sitte ved siden av partner

[aline]

Her var det mye dramatisering og jo eldre du blir jo mer velger du bort drama-queens. For det er så mye unødig fjas at en glemmer gledene og kunne leve.

og jeg leser deg som for arrogant for å være en jeg ville valgt også, så vi er vel begge enige om at vi ikke virker veldig flatterende på hverandre.

jeg reagerer ikke på ts, jeg reagerer ikke nødvendigvis så sterkt på bryllup med splittede par heller, det jeg reagerer på her, er at de som liker å sitte i par, plutselig er svake pingler som ikke er sosiale eller evner å skaffe seg venner uten at noen hjelper dem.

Mye mer en det, vet du faktisk ikke om verken meg eller noen andre som svarer motstridende til hva du synes er fasiten i verden.

og for å være ærlig, snakker du om å være for gammel for ... så vær voksen nok til at du ikke aaaaner hvordan vi andre her lever, så fjas om gleder ved livet ... vis du er voksen da, hvis du først skal bruke kortet.

[Gjest regine ii]

Om alle får sitte med noen de kjenner fra før, eller sammen med noen man har noe til felles med om man ikke kjenner noen, så har de fleste det kjekt om de går inn for det selv. Jeg har sosial angst selv, og blir ofte anspent i selskap, men sånn er det nå bare.

Jeg lurer litt på hvordan folk klarer seg i arbeidslivet når de ikke klarer gå i familiebesøk engang uten partneren ved sin side.

Godt sagt, jeg kunne ikke vært mer enig.

[angelou]

Jeg er veldig ukomfortabel i sosiale settinger der jeg ikke kjenner så mange, og samboeren min enda mer enn meg. Det ødelegger en ellers bra dag for meg dersom jeg blir tvunget i en situasjon med masse folk jeg ikke kjenner. Og det er ikke akkurat som om jeg velger å være sånn fordi jeg er vanskelig. Og hvis bordplasseringen er slik så holder jeg kjeft og later som ingenting, men har det ikke særlig koselig. Skjønner jo klart at det er gøy for supersosiale personer som fikser alle settinger.

Er helt annerledes hvis det er i sammenhenger der vi kjenner de fleste begge to, har ikke noe med at vi er "avhengig" av hverandre.

[Cata]

Har lest tråden her nå........ og jeg må bare innrømme at jeg blir provosert av: "jeg liker ikke å prate med andre", "liker ikke sosiale begiventheter", "må ha min mann ved siden av meg for å føle meg trygg" osv.

Er dere voksne folk?

Hvis du møter vanskelige situasjoner i livet - hva gjør dere da? Er det INGEN som er inne på tanken en gang at: Dette er en erfaring, dette skal jeg lære meg å takle......Savner guts til å stå i seg selv. Jeg blir så himla provosert av "pingle-holdninger" og unnfallenhet.

Som singel så må jeg bare si at jeg har kjedet livet av meg i en god del brylluper nettopp fordi jeg ikke kan "nyte medbrakt". Jeg er, for å si det pent, ikke dronningen av smalltalk og stort sett den som blir til overs ved bordet, rett og slett fordi mange andre ser ut til å kjenne hverandre fra før. Så for å holde en samtale gående med noen jeg ikke kjenner så er jeg avhengig av at min påprakkede bordkavaler er flink til det. Da klarer jeg å følge opp sånn noenlunde. Men det å bare begynne å spørre og grave om fremmede menneskers interesser faller meg ikke naturlig og jeg har sosial intelligens nok til å begripe at det ville kjede bordfellene til døde hvis jeg bare snakket om meg og mitt. Så da sitter vi igjen med været som samtaleemne og det holder ikke i et selskap som varer i flere timer .

Stjerneeksempelet var da jeg var i et byllup der jeg kun kjente bruden og hennes nærmeste familie og ved kaffebordet ble jeg sittende sammen med en gjeng som åpenbart kjente hverandre godt fra før. Faktisk så godt at de snudde ryggen til meg for å få snakket om en tur de hadde vært på sammen.

