Gjest Gjest Skrevet 10. oktober 2009 #221 Skrevet 10. oktober 2009 Jeg har vitterlig ikke sagt at man ikke skal søke hjelp, heller ikke at dette er gjort på ett minutt og at dette er noe man bare skal riste av seg. Og jeg snakker heller ikke om de som er omtrent i psykose fordi de er så deprimert at deres virkelighetsbilde er forvrengt til det ekstreme. Jeg har spiurt deg to ganger om du kan kommentere min situasjon,s om den flinke søsteren. Jeg var på ingen måte nesten i psykose, jeg hadde heller ei et forvrengt virkelighetsbilde, jeg evnet å tenke positivt men jeg evnet ikke lenger å føle glede. Jeg forteller også en del om hvordan psykologer jobber med depresjon, at man først må jobbe med symptomlette, få søvn, mat, aktivitetsnivå etc i orden FØR man kan jobbe med tankene. Fordi om en person er veldig deprimert vil de ikke ha energi eller tenke klart nok til å kunne jobbe med tankene. Men igjen, tilbake til min situasjon. Jeg tenkte positivt, både om meg selv, min mann, mine venner, fremtiden og utdanninga mi. Jeg fikk som sakt fremdeles topp karakterer på skolen så jeg var ganske godt velfungerende. Men det å tenke positivt nytta jo ikke når det ikke var mulig å kjenne glede av de positive tankene. Det er slik det ofte er å være deprimert, eller så er man så deprimert at alle de positive tankene har blitt borte og spist opp av negative hendelser. Det er faktisk slik det er å være dprimert, så igjen tror jeg ikke du snakker om deprimerte mennesker men om deppa personer. Det er kanskje derfor vi snakker sånn forbi hverandre, fordi du tror at mange av de du ser bare er deppa og ikke har et forvrengt virkelighetsbilde mens de i bunn og grunn er deprimerte og dette innebærer et forvrengt virkelighetsbilde i frhold til seg selv, fremtiden og fortiden. Dette gjelder ikke bare de som er dypt dypt deprimerte, men alle som er deprimerte. Ja, man må selv jobbe seg gjennom depresjonen, det er ingen her som sier mot deg på det, men det er ikke gjort så enkelt at man bare kans tarte å tenke positivt. Man har kanskje ganske alvårlge ivssituasjoner som man må bearbeide og ta et oppgjør med først og fremst feks. Og som med meg, hvordan skulle jeg tenke positivt når jeg for ørtende gang fant søstra mi halvdød og blå på gulvet fordi hun hadde tatt en overdose?
Tabris Skrevet 10. oktober 2009 #222 Skrevet 10. oktober 2009 Dere som har postet her virker da meget oppegående og har hodet og tankene i behold, komme med ammunisjon når dere føler dere krenket og også at dere har selvinnsikt i deres egen depresjon. Da er det dere jeg snakker om. Ah, så du mener at de som har skrevet i denne tråden og sagt at de lider av depresjon, er dem som kan bli frisk av å tenke positivt? Og hvis de har prøvd det og det ikke nyttet, så er det bare fordi de ikke gjorde det godt nok? Så du mener faktisk at du sitter på en løsning for bl.a de som har skrevet i denne tråden, en løsning som verken dem eller psykologen de evt. har gått til, ikke har sett selv? Evt. har de sett den, men bare ikke prøvd hardt nok?
