Til dere som sier dere er deprimerte..

[Gjest Gjest]

Ok, så la meg spørre. Hvordan i all verden pågår behandlingen mot depresjon??? Hva handler det ikke om å snu tankegang?? Handler det ikke om å bytte ut tankemønster å tenke annerledes?

Ja, med piller selvsagt, men nå får dere jaggu meg slutte her altså.. Begynner å bli for søkt. "Det hjelper ikke tenke seg fri" JO, det er nettopp det man kan! Over tid! Men man må begynne!

I følge deg, så skal man ikke gå til psykolog. Du overser glatt at et av symptomene på depresjon er at man IKKE klarer å tenke seg frisk. Det er det psykologen hjelper en til. Og terapi alene hjelper sjelden, ettersom depresjon faktisk har noe med stoffer i hjernen å gjøre også.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gidder svare deg. Du har fått forklart hva en depresjon er ørten ganger, uten å gidde høre på det.

[Cata]

Ok, så la meg spørre. Hvordan i all verden pågår behandlingen mot depresjon??? Hva handler det ikke om å snu tankegang?? Handler det ikke om å bytte ut tankemønster å tenke annerledes?

Nei, det handler om å få balanse i serotoninnivåene i hjernen.

[canya]

Vel, jeg har sagt til vennene mine at er deprimert og fått ekte forståelse, så jeg tror nok det er hos deg problemet ligger

Ja, jeg også gjør mitt beste for å gi ekte forståelse, mens jeg tenker "same old story" inni meg. "jeg får bare jatte med, skjønenr ikke hva hun snakekr om eller mener, men jaja, jeg får si det hun vil høre"..

Gjest: Jeg har ikke sagt at man ikke skal gå til psykolog, lei av stråmennene her. Slutt!!!

cata: Så tanker gjorde at man ble deprimert, men tanker kan ikke få en opp igjen? Høres ikke veldig logisk ut.

Hvordan mener du at man skal få opp serotonin innholdet?? Og er du i det hele tatt kjent med hvilke metoder de bruker for å behandle depresjon?? Samtaler, samtaler og samtaler. og piller på sida selvsagt.

Endret 8. oktober 2009 av canya

[Gjest Gjest]

Ja, jeg også gjør mitt beste for å gi ekte forståelse, mens jeg tenker "same old story" inni meg. "jeg får bare jatte med, skjønner ikke hva hun snakker om eller mener, men jaja, jeg får si det hun vil høre"..

Beklager, men har du levd hele livet ditt under en stein, gått på lykkepiller hele livet, eller hva?

[canya]

Nå snakker jeg om folk som hele tiden bestandig kun sier "jeg er deppa, jeg er deprimert jeg er nedfor" Jeg kan ikke klare å føle medlidenhet for en person etter hundre ganger.. Det går ikke..

[Gjest Gjest]

Få deg nye venner som heller ikke vet hva det vil si å være deprimert da. Bedre for alle.

[canya]

Ja for det er jo mye bedre for den deprimerte at jeg dropper dem som venner.. Avvisning er sikkert god medsin..

[Gjest Gjest]

Heller miste en persjon med dine holdninger, enn å være til bry for stakkars deg. (:

[Tabris]

Hvorfor spør du ikke vedkommende, da? Spør hva som er galt?

[canya]

Gjest: Nå er det jo slik at vi alle spilelr skuespill ovenfor venner til visse tider, og dette er mitt skuespill.

Tabris: Tro meg, det har jeg prøvd tusen ganger. Men meget lite å få ut.

[Becka]

Gjest: Nå er det jo slik at vi alle spilelr skuespill ovenfor venner til visse tider, og dette er mitt skuespill.

Tabris: Tro meg, det har jeg prøvd tusen ganger. Men meget lite å få ut.

Gjør vi alle det? Hm... Du om det. Jeg gjør ikke. En ting å si en liten hvit løgn, som, " Tja, kanskje du burde ta den andre buksa " når sannheten var mer brutal som " du ser smell feit ut i den buksa. "

Hadde mine venninner spilt skuespill over noe såpass alvorlig, så hadde jeg blitt dypt skuffet. Jeg ville aldri gjort det mot mine fordi jeg faktisk er glad i dem! Takk og lov for at ikke du er min venninne.

[canya]

vel, du kan vel egentlig ikke vite om du er min venninne, strengt tatt.

Og jo, vi spiller alle en eller annen form for skuespill ovenfor hverandre som venner. Om det er fra hvite løgner eller hva det måtte være.

Venninner kan til tider irritere eller gå en på nervene uten at man sier det høyt, da spiller man skuespill ovenfor vennen og later som at alt er bra, det er jeg ganske sikker på at de fleste kan kjenne seg igjen i. Det samme gjelder kollegaer eller en sjef.

Innrøm det eller ei.

