Til dere som sier dere er deprimerte..

[canya]

Hva betyr det egentlig? Jeg opplever stadig vekk folk som sier at de er deprimerte, akkurat som at jeg som utenforstående bare skal godta dette svaret gang på gang på gang uten å kunne stille spm.

Så nå må jeg spørre dere som er deprimerte, dvs. de som selv har kvalifisert seg til å bli kalle seg selv deprimert etter egenskapt skala, for det finnes jo ingen målestokk eller fasit. Så hva er det som gjør at nettopp du er deprimert eller føler deg deppa mesteparten av tida.

Hva tenker du på? Jeg vil gjerne ha konkrete svar om ditt tankekjør når du føler deg deprimert om det går an å få.

[Gjest Gjest]

Jeg vil si at å være deprimert er det er det samme som en depresjon, bare at det ikke er vedvarende.

[Murder]

Jeg er ikke deprimert, men har vært tidligere. Jeg tror det var kjærlighetssorg som utløste det, pluss at jeg nok genetisk har fått en litt vanskelig psyke. Det jeg husker best var at jeg ikke klarte å få i meg mat, jeg var helt fortvilet for vekten stupte jo. Og det var ikke det at jeg ikke ville spise, maten kom bare opp igjen. Også husker jeg at jeg ikke orket noe, tanken på å gå å hente et glass vann ble uutholdelig. Jeg sov, sov og sov, kom hjem fra skole, la meg og sov to timer, opp igjen ved seks tiden og la meg så kl 23. Jeg var nok et helvete å ha med å gjøre tror jeg, ble utrolig fort sint, og jeg merket at folk virkelig veiet ordene sine når de snakket med meg. Jeg gråt omtrent hele tiden, jeg kunn begynne å gråte uten at jeg selv visste hvorfor. Hadde også konstante mage smerter, og det kjentes bokstavlig talt ut som om jeg bar 20 kilo stein på skuldrene.

Huff, det var fælt altså! Husker at moren min var så fortvilet at hun satte igang full terapi session og greier. Er glad jeg kom over det altså.

[Gjest Gjest_jen_*]

Du virker litt fiendtlig innstilt mot deprimerte?

Det er faktisk ikke bare noe man kvalifiserer seg selv som, det er en reell diagnose som en psykolog kan stille.

Jeg har ikke fått diagnosen (har ikke vært hos psykolog), men merker at jeg får litt høstdepresjoner. Alt er bare veldig tungt, alt i livet kjennes veldig håpløst og det er lite som gir mening eller ekte glede. Jeg later som jeg er glad når jeg er med folk, men sitter gjerne hjemme og gråter og vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å bli lykkelig. Har mest lyst å bare ligge og sove og at ingen skal forvente noe av meg. Samtidig føler jeg meg bare enda mer mislykka og trist siden jeg bare ligger hjemme og sover hele dagen.

Men heldigvis har dette gått over da.. jeg har venner som har gått på antidepressiva som nok har kjent det verre enn meg. Må innrømme jeg kimset litt av det selv (som jeg føler du gjør nå), men etter å ha fått litt innblikk i hvordan det føles så er jeg ikke like høy på pæra.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Deprimerte, da kan det handle om alt fra konstant nedstemthet, til konstante selvmordstanker. Det er forskjell på manisk depresjon, og en midlertidig depresjon.

For meg består depresjonene av nedsettende tanker om meg selv, følelser av å være anderledes, av å ikke passe inn noe sted, av å ikke klare å utføre noenting, eller ikke klarer å fullføre ting jeg begynner på. Tanker som påvirker meg i så stor grad at jeg blir hemmet i hverdagslige oppgaver. Det er hardt å ta oppvasken, eller å stelle seg. Jeg har ingen grunn til å stå opp om morgenen. Det er et konstant tankekjør fra morgen til kveld. Jeg analyserer alt som blir sagt og gjort til/for meg og tolker svært mye i gal retning. Dessverre. Heldigvis er jeg klar over hva jeg gjør, ikke akkurat i øyeblikket, men jeg har kommet så langt at jeg ser det i ettertid, og er derfor i stand til å jobbe med meg selv for å prøve å reagere anderledes neste gang.

[canya]

Jeg skjønner hva følelsene er som et resultat av en depresjon, det skjønner jeg. Men jeg er ute etter tankene. Hva tenker man når man er i en depresjon? Hva er det man tenker som får en til å holde seg nede? Konkrete tanker..?

[Becka]

Det er jo ofte flere og forskjellige årsaker til å være deprimert. Også i mitt tifelle. Ofte har det nok vært for min del at jeg har slitt meg ut på å tenke og bekymre meg for mye. Da om fremtiden, jobb, kjæreste.... Ensomhet har kanskje bidratt mest til tider hvor jeg har vært deprimert.

