Til dere som sier dere er deprimerte..

[Gjest ilja]

I hele tråden her har du gått rundt å sagt at psykologer/psykiatere ikke bryr seg om pasientene sine, det blir nesten sånn at jeg begynner å lure på om du er scientolog.

Akkurat dette tenkte jeg og!!

[Gjest Gjest]

Det kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Da burde man være litt mer utdypende.

Men om du leser gjennom innleggene mine ser du også at jeg forteller mye om hvordan det for den deprimerte kan være vanskelig å se sin egen situasjon og sette ord på problemene sine. Jeg forteller mye om hvordan det kjennes ut, hvordan tankene er ulogiske og at det ikke er enkelt og bare fortelle på en logisk måte som gjør at andre kan forstå. Det hele henger sammen med hvordan kroppens hormoner påvirker hjernen, sløver ned tankene, gjør at man bare ser det negative og fokuserer på det negative. I en slik tankegang er det vanskelig å skulle sette ord på dette på en måte som gjør at man forstår.

Min tanke er likevel at dette kan løses ved å svare den som sier at den er deprimert "så trist å høre at du ikke har det greit. Jeg har ikke vært deprimert så det er vanskelig for meg å forstå hvordan du har det, klarer du å sette litt mer ord på det slik at jeg kan forstå litt bedre?" Min tanke er også at om man har det vondt behøver ikke årsaken eller måten man har det vondt på å ha noe å si for hvilken støtte man mottar fra dem rundt seg. Det er klart, vi ønsker jo alle å skjønne vennene våre og forstå hvordan de har det. Men om man ikke får mulighet til det kan man likevel stille opp og være en god støtte.

Det handler kanskje om at dere som ikke forstår hva dette innebærer må godta at depresjon er en vanskelig tilstand som det kan være vanskelig å sette ord på. Dere kan hjelpe den det gjelder ved å fortelle at dere ikke forstår og ønsker å vite mer om hva dere kan gjøre for å stille opp. Dette kan dere komme langt ved, men det er ikke lett for en som er virkelg depriemrt å sette ord på dette. Det er vanskelig fordi tankene er uklare og fordi mange av tankene er veldig skambelagte. Som jeg sa, mange må jobbe lenge hos en psykolog for å få fatt i de negative tankene som er med på å holde personen nedtrykkt og da er det vel egentlig ganske forståelig at de ikke klarer å sette ord på det til dem rundt seg slik at de skal forstå det? For meg er dette ganske forståelig i all fall. Jeg tror detre bare må godta at depresjon fucker opp tankene, slik at man ender opp med å bli ganske ulogisk og mister litt av evnen til å kunne gjøre seg forstått på en logisk måte.

Til syvende og sist handler dette om hvordan man kan møte mennesker som har det vondt. Jeg stiller spørsmål ved om det er noe alle mennesker som har det vondt trenger, uavhengig av hva som enn er årsaken eller kjærnen i hvordan de har det vondt. Mennesker som har det vondt trenger omsorg. Mennesker som har det vondt trenger å kjenne at andre bryr seg og aksepterer dem for dem de er. For å gjøre dette må man ikke vite mer enn at personen har det vondt(les er deprimert).

[Gjest Gjest_C_*]

Uff, nå var det mye babling her synes jeg. Og ikke noe av det tar bort det faktum at om du vil dele problemene dine og få relevant respons så må du være litt mer utdypende enn "jeg er deprimert"

Og ja. Jeg vet hvordan det er å være deprimert. Jeg har vært det selv. Jeg vet at man ofte ikke har konkrete tanker og eller begrep om hvordan det hele startet. Men jeg vet også at hvis en deprimert person vil dele hva han/hun går igjennom, få hjelp og forståelse som strekker seg forbi "åå, stakkars deg. Ja, det hørtes fælt ut. Du har det nok fælt. Si i fra hvis jeg kan gjøre deg en bjørnetjeneste da." Så må man utdype litt mer enn å dra frem den kliniske fellesbegrepet på varig negativ sinnstilstand.

