke med et tohodet troll. Man må snakke med begge to samtidig, det føles på en måte som to-mot-en.

Det er da vanlig at sidemannen hopper inn om det er et par eller villt fremmede som føler de har noe å bidra med i sammtalen..

[aline]

Er dere voksne folk?

Hvis du møter vanskelige situasjoner i livet - hva gjør dere da? Er det INGEN som er inne på tanken en gang at: Dette er en erfaring, dette skal jeg lære meg å takle......Savner guts til å stå i seg selv. Jeg blir så himla provosert av "pingle-holdninger" og unnfallenhet.

og jeg blir himla provosert av fremmede mennesker som skal bestemme NÅR, hvor og hvordan andre mennesker skal jobbe med sine utfordringer!

Er det nå så sikkert at andre har lyst til å jobbe med sine ting akkurat på samme måte som deg? Betyr det at de ikke gjør det prikk likt som du ville gjort, at de IKKE jobber med ting og er pinglete? Hva VET du egentlig om disse du kaller pingler?

Alle har godt av å ha flere relasjoner og føle trygghet selv UTEN en partner ved sin side

Og heldigvis virker det jo som du har venner og familie som liker at det er vertskapet som bestemmer når de skal skaffe seg venner og trygghet i seg selv.... så da er det jo ikke noe problem for dere.

Men slik har altså ikke alle det.

Og det er faktisk HELT feil å si "alle har godt av å ha flere relasjoner"... det er faktisk ikke slik at alle har tid, plass og lyst på nye venner, bare fordi de sier ja takk til å dra i en selskapelighet med noen som allerede ER venner. Noen har nok med de de allerede har, og har knapt nok tid til eksisterende venner og relasjoner.

For å bli kvitt en angst - så må du også møte den. Disse holdningene med å sy puter under voksne folks armer........vi sykeliggjør jo snart den minste ting og det skal tas hensyn.........

Jeg mener at det er opp til hver og en og utfordre seg selv for å takle små bagatellmessige episoder i livet.

Ja, man må jobbe for å bli kvitt angst, og som du selv sier, det er opp til hver eneklt å gjøre dette!

Men det er IKKE vertskaps ansvar å sørge for at VOKSNE mennesker sosialiserer seg!! eller jobber med problemene sine.

Hvordan er det å ikke styre andres sosialisering, det samme som å sy pyter under armene på folk?

Jeg plasserer ingen hvor de ikke kjenner noen! Og hvofor gå i selskap om man ikke er villig til å sosialisere seg litt med andre? Da kan de heller holde seg hjemme... neida... vil jo at de skal komme, og komme på bedre tanker

ja, det er vel egentlig endel som holder seg hjemme også.

Det er alltid fokl som ikke kan, av forskjellige grunner. Synd at det skal være vanskelig å være med å feire noen man er venner med, fordi det å vær med på feiringen blir en "nå skal vi lære deg å bli kjent med nye mennesker"-situasjon.

Selv er jeg sosial nok til å ha mange mennesker rundt meg i hverdagen, jeg liker det og prater lett med de aller fleste. Likevel ville jeg hatt en mye hyggeligere kveld dersom jeg i ett selskap fikk sitte sammen med min kjære. Ikke fordi vi ville vært lovidåvi hele kvelden og pratet bare med hverandre, men fordi vi ville syntes det var enda koseligere å skravle med andre, når jeg har ham ved min side.

Trenger jeg jobbe med mine personlige problemer, gjør jeg det når det passer meg, ikke når det passer ett eller annet brudepar.

[Hoppeslott]

Har ikke lest alle innleggene, men det jeg tenker når jeg er i konfirmasjoner, bryllup også videre, er ikke først å fremst å bli kjent med nye folk, men å bli bedre kjent eller oppdatere vennskapet med de jeg allerede bare ser et par ganger i året. Det vil si at jeg hadde ikke skreket om jeg ikke hadde fått sitte sammen med kjæresten min, men sånne sammenkomster vil jeg jo heller prate med tanten som bor på en annen kant av landet eller kusinen som bor i utlandet, enn brudgommens kollega fra jobben.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Ut i fra dette virker det som det finnes flere typer sosial angst. Noen vil helst ikke at andre skal sitte i par, for da føler de seg ikke komfortable, andre vil helst ikke at par skal splittes for da føler de seg ikke komfortable. Forstår at det kan bli vanskelig å bestemme hvilken "angst" man skal ta mest hensyn til...

Enig med deg og begge tilfellene virker like ille.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

og jeg blir himla provosert av fremmede mennesker som skal bestemme NÅR, hvor og hvordan andre mennesker skal jobbe med sine utfordringer!