Å ha en depresjon over lengre tid, blir litt annerledes. Da vet man ofte ikke helt hva som er grunnen, ( selvom det jo gjerne er en, men kanskje flere grunner. )

Det er naturlig å være deprimert i blant! Men har man mørke dager enn lyse, så er det tegn på depresjon.

[Becka]

Jeg skjønner hva følelsene er som et resultat av en depresjon, det skjønner jeg. Men jeg er ute etter tankene. Hva tenker man når man er i en depresjon? Hva er det man tenker som får en til å holde seg nede? Konkrete tanker..?

Man sitter å tenker på og fokuserer på det negative. Jeg vet ikke hvor mer konkret du kan få det. Ikke alle tenker så innmari mye heller. De bare føler seg nedstemt av en eller annen grunn de kanskje ikke er klar over selv.

[Gjest Sandbekken]

Det er vel ikke altid hva man tenker på som avgjør om man er deprimert eller ikke. Og som du sikkert vet er tankekjøret til en deprimert person like individuelt som alt annet..

Sånn som jeg vil beskrive depresjonen jeg opplevde for snart to år siden, så var det mer en følelse jeg gikk med, ikke altid en spesiell tanke.

All verdens lykke kunne ramle ned fra himmelen og rett i fanget mitt, uten at jeg følte glede over det.

Det var denne følelsen som overskygget alt annet, og jeg følte altid at noe var feil, enten men meg eller ting og hendelser rundt meg.

Jeg var aldri helt fornøyd med noe, og det eneste som fikk meg igjennom en dag var tanken på å nå frem til sengen så snart jeg kom hjem.

Nå er heldigvis dette en god stund siden, og heldigvis fikk jeg hjelp i tide.. Og fant kjærligheten!

Mange ting har endret seg og jeg føler meg mye bedre, jeg klarte meg på en helt naturlig måte, uten medisiner (er motstander av antideprisiva o.l)

Jeg kan av og til føle på den samme følelsen jeg hadde for to år siden, men det er skjelden så sterkt som da.

Og når den dukker opp har jeg lært å kjenne etter hva den kommer av, og fikse opp i det med en gang.

For slik det var før så skjøv jeg bare vekk disse følelsene, etter råd fra andre.

Men det har jeg funnet ut at er det værste man kan gjøre, det gjelder å lytte til sitt eget indre når man vil finne roen.

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 17. oktober 2009 av Lamia Lenis

[Zealuu]

Fra rådet for psykisk helse (psykiskhelse.no):

"Hva er depresjon?

Depresjon er følelsen av å være nedstemt, trist, eller tilstanden kan være kamuflert som irritabilitet. De fleste får depresjon en eller flere ganger i løpet av livet. En undersøkelse fra Oslo (1997) fant at 18 prosent av alle kvinner, og 10 prosent av alle menn ville få en alvorlig depresjon i løpet av livet. I tillegg kommer milde og moderate depresjoner."

Hvis noen påstår de er "deprimerte" fordi de har hatt en dårlig dag på jobben eller liknende, og så er genuint glade, lykkelige og fornøyde dagen etterpå, er de sannsynligvis ikke deprimerte, men bruker ordet som et substitutt for .. Vel. Å være trist, sur, irritert, eller lei, eventuelt en kombinasjon av disse. Den bruken av ordet er litt uheldig, siden det sannsynligvis er med på å skape en holdning rundt depresjoner som den trådstarter utviser; at depresjoner er en konstruert universaldiagnose som late folk bruker for å unnskylde sin egen tilsynelatende tiltaksløshet.

Depresjoner er en veldig reell diagnose, men det er slett ikke alle som lider av faktiske depresjoner som noensinne blir diagnostisert - særlig hvis depresjonene ikke er kroniske, eller sterke nok til at pårørende og venner tolker det som mer enn at vedkommende er en anelse humørsyk.

Hele "tenk positivt!"-greien hører hjemme tidlig på nittenhundretallet. Det er som å be noen med lungebetennelse om å gå en tur på fjellet for å riste det av seg.

Endret 5. oktober 2009 av Zealuu

[Eplefe]

Jeg skjønner hva følelsene er som et resultat av en depresjon, det skjønner jeg. Men jeg er ute etter tankene. Hva tenker man når man er i en depresjon? Hva er det man tenker som får en til å holde seg nede? Konkrete tanker..?

Prøver du å bli en dyktigere emo?

Stort sett tenker man noe negativt om seg selv, egne ambisjoner, noe man ikke klarte (som man ikke klarte fordi man ikke er flink nok/er for dum etc.).

Eller. Jeg, i hvert fall. Men jeg er diagnostisert.