Koselig selskap ja... Ville ikke hatt noe i mot å ha med en partner da.

Endret 6. november 2009 av Cata

[Anglofil]

Fordi det gjør meg trygg å sitte ved siden av min partner. Jeg er ikke i et selskap for å skaffe meg masse venner, men hylle den/de det gjelder. Og det går fint an å prate med andre i tillegg, men det å kunne ha en partner ved siden av seg bryter noe av barrieren. Antagelig hadde jeg uansett ikke gått uten min partner, da jeg hater denne typer settinger.

Mvh Yvonne

[Gjest TS]

Da er gjestende dratt - uten bordkort - og ingen par satt ved siden av hverandre Tok opp temaet under middagen - og samtlige stemte for at vi skulle fortsette tradisjonen med å se på de inviterte som individer og ikke som par. Dessuten tror jeg ikke at det er så mange som har sosial angst som det det kan se ut som på denne tråden. Og ettersom det er tilnærmet lik null som takker nei til våre store selskaper, så kan de umulig være så skremt. De VET jo at de kommer til å sitte sammen med mennesker de har ting å snakkke med om DEt har jo ALDRI vært aktuelt å sette kun vilt fremmede sammen ( hadde også vært vansklig å få til....)

Jeg tror faktisk ikke at mine slekt og mine venner går i selskaper av kun plikt! Det tror jeg ikke om dem - for jeg ser jo på de at smilene er ekte - og at det har det bra.

Men etter denne tråden, så setter jeg ekstra på de jeg har rundt meg! Tror jeg må ha hatt veldig flaks som har fått en slik gjeng som slekt og famlie. Vi er sammen og LIKER det

Håper dere som kun går i selskaper av plikt, og ikke er interessert i å prate med andre holder dere laaaaaaaaaaaaaangt unna mine selskaper - men jeg tviler sterkt på at jeg kjnner dere

God natt!

[Gjest TS]

tror alle ville hatt mer lyst enn plikt følelse om de hadde en slik slekt og vennegjeng som meg

Og man får ikke mer morro enn man lager selv

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

og jeg leser deg som for arrogant for å være en jeg ville valgt også, så vi er vel begge enige om at vi ikke virker veldig flatterende på hverandre.

jeg reagerer ikke på ts, jeg reagerer ikke nødvendigvis så sterkt på bryllup med splittede par heller, det jeg reagerer på her, er at de som liker å sitte i par, plutselig er svake pingler som ikke er sosiale eller evner å skaffe seg venner uten at noen hjelper dem.

Mye mer en det, vet du faktisk ikke om verken meg eller noen andre som svarer motstridende til hva du synes er fasiten i verden.

og for å være ærlig, snakker du om å være for gammel for ... så vær voksen nok til at du ikke aaaaner hvordan vi andre her lever, så fjas om gleder ved livet ... vis du er voksen da, hvis du først skal bruke kortet.

Joda, jeg ser at jeg kan virke arrogant i min uttrykksform. Men du skjønner det, Aline, det er ikke bare arrogansen som setter sperrer i deg. Det er det at jeg kaller en spade for en spade og ikke dytter mer bomull og støydemper inn i øra deres. Men jeg er tydelig og konkret rett på sak - uten å i hensynta "sarte" sjeler. Og det kan nok kanskje virke hardt for deg.

Du skriver: det jeg reagerer på her, er at de som liker å sitte i par, plutselig er svake pingler som ikke er sosiale eller evner å skaffe seg venner uten at noen hjelper dem.

.

For min del må du bare reagere på det - for det har ikke jeg skrevet - det har du i frustrasjon over min uttrykksform fått det til.