Teriyaki Skrevet 10. oktober 2009 #223 Skrevet 10. oktober 2009 (endret) Canya, jeg foreslår at du setter deg ned og dropper den "jeg vet mye bedre enn alle dere andre"-holdningen din. Ser du virkelig ikke selv hvor påståelig og hensynsløs du er? Når det er kommet så mange utallige eksempler, rettledninger osv. osv. Så skulle man jo tro at du hadde vett til å gå av den høye hesten og innse at her er det du som tar feil. Det er helt ufattelig sneversynt, jeg kan nesten ikke begripe at noen skal ha så vanskelig for å oppfatte at denne gangen hadde man kanskje ikke hundre% rett. Ei nær veninne av meg har nettopp blitt tvangsinnlagt etter flere selvmordsforsøk, mange selvmordstanker, alvorlig depresjon osv. osv. Mener du virkelig at dersom hun litt tidligere i dette forløpet, dvs. fra hun var kanskje 11 år hadde prøvd å tenke positivt og endre tankemønsteret sitt, så ville det gått bedre med henne? Er du så trangsynt at du mener det? Hva med meg da som har slitt mye med ettervirkninger av mobbing, ensomhet, utfrysning, foreldre som skilles, å bli grovt brukt av andre, gjennomgått en hard rettsak mot min eks-stefar osv. Alt dette i en alder av da 17 år. Skulle jeg bare ha tenkt positivt, for da gikk det sikkert over? Visse ting tar tid å bearbeide. I dag når jeg er snart 19 sliter jeg i perioder, jeg er svakere enn "normale" folk, men jeg har omsider klart å komme meg over det hele. Men det var ikke fordi jeg begynte å tenke positivt at jeg klarte å komme meg ut av den verste depresjonen. Er rett og slett overgitt. Er alle disse påstandene dine hundre prosent seriøse?? Endret 10. oktober 2009 av Teriyaki
Gjest Gjest_hm_* Skrevet 10. oktober 2009 #224 Skrevet 10. oktober 2009 Man trenger pågangsmotet man hadde da man var baby og skulle lære seg å gå. Man datt og datt og datt, men man ga aldri opp, fordi samfunnet ikke hadde rukket og rote til selvtilliten vår enda og trua på oss selv. Og til slutt så vaklet man bortover, og deretter gikk man, så løpte man, og så var man i mål. Om mange blitt babyer igjen idag, med samme erfaringene i hjernen, ja da er det mange som hadde blitt sittende etter å ha falt den første gangen eller andre eller tredje osv. Og da lærte de aldri å gå. For man bare ga opp og/eller stolte på at andre rundt en skulle være dem som sørget for at man kunne gå. En baby kan ikke sammenlignes med en som har litt mer erfaring og har dårlige opplevelser, ofte fortrengte opplevelser. Jeg har falt av hesteryggen, hvis man kan sammenligne med en baby, da måtte jeg opp igjen - ikke fordi jeg skulle bli deprimert, men for å unngå at jeg ikke skulle få angst for å ri. Når man skriver direkte motsatt av hva jeg har skrevet og deretter så følger dere andre dette opp og kommenterer dette ytterligere, ja da virker det virkelig som om at dere ikke vil forstå hva som blir sagt. Jeg har vitterlig ikke sagt at man ikke skal søke hjelp, heller ikke at dette er gjort på ett minutt og at dette er noe man bare skal riste av seg. Og jeg snakker heller ikke om de som er omtrent i psykose fordi de er så deprimert at deres virkelighetsbilde er forvrengt til det ekstreme. Dere som har postet her virker da meget oppegående og har hodet og tankene i behold, komme med ammunisjon når dere føler dere krenket og også at dere har selvinnsikt i deres egen depresjon. Da er det dere jeg snakker om. Jeg føler meg ikke krenket. Du klarer ikke å krenke så mange her med dine påstander. Men det er viktig at dine løsinger ikke blir oppfattet som en sannhet og at nyanser må komme frem. Noen uerfarne og unge kan faktisk ta det du sier for sannhet. Det er derfor mange svarer deg. Ikke fordi du i deg selv er viktig. Det er temaet som er viktig. Hvorfor skriver du ikke bok om dette, som Tabris har foreslått? Du kan jo bli mangemillionær og viden kjent med dine revolusjerende oppdagelser.
canya Skrevet 10. oktober 2009 Forfatter #225 Skrevet 10. oktober 2009 Uansett hva man har opplevd her i livet, så er aldri offer-rollen den beste måten å leve på. Heller trene seg på å ikke være offer men heller være en fighter istedet.