og ja, jeg vet at man ikke har svar på alt selv en gang. Hadde man vært til bunns i problemet så hadde det jo ikke akkurat vært et problem lenger. Men man kan vite om den dominerende negative følelsen man har den dagen er fordi man føler seg udugelig, ensom og uelsket og at ingen egentlig forstår en og at en føler seg som en byrde på de få man har. Man kan også vite om man føler seg maktesløs i midten av en haug med oppgaver som burde ha vært gjort for lenge siden både hjemme, på jobb og på skolen og at man bare har lyst til å gi opp fordi man ikke tror man klarer å få gjort alt og det man klarer å få gjort tror man ikke at man klarer å gjøre bra nok. Man kan også vite om man føler at hele livet er håpløst fordi man ikke en gang greier å finne ut hva man vil, og allerede ligger langt bak alle andre og det eneste man klarer å tenke på er hvorfor alle de andre får det til og ikke en selv.

Hvis du har lyst på hjelp så er det dette du må begynne å prøve å sette ord på, for utsagn som "jeg er deprimert og tiltaksløs jeg" og respons som "å, stakkars deg! Du har det nok fælt. Du får si i fra da, plutte plutte plutt!" Hjelper ingen! Det er en start. Men det er viktig å gå hele veien hvis du har lyst til å dele og få en ordentlig respons.

[gompen]

Nå har ikke jeg lest hele tråden (ble litt vel mye drama), men jeg svarer allikevel.

Jeg har diagnosen Dystymi. Siden det sikkert ikke sier deg noe, oversetter jeg det til "kronisk tilbakevendene depresjon".

Denne sykdommen fungerer omtrent slik: Min hjerne har en kjemisk ubalanse. Det som skjer på grunn av dette er at noen reseptorer i hjernen blir forhindret fra å ta opp serotonin. Serotonin kan du gjerne kalle for gledestoff. Derfor føler jeg meg nesten aldri ordentlig glad, den typen glad som fyller hele hjertet og hodet med varme. Den følelsen har jeg veldig sjelden.

Jeg føler meg isteden ofte nedstemt, sur og lei. Dette gjør meg ofte irritabel. Når jeg er irritabel og sur, spenner musklene i kroppen min seg. Det fører ofte til at kroppen min blir trøtt og sliten konstant. Når kroppen min er trøtt og sliten i lange, lange perioder, blir hjernen min ofte ganske sliten også, og ja, nettopp: deprimert.

I noen perioder har jeg null og niks med følelser, fordi hodet mitt rett og slett ikke orker kjøret med utslitt, trøtt, lei seg, aldri glad osv, på en gang og dermed stenger alle følelser ute.

Å leve med denne sykdommen er som å kjempe en kamp hver dag, for å prøve å smile, være lystig, le og komme seg gjennom dagen, uten å noengang virkelig FØLE disse følelsene.

Har det å få en diagnose gjort sykdommen min verre? Nei. Det å ha fått en diagnose, gjør at jeg forstår bedre årsaken til at jeg ikke klarer å være glad, uansett hvor mye jeg prøver og prøver. For prøve det gjør jeg, hver eneste dag.

I bedre perioder håper jeg og lurer meg selv til å tro at legene tar feil. At jeg ikke er syk, det er jo bare hodet mitt som lurer meg selv til å tro jeg er syk. Men så kommer dårlige perioder, og da viser det seg gang på gang at uansett hva jeg gjør og hvor hardt jeg prøver, så forsvinner ikke sykdommen.

Nå har du fått forklaringen min. Jeg håper at neste gang noen sier de har "vondt i hoftene" eller noe lignende, så ber du de innstendig om å forklare for deg i detalj hva den sykdommen går ut på, og få en grundig medisinsk gjennomgang av den fysiske sykdommen de har, og hvilke funskjoner i kroppen som svikter, hvordan det påvirker hverdagen deres osv.

For det er det samme du spurte oss med en psykisk sykdom.

Det er bare mye vanskeligere å bli trodd når sykdommen ikke synes utenpå.

[Gjest Gjest_C_*]

Som jeg sa, mange må jobbe lenge hos en psykolog for å få fatt i de negative tankene som er med på å holde personen nedtrykkt og da er det vel egentlig ganske forståelig at de ikke klarer å sette ord på det til dem rundt seg slik at de skal forstå det? For meg er dette ganske forståelig i all fall. Jeg tror detre bare må godta at depresjon fucker opp tankene, slik at man ender opp med å bli ganske ulogisk og mister litt av evnen til å kunne gjøre seg forstått på en logisk måte.