Endret 5. oktober 2009 av Eplefe

[Gjest *smak*]

Fra lommelegen.no: Depresjoner er en av de viktigste sykdomsgruppene, og blir regnet av WHO som den største medisinske helseutfordringen i årene framover. Depresjon er årsak til sykdom, sykefravær, uføretrygd og for tidlig død. Alvorlig depresjon er ubehandlet like dødelig som kreft, og selvmord er en av de største utfordringene ved denne lidelsen.

http://www.lommelegen.no/322718/depresjon

Håper ikke du er en av de som mener det er bare å ta seg sammen og prøve å tenke positivt. Det virker litt sånn, siden du skriver "Hva er det man tenker som får en til å holde seg nede?"... Depresjon er nemlig LANGT mer enn negative tanker. Jeg har selv vært syk i flere år, og det er ikke som om jeg har satt diagnosen depresjon på meg selv. Det har legen gjort, og jeg har fått mange forskjellige medisiner. Det er ikke konkrete tanker. Kanskje bortsett fra selvmordstanker?

Hva mener du med at depresjon kan være dødelig? Ble litt redd nå jeg for å få depresjon.. hypokoner som jeg er..

[Gjest Iah]

Hva mener du med at depresjon kan være dødelig? Ble litt redd nå jeg for å få depresjon.. hypokoner som jeg er..

Det er jo svart på det i innlegget du siterer. Det er ikke depresjonen i seg selv som er dødelig, men selvmord forekommer jo.

Jeg har hatt diagnosen alvorlig depresjon. Og jeg klarer ikke peke ut noen spesifikke tanker, men opplevde en enorm håpløshet.

[Gjest Gjest]

Hva mener du med at depresjon kan være dødelig? Ble litt redd nå jeg for å få depresjon.. hypokoner som jeg er..

Du dør ikke av depresjon hvis ikke du tar ditt eget liv.

[canya]

Jo, det må være tanker. Først av alt så er det tanker, deretter kommer det emosjonelle og evt. fysiske. Så jo, det er en selv som holder en selv nede via tankene. Om man gjør det bevisst eller ikke er en annen sak. Og også selvsagt ytre påkjennelser.

De fleste som lever og puster vet hvordan det er å ha det kjipt og være deppa pga. noe som har skjedd. Og akkurat den har jeg ingen problemer med å skjønne.

Men det er bare når man er deprimert uten at det har skjedd noe spesielt jeg lurer/lurte på. Og da interessert i det typiske tankesettet. Foreksempel:

-penger

-kjæreste

-kropp

-familie

Etc..

Og en diagnose har jeg på følelsen av kan faktisk gjøre folk sykere. Men sånn er det jo bare.

Men ja, har fått noen svar ser jeg ja. For jeg opplever at folk på en måte tar det for gitt at andre skal skjønne hva en depresjon er, ordet er blitt så utbrukt for meg, det er slitt ut, og jeg ønsker at folk skal si noe annet enn at de er deprimert hele tida til meg irl. "Bruk et annet ord! Sett ord på det så jeg skjønner hva i huleste der er du snakker om.." Det er blitt for vanlig bare å bruke ordet.

Tror ikke det er sunt for en selv heller å kun bruke dette ordet om seg selv.

Endret 6. oktober 2009 av canya

[Gjest Iah]

Og en diagnose har jeg på følelsen av kan faktisk gjøre folk sykere. Men sånn er det jo bare.

Men ja, har fått noen svar ser jeg ja. For jeg opplever at folk på en måte tar det for gitt at andre skal skjønne hva en depresjon er, ordet er blitt så utbrukt for meg, det er slitt ut, og jeg ønsker at folk skal si noe annet enn at de er deprimert hele tida til meg irl. "Bruk et annet ord! Sett ord på det så jeg skjønner hva i huleste der er du snakker om.." Det er blitt for vanlig bare å bruke ordet.

Tror ikke det er sunt for en selv heller å kun bruke dette ordet om seg selv.

Hva i all verden foreslår du å kalle det da? Skulle jeg sagt at jeg har følt på en håpløshet som bare blir større og større over så lang tid at hjernekjemien min faktisk har blitt forandret og jeg trenger medisiner og terapi for å finne mening i livet mitt igjen?

[canya]

ja, foreksempel..

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 17. oktober 2009 av Lamia Lenis

[Eplefe]

Og en diagnose har jeg på følelsen av kan faktisk gjøre folk sykere. Men sånn er det jo bare.

Det skal du jo få lov å innbille deg, men nå fikk jo jeg medisiner som førte til at jeg ikke drepte meg selv, som hjalp meg igjennom veldig mye, som jeg nå har sluttet med, og nå har jeg kjæreste, et godt forhold til familien min, gjør det bra på skolen, har jobb i tillegg etc., så jeg tror nok ikke diagnosene mine (som ikke skal noe sted) gjør meg sykere. Jeg er bare syk. Du blir ikke den første som forteller meg at jeg skal bite det i meg, fordi det "bare" er psykisk, men det er en grunn til at folk kan sykemeldes på psykiatrisk grunnlag, tenk.

Og måten du skriver på viser egentlig bare at du aldri har vært skikkelig deprimert en dag i ditt liv. Hvis det fører til den manglende empatien du viser er jeg egentlig glad for at jeg har det, og misunner deg ikke.