Gjest *smak* Skrevet 10. oktober 2009 #226 Skrevet 10. oktober 2009 Jeg synes du skal skrive en selvhjelpsbok, canya. Og kanskje også sende den til psykologiforeningen, som sagt. Det er jo tydelig alt arbeidet med forskning og forfatterskap av psykologibøker er temmelig bortkastet hvis de fleste kan kurerers med "Tenk positivt - opp igjen!"-holdningen du fremsetter. (Det kan faktisk brukes som en boktittel, du kan få den helt gratis av meg. ). Føler du selvhejelpsbøker er en trussel mot utdannelsen til psykologer? At det nesten ikke er vits å utdanne seg til psykolog, når noen har funnet ut at det HJELPER å tenke positivt..? Hjernen tror på det du sier mest til den.. derfor er det bare å begynne å "mate" hjernen med positive tanker.. det funker hvis du holder på over tid.. fordi det må repeteres som sagt..
Tabris Skrevet 10. oktober 2009 #227 Skrevet 10. oktober 2009 Uansett hva man har opplevd her i livet, så er aldri offer-rollen den beste måten å leve på. Heller trene seg på å ikke være offer men heller være en fighter istedet. Jeg er enig i dette, men jeg ser du ikke kommenterer motargumentene direkte, ei heller spørsmål som blir stilt deg direkte flere ganger. Føler du selvhejelpsbøker er en trussel mot utdannelsen til psykologer? At det nesten ikke er vits å utdanne seg til psykolog, når noen har funnet ut at det HJELPER å tenke positivt..? Hjernen tror på det du sier mest til den.. derfor er det bare å begynne å "mate" hjernen med positive tanker.. det funker hvis du holder på over tid.. fordi det må repeteres som sagt.. Nei, jeg synes ikke det er en trussel. Mitt poeng var at hvis det er så enkelt som canya sier, at man kan tenke seg ut av depresjon ved hjelp av positive tanker, så er det jo ikke vits i at psykologer bruker mye tid og krefter på forskning og skriving av tunge fagbøker og artikler om depresjon når hun sitter på løsningen som hverken de eller de som lider av depresjon har sett.
Gjest Gjest Skrevet 10. oktober 2009 #228 Skrevet 10. oktober 2009 Uansett hva man har opplevd her i livet, så er aldri offer-rollen den beste måten å leve på. Heller trene seg på å ikke være offer men heller være en fighter istedet. Jo da, men er man ikke en fighter npr man har et vellykket liv, et ok ekteskap, en god utdanning til tross for at man til en hver tid er livredd for at en person i familien skal dø. Jeg fighter da voldsomt, jeg tok meg av dem rundt meg samtidig som jeg fortsatta å ha et tilsynelatende vellykket liv rundt meg. Jeg kom meg avgårde hver dag til tross for at jeg ikke en gang hadde lyst å sette en fot ut av senga. Jeg har virkelig fightet hele veien, hver eneste dag. Jeg trente, hadde godt kosthold og tenkte så positivt som det var mulig, men jeg følte likevel ikke lykke av noen av disse tingene. Spillte jeg fremdeles offer? Godtok jeg offerposisjonen og gav opp livet mitt? Jeg fightet hver eneste dag, og gjorde alt rett følge alle kilder men likevel var det ikke mulig for kroppen min eller tankene mine å finne det spor av gode følelser. Jeg spør igjen, hva kunne jeg gjort annerledes? Hva gjorde jeg galt? Skulle jeg bare latt søsteren min dø, siste gangen jeg reddet henne og ikke spille offer som måtte stille opp for familien min til en hver tid? Jeg spør igjen hvordan å tenke positivt kunne hjelpe meg når jeg igjen kjørte søsteren min til sykehuset når hun hadde kuttet seg og blodet randt i bilen min... Jeg har dog kommet meg ut av dette, og er i dag veldig lykkelig men måten å komme dit på var ikke bare å snu tankegangen og tenke positivt. Det var langt mer enn det som måtte til. Tenke positivt gjorde jeg allerede, uten at det hjalp fordi jeg ikke var i stand til å kjenne følelsen av lykke
Gjest Gjest Skrevet 10. oktober 2009 #229 Skrevet 10. oktober 2009 Jeg må bare spørre, hvor gammel er du Canya?