Jeg er så uenig som jeg kan få blitt! Dette må man aldri godta. Utenforstående må ikke godta dette, og de deprimerte må i hvertall ikke godta dette! Vi som deprimerte er ikke maktesløse i kampen mot vår egen hjerne! De kjemiske prosessene som foregår i hjernene våres når vi er syke er voldsome hinder, men de er fortsatt bare hinder og de er overkommelige som alle andre! Spesiellt hvis vi jobber med dem og ikke bare "godtar" at man er ulogisk og uten evne til å kunne gjøre seg forstått eller forstå seg selv. Hvis vi ikke tror at vi har et ansvar så tar vi ikke ansvar!

Og hva gjelder de kjemiske prossesene i hjernen som kommer som følge av depresjon og gjør det vanskelig å tenke klart eller føle glede. Så er antidepressive til for å regulere serotonin i hjernen slik at dette ikke skal være mindre problematisk, og gir oss muligheten til å arbeide med oss selv, alene eller i samråd med psykolog eller andre kvalifiserte fagfolk.

Jeg synes at det er viktig at vi ikke skynder oss å innta offerrollen og avvise alle mulige løsninger med annklage om at den som kommer med dem kaller det for "enkelt" og ikke vet hvor "hardt vi har det" På tide å bli litt mer løsningsorienterte.(mange som ikke gjør det, heldigvis) Men jeg ser at TS har fått en del ting slengt etter seg alikevel.

[Gjest Gjest]

Mye rart som blir sagt i denne tråden, og jeg skal ikke ta tak i alt, det har jeg heller ikke tid eller kompetanse til. Først og fremst er jeg ganske enig med gjesten 20:14. Samtidig kan en bedre tilnærming være å ikke se på det som en KAMP, men noe en kan akseptere og gi plass til (det samme med annen psykisk og fysisk lidelse - ikke alt man kan bli frisk av, men det å få fokus vekk fra slike ting gjør at en føler seg bedre...). Nok om det

Jeg har vært deprimert i perioder, heldigvis ikke ofte. På det verste hadde jeg merkbare fysiske symptomer også, langvarige magesmerter og søvnproblemer (sov ikke i det hele tatt på flere døgn) blant annet. Noe av årsaken var ytre ting, akkurat det har vært litt varierende - det siste året har ytre faktorer spilt en stor rolle (sykdom og flere dødsfall i familie); dette er jo forståelig og naturlig å reagere på, i andre perioder har det vært mest mine egne tanker og problemer med å se og endre fastgrodde mønstre som har gjort at jeg har sett på ulike hindringer og problemer som vanskelige - altså at jeg har følt at det har vært ytre ting som er vanskelige, mens nøkkelen finnes i mitt eget hode... Et av mine problemer er at jeg hører for mye på tankene mine, og de kan lett kretse om negative ting og skremme meg - det er visst typisk at man drar fram hendelser fra fortid eller prøver å forestille seg framtiden; og dette kan man jo egentlig ikke påvirke. Det som har hjulpet meg er å lære (meditasjons)teknikker for å "koble meg av" tankerekkene, og ikke reagere følelsesmessig på alle tankene. Det har også hjulpet å gå til psykolog en periode, for mitt vedkommende gjorde det at det ble lettere å se at jeg faktisk kan endre på ting i livet mitt ved å utføre handlinger, ikke ved å tenke på teoretiske og gjerne worst case-utfall av dem... Men jeg merker jo at dagene varierer, jeg kan godt være nedstemt flere dager i strekk uten å greie å snu på det bare ved å "ta meg selv i nakkeskinnet" (men jeg mediterer også disse dagene, og det hjelper på sikt), og vil tro at om man har en alvorlig depresjon er dette mange ganger verre enn for meg.

[Gjest t]

En person med en stoffskiftesykdom har problemer med å produsere nok av et stoff i skjoldbruskkjertelen. Ber du denne personen om å ta seg sammen, bare hun/han tenker positivt, vil skjoldbruskkjertelen automatisk produsere mer?

En person med diabetes har problemer med å produsere nok insulin.Ber du denne personen om å ta seg sammen, bare han/hun tenker positivt, vil hun/han produsere mer insulin?

En person med en alvorlig depresjon har problemer med å produsere nok seretonin i hjernen. Ber du denne personen om å ta seg sammen, bare han/hun tenker positivt, vil hjernen produsere mer seretonin?

Tydeligvis.

Men som med en del andre ord, som f.eks. rasisme, har depresjonsordet blitt utvannet. En kjip periode, sorgprosess eller en dag man føler seg litt nedfor er ikke en klinisk depresjon, selv om mange bruker det ordet akkurat der.

[Gjest Gjest]

Jeg er så uenig som jeg kan få blitt! Dette må man aldri godta. Utenforstående må ikke godta dette, og de deprimerte må i hvertall ikke godta dette! Vi som deprimerte er ikke maktesløse i kampen mot vår egen hjerne! De kjemiske prosessene som foregår i hjernene våres når vi er syke er voldsome hinder, men de er fortsatt bare hinder og de er overkommelige som alle andre! Spesiellt hvis vi jobber med dem og ikke bare "godtar" at man er ulogisk og uten evne til å kunne gjøre seg forstått eller forstå seg selv. Hvis vi ikke tror at vi har et ansvar så tar vi ikke ansvar!

Det var hellerikke dette jeg mente. Jeg mente at for utenforstående må man kunne godta at man ikke alltid vil kunne få en skikkelig forståelse av hva det er å være deprimert, fordi det er ikke sikkert at den deprimerte der og da vil være i stand til å beskrive dette, pga at depresjonen gjør tankene ulogiske.

Jeg mener selvsagt på ingen måte at man ikke kan bekjempe en depresjon og gjøre tankene klarere og jobbe mot det negative. Det jeg mener er at når en person er syk vil det kunne være veldig vanskelig for dem å forklare andre hvordan de har det, og at akkurat det må utenforstående kunne godta. Man skal aldri godta depresjonen i seg selv, men man må kunne godta at den deprimerte ikke makter å forklare inngående hvordan de har det når de er midt i en tung depresjon. Jeg snakker bare om hvordan utenforstående må kunne godta visse aspekter ved sykdomsbildet, ikke at man skal gi opp kampen mot sykdomen i seg selv.

[canya]

Her ser jeg fler av dere prøver å gå rundt grøten så godt man klarer og komme med helt andre eksempler enn det som først var snakket om, og deretter prøve å motargumentere på at da kan det ikke gå an.

Dette er ikke snakk om folk som har fysiske årsaker der medisin er nødvendig, som f.eks der hjernen ikke produserer nok stoff osv. Det er ikke snakk om disse tilfellene. Det er snakk om de som bare går rundt med hodet ned 90% av tida og er deprimert, og som kun godtar denne tilstanden uten å egentlig gå på sida av seg selv og prøve å tenke nytt. Det er en selv som holder seg nede via tankene sine. Man må ta opp kampen SELV, INGEN andre kommer til å gjøre dette for dere.

Og det hjelper faktisk å svare andre på nye måter, gi andre responser enn "uff, jeg er så deprimert.." eller "nei, jeg orker ikke, jeg er så nedfor" slike bekreftelser er med på å påvirke en selv enda mer negativt.

Det kan virke som en forenkling, men det er faktisk så enkelt altså.. Hva tror dere ellers andre positive glade mennesker gjør? Er de bare født heldig tror dere? Har ikke de opplevd noe negativt i sitt liv? Selvsagt har de det! Vi lever alle på samme planeten og vi opplever alle ups and downs, nøkkelen til et mer positivt og gladere liv ligger gjemt i tankene dine. Det er der man må lete.

Og faktisk hjelper det andre rundt til å kunne gi gode råd og også kjenne seg igjen i "dere" om man selv gir mer utfyllende svar og konkrete ting man sliter med, for enhver person kan i større eller mindre grad kjenne seg igjen, det er jeg rimelig sikker på, selvom de ikke vil innrømme det.