Jeg synes du tar det veldig personlig - nei, du har rett i at jeg ikke vet noe om deg. Men jeg er ikke her inne og diskuterer deg eller noen andre personer personlig her inne - jeg har vært her inne og diskutert bordplassering og problemstillinger og min mening om problemstillingene som har kommet.

Din kommentar: så fjas om gleder ved livet

Vel, det var vel det motsatte av hva jeg skrev - men din forståelse - og egentlig en ganske oppklarende forståelse. Du tog han ikkje!!

[Gjest Gjest_Hogwash_*]

Hadde det ikke vært hyggelig og enkler å bli kjent med flere dersom man ikke satt som par?

Hvorfor skal man på død og liv bli kjent med flere mennesker? Jeg har knapt tid til å pleie de vennene jeg har, og overfladisk "hva gjør du, hvordan kjenner du bruden og steike hvor fint vær" kjeder rævva av meg.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hvorfor skal man på død og liv bli kjent med flere mennesker? Jeg har knapt tid til å pleie de vennene jeg har, og overfladisk "hva gjør du, hvordan kjenner du bruden og steike hvor fint vær" kjeder rævva av meg.

Nei, det kan du si........dette burde man ikke bruke energi på - mye bedre å være hjemme. Slippe og møte nye mennesker og bare forholde seg til de en kjenner, det holder det!!!

Og for sikkerhetsskyld - dette er ironi.

Men ærlig talt, med den tankegangen så man vil ganske raskt ekskludere seg fra sine venner også......for de fleste andre er i bevegelse og ikke stillestående og så begrenset. Sannsynligheten for at de andre menneskene er i bevegelse sosialt sett er stor. Vennskapskretser forandres.......men selvfølgelig vil man ikke være med så skal man ikke henge på - men resultatet vil bli en j.... kjedelig og satt person som sitter igjen når toget har gått.

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Men ærlig talt, med den tankegangen så man vil ganske raskt ekskludere seg fra sine venner også......for de fleste andre er i bevegelse og ikke stillestående og så begrenset. Sannsynligheten for at de andre menneskene er i bevegelse sosialt sett er stor. Vennskapskretser forandres.......men selvfølgelig vil man ikke være med så skal man ikke henge på - men resultatet vil bli en j.... kjedelig og satt person som sitter igjen når toget har gått.

Dette blir bare for dumt, hvis jeg skal være like generaliserende tilbake kan jeg si at din tankegang vil føre til kvantitet over kvalitet og derfor kommer til å kun ha overfladiske forhold gjennom livet. Greit at du setter ting på spissen, eller kaller en spade for en spade, men kan ikke skjønne at det at jeg ikke liker å tvangssosialiseres i bryllup, dåp etc. gjør meg til en asosial, kjedelig og satt person.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Dette blir bare for dumt, hvis jeg skal være like generaliserende tilbake kan jeg si at din tankegang vil føre til kvantitet over kvalitet og derfor kommer til å kun ha overfladiske forhold gjennom livet. Greit at du setter ting på spissen, eller kaller en spade for en spade, men kan ikke skjønne at det at jeg ikke liker å tvangssosialiseres i bryllup, dåp etc. gjør meg til en asosial, kjedelig og satt person.

Poenget er at du i det hele tatt kan kalle å bli plassert på fest som "tvangssosilaisering". Finnes ikke noe tvang noe sted - man velger om man vil gå på fest eller ikke. Det er ikke noe TVANG i en bordplassering.

[Gjest Gjest]

Poenget er at du i det hele tatt kan kalle å bli plassert på fest som "tvangssosilaisering". Finnes ikke noe tvang noe sted - man velger om man vil gå på fest eller ikke. Det er ikke noe TVANG i en bordplassering.

Selv om det selvfølgelig ikke er noen tvang å gå på fest, så kan jeg forstå ordvalget "tvangssosialisering" all den tid flere har skrevet noe at folk som ikke føler seg komfortable i en sosial situasjon værsågod får lære seg å være det (eller noe i den gata). Poenget er tydeligvis ikke at folk skal kose seg, men at det skal "lære seg" å kose seg i en situasjon som kan føles skremmende. Selv om det muligens er godt ment, føles den slags omtanke veldig nedlatende.

Så er det altså den gruppen som ikke har sosial angst (jeg vil tro de fleste ikke har det) men som har lyst til å sitte ved siden av partner likevel. Jeg er en av dem. Som andre har skrevet, jeg slapper ekstra godt av sammen med mannen min, har det enda litt hyggeligere (selv om jeg fint kan ha det hyggelig hvis vi blir plassert hver for oss også ), og jeg liker å dele festlige anledninger med ham - ikke bare hverdager.

For meg føles det iallefall ikke mer naturlig at par skal deles enn at de skal sitte sammen. Og ikke alle som ønsker å sitte sammen kommer til å mistrives hvis de ikke sitter sammen, de synes bare det er ekstra koselig å sitte sammen (det er tross alt en grunn til at man er sammen). Er det så vanskelig å forstå?

[Gjest Frøken Heidi Heidi]

Ja til forsiktig og fornuftig miksing av par og familier. Det dreier seg om max fem timer av livet.

De større selskapene jeg har funnet mest vellykket bordplasseringsmessig er dem der partnere sitter i snakkeavstand fra hverandre men IKKE har hverandre til bords.

De selskapene hvor par konsekvent har hverandre til bords kan lett bli veldig innadvendte rett og slett. Og sånne er et HELVETE å være i som singel. Jeg er gift nå, og syns fremdeles forsiktig miksing gir livligere selskaper. Folk anstrenger seg litt mer for å vise interesse for den man har til bords. Det finnes nok av "ferdigsnakkede" ektepar som heller sitter og nikker konspiratorisk til hverandre under middagen heller enn å bidra til samtale. Og når parene på ymse sider likevel har egen partner å snakke med blir det ikke så mye grunn for å si noe.

Er også veldig enig med en lenger oppe som poengterte at det er vanskelig å avgjøre hvem sin angst man skal prioritere høyest. Ved å gjøre et forsiktig kompromiss kan man oppnå at det store flertallet av både single og par har en fin middag. Jeg tror også NOE av denne uviljen for å måtte konversere og vise interesse for andre bunner i manglende dannelse. (Dette er IKKE rettet mot dere med reell sosial angst bare for å ha sagt det).

[Gjest Gjest]

Jeg ville syns det var rart å bli invitert til noe sammen med min mann for så å ikke få dele opplevelsen med han på mange timer.

Da er jeg heller for å ha små bord der man mikser mennesker man tror vil like hverandre, men setter dem i parene de kom som. Det blir mye mer sosialt enn å sitte på langbord.

For meg har ikke dette med trygghet å gjøre i det hele tatt. Jeg er trygg i min egen person og klarer meg fint i sosiale settinger uten min mann. Men særlig i bryllup har det noe med det å få dele opplevelsen med den man er glad i. Bryllup er en romantisk sak, og jeg ville føle det merkelig å sitte og snakke med en gammel onkel om de vakre blomstene, og hvor forelsket paret ser ut, eller gråte til en rørende tale. Dette er ting jeg ville ønsket å dele med min mann, mange detaljer vi ikke hadde kunnet snakke om i ettertid om vi ikke delte det da det skjedde.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Inntill jeg får noen negative tilbakemeldinger fra noen som har vært hos oss - så kommer vi til å fortsette med IKKE å se på mennesker som PAR når vi plasserer. Og det er ikke forbud mot å bytte plasser heller Ser ingen grunn til å endre dette så lenge våre gjester har det bra og kommer igjen og igjen

Jeg ville aldri klart å kritisere vertene for deres bordplassering, uansett hvor ubehagelig jeg følte det var.