gompen Skrevet 10. oktober 2009 #230 Skrevet 10. oktober 2009 Poenget er at jeg er lei av å se at folk skal gjøre det så vanskelig fordi man tror at det ER vanskelig å tenke positivt. Noe som er en vrangforestilling. Det er bare å begynne, allerede imorgen, på en herlig lørdag. Ikke kast vekk en dag til. Det ER faktisk vanskelig å tenke positivt når hjernen min ikke tar opp nok av det stoffet som gjør at man tenker positivt! Jeg kan ikke overbevise hjernen min om å ta opp mer serotonin desverre. Det betyr ikke at jeg setter meg ned og tenker: "I dag skal jeg jaggumeg bare gå rundt og være negativ, for det har jeg bestemt meg for at er utrolig mye bedre enn å prøve å være positiv." Det er ikke negative tanker som gjør meg deprimert, det er depresjonen som skaper negative tanker. Uansett hva man har opplevd her i livet, så er aldri offer-rollen den beste måten å leve på. Heller trene seg på å ikke være offer men heller være en fighter istedet. Jeg er definitvt ikke et offer, eller setter meg i en offerrolle, selv om jeg har opplevd ting som tilsier at jeg gjerne kunne ha gjort det. Jeg ER en fighter, det samme er tusenvis av andre mennesker her i verden som lever med depresjon. Mange av oss fighter oss opp av senga og ut i verden hver eneste dag. Jeg kan ikke tenke positivt, så forsvinner sykdommen min. Det jeg har lært av terapi er å TAKLE sykdommen min, ikke helbrede meg selv.
canya Skrevet 10. oktober 2009 Forfatter #231 Skrevet 10. oktober 2009 Jeg føler ikke for å kommentere enkelthendelser i folk sitt liv, da dette ikke har noe med saken å gjøre. Man kan ha opplevd hva som helst, men det viktigste er at man ikke lever i det enda. at man ikke velger å holde seg der, men fortsetter fremover. Om man sier "jeg kan ikke tenke positivt fordi jeg har depresjon" Da har man ihvertfall tapt kampen og har gjort seg til offer. Jeg er 27 år.
Tabris Skrevet 10. oktober 2009 #232 Skrevet 10. oktober 2009 Så da spør jeg igjen: Mener du at f.eks de som har postet i tråden her som sier de lider av depresjon a) velger selv å holde seg der? b) hadde kommet seg fint ut av det om de tenkte positivt, selv om de selv sier noe annet? c) hvis de har forsøkt å tenke positivt og ikke blitt bedre, så er det fordi de ikke har prøvd hardt nok? Dette er hva du har påstått i denne tråden etter hva jeg har forstått, så da vil jeg bare få bekreftet/avkreftet om dette er hva du faktisk mener?
Gjest *smak* Skrevet 10. oktober 2009 #233 Skrevet 10. oktober 2009 Det er jo alltid en fordel å forske på depresjon fordi da kan de bl.a finne årsaken til at folk blir deprimerte og fortelle hvordan en kan unngår å bli deprimert..