Endret 7. oktober 2009 av canya

[Gjest Gjest]

Her ser jeg fler av dere prøver å gå rundt grøten så godt man klarer og komme med helt andre eksempler enn det som først var snakket om, og deretter prøve å motargumentere på at da kan det ikke gå an.

Dette er ikke snakk om folk som har fysiske årsaker der medisin er nødvendig, som f.eks der hjernen ikke produserer nok stoff osv. Det er ikke snakk om disse tilfellene. Det er snakk om de som bare går rundt med hodet ned 90% av tida og er deprimert, og som kun godtar denne tilstanden uten å egentlig gå på sida av seg selv og prøve å tenke nytt. Det er en selv som holder seg nede via tankene sine. Man må ta opp kampen SELV, INGEN andre kommer til å gjøre dette for dere.

Og det hjelper faktisk å svare andre på nye måter, gi andre responser enn "uff, jeg er så deprimert.." eller "nei, jeg orker ikke, jeg er så nedfor" slike bekreftelser er med på å påvirke en selv enda mer negativt.

Det kan virke som en forenkling, men det er faktisk så enkelt altså.. Hva tror dere ellers andre positive glade mennesker gjør? Er de bare født heldig tror dere? Har ikke de opplevd noe negativt i sitt liv? Selvsagt har de det! Vi lever alle på samme planeten og vi opplever alle ups and downs, nøkkelen til et mer positivt og gladere liv ligger gjemt i tankene dine. Det er der man må lete.

Og faktisk hjelper det andre rundt til å kunne gi gode råd og også kjenne seg igjen i "dere", for enhver person kan i større eller mindre grad kjenne seg igjen, det er jeg rimelig sikker på, selvom de ikke vil innrømme det.

Herregud så nedlatende og uvitende du er! Du har tydeligvis ingen peiling på psykologi i det hele tatt. Og da bør du holde kjeft i stedet for å slenge rundt deg med vås.

Du gjentar gang på gang at "det er jo bare å endre tankene sine, vi andre klarer det, så da bør du også gjøre det". Det er så hinsides tåpelig at jeg blir helt kvalm.

Du fornærmer og sårer folk som lider av en sykdom. Du nekter å skjønne at det er en sykdom. Å være deperimert er noe annet enn å være litt trist og lei seg et par dager fordi kjæresten ikke la merke til at du hadde klippet deg.

Jeg skjønner ikke hva du vil med innleggene dine. Du gnåler bare om masse uriktig piss, hva er poenget med det?

[canya]

Åja, så det er bare dere som kaller dere for/er deprimerte som kan vite noe om psykologi?

Hvorfor tror enkelte her at jeg ikke aner hva det betyr å ha de vanskelig? Bare fordi jeg ikke er deprimert?

[Gjest Gjest]

Åja, så det er bare dere som kaller dere for/er deprimerte som kan vite noe om psykologi?

Hvorfor tror enkelte her at jeg ikke aner hva det betyr å ha de vanskelig? Bare fordi jeg ikke er deprimert?

Nei. Folk med utdanning innen psykologi kan noe om psykologi. Du viser at du ikke aner hva depresjon faktisk er for noe, ergo er det tydelig at du ikke har noen som helst utdanning innen psykologi.

Det er forskjell på å ha det vanskelig og å være deperimert. Det later ikke du til å forstå. Alle har det vanskelig en eller annen gang i livet. Ikke alle som har det vanskelig har en depresjon.

[canya]

Hva aner du om min utdannelse?? Nada vet du om den!

Synes det blir for dumt at dere som er i båsen "deprimerte" skal slenge med at om man ikke er like deprimert så har man ingenting man skulle ha sagt.

Dere er ikke annerledes enn alle andre, dere bare tenker mer negativt.

[Gjest Gjest]

Hva aner du om min utdannelse?? Nada vet du om den!

Synes det blir for dumt at dere som er i båsen "deprimerte" skal slenge med at om man ikke er like deprimert så har man ingenting man skulle ha sagt.

Dere er ikke annerledes enn alle andre, dere bare tenker mer negativt.

Det er ingen som har sagt at folk som ikke er deperimerte ikke kan uttale seg om depresjon. Det vi sier, er at folk som ikke har greie på depresjon, skal passe kjeften sin litte granne. Du viser klart og tydelig at du ikke har peiling på hva en depresjon dreier seg om.