Jeg var i et bryllup i fjor, kort tid etter at faren min døde. Jeg kjente ingen i selskapet, med unntak av min samboer og brudeparet. Brudeparet kjente jeg lite til, fordi de var venner av min samboer. Derfor visste de heller ikke at faren min nettopp døde, og det var ikke noe jeg følte var naturlig å fortelle dem heller. Jeg vurderte en stund å ikke gå, men jeg ville ikke la samboer og vennene hans i stikken. Og jeg gikk ikke rundt og var gråtkvalt hele dagen heller, så jeg trodde det skulle gå greit.

De praktiserte "splittede par", og jeg ble sittende sammen med fremmede mennesker. Hadde disse fremmede vært pratsomme og omgjengelige så hadde det kanskje gått bra. Men de var tause og sjenerte, og det samme var jeg. Stemningen rundt bordet var kunstig og anstrengt, og jeg fikk masse tid til å kjenne på sorgen over pappa. Middagen ble et mareritt der jeg kjempet mot tårene og såvidt klarte å presse ned noen biter mat. Til slutt kjente jeg at jeg ikke klarte mer og måtte forlate lokalet og låse meg gråtende inn på do.

Jeg måtte bruke litt tid på å gråte fra meg og prøve å fjerne tegn på at jeg hadde grått. Men det er litt vanskelig å kamuflere røde øyne. Samboeren min skjønte hva som foregikk, så han ordnet det diskret sånn at vi kunne sitte sammen. (Ordnet det mellom hovedrett og dessert, mens andre også var litt i bevegelse) Det gikk bedre når jeg satt sammen med han, fordi da klarte han å distrahere tankene mine. Men brudeparet hadde jo lagt merke til at noe var på gang, så det kom jo fram at jeg hadde det tøft. Men hadde jeg ikke brutt sammen i gråt så hadde de aldri fått vite at splittet bordplassering var et problem. Jeg ville aldri sagt det til dem, det ville vært svært uhøflig av meg.

Min opplevelse er jo selvsagt mer "ekstrem" enn det man opplever i de fleste bryllup, regner jeg med. Men for dem som inviterer mange, deriblant partnere til venner/familie som man ikke kjenner noe særlig, så vet man ikke hvilken bagasje de bringer med seg. Noen kan være i sorg, noen kan ha sosial angst og noen kan ha andre årsaker til at de vil føle det ubehagelig å bli splittet.

PS: For øvrig var dette bryllupet jeg var i med splittede par det mest stille bryllupet jeg noen gang har vært i. Det var lite prat rundt middagsbordet, kun litt forsiktige høflighetsfraser og småprat. I andre brylluper, der folk plasseres sammen med kjentfolk, har jeg opplevd en helt annen stemning og mye triveligere for de fleste.

[Gjest Purple Haze]

Jeg ville syns det var rart å bli invitert til noe sammen med min mann for så å ikke få dele opplevelsen med han på mange timer.

Da er jeg heller for å ha små bord der man mikser mennesker man tror vil like hverandre, men setter dem i parene de kom som. Det blir mye mer sosialt enn å sitte på langbord.

For meg har ikke dette med trygghet å gjøre i det hele tatt. Jeg er trygg i min egen person og klarer meg fint i sosiale settinger uten min mann. Men særlig i bryllup har det noe med det å få dele opplevelsen med den man er glad i. Bryllup er en romantisk sak, og jeg ville føle det merkelig å sitte og snakke med en gammel onkel om de vakre blomstene, og hvor forelsket paret ser ut, eller gråte til en rørende tale. Dette er ting jeg ville ønsket å dele med min mann, mange detaljer vi ikke hadde kunnet snakke om i ettertid om vi ikke delte det da det skjedde.

Veldig enig med deg, og det var vel dette jeg også prøvde å få fram, men du sa det bedre enn meg.

Jeg vil også legge til at det handler litt om hva slags type selskap det dreier seg om. Er det en uformell vennefest, er miksing av par helt ok. Er det bryllup, dåp, konfirmasjon eller andre mer høytidelige anledninger, vil jeg gjerne dele den opplevelsen med kjæresten. Og det gjør man best hvis man sitter sammen

[Gjest Gjest]

Da er gjestende dratt - uten bordkort - og ingen par satt ved siden av hverandre Tok opp temaet under middagen - og samtlige stemte for at vi skulle fortsette tradisjonen med å se på de inviterte som individer og ikke som par. Dessuten tror jeg ikke at det er så mange som har sosial angst som det det kan se ut som på denne tråden. Og ettersom det er tilnærmet lik null som takker nei til våre store selskaper, så kan de umulig være så skremt. De VET jo at de kommer til å sitte sammen med mennesker de har ting å snakkke med om DEt har jo ALDRI vært aktuelt å sette kun vilt fremmede sammen ( hadde også vært vansklig å få til....)

Jeg tror faktisk ikke at mine slekt og mine venner går i selskaper av kun plikt! Det tror jeg ikke om dem - for jeg ser jo på de at smilene er ekte - og at det har det bra.

Men etter denne tråden, så setter jeg ekstra på de jeg har rundt meg! Tror jeg må ha hatt veldig flaks som har fått en slik gjeng som slekt og famlie. Vi er sammen og LIKER det

Håper dere som kun går i selskaper av plikt, og ikke er interessert i å prate med andre holder dere laaaaaaaaaaaaaangt unna mine selskaper - men jeg tviler sterkt på at jeg kjnner dere

God natt!

Hvis du har lest tråden her så har du vel fått med deg at de som reagerer på å bli splittet opp i all hovedsak snakker om selskaper av typen bryllup der man kanskje ikke kjenner noen av de andre gjestene.

Noen type selskaper vil alltid ha noen gjester som er der kun av plikt. Sånn som store brylluper der man inviterer hele slekta og venneflokken til både brud og brudgom, med den enkeltes ektefelle/samboer/kjæreste med på gjestelista. På den måten blir det ofte "nødvendig" å gå i selskaper der man ikke kjenner andre enn den man går sammen med. Man går av høflighet, fordi man ikke vil såre noen. Synd du ikke kan se det.

Og jeg ser ikke at det er så mange som sier de ikke er interessert i å prate med andre. Men jeg ser mange som sier de føler det enklere å holde samtalen i gang med flere rundt bordet når de sitter sammen med noen de kjenner istedet for bare sammen med fremmede. Og jeg ser mange som gir uttrykk for at de ønsker å dele mer enn hverdagene med sin kjære, sånn som store begivenheter som et romantisk bryllup. Er det så håpløst dumt av dem?

Det blir selvsagt noe helt annet når man er en stor familie eller vennegjeng der alle kjenner hverandre og man møtes til en sammenkomst.

Trist å se folk sette seg på sin høye hest og dømme folk som ser verden på en litt annerledes måte enn seg selv.

Jeg trodde det var naturlig at når man inviterer til selskap så var det aller viktigste for vertene at gjestene hadde en koselig kveld, til tross for at man er forskjellige og har forskjellige behov. Jeg tok visst feil.

[Gjest regine ii]

Ja til forsiktig og fornuftig miksing av par og familier. Det dreier seg om max fem timer av livet.

De større selskapene jeg har funnet mest vellykket bordplasseringsmessig er dem der partnere sitter i snakkeavstand fra hverandre men IKKE har hverandre til bords.

De selskapene hvor par konsekvent har hverandre til bords kan lett bli veldig innadvendte rett og slett. Og sånne er et HELVETE å være i som singel. Jeg er gift nå, og syns fremdeles forsiktig miksing gir livligere selskaper. Folk anstrenger seg litt mer for å vise interesse for den man har til bords. Det finnes nok av "ferdigsnakkede" ektepar som heller sitter og nikker konspiratorisk til hverandre under middagen heller enn å bidra til samtale. Og når parene på ymse sider likevel har egen partner å snakke med blir det ikke så mye grunn for å si noe.