Gjest Gjest Skrevet 10. oktober 2009 #234 Skrevet 10. oktober 2009 Jeg føler ikke for å kommentere enkelthendelser i folk sitt liv, da dette ikke har noe med saken å gjøre. Man kan ha opplevd hva som helst, men det viktigste er at man ikke lever i det enda. at man ikke velger å holde seg der, men fortsetter fremover. Du velger å ikke kommentere enkelthendelser, men du velger å kunne sette deg til dom over alle som er deprimerte likevel? Det må da kunne være mulig å diskutere enkeltsaker da, for å se om de faktisk passer til teorien din. Den eneste måten å se på sannhet i en teori er å studere enkeltsaker som ikke følger malen for denne sannheten. Du snakker om hva det vil si å være deprimret og hvordan man skal komme seg ut av dette, og da må du også være villig til å diskutere enkeltsaker. Det du sier rammer jo en hver enkel sak, så da må du også kunne forsvare synet ditt opp i mot enkeltsakene. Det blir det samme som å si "alle utlendinger er pakk som stjeler sosialstøtten vår" "jammen, jeg er utlending og jobber og har aldri gått på sosialen" svar: "ja, men jeg vil ikke diskutere enkeltsaker, det har ikke noe med saken å gjøre". Ja, jeg kaller deg ikke rasist, men om man har en sterk mening om en hel gruppe mennesker må man også kunne være sterk nok til å kommentere dette synet opp i mot hver enkelt sak. Man kan ikke velge å ha et syn mot en hel gruppe men å nekte å se hvordan dette synet passer opp i mot enkeltsakene. Jeg syntes du virker ganske pysete når du ikke tør å kommentere enkeltsakene her inne. Du startet tråden med å spørre om hva det er å være deprimert og hvorfor den enekelte deprimerte ikke tenker positivt og bare forteller omverden at de er deprimerte uten å utdype. Altså startet du hele tråden med å snakke om enkeltsaker, så da må du kunne tørre å fortsette dette du har satt i gang også.
canya Skrevet 10. oktober 2009 Forfatter #235 Skrevet 10. oktober 2009 Så da spør jeg igjen: Mener du at f.eks de som har postet i tråden her som sier de lider av depresjon a) velger selv å holde seg der? b) hadde kommet seg fint ut av det om de tenkte positivt, selv om de selv sier noe annet? c) hvis de har forsøkt å tenke positivt og ikke blitt bedre, så er det fordi de ikke har prøvd hardt nok? Dette er hva du har påstått i denne tråden etter hva jeg har forstått, så da vil jeg bare få bekreftet/avkreftet om dette er hva du faktisk mener? a) Ja, om de ikke kontinuerlig prøver å forandre sin livssituasjon og tankegang, så er de selv med på å holde depresjonen ved like. b) Hvordan har andre klart å komme seg ut av depresjon? Dvs. bortsett fra piller. c) Man skal aldri aldri slutte å prøve å tenke positivt. Det hjelper ikke prøve det 1 time eller 1 dag. Dette er en livslang prosess. Så det at man sier at man har prøvd å tenke positivt men at det ikke funket, ja da har man ikke skjønt det.
Gjest Gjest Skrevet 10. oktober 2009 #236 Skrevet 10. oktober 2009 Det er jo alltid en fordel å forske på depresjon fordi da kan de bl.a finne årsaken til at folk blir deprimerte og fortelle hvordan en kan unngår å bli deprimert.. Men behandling kan vi altså bare slutte å forske på, fordi det hele har meg å tenke positivt å gjøre? Man kan si så mye en vil om hva som skal til for å unngå å bli deprimert, men til syvende og sist kan man ikke forindre livstraumer og negative livssituasjoner. Depresjon er en naturlig del av menneskesinnet, man kan forhindre det tildels ja men aldri utelukke det helt.
Gjest *smak* Skrevet 10. oktober 2009 #237 Skrevet 10. oktober 2009 Men behandling kan vi altså bare slutte å forske på, fordi det hele har meg å tenke positivt å gjøre? Man kan si så mye en vil om hva som skal til for å unngå å bli deprimert, men til syvende og sist kan man ikke forindre livstraumer og negative livssituasjoner. Depresjon er en naturlig del av menneskesinnet, man kan forhindre det tildels ja men aldri utelukke det helt. Nei, forskning på behandlingsmetoder er viktig!! Bøker blir mer et supplement, iallefall for meg. Jeg vil si at jo mer kunnskap man har jo bedre sjangs for best mulig resultat..