Det er vel heller fordi man er glad i dem at man spiller skuespillet om at man sier "uff ja, dakar deg, si ifra om jeg kan gjøre noe da" enn at man sier snnheten, at man blir lei av å høre det samme hele tiden, og ikke noe konkret.

[Gjest Gjest]

Det er da forskjell på å ikke vise noen at du synes de er litt irriterende til tider, og at du egentlig ikke skjønner eller bryr deg når de forteller om at de er deprimerte, triste, eller at livet er tungt! Og om du vil høre noe konkret men ikke får det, si det rett ut. Men likevel, ha forståelse for at selvom noen har behov for å dele litt, betyr ikke at de vil dele alt. Kanskje de plukker opp vibber fra deg om at du egentlig ikke bryr deg, men er såpass desperate etter trøst og hjelp at de fortsetter å prøve?

[Becka]

vel, du kan vel egentlig ikke vite om du er min venninne, strengt tatt.

Og jo, vi spiller alle en eller annen form for skuespill ovenfor hverandre som venner. Om det er fra hvite løgner eller hva det måtte være.

Venninner kan til tider irritere eller gå en på nervene uten at man sier det høyt, da spiller man skuespill ovenfor vennen og later som at alt er bra, det er jeg ganske sikker på at de fleste kan kjenne seg igjen i. Det samme gjelder kollegaer eller en sjef.

Innrøm det eller ei.

Det er vel heller fordi man er glad i dem at man spiller skuespillet om at man sier "uff ja, dakar deg, si ifra om jeg kan gjøre noe da" enn at man sier snnheten, at man blir lei av å høre det samme hele tiden, og ikke noe konkret.

Jeg velger å tro at jeg kjenner mine venninner. Og du er derfor ikke en av dem. Da snakker jeg om virkelige venner her, ikke folk man er venner med på overflaten.

Man kan spille "skuespill" som du kaller det, om man ikke har guts til å si sannheten. Og noen ganger har jeg kanskje ikke hatt det med det første, men somregel blir det tatt opp til syvende og sist. Men poenger er ikke det, - jeg vil aldri spilt skuespill ovenfor en venninne som syntes å ha det kjipt! Selvom det kanskje skjedde ofte. Men ok, om du har venninner som ikke sier noe annet enn " jeg er deprimert. " så forstå jeg kanskje din frustasjon. Men virkelig, er dette gode venninner? Jeg har vel i grunn aldri opplevd noen si " jeg er deprimert" og ferdig med det heller....

[Avalon]

Herregud da... her får du svar på svar på svar, men neida.

Altså, som flere sier man kan ikke tenke seg gjennom en depresjon. Man kan tenke seg gjennom noe man er nedfor for, noe som ikke er det samme som depresjon.

Når man er deprimert, produserer hjernen mindre eller ikke i det hele tatt mer serotonin. Serotonin er det hormonet som gjør en glad blandt annet for å gjøre det enkelt her.

Når hjernen selv ikke produserer nok må medikamenter til. Anti-depressiva inneholder nemlig SEROTONIN.

Ofte vet man ikke hvorfor man blir deprimert, det kan være mer enn bare en grunn. Og man klarer heller ikke sette ord på hva det er man føler. Dette er det psykolog kan hjelpe med, å sette ord på ting, sette ting i perspektiv. Nøste opp i f.eks hendelser osv.

Og en ting til TS, har du tenkt at de rundt deg som sier de er deprimerte faktisk ikke har lyst til å blotte sjela si til akkurat deg?

Jeg vrenger ikke sjela mi til hvem som helst bare fordi de vet jeg har en depresjon. "Overfladiske grunner" er at jeg har fått det både genetisk og fra miljø. Til folk som jeg ikke føler jeg kan, eller VIL vrenge sjela mi til får ikke vite mer enn det. Grunnene er mange, og de er for personlige, og ofte for sårt og vondt.

Da må du bare godta at du ikke får lov til å se alle sårene og arrene til andre mennesker.

Du har faktisk ikke rett på innsyn til det!

[Gjest Gjest]

Det er vel heller fordi man er glad i dem at man spiller skuespillet om at man sier "uff ja, dakar deg, si ifra om jeg kan gjøre noe da" enn at man sier snnheten, at man blir lei av å høre det samme hele tiden, og ikke noe konkret.

Du er i all fall ikke min venn, fordi ingen av mine venner har sakt dette når jeg har fortalt dem at jeg er deprimert. De har allerede kjennt til min livssituasjon og har nok ganske god forståelse for grunnen. Videre svarer de "har du lyst å forteller mer om det så lytter jeg gjerne, men jeg vil ikke presse deg ved å mase". Videre sier de "hva eksakt kan jeg gjøre for at ting skal bli lettere for deg nå?".