Veldig bra sagt, og akkurat sånn jeg opplever det og. Har selv vært i selskaper der JEG har kjent få, og par sitter sammen - og det er ikke snakk om at de er spesielt inkluderende. Iallfall ikke om flere av parene også kjenner hverandre rimelig godt. Jeg ser også veldig godt at jeg selv kan oppleves ekskluderende når jeg og partner sitter sammen. Ikke fordi vi ikke vil prate med andre, men fordi det lett blir sånn.

Noen type selskaper vil alltid ha noen gjester som er der kun av plikt. Sånn som store brylluper der man inviterer hele slekta og venneflokken til både brud og brudgom, med den enkeltes ektefelle/samboer/kjæreste med på gjestelista. På den måten blir det ofte "nødvendig" å gå i selskaper der man ikke kjenner andre enn den man går sammen med. Man går av høflighet, fordi man ikke vil såre noen. Synd du ikke kan se det.

Nettopp. Man går av plitk og kjenner få. DA er det ekstra ille når "alle" sitter sammen med den ene de kjenner godt, når en selv kanskje ikke kjenner noen. For da skal jeg love deg at det er mange par som har mer enn nok med å snakke med seg selv. Funker faktisk bedre i en sånn setting når man mikser litt. Det betyr ikke at par må plasseres på hver sin ende av rommet, men gjerne at de ikke har hverandre til bords.

Og jeg ser ikke at det er så mange som sier de ikke er interessert i å prate med andre. Men jeg ser mange som sier de føler det enklere å holde samtalen i gang med flere rundt bordet når de sitter sammen med noen de kjenner istedet for bare sammen med fremmede. Og jeg ser mange som gir uttrykk for at de ønsker å dele mer enn hverdagene med sin kjære, sånn som store begivenheter som et romantisk bryllup. Er det så håpløst dumt av dem?

For å ta det siste først: at man ikke "deler" opplevelsen med sin kjære fordi man ikke sitter klint inntil hverandre, er absurd. For svært mange vil man ha mer å dele og mer å snakke om når man nettopp IKKE har hverandre til bords. Selv om det er et überromantisk bryllup.

Til det første: det er IKKE snakk om å plasseres blant ukjente, ei heller at par sitter i hver sin ende av rommet. Men det er snakk om å gjøre dette til en hyggelig opplevelse for alle, også de som IKKE kommer som del av et par. Og erfaringsmessig ER mange par - om man vil innørmme det eller ikke - relativt introverte, eller de oppfattes veldig lett sånn av de rundt.

Jeg trodde det var naturlig at når man inviterer til selskap så var det aller viktigste for vertene at gjestene hadde en koselig kveld, til tross for at man er forskjellige og har forskjellige behov. Jeg tok visst feil.

JA - det er poenget: ALLE gjestene har krav på å ha en hyggelig kveld. Dersom det nå faktisk er sånn at med en litt forsiktig miksing av par og andre så fører det til at flere faktis FÅR en hyggelig kveld - er ikke det bra? Eller er det kun de parene som MÅ sitte oppå hverandre som skal hensyntas?

Man kan fint holde kontakt med partner i løpet av en middag om man sitter f.eks. skrått overfor hverandre. Fordelen med det er at man også virker langt mer inkluderende på de øvrige rundt bordet, noe som igjen fører til at flere faktisk kan ha det hyggelig.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i en del selskaper som enslig, og i den sammenhengen er det minst trivelige jeg har vært borti å sitte med en tvangsflyttet partner som naturlig nok helst vil sitte med sin kjære. Heldigvis er det sjelden jeg har vært borti sånn splitting. Jeg har heller aldri opplevd å bli ekskludert om jeg har sittet med par. Bestevenninnepar derimot kan være kjedelig å sitte med. Eller to småbarnsmødre, da er man raskt blitt til luft