Cata Skrevet 10. oktober 2009 #238 Skrevet 10. oktober 2009 Det ER faktisk vanskelig å tenke positivt når hjernen min ikke tar opp nok av det stoffet som gjør at man tenker positivt! Jeg kan ikke overbevise hjernen min om å ta opp mer serotonin desverre. Det betyr ikke at jeg setter meg ned og tenker: "I dag skal jeg jaggumeg bare gå rundt og være negativ, for det har jeg bestemt meg for at er utrolig mye bedre enn å prøve å være positiv." Det er ikke negative tanker som gjør meg deprimert, det er depresjonen som skaper negative tanker. Nemlig, og dette gjør en heller ikke til noe offer, men mer til en fighter, for jeg tror mange av oss bruker veldig mye krefter på faktisk å fungere ute blant folk. Jeg gjorde i allfall det. På det verste kunne man nærmest stille klokka etter meg. Jeg tok meg sammen og tok meg sammen og tok meg sammen og fungerte rimelig bra hele uka - helt til fredag ettermiddag. Da begynte forsvarsverkene å bryte sammen og tårene å piple, etter at jeg hadde vært i helspenn hele uka for å oppføre meg "normalt". Trenger jeg å si at fredag etter lunch ble mitt "gjøre viktige kontoroppgaver med døra lukket" dag? Man kan fint jobbe på PC selv om tårene siler. Men så lenge hjernen skal slite med å plassere seg i en tilstand den ikke har fysiske forutsetninger for å klare, så blir det et evig slit bare å opprettholde en image av "normalt fornøyd" utad. Innover blir det kaos, rett og slett fordi man blir så sliten av å holde maska at det ikke er mer energi igjen til å "være positiv".
Gjest *smak* Skrevet 10. oktober 2009 #239 Skrevet 10. oktober 2009 (endret) Nemlig, og dette gjør en heller ikke til noe offer, men mer til en fighter, for jeg tror mange av oss bruker veldig mye krefter på faktisk å fungere ute blant folk. Jeg gjorde i allfall det. På det verste kunne man nærmest stille klokka etter meg. Jeg tok meg sammen og tok meg sammen og tok meg sammen og fungerte rimelig bra hele uka - helt til fredag ettermiddag. Da begynte forsvarsverkene å bryte sammen og tårene å piple, etter at jeg hadde vært i helspenn hele uka for å oppføre meg "normalt". Trenger jeg å si at fredag etter lunch ble mitt "gjøre viktige kontoroppgaver med døra lukket" dag? Man kan fint jobbe på PC selv om tårene siler. Men så lenge hjernen skal slite med å plassere seg i en tilstand den ikke har fysiske forutsetninger for å klare, så blir det et evig slit bare å opprettholde en image av "normalt fornøyd" utad. Innover blir det kaos, rett og slett fordi man blir så sliten av å holde maska at det ikke er mer energi igjen til å "være positiv". Jeg vil ikke bare fungere sånn noenlunde, jeg vil nyyyte livet også.. Dette var vel mer en innskytelse enn et svar til deg Cata^^.. Høres ut som du har hatt det hardt! Håper det går bedre nå.. Endret 10. oktober 2009 av *smak*
Gjest Gjest_unicorn_* Skrevet 10. oktober 2009 #240 Skrevet 10. oktober 2009 Jeg har selv følt dette på kroppen. Depresjon-angst-total isulasjon. Om det er et helvete å komme seg ut døren,er det nøkkelen. Mosjon og frisk luft jager spøkelse vekk,klarer du å gå ut-premier deg selv.Begynn i det små-bare til postkassen. Gå litt lenger for hver dag,og IKKE se i bakken-men rett frem. Jeg har fått livet mitt tilbake,med 1 times tur hver dag. Men det var veldig vanskelig,å komme i gang. Mosjon og frisk luft-en "banker"
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå