Gå til innhold

Til dere som sier dere er deprimerte..


Fremhevede innlegg

Skrevet
Du har kanskje lest boka The Secret? Hva synes du om den?

Der står jo alt du babler om, bare at du ikke klarer å forklare det helt.

Nei, ikke lest The Secret. Bare gått livets skole. Men om det er noe av det samme, ja da var det ikke så veldig stor secret må jeg si..

Videoannonse
Annonse
Skrevet
Ja, men de er mer forsiktig med å gi det til ungdommer, men det er jo egentlig bra :) Men det er jo mye i tankene det ligger, men det jeg har reagert på i denne tråden er at Canya får det til å virke enkelt, og det er det jo ikke! Og det stemmer ikke for alle. Men selvfølgelig må man tenke positivt, det er bare at noen ganger virker det veldig vanskelig.

Vet du hva? Det er faktisk ingenting i denne verden som er så lett som å tenke postitvt. Har man bare fått det under huden, ja har man slått en home-run. har man først fått smaken på hvor lett og deilig det FAKTISK var(!!!) å tenke positivt, ja da hadde man begynt for leeenge siden.

Som sagt, man må løfte seg selv dit, og veien trenger faktisk ike være lang i det hele tatt. Man må bare svelge vekk gamle uvaner og vonde sirkler, så er man på god vei. Og tenke motsatt av det man har gjort tidligere.

Det er faktisk så enkelt. Har ikke det man har gjort tidligere funket, ja da må man jo bare gjøre det motsatte!

Skrevet

Det er ganske imponerende, Canya, at du har funnet ut helt av deg selv hvor utrolig enkelt det er. Kjempeflott at du har funnet den enkle oppskriften som fungerer på alle. Jeg foreslår at du tar kontakt med Norsk Psykologforening og forteller dem at de kan droppe videre forskning og skriving av tunge fagbøker om emnet, siden du sitter på løsningen som kan hjelpe alle sammen. :)

Skrevet
Nei, som jeg har sagt gjennomgående i denne tråden, så er jeg ikke imot å søke hjelp. Om man er så nedfor at man må legges inn, så får man legges inn.

Men sitter man bare hjemme bak låste dører og trukket for gardiner og er deprimert og spør "hvorfor meg" i overført betydning, ja da er det de jeg mener.

Men det er jo nettopp dem jeg snakker om? Og det kan skje de fleste, bortsett fra det med innleggelse. Det skal jo litt til

Jeg lurer litt på om du lar deg irritere av mennesker i din nærhet som ikke har det bra? Hvorfor? Hvorfor blir du så irritert?

Det er ganske imponerende, Canya, at du har funnet ut helt av deg selv hvor utrolig enkelt det er. Kjempeflott at du har funnet den enkle oppskriften som fungerer på alle. Jeg foreslår at du tar kontakt med Norsk Psykologforening og forteller dem at de kan droppe videre forskning og skriving av tunge fagbøker om emnet, siden du sitter på løsningen som kan hjelpe alle sammen. :)

Signerer.

:)

Skrevet (endret)

Nå snakker jeg om den indre tankegangen og den indre "kampen" som slett ikke trenger å være så vanskelig som vi lager den.

At det å leve lykkelig i alle våre dager ikke kun er reservert til Askeladden og Askepott som vi har blitt fora med siden vi var små og alltid lurte på hvordan føltes og var.

Ja, jeg vet da ikke om hver og en sin sorger her, og dere vet ikke om mine. For alt det dere vet så kan jeg ha sittet med pistolen i munnen.

Poenget er at jeg er lei av å se at folk skal gjøre det så vanskelig fordi man tror at det ER vanskelig å tenke positivt. Noe som er en vrangforestilling. Det er bare å begynne, allerede imorgen, på en herlig lørdag. Ikke kast vekk en dag til.

Endret av canya
Skrevet
Nå snakker jeg om den indre tankegangen og den indre "kampen" som slett ikke trenger å være så vanskelig som vi lager den.

At det å leve lykkelig i alle våre dager ikke kun er reservert til Askeladden og Askepott som vi har blitt fora med siden vi var små og alltid lurte på hvordan føltes og var.

Ja, jeg vet da ikke om hver og en sin sorger her, og dere vet ikke om mine. For alt det dere vet så kan jeg ha sittet med pistolen i munnen.

Poenget er at jeg er lei av å se at folk skal gjøre det så vanskelig fordi man tror at det ER vanskelig å tenke positivt. Noe som er en vrangforestilling. Det er bare å begynne, allerede imorgen, på en herlig lørdag. Ikke kast vekk en dag til.

Jeg følger deg et stykke på vei, men det er nok ikke alltid tilstrekkelig, dessverre.

Skrevet (endret)

Man trenger pågangsmotet man hadde da man var baby og skulle lære seg å gå. Man datt og datt og datt, men man ga aldri opp, fordi samfunnet ikke hadde rukket og rote til selvtilliten vår enda og trua på oss selv. Og til slutt så vaklet man bortover, og deretter gikk man, så løpte man, og så var man i mål.

Om mange blitt babyer igjen idag, med samme erfaringene i hjernen, ja da er det mange som hadde blitt sittende etter å ha falt den første gangen eller andre eller tredje osv. Og da lærte de aldri å gå. For man bare ga opp og/eller stolte på at andre rundt en skulle være dem som sørget for at man kunne gå.

Endret av canya
Skrevet

Jeg synes du skal skrive en selvhjelpsbok, canya. Og kanskje også sende den til psykologiforeningen, som sagt. Det er jo tydelig alt arbeidet med forskning og forfatterskap av psykologibøker er temmelig bortkastet hvis de fleste kan kurerers med "Tenk positivt - opp igjen!"-holdningen du fremsetter. (Det kan faktisk brukes som en boktittel, du kan få den helt gratis av meg. ;) ).

Skrevet
Man trenger pågangsmotet man hadde da man var baby og skulle lære seg å gå. Man datt og datt og datt, men man ga aldri opp, fordi samfunnet ikke hadde rukket og rote til selvtilliten vår enda og trua på oss selv. Og til slutt så vaklet man bortover, og deretter gikk man, så løpte man, og så var man i mål.

Jadda.

Men det hjelper ikke. ;) Du er i din fulle rett til å mene at dette er rett fremgangsmåte, og jeg skjønner hvorfor, men det hjelper altså ikke alltid. Sørgelig, men sant.

Og pågangsmotet du nevner kan jo være et stikkord her. "Man trenger"- men det er jo totalt fraværende?

Skrevet
Nei, som jeg har sagt gjennomgående i denne tråden, så er jeg ikke imot å søke hjelp. Om man er så nedfor at man må legges inn, så får man legges inn.

Men sitter man bare hjemme bak låste dører og trukket for gardiner og er deprimert og spør "hvorfor meg" i overført betydning, ja da er det de jeg mener.

Ok, men du har ikke svart meg fra et innlegg tidligere i tråden.

Jeg har vært deprimert men langt fra innleggelse, jeg fungerer i utdannelse og er gift.

Jeg var den som tok meg av søstra mi når hun var narkoman og suicidal fordi moren vår er alkoholiker og faren vår er død. Jeg var den som ringte ambulanse når hun tok overdose og kjørte henne flere ganger til legevakten når hun hadde kuttet seg selv i ansiktet, under føttene etc. Jeg var livredd hver gang telefonen ringte fordi jeg var sikker på at de ringte for å fortelle meg at søstra mi var død. Jeg kunne ikke sove fordi jeg bekymret meg for hvor hun var, og når jeg først klarte å sove ønsket jeg ikke stå opp fordi jeg visste at dagen kom til å være like jævlig som den forrige. Jeg var den som skulle ta meg av hele familien, jeg var en sykesøster og en pleier og ikke en person lenger.

Jeg gråt hver dag, fra jeg stod opp til jeg la meg, jeg gråt i dusjen, når jeg var på do, når jeg var ute med venner gråt jeg så snart de hadde ryggen snudd til (var på kjøkkenet eller i et annet rom etc). Jeg klarte fremdeles å få topp karakterer på skolen, og klarte å ha et noen lunde ok ekteskap, men jeg gravde meg lenger ned i et svart hull hver dag. Livet hadde ikke lenger lykke, alt jeg ville var å gråte til en hver tid. Selv i butikken, på vei hjem fra butikken, på forelesninger og på lesesalen satt jeg til en hver tid å holdt tilbake tårene.

Var det bare for meg å tenke positivt? Var det mine negative tanker som hadde gjort meg deprimert? Jeg fungerte sånn på utsiden i livet mitt, hadde gode venner og en god mann som jeg var glad i, men jeg var tappet fra energi. Jeg kunne tenke positivt, jeg tenkte positivt om fremtiden tenkte at ting kunne bare gå en vei og det var oppover, jeg tenkte positivt om meg selv og var fornøyd med den personen jeg var. Men uansett hvor enn mye positivt jeg klarte å tenke så gav det meg ikke et sekund av glede. Ingen positive tanker eller positive hendelser gav den gleden som de skal gjøre. Jeg hadde mareritt om nettene, hver natt jaget jeg etter søsteren min for å hale henne vekk fra dopen. Av og til drepte jeg henne og mamma i drømmene mine, av og til drepte jeg meg selv. Tror du slike drømmer gjør det mulig å kunne tenke positive tanker og bli lykkelig, hvordan tror du dagen min var med alle de bildene i holdet fra første sekund når jeg våknet?