Og at du er lei av at de rundt deg bare er negative, sier de er deprimerte uten å fortelle hva som egenslig plager dem skjønner jeg veldig godt. Det er klart at de pluker opp på disse negatve holdningene dine mot deprimerte og da ønsker de i all fall ikke å åpne seg for deg.

[Gjest Gjest]

Canya, er det noe mer du trenger svar på nå?

[Gjest 123]

Ja, jeg også gjør mitt beste for å gi ekte forståelse, mens jeg tenker "same old story" inni meg. "jeg får bare jatte med, skjønenr ikke hva hun snakekr om eller mener, men jaja, jeg får si det hun vil høre"..

Gjest: Jeg har ikke sagt at man ikke skal gå til psykolog, lei av stråmennene her. Slutt!!!

cata: Så tanker gjorde at man ble deprimert, men tanker kan ikke få en opp igjen? Høres ikke veldig logisk ut.

Hvordan mener du at man skal få opp serotonin innholdet?? Og er du i det hele tatt kjent med hvilke metoder de bruker for å behandle depresjon?? Samtaler, samtaler og samtaler. og piller på sida selvsagt.

Kvifor går du heile tida og jabbar om at det er tankar som får ein deprimert? Det er ikkje tankane som er utgangspunkt for depresjon, tankane kjem som følge av depresjonen. For min del byrja det med ekstrem trøttheit, sov heile dagen, mangla tiltak og overskot, slutta heilt med sosiale aktiviteter. Dei negative tankane kom ikkje før -etter- resten, og mykje av dei negative tankane omkring meg sjølv gjekk ut på at eg maste negativt på meg sjølv om alt dette som eg ikkje fekk til, og dei kom då vitterleg først. Eg flykta inn i ei apatisk tilstand der eg berre sat og stirra i veggen og tenkte ingenting, det var det hjerna mi klarde å kome fram til på eigahand, og det var i allefall ikkje ei god løysing.

Eg freista lenge med psykolog-hjelp utan medisin, avdi eg trudde nettopp at dette gjekk an å fikse kun ved tankeforandring, men etter fem år tok eg imot og eg har no gått på cipralex i tre år, og er no istand til å fungere igjen. Kombinasjonen av psykolog og piller var det som hjalp.

Nå snakker jeg om folk som hele tiden bestandig kun sier "jeg er deppa, jeg er deprimert jeg er nedfor" Jeg kan ikke klare å føle medlidenhet for en person etter hundre ganger.. Det går ikke..

Det er ganske tydelig at du har problemer med medlidenhet, empati og menneskeforståelse. Brukar du å seie dette til folk når dei spør korleis du har det?

[Gjest haren]

tipper canyas venner blir deprimerte av all kverruleringen :=)

[Teriyaki]

Uff, dette blir jo bare for dumt..

Canya: Etter åtte sider med nesten bare folk som sier deg i mot, at du tar feil, sier det deg ingenting? Hva med å være mer ydmyk?

Jeg gidder ikke å gjenta det som har blitt gjentatt tuusen (!!) ganger, men bare en ting vil jeg kommentere..Da du sa at det ikke er mye forklaringer å få fra veninna di som er deprimert, har du da tenkt på at hun kanskje ikke klarer å sette ord på det? Kanskje har hun lyst, men hun får rett og slett ikke til. Sånn var det nemlig for meg lenge før jeg etter hvert skjønte hva som var årsaken til mine depresjoner. Jeg hadde fortrengt alt som gjorde at jeg var deprimert, men nå vet jeg hvorfor jeg har slitt, hvorfor jeg til tider sliter og hvorfor jeg til tider kan ha et litt mer negativt livssyn enn andre.

MEN, folk rundt meg har alltid sett på meg som en positiv person. Jeg har det mye bedre i dag enn jeg har hatt det noen gang, likevel kommer depresjonen tilbake av og til. Heldigvis er mine venner så forståelsesfulle (les, innsiktsfulle) at dem skjønner når jeg sier at jeg har blitt deprimert igjen.

Etter å ha lest alle disse sneversynte holdningene dine både i denne, og pornotråden, så kan jeg ikke tenke meg til at du har spesielt mye innsikt og empati. Ikke minst virker det ikke som om du har så veldig mye livsserfarig, men hva vet jeg..Du er helt sikkert eldre enn meg da jeg bare er nesten 19.

Forøvrig så ville ikke folk vært så krasse og "angrepet" deg dersom du hadde vært mer ydmyk og heller mer nyskjerrig og villig til å lære, og til å skjønne at du ikke alltid sitter med fasiten, i stedet for å være påståelig, arrogant, og nesten en "jeg er bedre enn deg"-holdning samtidig som du så fint forteller alle hva den perfekte, og enkle løsningen er.

Det blir for dumt. Du ser den? Man kommer langt med et åpent sinn, men det virker det ikke som om du har så mye av..

Endret 9. oktober 2009 av Teriyaki