Så la vær og gå på fest da - hvis det slik du greier å se på bordplassering i et festlig lag. Bare det at du vri det til at andre bestemmer når du skal være sosial er jo ganske fantastisk.

Mitt poeng: har du problemer med å være sosial - så burde man gjøre noe med det og ikke bare sitte og lage slike problemstillinger og forvente at andre skal ta hensyn.

Er det nå så sikkert at andre har lyst til å jobbe med sine ting akkurat på samme måte som deg? Betyr det at de ikke gjør det prikk likt som du ville gjort, at de IKKE jobber med ting og er pinglete? Hva VET du egentlig om disse du kaller pingler?

Pinglete og unnfallenhet - det kaller jeg det med stoisk ro hvis en velger bort å vidreutvikle sine svakheter og hiver ansvaret over på andre for sin egen situasjon.

Og heldigvis virker det jo som du har venner og familie som liker at det er vertskapet som bestemmer når de skal skaffe seg venner og trygghet i seg selv.... så da er det jo ikke noe problem for dere.

Om vertskapet arrangerer en fest og gjør det på sin måte - hvordan de kan se en fest bli hyggelig. Den tankegangen om at vertskap gjør det fordi de bestemmer at du skal skaffe deg venner er jo helt syk. Blir du bedt i ett selskap - så velger du om du tør og gå eller ikke. Men som voksen så burde det normalt sett ikke være noe å tørre - men en glede. Sliter man med tanker på at en ikke tør, så må en jo jobbe med det selv og ikke klandre andre at de har makta og bruker den ved bordplassering

Men slik har altså ikke alle det.

Og det er faktisk HELT feil å si "alle har godt av å ha flere relasjoner"... det er faktisk ikke slik at alle har tid, plass og lyst på nye venner, bare fordi de sier ja takk til å dra i en selskapelighet med noen som allerede ER venner. Noen har nok med de de allerede har, og har knapt nok tid til eksisterende venner og relasjoner.

Ja, man må jobbe for å bli kvitt angst, og som du selv sier, det er opp til hver eneklt å gjøre dette!

Men det er IKKE vertskaps ansvar å sørge for at VOKSNE mennesker sosialiserer seg!! eller jobber med problemene sine.

Hvordan er det å ikke styre andres sosialisering, det samme som å sy pyter under armene på folk?

ja, det er vel egentlig endel som holder seg hjemme også.

Det er alltid fokl som ikke kan, av forskjellige grunner. Synd at det skal være vanskelig å være med å feire noen man er venner med, fordi det å vær med på feiringen blir en "nå skal vi lære deg å bli kjent med nye mennesker"-situasjon.

Nå er jeg dyktig imponert over hvilke problemstillinger du kan sette frem. Dette hadde vært for komplisert for meg til å ha i en vennekrets.

Selv er jeg sosial nok til å ha mange mennesker rundt meg i hverdagen, jeg liker det og prater lett med de aller fleste. Likevel ville jeg hatt en mye hyggeligere kveld dersom jeg i ett selskap fikk sitte sammen med min kjære. Ikke fordi vi ville vært lovidåvi hele kvelden og pratet bare med hverandre, men fordi vi ville syntes det var enda koseligere å skravle med andre, når jeg har ham ved min side.

Trenger jeg jobbe med mine personlige problemer, gjør jeg det når det passer meg, ikke når det passer ett eller annet brudepar.

Her var det mye dramatisering og jo eldre du blir jo mer velger du bort drama-queens. For det er så mye unødig fjas at en glemmer gledene og kunne leve.

[leirbål]

Til dere som ikke liker å snakke med par.

Jeg har vært singel i mange år, før jeg traff mannen min. Og jeg har aldri tenkt over om jeg snakker med en, to eller tre personer.

Jeg er vant til å snakke med en person, en annen hopper inn fordi personen har noe å si, noen ganger fortsetter alle tre å snakke, av og til forsvinner en ut av samtalen.

Det er da ikke unormalt det?

Og hva så om noen fullførte hverandres setninger? Det opplevde jeg stadig, da de fleste vennene mine var par. Det var jo bare koselig det.

Hvis dere har tanken om at de sitter der for å rotte seg sammen mot dere, er det vel tankene deres det er noe galt med. Ikke parene dere snakker med.

Selv om det er mange i et selskap jeg liker og kjenner, så setter jeg stor pris på å få dele opplevelsen med mannen min. Jeg må ikke. Men jeg ønsker det. For det er så mange hverdager, at jeg liker å dele de spesielle dagene med ham. Og som en sa: jeg blir mer sosial og mindre sjenert av å sitte med mannen min under en middag. Så de andre rundt bordet får et morsommere leirbål, enn hvis vi blir splittet.