Hva med meg da? Hva gjorde jeg galt? Jeg var på ingen måte så syk at jeg måtte innlegges. Jeg fikk faktisk heller ikke psykologhjelp, fordi jeg ikke kunne prioriteres i helsekønene fordi jeg fungerte for godt i dagliglivet. Ikke før jeg ikke fungerte på skolen lenger kunne jeg få psykologhjelp. Så mye for å være sterk og flink... Var det tankene mine som gjorde meg syk? Skulle jeg bare tenkt litt mer positivt da søsteren min nesten døde gang på gang, ville det gjort livet mitt bedre? Gi meg et svar på dette du... Tror du ikke en oppegående person som meg med en god utdannelse, et godt ekteskap og et godt nettverk rundt meg forsøkte å tenke positivt? Jeg gav aldri opp, jeg kjempet hele veien... tror du virkelig at jeg ikke først forsøkte noe så enkelt som å tenke positivt? Tror du virkelig at vi som er deprimerte ikke har tenkt på denne enkle løsningen før og forsøkt den?

Det er ikke tankene som gjør oss deprimerte, men det er tankene som er med på å holde oss deprimerte når først livet har tatt oss at vi har nådd bunnen. MEN; psykologer vet at det å jobbe med tankene er umulig når en deprimert person er på sitt laveste. Det første man må gjøre er å klare å hjelpe personen til å få orden på livet sitt, få søvnen og kostholdet i orden og få personen til å ha et noramlt aktivitetsnivå igjen og få personen til å ha positive ting i livet sitt igjen. Først må man jobbe med symptomlette, før man kan gå inn å jobbe med tankenemønstrene og analysere hvordan man kan håndtere de vanskelige situasjonene på en annen måte. Å jobbe med tankene til en person som er så langt nede er helt umulig, og en hver psykolog vil si seg enig i det. Det er dette elementet du glemmer i kalkuleringen din, fordi du ikke har erfart hva det vil si å være så langt nede at det ikke er mulig å forme en eneste positiv tanke eller det ikke er mulig å kjenne et fnugg av glede om så den positive tanken er der.

Skrevet

Ikke si at det ikke hjelper. Man har jo ikke prøvd, og da mener jeg virkelig prøvd.

Det er ikke rart man går på trynet med den innstillingen der. Programmert innstilling fra samfunnet.

Dette er ikke noe jeg mener, dette bare ER. Det er slik det er! Det er slik man kommer seg opp fra grøfta. Snu tankegangen, snu de automatiske tankene, bytt kassett. Ett spor av gangen. Akkurat som at man lærte å gå, ett skritt av gangen.

Og trenger man ta sin pillecocktail ved siden av, så for all del, skål. Så lenge man aktivt jobber selv med å snu sin egen trend, så er man på vei.

Skrevet

Nick Vujicic er en virkelig inspirasjonskilde. Han er en person som jeg virkelig ser opp til for det er få personer som virkelig setter pris på hva man faktisk har, framfor ikke har slik som han. Se denne filmen. Den gir meg virkelig stor inspirasjon og pågangsmot til å fokusere på de gode sidene med livet selv om jeg har tøffe dager og perioder.

"when life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile"

uansett; se denne filmen her:

http://www.youtube.com/watch?v=H8ZuKF3dxCY

Håper dette kan gi inspirasjon til å kjempe i en ellers tøff hverdag...:)

Skrevet (endret)
Ikke si at det ikke hjelper. Man har jo ikke prøvd, og da mener jeg virkelig prøvd.

Det er ikke rart man går på trynet med den innstillingen der. Programmert innstilling fra samfunnet.

Dette er ikke noe jeg mener, dette bare ER. Det er slik det er! Det er slik man kommer seg opp fra grøfta. Snu tankegangen, snu de automatiske tankene, bytt kassett. Ett spor av gangen. Akkurat som at man lærte å gå, ett skritt av gangen.

Og trenger man ta sin pillecocktail ved siden av, så for all del, skål. Så lenge man aktivt jobber selv med å snu sin egen trend, så er man på vei.