De som har depresjon er deprimerte. Å tenke negativt er et symptom på depresjon. Du later til å tro at å tenke negativt er det eneste en depresjon går ut på, og at det er "bare" å bestemme seg for å tenke positivt.

Kan du forklare hvor du har lært om depresjon? Har du utdanning innen psykologi? Siden du nå mener å sitte med fasiten på hva det er og hvordan man skal bli kvitt den?

[Gjest Gjest]

Dette er ikke snakk om folk som har fysiske årsaker der medisin er nødvendig, som f.eks der hjernen ikke produserer nok stoff osv. Det er ikke snakk om disse tilfellene. Det er snakk om de som bare går rundt med hodet ned 90% av tida og er deprimert, og som kun godtar denne tilstanden uten å egentlig gå på sida av seg selv og prøve å tenke nytt. Det er en selv som holder seg nede via tankene sine. Man må ta opp kampen SELV, INGEN andre kommer til å gjøre dette for dere.

Og faktisk hjelper det andre rundt til å kunne gi gode råd og også kjenne seg igjen i "dere" om man selv gir mer utfyllende svar og konkrete ting man sliter med, for enhver person kan i større eller mindre grad kjenne seg igjen, det er jeg rimelig sikker på, selvom de ikke vil innrømme det.

En depresjon er en fysisk og psykisk sykdom hvor man mangler et stoff i hjernen. I noen av disse tilfellene hjelper det med medisin, men ikke alle. Siden du mener at det ikke er snakk om de tilfellene når man mangler et stoff i hjernen, mener du da at vi egentlig ikke snakker om depresjon her men bare mennesker som er deppa? Depresjon er nemlig en alvårlig lidelse hvor man mangler stoff som gjør at man fungerer som man skal, men det er altså ikke disse du snakker om? Hvem er det egentlig du snakker om i denne tråden da?

Mange av de som 90&% av tiden går med hodet ned og er deprimerte mangler stoff i hjernen som er med på å få dem til å tenke så negativt. Ja, kjernen i en depresjon er de negative tankene og følelsene, men det er en sterk fysisk komponent som er med på å føre til dette. Men det er da ikke disse du ønsker å snakke om?

Mange i denne tråden har faktisk forsøkt å forstå hva du snakker om, vi har forsøkt å komme med eksempler for å illustrere hvorfor man tenker som man gjør når man er deprimert og hvorfor det er vanskelig å skulle forklre hvordan man har det og tenke mer positivt. Du svarer med å si at vi snakker rundt grøten, men mange i denne tråden har faktisk forsøkt å gi seriøse svar på det du spør om. De har i følge deg ikke truffet men de har forsøkt så hva med å være mer samarbeidsvillig i stedet for å rakke ned på dem som forsøker å svare på det du spør etter?

Og dette med å tenke positivt? Hvordan skal man tenke positivt om man opplever at det ikke er en mening med livet og at man selv bare er en meningsløs brikke i en meningsløs tilværelse? Da har man jo ikke en eneste positiv tanke å finne, fordi man er fastlåst i det negative. Det er ikke bare å trylle med tryllestaven og begynne å tenke mer positivt. Det er jo akkurat dette som er grunnen til at mange behøver hjelp av en psykolog for å klare nettopp dette, fordi det er så indelig vanskelig fordi man er totalt fastlåst i en negativ spiral og man finner ikke en enete positiv tanke å tenke. Det kjennes faktisk ut som om hjernen har sluttet å produsere de positive tankene, og de kommer ikke til tross for at man har forsøkt ganske lenge.

Hva mener du er grunnen til at så mange deprimerte behøver å gå til psykolog for å jobbe seg gjennom grunnen til at de er deprimerte og jobbe seg gjennom tankemåtene sine og den negative spiralen?

Er du klar over at alle mennesker vil kunne bli deprimerte dersom de bare møter på harde nok livspåkjenninger? Noen av oss har en kropp som reagerer lett, og trenger mindre påkjenning for å utkløse en depressiv reaksjon mens andre tåler mye. likevel, ingen er imunne mot depresjon. Det har ikke noe med at man er født mer heldig enn andre, men at man har en kropp som tåler mer motgang samtidig som man har et liv som har ledet til at man har fått evnen til å tenke mer positivt og situasjoner i livet gjør at det er lettere å tenke mer positivt.

Grunnen til at vi stiller spørsmålstegn ved din evne til å kunne si noe om psykologi er fordi fysiologiske reaksjoner på depresjon er veldig grunnleggende kunnskap innen psykologi og om du ikke har kunnskap om dette så har du heller ikke kunnskap om psykologi. Det er fint at du ønsker å forandre og forstå, men du må også være åpen for å lytte til dem som har erfarigner både med å være deprimert og faglig erfaring som psykolog. Det finnes flere i begge kategorier her inne.

[Gjest Gjest]

Jeg tror kanskje ts blander sammen de som misbruker ordet depresjon, og de som faktisk har en depresjon. Det er mange som sier de er deprimerte uten at de har en depresjon. Sånne som sier de er deppa når det regner eller det ikke er noe på tv.

En depresjon er en sykdom. Det er ikke nødvendigvis sånn at man kan peke på en konkret ting og si at "denne tingen gjør meg lei meg", og så ordne den ene tingen, og så er alt fint og flott.

Depresjon er faktisk, enten ts nå vil høre det eller ei, knyttet til fysikken. Ting som stress og søvnmangel kan føre til at kroppens produksjon av stoffer endres, og dette kan føre til en depresjon. Uten at man i utgangspunktet er lei seg for noe som helst. Og det er ikke bare å tenke positivt, så ordner det seg igjen. Om de stoffene som gjør en i stand til å være positiv mangler, så er det lettere sagt enn gjort å "ta seg sammen" og "se på den positive siden".

[Becka]

Hva aner du om min utdannelse?? Nada vet du om den!

Synes det blir for dumt at dere som er i båsen "deprimerte" skal slenge med at om man ikke er like deprimert så har man ingenting man skulle ha sagt.

Dere er ikke annerledes enn alle andre, dere bare tenker mer negativt.

Omg... Jeg støtter de gode innleggene over her. Kjenner jeg blir provosert over måten du skriver på. Alle som er deprimerte er ikke i samme bås, det finnes masse forskjellige årsaker til depresjon. Det finnes mange depresjoner hvor tankefeller spiller inn, det å tenke positivt er EN del av det man gjerne lærer i terapi, akkurat som det å tenke negativt er ET symtom. Men herligfred, tror du virkelig det er alt det er så har du ikke peiling.

[Tabris]

Åja, så det er bare dere som kaller dere for/er deprimerte som kan vite noe om psykologi?

Nei, alle som har satt seg inn i emnet kan vite noe om psykologi. Dog kan man fint vite noe om enkelte områder innenfor psykologien og lite om andre.

Hvorfor tror enkelte her at jeg ikke aner hva det betyr å ha de vanskelig? Bare fordi jeg ikke er deprimert?

Det er vel ikke så mange som sier at du ikke aner hva det betyr å ha det vanskelig. Det er vel heller mange som sier at du tydeligvis ikke aner så mye om hvordan det er å være deprimert, utfra hva du skriver.

Hva aner du om min utdannelse?? Nada vet du om den!

Helt sant, bortsett fra at vi vel kan anta at den ikke har så mye med psykologi å gjøre, i hvertfall ikke klinisk psykologi, terapi og diagnoser.

Synes det blir for dumt at dere som er i båsen "deprimerte" skal slenge med at om man ikke er like deprimert så har man ingenting man skulle ha sagt.

Det er det vel heller ikke noen som har sagt. Men om man vet lite om et emne, kommer med påstander som de som faktisk har depresjon kan argumentere mot og fortelle deg at faktisk ikke stemmer, så kan det være riktig å vurdere om man kanskje bør vise en liten tanke ydmykhet og gå stillere i dørene til man vet litt mer hva man snakker om.

Dere er ikke annerledes enn alle andre, dere bare tenker mer negativt.

Det spørs jo hva du mener med å være "annerledes", men hvis du tror klinisk depresjon handler om at man "bare tenker negativt" og dermed "bare trenger å tenke positivt" så løser alt seg, så har du misforstått, ja. Dog har jeg liten tro på at du vil ta til deg at du har et feilaktig bilde av klinisk depresjon, siden du har fått side opp og side ned med argumenter og kritikk fra folk som har vært, eller er, deprimerte uten at du tar til deg noe av det.

[Gjest Gjest]

Dere er ikke annerledes enn alle andre, dere bare tenker mer negativt.

Det kalles ikke depresjon, det kalles pessimisme...

Jeg har aldri hatt depresjon, heldigvis, men jeg har likevel satt meg inn i diagnosen fordi jeg har hatt mange med depresjoner rundt meg.

Det du snakker om, er å være "deppa", ha en dårlig periode, men det er noe helt annet enn det å være deprimert.

Dessverre har deprimert blitt en misbrukt selvdiagnose, på lik linje med tidligere diagnose psykopati, og begrepsforvirringen kan føre til slike misforståelser som du viser til i denne tråden.

Sett deg inn i hva depresjon egentlig er, så vil du se at mye av det du har skrevet i denne tråden ikke stemmer med virkeligheten.

[Gjest Gjest]

Søsteren min var narkoman og suisidal, jeg måtte ta meg av henne ettersom moren vår er alkoholiker og faren vår er død. Jeg måtte hente henne og kjøre henne på sykehuset etter flere episoder med grov selvskading, jeg måtte ringe ambulanse når hun hadde tatt overdose. Jeg var en hjelper i familien min og ikke en person lenger, jeg var en sykesøster.

Jeg ble deprimert, så svart på alt, ville ikke lenger stå opp, fant ingen mening med noen ting og følte meg nedkjørt og misslykket. Jeg fikk bare kjeft av familien min når jeg hjalp dem og fikk aldri noen positive tilbakemeldinger fra dem. Jeg kunne forlatt dem men det klarte jeg ikke. Jeg hadde ikke noe å gi til andre mennesker rundt meg noe som gjorde det vanskelig å vedlikeholde vennskap og kjæresteforhold, og jeg ble etter hvert veldig ensom. Jeg ville bare sove hele tiden, og ikke noe annet.

Hva med meg? Skal jeg kalle det noe annet enn å være deprimert? Skal jeg bare sette med ned å tenke positivt over den fine og flotte tilværelsen jeg har fått lov til å vokse opp i? Er det for meg bare å forandre litt på tankene mine og tenke litt mer positivt og så blir alt bra? Er det eneste som skiller meg fra det at jeg tenker negativt? Hva skal jeg kalle min tilstand? hvilket navn vil du sette på det som gjør at jeg ikke bruker navnet som unskyldning for min tilstand?

Folk er jo deprimerte fordi de ikke lenger klarer å tenke positivt eller fordi de ikke lenger har noe å tenke positivt om. Om det bare var å snu om tankene ville man jo ikke hatt depresjon her iverden.

Ja, jeg er helt enig i at det kun ene og alene er opp til personen å ta ansvaret for å komme seg ut av depresjonen. Uten en sammarbeidsvillig klient vil ikke psykologen kunne komme noen vei. Psykologer er ikke magiske feer som helbreder folk, psykologer hjelper folk på veien når personen lenger ikke alene klarer å ta ansvaret for å tenke mer positivt. Dette er noe også alle psykologer vet og som de snakker inngående med pasientene sine om. En psykolog har ikke ansvaret for å helbrede noen, de har et ansvar om å hjelpe en person på veien til å helbrede seg selv. Dette er noe alle pasienter og psykologer vet om og dette er rammen de jobber ut i fra.

Er det så vanskelig å goda at en del mennesker behøver hjelp til å komme seg ut av den negative sirkelen, og at ikke alle klarer dette på egenhpånd? Er det så provoserende at en del mennesker forsøker å tenke positivt og håndtere livet sitt, men likevel ikke klarer det og ender opp i en deprimert og negativ spiral? jeg tror at alle som er deprimerte har forsøkt å komme seg ut av dette selv, de har forsøkt å hindre at de blir deprimerte og ønsker å komme seg ut av det. Men for mange innebærer dette langt mer enn at de bare kan sette seg ned og tenke positivt og så automatisk bli frisk. Negative tanker er bare en del av symptombildet og mange behøver hjelp på veien.