Ok, med dette så tror jeg faktisk du er et troll som helst bare vil kverulere for å kverulere. Jeg kan ikke se for meg at det finnes noen andre grunner til å skrive noe slikt som dette etter all informasjonen du har fått tidligere i tråden, da jeg er naiv nok til å tro at så sneversynte og lukkede mennesker ikke eksisterer i virkeligheten.

Endret av Tabris
Gjest Sally Mae
Skrevet

Med den holdningen Canya viser fram her så skjønner jeg godt at vennene ikke vil utdype hvorfor de er deprimerte. Å blottlegge seg selv på den måten gjør man kun til folk man tror kan forstå og ha empati.

Depresjon er ikke en ensartet sykdom med EN løsning. NOEN kan bli friske av samtaleterapi og endret tankemønster. Andre trenger piller, og noen trenger begge deler. For andre finnes det ingen kur som hjelper.

Hvis vi her i tråden kun skal diskutere dem som kan bli frisk av samtaleterapi/endret tankemønster, så er det en ting du ikke ser ut til å forstå, Canya:

Når man først har havnet langt nedi det sorte hullet som en depresjon ofte er så skal det svært mye til for å komme så langt som at man klarer å oppsøke hjelp. Å hjelpe seg selv er umulig for mange.

Tenk deg at du faller ned i et hull som er ti meter dypt, med bratte og glatte vegger. Det finnes ingen stige eller tau du kan bruke for å klatre opp. Du har slått deg hardt i fallet, så du ligger helt utslått på bunnen og kjenner at du ikke har krefter til å prøve å klore deg opp etter jordveggene. Du har heller ikke krefter nok til å rope om hjelp. Så der ligger du, i det mørke hullet. Du VET at du enten må rope etter hjelp eller prøve å karre deg opp, men du er ikke istand til å gjøre noe med det i starten. Etter en stund - det kan ta dager, uker, måneder, år - kjenner du at du gradvis finner litt styrke til å rope om hjelp. De første ropene er spede og svake, ingen hører deg. Etter hvert blir du sterkere, roper høyere og til slutt er det noen som hører deg og kommer for å hjelpe. En hel drøss med mennesker kommer til. Alle vil hjelpe. Men ingen har riktig utstyr, så du blir liggende i det svarte hullet en stund til. Etter en tid kommer et menneske som har et tau for å hjelpe deg opp. Du er fortsatt svak etter fallet, så det føles uoverkommelig å klatre opp. Du vil bare ligge i fred. Men du vet at du må opp, ellers har du ikke noe liv lenger. Så du begynner den møysommelige prosessen med å få reist deg opp i sittende stilling, tar tak i tauet og klarer etter mye strev å heise deg opp i stående. Så skal du klatre opp tauet, svak som du er. Det tar tid, og du bruker alt du har av krefter. Du faller ned igjen flere ganger, men klarer å karre deg opp på nytt. Med hjelp fra dem der oppe klarer du det kanskje til slutt. Hvis du ikke blir så sliten at du bare lar deg falle ned og gir opp kampen.

Sånn føler mange deprimerte mennesker det. Og at du skal stå på toppen av hullet og kreve at de forteller deg hvordan de føler seg samtidig som du gir klart uttrykk for at du ikke skjønner hvorfor de ikke bare tar seg sammen og klatrer opp tauet... Det er ganske usympatisk synes jeg.

Og før du slår tilfreds fast at "jammen, da ER det jo bare å ta seg sammen", så husk at i enkelte tilfeller skal det en nesten umenneskelig jernvilje til for å makte det. Og glem ikke det som så mange har prøvd å fortelle deg her i tråden: Det er ikke all depresjon som kan fikses via endring av tankemønster. Har man en biologisk betinget depresjon så hjelper ikke all verdens samtaleterapi.

Skrevet

Det er ikke alltid du vet det selv når du lider av depresjon og det å være trist og deprimert er to helt forskjellige ting. En depresjon kan utvikles på grunn av feks traumatiske hendelser, mobbing, sorg, omsorgssvikt, rusmisbruk osv.

Alle har forskjellig psyke og alle takler ting forskjellig. Uansett tror jeg alle kan bli deprimerte. Havner man i en situasjon som er for vanskelig å takle, er man alene og har ingen eller om noen du er glad i svikter deg. Om det verst tenkelige skjedde.. Plutselig har man gravd seg litt for langt ned i de negative tankene og det er VANSKELIG å komme seg opp igjen alene. Det er VANSKELIG å be om hjelp, fordi man ofte ikke vet hva man trenger hjelp til. Det er ikke alltid lett å sette ord på hva man føler når man er deprimert, noen ganger føler man ingenting. Og det følger mye skyldfølelse og skam med depresjon for noen..

Skrevet
Ikke si at det ikke hjelper. Man har jo ikke prøvd, og da mener jeg virkelig prøvd.

Det er ikke rart man går på trynet med den innstillingen der. Programmert innstilling fra samfunnet.

Dette er ikke noe jeg mener, dette bare ER. Det er slik det er! Det er slik man kommer seg opp fra grøfta. Snu tankegangen, snu de automatiske tankene, bytt kassett. Ett spor av gangen. Akkurat som at man lærte å gå, ett skritt av gangen.

Og trenger man ta sin pillecocktail ved siden av, så for all del, skål. Så lenge man aktivt jobber selv med å snu sin egen trend, så er man på vei.

Greit. Jeg gir opp.

Jeg tenker negative tanker for å holde meg selv nede. Dette gjrø jeg bevisst for at jeg kan få sympati fra venner og kolleger som egentlig ikke bryr seg om meg, og jeg håper også på trygd så jeg kan bruke 24 timer i døgnet på å ligge på sofaen og synes synd på meg selv.

Du er ett fantastisk overmenneske. Du er så fantastisk at jeg nesten synes synd på skaffepengene dine som jeg skal leve på resten av livet. Vi andre er slasker rett og slett.

Fornøyd? Var det noe mer?

PS. Om jeg hadde fulgt rådet ditt om å tenke positivt tidligere så hadde sjansen for alvorlige mentale problemer vært mye større. (Dette kommer ikke fra meg, men fra psykologen min) Ikke at det kommer til å forandre ditt synspunkt på noen måte, jeg bare håper andre ikke adopterer såpass uansvarlige synspunkter.

Skrevet
PS. Om jeg hadde fulgt rådet ditt om å tenke positivt tidligere så hadde sjansen for alvorlige mentale problemer vært mye større. (Dette kommer ikke fra meg, men fra psykologen min) Ikke at det kommer til å forandre ditt synspunkt på noen måte, jeg bare håper andre ikke adopterer såpass uansvarlige synspunkter.

Sier psykologen din til deg at du har større kjangse for å få alvorlige mentale problemer hvis du tenker positivt? :|

Skrevet
Sier psykologen din til deg at du har større kjangse for å få alvorlige mentale problemer hvis du tenker positivt? :|

Nei, tenke positivt er ikke ett problem. Men å bare tenke på positive tanker ville vært ett problem for meg. Det er høy risiko for at jeg får pstd, og for å minske sjansen for dette må jeg bevisst tenke på de tingene som skapte traumet til å begynne med.

Med andre ord må jeg kontrontere demonene mine for å forhindre at de tar fullstendig kontroll.

Kjenner flere hardbarkede folk som fikk problemer på grunn av sånt. Bare tenk positivt og vær sterk så takler man de negative tankene, ikke noe behov for profesjonell hjelp her i gården...

Sånn som jeg leser TS sine råd så er det en oppfordring til å takle ting alene. Ikke syte for mye til folk som ikke bryr seg, og at profesjonell hjelp er strengt tatt unødvendig for folk flest siden man uansett tenker seg frisk på egenhånd.

Sånt har ødelagt liv til mennesker som står meg nær.

Skrevet
Det er ganske imponerende, Canya, at du har funnet ut helt av deg selv hvor utrolig enkelt det er. Kjempeflott at du har funnet den enkle oppskriften som fungerer på alle. Jeg foreslår at du tar kontakt med Norsk Psykologforening og forteller dem at de kan droppe videre forskning og skriving av tunge fagbøker om emnet, siden du sitter på løsningen som kan hjelpe alle sammen. :)

Å ja! Og etterpå kan hun kurere kreft og AIDS! :jepp:

:lete:

Skrevet (endret)

Når man skriver direkte motsatt av hva jeg har skrevet og deretter så følger dere andre dette opp og kommenterer dette ytterligere, ja da virker det virkelig som om at dere ikke vil forstå hva som blir sagt.

Jeg har vitterlig ikke sagt at man ikke skal søke hjelp, heller ikke at dette er gjort på ett minutt og at dette er noe man bare skal riste av seg. Og jeg snakker heller ikke om de som er omtrent i psykose fordi de er så deprimert at deres virkelighetsbilde er forvrengt til det ekstreme.

Dere som har postet her virker da meget oppegående og har hodet og tankene i behold, komme med ammunisjon når dere føler dere krenket og også at dere har selvinnsikt i deres egen depresjon. Da er det dere jeg snakker om.

Endret av canya

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...